«Noen burde gjøre noe med det!»
MANNEN hadde tydeligvis en god utdannelse, var veltalende og høyt respektert. Han var forretningsmann og hadde familie. Men han var tiltalt for å ha organisert en gruppe som drev med ildspåsettelser og attentat mot myndighetene. Hvorfor? Han svarte: «Vi måtte gjøre noe. Vi måtte handle!»
Mange er skuffet over de problemer de ser omkring seg, og mener at «noen burde gjøre noe». De er bekymret over den utbredte fattigdom og matmangel, over myndighetenes korrupsjon, over industriens forurensning av den luften de puster i, og det vannet de drikker, over den raskt tiltagende kriminalitet, over de synkende moralnormer og den stigende inflasjon og over de store pengesummer som blir brukt til opprustning.
Ja, dette er en ufullkommen verden, og det er mange ting som burde forandres. Men det ser ikke ut til at noen er i stand til å gjøre disse forandringene. Dette får noen til å bli enten kyniske eller sløve. Andre «melder seg ut av samfunnet» og blir hippier eller tyr til narkotika. Noen forsøker å «engasjere seg» ved å drive politikk eller veldedighetsarbeid. Det hender imidlertid altfor ofte at skuffelser fører til demonstrasjoner, opptøyer, revolusjoner eller terrorhandlinger i likhet med dem som er nevnt ovenfor.
Dessverre må det innrømmes at ingen av disse reaksjonene ser ut til å gjøre noen forskjell i det lange løp. Revolusjoner og reformer har resultert i midlertidige forandringer i noen land, men stort sett går tingene sin skjeve gang. Vi har fortsatt korrupsjon og uærlighet, inflasjon, opprustning, industriforurensning, fattigdom og en mengde andre onder.
Det finnes imidlertid en annen måte å reagere på denne situasjonen på, en måte som er både realistisk og praktisk, og som i det lange løp vil gjøre det mulig å oppleve en forandring. Det levde i sin tid en mann på jorden som hadde noe som det blir mer og mer sjeldent å finne i verden i dag. Mannen var Jesus Kristus, og det han hadde, var fullstendig tillit til Gud.
Det Jesus gjorde
Mange av vår tids problemer eksisterte allerede på Jesu tid, og han var tydeligvis oppmerksom på dem. I sine lignelser viste han at han visste hvor vanskelig det var for en fattig å oppnå rettferdighet, og hvor nedverdigende en tiggers situasjon kunne være. (Luk. 18: 2—5; 16: 20, 21) Han syntes ofte «inderlig synd» på folk, samtidig som han gang på gang selv ble utsatt for den undertrykkelse og hardhet som herskerne på hans tid la for dagen.
Hvordan reagerte han? Han ble sannelig ikke kynisk og «meldte seg ikke ut av samfunnet» eller snudde ryggen til hele den sørgelige situasjonen. Han ble heller ikke voldsom eller revolusjonær. Ved en anledning hendte det at en stor skare mennesker forsøkte å gjøre ham til konge, men Jesus ville ikke gå med på det. — Joh. 6: 14, 15.
Nei, Jesus satte sin lit til Gud. Han visste at politiske forandringer, uansett hvor velmente de var, ikke virkelig kunne løse alle menneskenes problemer, ettersom den virkelige årsaken til disse problemene ikke kunne fjernes ved hjelp av politikk. Selv da han stod overfor døden, unnlot han å oppfordre sine etterfølgere til å gjøre oppstand og komme ham til unnsetning. Han la tvert imot alt tillitsfullt i sin Fars hender og sa: «La din vilje skje, ikke min.» — Luk. 22: 42.
Jesus fortalte folk om Guds rike og kunngjorde at det var løsningen på deres problemer. Ikke så å forstå at han nektet å hjelpe dem som var i nød. Han helbredet mange ganger folk for sykdommer som hadde brakt dem i fattigdom. Ved to anledninger viste han godhet ved å bespise store folkemengder. (Mark. 10: 46—52; 6: 35—44; 8: 1—9) Men det viktigste i hans gjerning var å forkynne om Guds rike. Beretningen sier: «Jesus [drog] omkring i hele Galilea; han lærte folket i synagogene deres, forkynte evangeliet om riket.» — Matt. 4: 23.
Hva han utrettet
Hva godt gjorde dette? Det bidrog til en varig løsning på menneskenes problemer. Jesus var klar over de hindringer som begrenser det menneskene selv kan gjøre for å forbedre sin situasjon i denne tingenes ordning. Hele hans livsløp viste at han hadde fullstendig tillit til at Gud til sin fastsatte tid og på sin egen måte skulle fjerne disse hindringene. Hva består disse hindringene i?
