«Sannheten skal gjøre dere fri»
JEG var narkoman. I nesten 20 år var mitt liv et mareritt. Det hele begynte svært uskyldig, uten at jeg var klar over hva som var i ferd med å skje.
Jeg var 18 år den gangen. Jeg hadde nettopp tatt lærereksamen her i Argentina. Min mor, som uten tvil ville mitt beste, oppfordret meg til å begynne å studere biokjemi, og det gjorde jeg.
Men jeg ville ha foretrukket å ha vært hjemme hos mor og lært å lage mat, sy og stelle et hus. Jeg var sjenert, tilbakeholden, drømmende og taus — et innadvendt hjemmemenneske. Jeg manglet det pågangsmot og initiativ som denne verdslige ordning anser så nødvendig.
På denne tiden begynte jeg å legge litt på meg. Jeg er veldig liten av vekst, og i likhet med alle andre unge piker var jeg nøye med figuren. Jeg kunne ikke holde ut å se at jeg var blitt det aller minste overvektig.
Etter at jeg hadde snakket med mor om problemet, ble vi enige om at jeg skulle oppsøke en lege. Vi gikk til en spesialist i stoffskiftesykdommer og ernæringsspørsmål. Han satte meg på diett, gav meg noe for skjoldbruskkjertelen og noen piller som skulle føre til at jeg mistet matlysten. Jeg var fornøyd og gikk snart ned de kiloene jeg ønsket.
Jeg blir avhengig av medikamenter
Jeg ble imidlertid samtidig fanget i en felle, for disse pillene var amfetaminpreparater. Amfetamin og lignende stoffer danner grunnlaget for piller som skal hjelpe studenter til å holde seg våkne når de forbereder seg til en eksamen og trenger mer tid til å studere. Disse produktene gir en en følelse av å være i besittelse av stor intelligens. De skaper en følelse av eufori og tillit til en selv, og de får en bokstavelig talt til å gå på, til å handle, til å tenke hurtig, til å overgå alle andre. De er også vanedannende.
Deretter gikk jeg over til actemin, et sterkere medikament, som også inneholder amfetamin. Etter at jeg hadde lest til en eksamen, var jeg fullstendig utkjørt, både fysisk og mentalt. Kroppen min og hjernen min hadde et desperat behov for hvile og rekreasjon, i hvert fall ti dager med søvn og hvile, men det var umulig å stoppe opp. De andre oppgavene mine, studiene mine, arbeidet mitt som assistent hos en professor — ikke noe av dette kunne jeg avbryte bare fordi jeg hadde tatt en eksamen. Resultatet ble at jeg tok stadig større doser av medikamenter.
Jeg var i ferd med å bli trukket inn i en malstrøm som ville føre til at jeg ble ødelagt. Jeg skulle ha likt å slutte, men jeg kunne det ganske enkelt ikke. Det ville ha betydd at jeg måtte gi opp min karriere. Det var som å gå av nettopp da jeg hadde nådd toppen, og så sove resten av mitt liv! Slik følte jeg det i hvert fall. Hvordan skulle jeg kunne si til mor, som stilte slike forhåpninger til meg: «Mor, jeg kan ikke fortsette å studere. Jeg trenger å hvile. Jeg vet ikke hvor lenge»?
Familietragedier
Jeg giftet meg og fikk to barn. Hele tiden fortsatte jeg å ta medikamenter. Den yngste sønnen min ble syk. Han hadde en eiendommelig sykdom, som legene trodde muligens var hjernebetennelse, og som førte til at han ikke vokste intellektuelt slik som han skulle. Jeg vet ikke om dette skyldtes de medikamentene jeg hadde tatt. Jeg var fortvilt over at sønnen min ikke skulle få en plass blant de sterke og framgangsrike i denne verden.
På det tidspunkt trengte jeg medikamentene bare for å kunne stå opp om morgenen og møte livets harde realiteter — hjemmet mitt, sønnene mine, mannen min. Mitt liv var fullstendig desorganisert. Jeg hadde så mange problemer! Jeg ble grepet av angst og var svært deprimert, spesielt på grunn av den syke sønnen min. Mannen min og jeg kom ikke overens i det hele tatt. To ganger var jeg innlagt på psykiatrisk klinikk.
Der stiftet jeg bekjentskap med barbiturater, stoffer som blir brukt ved fremstilling av sovepiller. Tenk å få sove og glemme alt! Begge gangene jeg kom ut av den klinikken jeg hadde vært innlagt på, og skulle møte livets harde realiteter, begynte jeg å ta både amfetaminpreparater og barbiturater. Til slutt måtte sønnen min innlegges på en institusjon for mentalt tilbakestående. Der endte han sitt korte liv. Han var bare 11 år da han døde. Jeg følte det som om hjertet mitt skulle briste, på grunn av alt det jeg hadde gjennomgått.
Jeg var blitt separert fra min mann, og vi hadde solgt huset vårt. Jeg brukte min andel av pengene på mitt medikamentforbruk. Jeg overlot den andre sønnen min til noen slektninger, ettersom jeg ikke arbeidet og det jeg fikk fra min mann, ikke var tilstrekkelig til oss begge. Det at jeg var atskilt fra sønnen min i flere år, var noe som tok mer på meg enn noe annet.
