En lang reise på leting etter en fremmed
HVEM er jeg? Hvorfor er vi her? Hvor går vi? En rekke spørsmål om livet og meningen med det surret i hodet mitt mens jeg for siste gang knelte i en katolsk kirke i Canada hvor jeg trofast hadde gått siden jeg var seks år.
Da jeg forlot kirken, fast bestemt på aldri å vende tilbake, begav jeg meg ut på en lang reise på leting etter en fremmed. Jeg mente at det måtte finnes noen eller noe som kunne fylle tomrommet i meg.
Men jeg var bare 16 år og visste ikke hvor jeg skulle vende meg. Måneder og år sneglet seg av sted og fortonet seg som århundrer. Livet vinket til meg, men hva slags liv var det? Noen av dem jeg så omkring meg, hadde en likeglad innstilling og holdt fester hvor alkoholen fløt rikelig. En pike i min alder kunne lett bli gravid uten å ville det i den slags selskap. En annen mulighet var at jeg slo meg sammen med dem som var opptatt av de såkalt erkjennelsesutvidende stoffene. Ettersom de var skuffet over det etablerte samfunn, følte jeg meg mer tiltrukket av dem.
Jeg begynte på universitetet fordi mor absolutt ville at jeg skulle gjøre det. I begynnelsen syntes jeg at det var spennende. Både professorer og studenter var opptatt av å rive ned den bestående ordning. Men hadde de noen bedre ordning å sette i stedet? Nei. Jeg begynte å lure på om ikke hippie-bevegelsen var i ferd med å degenerere mot et system som var verre enn det den foraktet.
Tomhetsfølelsen ble bare større. Den eneste følelsen som kunne måle seg med den, var trangen til å finne løsningen på livets problemer. En professor som la merke til hvor ulykkelig jeg var, foreslo at jeg skulle studere språk i utlandet.
Andre religioner
Europa var fylt av unge mennesker som ikke hadde noe bedre å tro på enn vi i Nord-Amerika. På denne tiden var det populært å utforske østens religioner. Jeg begynte forhåpningsfullt å undersøke hinduismen og buddhismen.
Etter hvert som jeg besøkte det ene landet etter det andre, ble jeg slått av hvor vakkert det var overalt. Jeg tenkte: Hvis det finnes en Gud, ville han ikke behøve å forandre så mye for å gjøre jorden til et paradis. Hva ville han særlig måtte forandre? Oss. Den menneskelige natur.
Men det dukket også opp sørgelige tanker: Så kort livet er! Så mye det er å oppleve og undersøke og glede seg over! Hvorfor er livet så kort? Hvorfor har vi så lite igjen for det?
Det turkisfargede Middelhavet glitret i sollyset da det skipet som jeg var om bord på, passerte gjennom Gibraltar-stredet med kurs for Marokko. Kort tid senere var vi i Tanger. Menn i turban og tilslørte kvinner hastet fram og tilbake. Jeg hadde dratt hit for å komme i direkte forbindelse med enda en religion — islam. En ung kunstner i Paris hadde overbevist meg om at jeg ville finne svarene her.
Muhammedanerne virket oppriktige. Fem ganger om dagen kastet de seg ned for Allah. Jeg fikk innføring i Koranen, muhammedanernes hellige bok. Men så oppdaget jeg at de blant annet tillot polygami. Voldshandlinger, blodsutgytelser og kriger var dessuten utbredt i den muhammedanske verden. Jeg kunne ikke se at den var noe bedre enn kristenheten. Jeg måtte fortsette å søke.
Jeg følte meg helt syk innvendig. Jeg kunne ikke se noen annen utvei enn å dra hjem til Canada. Jeg kom tilbake bedrøvet, men litt klokere. Det jeg søkte, hva det nå måtte være, var ikke nærmere enn før.
Uventet hjelp
Jeg bestemte meg for å slå meg til ro, få meg en jobb og prøve å tilpasse meg mine omgivelser. Jeg hadde lært fransk på reisene mine, så nå begynte jeg som tospråklig resepsjonist for regjeringen. Jeg prøvde å delta i livet omkring meg og dele mine nærmestes interesser. Men hvorfor føltes det som den rene tortur å sitte og høre på sladder i kaffepausene?
En av kvinnene på kontoret skilte seg ut fra de andre. Lorraine var rolig og liketil. Fordi hun var så annerledes, følte jeg meg tiltrukket av henne, skjønt jeg tvilte på at hun var den typen jeg kunne snakke med. Derfor klarte jeg ikke å skjule min forbauselse da jeg oppdaget at Lorraine var svært kunnskapsrik.
Hun hadde et logisk og fornuftig svar på alle spørsmål. Forsiktig brakte jeg det ene emnet etter det andre på bane — menneskeheten, religion, skikker, utviklingslæren. Til slutt trakk jeg pusten dypt og stilte et spørsmål som jeg tenkte ville gjøre slutt på våre samtaler: «Tror du på magi?»
