«Satans slaver» finner en ny Herre

NÅR en snakker med den smilende og elskverdige Tony Banuet, er det vanskelig å forestille seg at han en gang ledet en motorsykkelgjeng. Han har vært i slagsmål, plyndret og stjålet og smuglet narkotika. Hans rulleblad hos politiet omfatter forbrytelser som er blitt begått over en periode på 15 år. Han har sont en del av straffen i fengsel og kommer til å være løslatt på prøve helt til 1983.

Men Tony er ikke den samme som han var for noen år siden. Det er heller ikke tre andre som tilhørte den samme motorsykkelgjengen. En gang var de så sinte på hele verden at det var det samme for dem om de var i live eller var døde. De hadde ingen glede av nåtiden og ikke noe håp for framtiden. Alt dette er annerledes nå. Nå har de funnet sanne venner og et nytt liv.

Deres beretning går tilbake til 1950-årene. Da Tony (som de kalte «Loco» [«Crazy»]) var omkring 15 år, spredte en bevegelse av gategjenger som ble kalt «pachucos», seg gjennom hele det sørvestlige USA til Tijuana, en meksikansk by like sør for grensen til California, hvor Tony og hans bror, Rudy, bodde.

Gjengene delte byene opp i distrikter som de forsvarte. De sloss med balltrær, klubber og kjettinger. Gjengmedlemmenes kjennetegn var en tatovering i nærheten av tommelen på håndbaken. Jentene hadde kniver eller barberblad festet til håret. Tony sier: «Jeg var en ’pachuco’ i hele den tiden jeg var tenåring. Gjengen vår hadde cirka 25 medlemmer.»

Tony var født i USA. I stedet for å gjøre vanlig militærtjeneste gikk han inn i marinen, hvor han brukte mye narkotika, ifølge det han selv forteller. Han sier: «Jeg ble knepet i å smugle og selge hasj, og marinen holdt meg i arresten et år på Hawaii. Da jeg kom ut derfra, drog jeg tilbake til Mexico og sluttet meg til en motorsykkelgjeng. Jeg gjorde innbrudd på et kontor i San Diego og stjal noen sjekker som jeg så forfalsket og hevet. Noen år senere ble jeg arrestert for dette og tilbrakte et år i fengsel. Etter at jeg ble løslatt på prøve, har jeg hver måned måttet betale tilbake en del av det jeg stjal. Jeg har fremdeles 385 dollar igjen å betale.

I fengslet ble jeg venner med noen som tilhørte motorsykkelgjengen ’Helvetes engler’, og vi bestemte oss for å danne en ny gjeng som vi kalte ’Satans slaver’. Vi begynte i Las Vegas, og senere kom det en avdeling i Tijuana. Vi levde som fredløse. Mottoet var: ’Kjør hardt, dø hurtig.’ Vi gikk inn og ut av fengsler. Én gang fikk jeg et dypt knivstikk i armen, en annen gang ble jeg skutt i den høyre foten, og én gang fikk jeg brudd på hjerneskallen etter å ha blitt slått med et brekkjern. Jeg har vært utsatt for tre alvorlige motorsykkelulykker — hver gang sterkt påvirket av narkotika. Vi ble anklaget for alt mulig, fra omsetning av heroin til mordforsøk, men noen ganger hjalp det å ha penger og gode advokater. Rudy og andre i gjengen sonte dommer for heroinomsetning.

I mellomtiden hadde vi anbrakt en del penger i en kaninfarm, hvor vi tilbrakte en god del av tiden vår, borte fra politiet. Farmen lå omkring en times kjøring fra hovedveien opp i fjellene sørøst for Tijuana. Folk som hadde kommet i vanskeligheter, kom dit og arbeidet der noen måneder og drog så sin vei igjen. Mange som kom til farmen, havnet senere i fengsel — noen i USA og noen i Mexico.