I et forsøk på å finne en løsning på problemene i mitt liv drog jeg til Mar del Plata, hvor jeg fikk arbeid på en fiskefabrikk. Det jeg tjente der, var bare nok til et rom som jeg delte med andre piker, og en miserabel tilværelse. Jeg studerte også i laboratoriet. Hele tiden var jeg svært oppsatt på å få se sønnen min fra tid til annen. Så tomt og sørgelig livet mitt var! Jeg fullførte kurset i laboratoriet, ettersom jeg tenkte at jeg med en slik eksamen kunne få meg et bedre betalt arbeid og bli gjenforent med sønnen min. For en skuffelse! Blant fagfolk er konkurransen enda større, og det er enda vanskeligere for den som er spesialutdannet, å finne et arbeid. Det var alltid nødvendig med en anbefaling fra innflytelsesrike personer, og jeg kjente ikke noen slike.
Jeg arvet nå noen penger, og for disse begynte jeg å betale på en tomt. I min fortvilelse drog jeg for å treffe sønnen min og spurte ham om han, siden det var sommer, var villig til å bo midlertidig sammen med meg i et telt på den tomten som jeg var i ferd med å kjøpe. Det hadde vært hardt for oss begge to å være atskilt. Han var bare 15 år den gangen og tok imot tilbudet mitt. Henimot slutten av 1975 bodde vi således sammen i telt.
Jeg ber om hjelp
Jeg husker godt at det var om kvelden den 31. desember midt i alt bråket under nyttårsfeiringen at jeg bad. Jeg bad oppriktig til Gud, som jeg ennå ikke engang kjente, om at han aldri, aldri mer måtte skille meg fra sønnen min.
Jeg fortsatte naturligvis med medikamentene. Hvis jeg ikke gjorde det, ville ikke hjernen min virke. Jeg trengte ikke bare å leve på grunn av sønnen min, men også for å planlegge med tanke på framtiden. Pengene forsvant fort. Hvis de var blitt brukt forstandig, ville det ha vært nok til oss begge, men jeg måtte opprettholde medikamentforbruket mitt.
Det tok ikke lang tid før jeg begynte å tenke på å ta livet av meg selv og sønnen min.
Noen dager senere kom et av Jehovas vitner til teltet vårt og leverte noen eksemplarer av bladet Vakttårnet til oss. Etter at jeg hadde lest noen artikler, sa jeg til sønnen min: «Dette er det jeg har lett etter hele mitt liv!» Noen dager senere kom vitnet tilbake, og hun var så vennlig å invitere oss hjem til seg til lunsj. Denne gangen snakket hun med oss om Riket. Jeg følte det som om jeg hadde reist rundt på et opprørt hav og endelig var kommet i land på en varm, rolig strand. Tenk å få se min døde sønn igjen! Å, ville ikke det være for mye å håpe på? — Joh. 5: 28, 29.
Så snart jeg fikk høre dette vidunderlige budskapet, følte jeg at det at jeg var avhengig av medikamenter, ikke kunne behage en slik kjærlig Gud. Hvorfor skulle jeg forresten holde på med å ta disse medikamentene når jeg nå hadde en annen stimulans, en mektig drivkraft — dette vidunderlige håpet? Det gav meg lyst til å fortsette å leve og forandre mitt liv.
Seier over medikamentene!
Det var naturligvis ikke lett etter at kroppen i nesten 20 år hadde fått medikamenter og bare virket ved deres hjelp. Etter at jeg hadde fått høre det livgivende budskapet, holdt jeg straks opp å bruke medikamenter, fra den ene dagen til den andre. Men kroppen min gjorde krav på disse medikamentene. Jeg var imidlertid besluttet på å møte livet sammen med min sønn og bringe orden i vår rotete tilværelse. Jehova gav meg styrke til å gjøre det. Hans sannhet gjorde meg fri! — Joh. 8: 32.
Det vitnet som studerte Bibelen med oss, tilbød oss å bo i hjemmet hennes, hvor vi kunne ha det mer komfortabelt, og til slutt tok vi imot tilbudet. Hos henne lærte jeg de grunnleggende ting når det gjelder å stelle et hus og ta seg av en familie, ettersom hun også hadde barn. Jeg er henne dypt takknemlig for alt.
Både sønnen min og jeg arbeidet hardt og målbevisst, og med god administrasjon og Jehovas hjelp og velsignelse har det nå lykkes oss å skape vårt eget beskjedne hjem, som representerer mer enn vi noen gang hadde kunnet drømme om at vi ville få.
Nå dukket et annet alvorlig problem opp. Da jeg sluttet med medikamenter, veide jeg bare 48 kilo, men på mindre enn et år gikk jeg så mye opp i vekt at jeg veide 75 kilo. Dette var en annen hard prøve for meg. Jeg klarte ikke å se ut på den måten.
Hva skulle jeg gjøre med vekten min? Det problemet bekymret meg. Jeg ville ikke ta så mye som et eneste acetylsalisylsyrepreparat, langt mindre noen av de andre medikamentene som jeg hadde pleid å ta tidligere. Jeg undersøkte flittig alle Jehovas vitners publikasjoner for å få noen opplysninger om problemet mitt. Jeg fant noen enkle, men svært effektive regler som brakte enestående resultater. Etter å ha kjempet en hard kamp og utvist stor selvkontroll i nesten to år kom jeg til slutt ned på min tidligere vekt. Dette var heller ikke lett. Men jeg følte meg bedre både fysisk, mentalt og åndelig.
Når jeg av og til følte at jeg var svak, bad jeg om Guds hjelp, og det fikk jeg. Jeg har opplevd sannheten i ordene i 1. Johannes 3: 22: «Det vi ber om, får vi av ham, fordi vi holder hans bud og gjør det som er etter hans gode vilje.»
Både sønnen min og jeg er nå innviede, døpte kristne, og jeg er en heltidsforkynner av Guds rike. Jeg ønsker på den måten å takke Gud for all hans ufortjente godhet. — Innsendt.