Jeg hadde aldri truffet noen kanadier som hadde svart ja. Men Lorraine svarte: «Jeg vet at det finnes magi. Bibelen forklarer at magien har makt.»
Det var to ting som gjorde meg forskrekket. Det var ikke bare det at hun trodde at magi fantes, men også den autoriteten hun henviste til. «Bibelen?» sa jeg og trodde ikke mine egne ører. «Mener du at et fornuftig menneske som du tror på Bibelen?»
Jeg gjorde henne oppmerksom på at selv prester sier at Bibelen for en stor del består av sagn og legender. Men Lorraine avvæpnet meg med sin taktfullhet og vennlighet. «Vil du ta imot noe av meg som kan vise deg hvorfor jeg tror på Bibelen?» Hun tok opp en liten, lysegrønn bok fra vesken som hadde tittelen «Er Bibelen virkelig Guds Ord?»
Jeg spurte nysgjerrig: «Hvilken religion tilhører du?» Hun smilte og svarte: «Jeg er et av Jehovas vitner.»
Jeg skrek faktisk ordene — Jehovas vitner! Men Lorraine spurte vennlig: «Vet du noe om Jehovas vitner?»
Da jeg innrømmet at jeg ikke gjorde det, spurte hun: «Hvorfor reagerte du da på den måten?»
Jeg kunne ikke gi noe svar på det. Men den kvelden leste jeg i den boken Lorraine hadde gitt meg. Den inneholdt arkeologiske beviser for at det virkelig har vært en verdensomfattende vannflom. Den framholdt beviser for at mennesket plutselig framstod på jorden, i samme form som i dag, og at alle mennesker stammer fra ett menneskepar. Min skepsis forsvant, og jeg frydet meg over å lese bevisene for at Bibelen er blitt bevart som Guds rene ord fram til vår tid. Jeg ble fylt av forundring da jeg leste at bibelske profetier blir oppfylt i vår tid.
Når en finner noe som en har søkt etter i hele sitt liv, kan en nesten ikke tro at det er sant. Jeg forlangte å få bevis for hver eneste uttalelse. Lorraine tilbrakte tålmodig mange timer sammen med meg på biblioteket. Hver dag hadde jeg nye spørsmål. Et annet hjelpemiddel til studium av Bibelen, Er mennesket blitt til ved utvikling eller ved skapelse?, forklarte hvor vi har kommet fra, og hvor vi går hen. Enda en bok, Den sannhet som fører til evig liv, besvarte slike spørsmål som: «Hvem er Gud?», «Hva er Guds hensikt med menneskene og med jorden?», «Hvor er de døde?» og «Hvem utøver den sanne religion?»
Min verden styrtet i grus
Ikke før hadde jeg bestemt meg for å holde meg til det jeg nå hadde lært, så begynte hele min verden å styrte i grus. Far var nettopp død. Jeg ble utsatt for en bilulykke og humpet omkring på krykker i ukevis. Så døde bestemor. Midt oppi det hele gikk flere av de største husholdningsapparatene mine i stykker. Mor ble syk.
Men det falt meg ikke inn å slutte å studere. Og Lorraine hjalp meg i min beslutning ved å si: «Når du bestemmer deg for å lære Jehova å kjenne, blir du skyteskive for hans fiende, Satan Djevelen.» Jeg fant styrke i 1. Peter 4: 12, som sier om de lidelser Kristi etterfølgere blir utsatt for: «Mine kjære! Vær ikke forundret over den ildprøve dere må igjennom.»
Lorraine innbød meg til Jehovas vitners Rikets sal. De som var der, kjente ikke meg, og deres livsstil var annerledes enn min, men de viste meg en kjærlighet og en hjertelighet som virket helt overveldende.
Jeg forstod at jeg trengte å undersøke denne troen. Jeg spurte meg selv: Er dette virkelig sannhetens vei, som igjen vil bringe menneskeheten i harmoni med resten av Guds univers?
Jeg sa til Lorraine: «Jeg må få meg en deltidsjobb for å få mer tid til å studere.»
Enda en reise
Jeg klarte ikke å få meg en deltidsjobb der hvor jeg bodde. Til slutt sa jeg til Lorraine: «Kanskje jeg skal dra til et annet land og finne meg en deltidsjobb der, slik at jeg får tid til å studere.»
Hun spurte: «Hvor har du lyst til å reise?»
«Til Kina.»
Hun hadde lært seg å bevare fatningen uansett hva jeg sa, og svarte: «Hva med Mellom-Amerika?»