Vi gikk kledd i lærdresser og hadde hjelm på hodet. Vi var alltid utstyrt med kniv og skytevåpen, og navnet på klubben vår stod på ryggen på vestene våre. Rundt håndleddene hadde vi lærbånd med stålnagler, slik at vi kunne avverge knivstikk med armene.»

En ny livsstil

«En gang ville jeg ha en ung amerikaner i Tijuana som gjerne ville være med i klubben vår, til å hjelpe meg med å hente noen penger hos en forhandler i USA. Den unge mannen var ikke hjemme. Jeg ventet en stund uten å treffe ham, men faren hans, Francisco Durazo, som er et av Jehovas vitner, snakket med meg om Jehova. (Sal. 83: 19, NW) Dette var første gang i mitt liv jeg fikk høre om Guds navn og om Guds løfter om en ny ordning. Da jeg gikk derfra, traff jeg to venner av meg, og vi krysset grensen for å ordne saken. Vi kom opp i vanskeligheter og ble arrestert for å ha overfalt en annen med dødelige våpen. Anklagen ble frafalt, men jeg begynte å tenke: ’Vi begynner å bli arrestert litt vel ofte. Kanskje det er noe i det Francisco sa.’

Så snart jeg kom tilbake til Mexico, oppsøkte jeg ham. Han fortalte meg en hel del: Hvordan Bibelen ble skrevet, at den viser at vi nærmer oss enden på denne tingenes ordning, og at Gud snart vil gjøre noe med problemene i verden. Det han sa, virket fornuftig, så da han spurte om jeg ville at han skulle studere Bibelen med meg, sa jeg ja. Vi begynte samme dag ved hjelp av boken Den sannhet som fører til evig liv.

Det varte ikke lenge før jeg begynte å fortelle vennene mine hva jeg hadde lært. Noen av dem godtok det, mens andre ikke gjorde det. Min bror, Susuky, bodde i Encinitas i California, og jeg drog dit for å fortelle ham om det — at Jehova er Gud, og at det er noe stort i vente.

Vi drog tilbake til Tijuana, og vitnene der sa at vi måtte legge av vår gamle personlighet. Da vi hadde studert noen måneder, bestemte Rudy seg for å kutte ut sin tidligere levemåte. Han drog tilbake til Encinitas og fikk seg en jobb og la planer om å bli døpt. Det tok litt lengre tid med meg, men en dag gikk det opp for meg at vi ikke har all verdens tid på oss til å begynne å tjene Gud. Jeg brøt forbindelsen med mine dårlige kamerater og drog til Encinitas, og etter å ha studert i ytterligere to måneder fikk jeg jobb som lastebilsjåfør. Før det hadde jeg aldri arbeidet mer enn ti måneder sammenhengende i hele mitt liv.»

Den dagen Tony ble døpt, på et områdestevne i Los Angeles i 1978, sa han: «Jeg er en lykkelig mann nå. Jeg har ikke noen bekymringer lenger. Myndighetene holder ikke øye med meg. Jeg behøver ikke å gå med kniv hver dag. Jeg trenger ikke noe haglgevær lenger. Jeg har funnet bedre mennesker å være sammen med — mennesker som er sannferdige, som ikke lyver. Min beslutning er nå å tjene Jehova og å undervise andre.»

Susuky forteller sin historie

Tonys bror, Rudy (som de kaller «Susuky»), forteller hva denne forandringen innebar for ham. Han sier:

«I cirka 11 år holdt jeg meg sammen med Tony og motorsykkelgjengen. Jeg ble tatt mens jeg solgte heroin, og satt fire år i statsfengslet i Tehachapi i California.

Helt siden hippiebevegelsen oppstod i 1960-årene, har jeg vært interessert i Bibelen. I mange år hadde jeg alltid en bibel med meg på motorsykkelen. Jeg pleide å lese høyt fra den. Jeg visste at det var noe ved den, men jeg kunne ikke forstå den.