En av dem er menneskenes ufullkommenhet og syndighet. «For alle har syndet, og de har ingen del i Guds herlighet.» (Rom. 3: 23) Så lenge dette er tilfelle, vil menneskene alltid oppleve synd, død og gnisninger seg imellom og være fremmedgjort for Gud. En annen hindring er den virksomhet som Satan og hans demoner utfolder. De fleste undervurderer den innvirkning Satan har på menneskenes anliggender, og noen tviler på hans eksistens. Men Jesus kalte ham «denne verdens fyrste». (Joh. 14: 30) Så lenge menneskene er ufullkomne og underlagt Satans innflytelse, vil det menneskelige samfunn fortsette å være gjennomsyret av selviskhet og andre dårlige egenskaper. Urette fremgangsmåter er blitt så inngrodde at uansett hvor oppriktig en verdslig leder er, er det lite han kan gjøre for å endre tingene på dette sene tidspunkt.
Jesus forkynte derfor om Guds rike, for det er bare under dette rike det virkelig kan bli gjort forandringer som vil være gagnlige. Gud har lovt at han skal gjøre «ende på krig over hele jorden». (Sal. 46: 10) I den nåværende verden er dette utenkelig, men under Guds rike vil det skje. Dette rike vil bli opprettholdt «ved rett og rettferdighet». (Jes. 9: 7) Bare under en slik ordning vil korrupsjon bli utryddet. Og bare ved sitt rike vil Gud «tørke bort hver tåre fra [menneskenes] øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte». — Åp. 21: 4.
Det at Jesus forkynte et slikt budskap, betydde at han hadde fullstendig tro på Gud. Hvorfor? Jo, for «tro er den sikre forventning om ting som en håper på». (Hebr. 11: 1, NW) Jesus talte om noe som skulle skje i framtiden. Han måtte ha ubetinget tillit til at Gud ville oppfylle sine løfter. Det betydde at Jesus måtte gi avkall på mulige fordeler i den verden han levde i, og utholde hån og spott fra ikke-troende. Det betydde også at han måtte være forberedt på å dø en offerdød, ettersom det var ved hans død at Gud skulle gjøre ende på Satan Djevelens makt og gjenløse menneskene fra deres syndige tilstand. — Joh. 1: 29; Hebr. 2: 14.
Jesus hadde denne tro og tillit. Han visste at Gud «lønner dem som søker ham». (Hebr. 11: 6) Og hans tro ble belønnet, for etter sin død ble han oppreist til liv igjen, slik hundrevis av vitner bekreftet. Nå hersker han som konge i det Riket som han forkynte om. — Åp. 11: 15.
En praktisk framgangsmåte
Jesu fremgangsmåte var praktisk fordi den var basert på tillit til at Gud skulle tilveiebringe en vellykket og varig løsning på alle menneskenes problemer. Er en slik fremgangsmåte praktisk i dag?
Ja, det er den. Mange som har forsøkt andre fremgangsmåter, har kommet til at dette er den eneste praktiske handlemåte. Det var for eksempel en ung mann som var svært aktiv som leder av studentdemonstrasjoner. Desillusjonert på grunn av den korrupsjon han så i denne virksomheten, begynte han å bruke narkotika. Til slutt fikk han høre «dette gode budskap om riket» og forstod at det var løsningen. Nå bruker han sitt liv til å fortelle andre om det rike som Jesus forkynte. — Matt. 24: 14, NW.
I likhet med Jesus gjør sanne kristne godt mot sin neste når de har anledning. De viser sin tro på Gud ved å bestrebe seg på å anvende Bibelens prinsipper i det daglige liv. Når det oppstår problemer, går de til Bibelen for å få Guds veiledning. De har tillit til at deres himmelske Far våker over dem i den usikre verden de lever i. De kristne har gang på gang erfart sannheten i Jesu løfte: «Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt det andre i tillegg.» — Matt. 6: 33.
De tror oppriktig at Gud snart vil gjøre slutt på all den uro og alle de lidelser som kjennetegner denne verden, og at han vil gjøre det ved sitt rike. De ber derfor tillitsfullt: «La ditt rike komme.» Denne tro gir dem «Guds fred, som overgår all forstand». I likhet med Jesus gir de også avkall på noen av de midlertidige fordeler som denne verden kan by på, for at de ikke skal tape sitt håp om å få del i en arv under dette rike. — Matt. 6: 10; Fil. 4: 7.
Sanne kristne tyr ikke til vold når de ser urettferdighet i denne verden. De sier ikke: «Noen burde gjøre noe med det.» De vet at det allerede er noen som gjør noe med det. Og ut fra alt det de er vitne til, vet de at hans hensikter snart vil bli gjennomført.