Lorraine fortalte at Diane og Shirley, to Jehovas vitner jeg allerede hadde truffet, hadde planer om å reise til Guatemala. Hun tok meg med til dem. De syntes at det var helt i orden at jeg ble med. Snart var vi på vei til Guatemala.
Mitt utseende forandret seg etter hvert som vi la nye kilometer bak oss på veien. I Acapulco viste Shirley meg et stoffstykke. «Synes du ikke at dette er et pent stoff, Joy? Kunne du tenke deg å ha en kjole av det?» Med «kjole» mente hun en tekkelig kjole som nådde til knærne.
Diane var frisør og viste meg fra tid til annen bilder av forskjellige hårfasonger. Håret mitt skjulte det meste av ansiktet mitt og nådde helt ned til livet. Til slutt lot jeg henne klippe det. Da jeg så meg i speilet og fikk se en pike med skulderlangt hår som hele ansiktet syntes på, kunne jeg nesten ikke tro mine egne øyne, men jeg likte henne!
Et hjem i Guatemala
I Guatemala traff jeg Jean. Diane hadde kjent henne siden 1968. Jean hadde kommet til Guatemala i 1966 fra Vakttårnets misjonærskole i Brooklyn i New York. Hun var blitt syk, men var blitt værende i landet. Nå hadde hun sitt eget lille hus.
Snille Jean tilbød meg å bo hos henne. Og hun hjalp meg med å finne den fremmede som jeg hadde lett etter. Jeg fortsatte å studere Bibelen sammen med henne. Hun styrket meg ved å fortelle meg mange opplevelser.
Ja, jeg begynte så smått å se den Fremmede, det vil si, han var fremmed for meg. Det var Han som gav mitt liv mening og hensikt, all god og fullkommen gaves gavmilde Giver, min Skaper og Livgiver, den eneste sanne Gud, Jehova. Hvor godt var det ikke å oppdage at han, trass i all letingen og famlingen, ’ikke er langt borte fra en eneste en av oss’! — Apg. 17: 27.
Selv om jeg kunne svært lite spansk, tok jeg meg allerede av fire innfødte som ville studere Bibelen. Jean og jeg forberedte dette god tid i forveien. Hun stilte meg de bibelske spørsmålene på engelsk. Så prøvde jeg å besvare dem på spansk for å se om jeg kunne overbringe opplysningene. Og vi passet på å ligge minst ett kapittel foran dem jeg studerte med.
Oppi alt dette hjalp Jean meg også med å få en deltidsjobb som engelsklærer. Nå hadde jeg plutselig fått en mengde plikter, og jeg lærte å stole på Jehova for å få styrke til å lære et nytt språk, å lære sannheten å kjenne, å lære å undervise andre ut fra Bibelen, å lære å undervise i engelsk, å lære å bo i et fremmed land, å lære å leve et nytt liv og å lære å ikle meg en ny personlighet. — Fil. 4: 13.
Etter fem måneder innviet jeg meg til Gud for å gjøre hans vilje og ble døpt som et symbol på det. Min tvil var nå fjernet. Den lange reisen på leting etter Gud — som hadde vært en fremmed for meg — var slutt. Nå hadde jeg fått nye mål i livet. — Jes. 2: 3.
Velsignelser som aldri tar slutt
Siden da har det gått seks vidunderlige år. Livet fortsetter på samme måte. Jeg bor fremdeles sammen med Jean i det lille huset hennes, og vi bruker begge hele vårt liv til å undervise andre ut fra Bibelen.
Vi har hatt den store glede å kunne dele det gode budskap om Guds kommende nye ordning med mange familier og se dem innvie sitt liv til Jehova. Å kunne hjelpe nye til å finne Jehova og begynne å gå på veien til evig liv i hans nye ordning er en velsignelse som ikke lar seg beskrive med ord. Som et eksempel kan jeg fortelle at en familie på 14 som vi har hjulpet, nå leder 59 bibelstudier med andre, og at to av de 14 bruker hele sin tid til å undervise andre ut fra Bibelen.
Vårt verdslige arbeid, som går ut på å lære innfødte som er ansatt i amerikanske firmaer, engelsk, gir oss ofte anledning til å forkynne for folk som aldri har hørt det gode budskap før. Noen av dem har til og med bedt oss om å lese høyt fra Vakttårnets bibelske publikasjoner i klassen. — Matt. 28: 19, 20.
Da jeg ble født, fikk jeg navnet Joy (Glede). Siden jeg innviet mitt liv til Jehova, kan jeg si at mitt liv er en glede. Jehova er min venn og ikke lenger en fremmed. Han er den som «lønner dem som søker ham». (Hebr. 11: 6) — Innsendt.
«Når dere søker meg, skal dere finne meg. Ja, søker dere meg av et helt hjerte, lar jeg dere finne meg, sier [Jehova].» — Jer. 29: 13, 14.