Da Tony fortalte meg hva som var Guds navn, og hva han ellers hadde lært etter det første studiet med Francisco i Tijuana, snakket vi om det hele dagen og natten med. Den samme uken begynte jeg å studere. Da vi hadde studert noen måneder, begynte det å plage meg at vi hadde så dårlig omgang. Jeg syntes ikke det var riktig at vi gikk på møtene om søndagen og kom i narkotikarus ellers i uken og gjorde andre ting som ikke var i harmoni med det vi lærte.

Det var da min sønn, Aramis, og jeg drog tilbake til Encinitas, og jeg fikk meg jobb som sveiser. Min tilværelse var et eneste rot, men vitnene hjalp meg. Jeg fikk meg andre klær og begynte å være sammen med vitnene og å spise hos dem. Det var et helt annet liv. Om tirsdagene, torsdagene og søndagene gikk jeg på møtene, og jeg snakket med folk ved dørene om håpet om Guds rike og alt det gode Bibelen kan gjøre for dem.

Tony var glad i sannheten, men han var fremdeles knyttet til fortiden. Vi hadde anbrakt mange penger i kaninfarmen og nedlagt mye arbeid der, men jeg sa til ham: ’Dropp den. Jehova betyr mer enn bare å gå på møter om søndagen. Jehova betyr samvær med brødrene, . . . å snakke med brødrene hver dag.’ Så en dag, da han lå til sengs med lungebetennelse, sa han: ’Skal jeg si deg én ting? Når jeg nå blir frisk, skal jeg hente tingene mine på farmen og glemme den.’ Det var en lettelse å se ham forlate dette stedet, hvor vi hadde hatt så mye dårlig omgang.

Bibelkunnskapen har gjort mye for oss. Den har hjulpet meg, min sønn og mine omgivelser. Jeg har fått en helt annen innstilling til mange ting. Jeg har forandret meg. Alt har forandret seg. Vi er så takknemlige for at Jehova lot oss få høre hans Ord, og vi ber om at vi må fortsette å leve i samsvar med det.»

Crystals beretning

Hvordan gikk det så med pikene i denne motorsykkelgjengen? To av dem har tatt imot det gode budskap om Guds rike og har foretatt store forandringer i sitt liv.

Kathleen Galen (som de kaller «Crystal») forteller hvordan det gikk til at hun kom i en slik situasjon:

«Jeg ble født i New York. Far forlot oss da jeg var sju, og jeg ble svært opprørsk. Jeg bodde hos mor. Vi kunne ikke snakke sammen — ikke om noe som helst. Jeg likte meg ikke på skolen. Da jeg var 13, drog jeg hjemmefra, og i to år holdt jeg til på gatene i New York i kortere og lengre perioder. Jeg ønsket at jeg kunne finne en venn eller et eller annet. Jeg sov i trappeoppganger. Jeg var sulten. Jeg ble slått halvt fordervet. Det var tøft. Så, etter to år, drog jeg hjem og prøvde å komme overens med mor. Hun klarte ikke alt oppstyret med politiet, skolene og problemene mine. Kort tid før jeg fylte 15, sendte hun meg til far i Las Vegas for at jeg skulle bo hos ham.

Jeg kom ikke overens med fars kone og mine nye søstre. Jeg passet ikke inn noe sted. Jeg kom til at selvmord ville være den letteste utveien. Jeg planla det hele svært omhyggelig. Mens far spiste middag, sa jeg til ham at jeg gikk og la meg. I stedet gikk jeg inn på soveværelset og tok omkring 55 tabletter som jeg hadde fått fordi jeg nettopp hadde brukket kravebenet. Min fem år gamle halvsøster fant meg liggende på gulvet. Da hadde jeg ligget der i flere timer.

I tre og en halv dag lå jeg bevisstløs på sykehuset. Jeg hadde alltid trodd at de døde kommer et eller annet sted, så da jeg slo opp øynene, trodde jeg at jeg hadde kommet dit, hvor det nå var. Jeg fikk se far og hans kone, min bror og min tante, som hadde kommet med fly fra New York, og jeg tenkte: ’Å, nei! Jeg tok livet av meg for å komme bort, og så er de her også!’

Men så fikk jeg se apparatene, kanylene som var stukket opp i nesen, og alt det andre utstyret som kjennetegnet et sykehus, og visste at jeg ikke hadde klart det. Jeg reagerte voldsomt. Jeg sparket og slo sykepleierne, og jeg ble anbrakt på avdelingen for sinnslidende i flere uker. Den første tiden ble jeg bundet med remmer rundt bena, magen og armene fordi jeg var så voldsom. Etter den første uken hadde jeg roet meg, og remmene ble tatt av. Psykiateren sa at det var ikke normalt at et menneske ville ta livet av seg. Jeg sa at jeg manglet kjærlighet, og at livet ikke hadde noen mening.

Jeg sa til far at det ikke var gitter for vinduene, og at jeg ville rømme hvis han ikke kom og hentet meg. Så kom han og hentet meg. Han spurte hva jeg nå ville gjøre. Jeg sa at jeg ikke visste det, at jeg ikke fant meg til rette noe sted. Han sa at hvis jeg ikke likte meg hjemme hos ham, kunne jeg jo bare se meg om etter noe annet. Nå følte jeg virkelig at jeg ikke hadde noe sted å gjøre av meg, og ingen å vende meg til.

En bror av en av vennene mine sa: ’Disse motorsykkeltypene skal til Tijuana. Kanskje du kan få kjøre med dem.’ Jeg gikk bort og spurte dem om jeg kunne få kjøre med dem til California. Tony sa at hvis jeg hadde lyst til å dra til Tijuana og være sammen med dem, kunne jeg gjerne det.

Jeg fartet omkring med Tony og Rudy i sju år. Jeg pleide å ’bakke’ Tony. Enten vi satt på motorsykkelen, gikk inn et sted eller satt i ro, holdt jeg meg rett bak ham, slik at ingen kunne ta ham bakfra.

Jeg hadde aldri forestilt meg at mitt liv skulle komme til å bli radikalt forandret. Men en dag kom Tony og spurte: ’Visste du at Jehova er navnet på Bibelens Gud?’ Jeg sa: ’Nei.’ Så begynte han å fortelle meg hva han hadde lært. Hele mitt liv hadde jeg ønsket å finne en sann venn. Jeg innså nå at Jehova var en slik venn. Jeg sluttet med hasj og sluttet å drive utukt, men det jeg måtte kjempe mest med, var det fryktelige hatet jeg hadde til alt og alle. Men med Jehovas hjelp har jeg etter en tid klart å vende om og bli kvitt hatet.

Du kan ikke forestille deg hvilken forandring Bibelen har medført i mitt liv. Den sier at Guds ånds frukt er ’kjærlighet, glede, fred, . . . vennlighet og selvbeherskelse’. Jeg er Jehova inderlig takknemlig for det hans ånd har gjort for meg.» — Gal. 5: 22, 23.

Barbaras nye liv

Barbara Banuet, et fjerde medlem av denne gruppen, ble med på Jehovas vitners møte den første gangen da de andre gikk, for å se hva det var. «Vi hadde på oss de vanlige lærdressene som vi brukte på motorsykkelen,» sier hun, «men etter møtet kom likevel alle bort til oss og smilte og hilste på oss. Det var som å være i en stor familie, og det varmet meg om hjertet. Jeg kunne merke kjærligheten. Jeg hadde aldri opplevd noe lignende blant noen andre.»

Barbara sier at hun hadde hørt folk krangle i hele sitt liv. Da hun var liten, ønsket hun at det fantes et sted her i verden hvor hun kunne gå, og «hvor ingen kranglet, men alle levde som brødre og søstre». Hun sier: «Da vitnene viste meg at Bibelen sier at det er akkurat det som kommer til å skje, ville jeg gjerne lære mer.»

Hvis du kjenner litt til Barbaras bakgrunn, vil du forstå hvorfor dette betydde så mye for henne. Hun forteller: «Mor og far ble skilt da jeg var fem. Mor måtte arbeide 16 timer i døgnet for å forsørge oss fire barn. Hun satte oss bort for cirka fire år hos en svært streng dame som var adventist, og som i sin oppriktighet sa at vi var syndere, og at syndere kom til å bli pint i et brennende helvete. Noe slikt gjør et sterkt inntrykk på små barn som ikke forstår hva dette dreier seg om.

Jeg pleide å lure på hvorfor Gud ville pine folk i helvete, hvis han var glad i alle. Jeg kan huske at jeg tenkte at hvis det var så at jeg var en synder, var det ikke noe å gjøre ved det, og jeg kom aldri til å bli frelst. Derfor levde jeg som alle andre, uten noe håp om at det skulle skje en stor forandring i mitt liv. Jeg kunne ikke se noen som levde et slikt liv jeg gjerne ville leve. Jeg kunne ikke forestille meg meg selv som en husmor som skrek til barna sine, men jeg giftet meg to ganger. Min annen mann kom i fengsel, og selv når jeg var og besøkte ham der, prøvde han å slå meg når det ikke var noen som så det. Da jeg endelig hadde fått nok av dette, fikk Rudy, som jeg hadde kjent i lengre tid, overtalt meg til å leve sammen med ham. På den måten kom jeg med i gjengen.

Vi pleide å kjøre overalt i Tijuana og lage så mye bråk som mulig og skremme så mange som mulig. Det spilte ingen rolle for meg om jeg var levende eller død. Jeg var alltid sterkt påvirket av narkotika.

For en forandring Bibelen har medført i mitt liv! Bibelen kan forandre personligheten. Bibelen oppfordrer oss til å ’legge vekk den gamle personlighet, som svarer til [vår] tidligere ferd’ og ’ta på den nye personlighet, som ble skapt i samsvar med Guds vilje i sann rettferdighet og lojalitet’. (Ef. 4: 20—24, NW) Den forteller hvordan vi bør leve vårt liv, hvordan vi bør oppdra våre barn, og hvordan vi bør behandle vår ektefelle. Den har lært meg hvordan jeg bør oppdra min datter, og å være tålmodig med henne. Jeg prøver å hjelpe henne til å forstå at det ikke er for min skyld, men for Jehova Guds skyld at hun bør oppføre seg ordentlig. Hun skal ikke gjøre det fordi jeg ber henne om det, men fordi Bibelen sier at hun skal gjøre det.

Det er virkelig en velsignelse å ha lært sannheten å kjenne og kunne oppdra sin datter på denne måten.»

Hvordan har det gått med dem?

Hvordan har det så gått med disse tidligere gjengmedlemmene, som ikke lenger skryter av at de er «Satans slaver», men gleder seg over å tjene Gud?

Tony og Barbara er gift med hverandre. Rudy og Crystal har giftet seg med andre vitner. Alle sier at de har oppnådd store velsignelser, og at den nye livsstilen deres har vært svært bra for barna. Rudy har ledet bibelstudier med fanger i fengslet i Jean i Nevada og med en patruljerende politikonstabel. Crystal sier: «Jeg vet ikke hvordan det skulle ha gått med meg hvis ikke Jehova hadde kommet til oss.» Rudy uttrykker hva de alle føler, når han sier: «Vi har sett verden og har ikke noe ønske om å gå tilbake til den.»

Det er vår bønn at de og alle andre som nå prøver å leve et gudfryktig liv, vil fortsette å gjøre det.

[Bilde på side 16]

TONY

RUDY