Å oppdra barn alene — gleder og sorger

«JEG sa nei, Cheryl, og jeg vil ikke høre et ord mer om det!» Det var Dorothy, som er alene om å oppdra fem barn, som sa dette. Den 13 år gamle Cheryl skrek tilbake: «Jeg hater deg!» og løp så ut av rommet.

«Når hun snakker slik, føler jeg meg helt sønderknust,» sa moren og tilføyde: «Jeg sårer henne, og så forsøker hun å såre meg — og det klarer hun. Jeg har forsøkt å skjule mine følelser og ikke vise hvor vondt det gjør, men jeg klarer det ikke.» Moren nøler litt og så sier hun: «Jeg vet at hun virkelig trenger faren sin. Enhver liten pike trenger en far — han er den første mannen i hennes liv. Siden han forlot oss, har hun vært så ute av seg.»

Dorothy beskriver på en treffende måte noen av de sorger og problemer de som må oppdra barna sine alene, har. En som hadde iakttatt og intervjuet en rekke enslige foreldre, sa imidlertid: «I en rekke tilfelle går det bedre med oppdragelsen av barna i familier hvor moren eller faren må oppdra barna alene, enn i familier hvor begge foreldrene er i hjemmet. Dette skyldes uten tvil det forhold at foreldre som er alene, ofte er mer klar over de problemer de har, og gjør seg større anstrengelser for å kompensere det som mangler.»

Antallet av enslige foreldre har økt oppsiktsvekkende i mange land i løpet av de siste ti årene. I nesten ti prosent av alle familier i Storbritannia, Australia og Canada mangler den ene ektefellen. I De forente stater gjør dette forhold seg gjeldende i nesten én av seks familier, og antallet av slike familier er blitt fordoblet i løpet av de siste ti årene. To av fem barn som lever nå (i hvert fall i De forente stater), vil komme til å tilbringe en del av sin levetid i et hjem sammen med bare den ene av foreldrene. Her i landet bor 100 000 barn sammen med bare den ene av foreldrene. Nitti prosent av alene-foreldrene er kvinner. Hver tiende kvinne blir alene med barn. Disse forholdene viser at det er nødvendig å vie oppdragelsen av disse barna stor oppmerksomhet.

Medfølelse med de problemer enslige foreldre blir stilt overfor, resulterte for en tid siden i en rekke intervjuer med flere hundre familier blant Jehovas vitner verden over hvor en av foreldrene bor alene sammen med barna. Dette gav ikke bare et godt innblikk i de problemer det byr på å oppdra barna alene, men det kom også fram en rekke gode forslag. Noe som stadig ble nevnt, var behovet for å

Kommunisere!

«Jeg fant at når jeg betrodde meg til barna og fortalte dem nøyaktig hvordan situasjonen var, var de mer villige til å hjelpe meg, og alt gikk mye glattere hjemme,» sa en skilt mor med to barn på henholdsvis ni og 12 år. Det å vise barna fortrolighet og appellere til dem ved å be dem om deres hjelp er én måte å holde kommunikasjonen ved like på. Grunnen til at det oppstår problemer, er ofte at barna til enslige foreldre ikke fullt ut forstår de begrensninger, økonomiske og andre, som deres situasjon kan skape.

For å kunne rettlede barna på rette måte må faren eller moren vite hva barna tenker. Én som er alene om å oppdra barnet sitt, sier: «Om kvelden etter arbeidet gjør jeg alt jeg kan for å trenge inn i min datters lille verden. Hun forteller meg hva som har hendt på skolen, og om sine problemer med lærerne og skolekameratene. Jeg er svært interessert i det hun har opplevd. Og jeg lytter. Etterpå forteller jeg henne om arbeidet mitt og om de menneskene jeg treffer der.»

Et barn forteller imidlertid ikke uten videre sin far eller mor om alle sine problemer. Foreldre som har fått barnet sitt til å åpne seg på den måten, har måttet legge en slik innstilling for dagen som den Bibelen forteller om med disse ordene: «Hvis du kan, så gi meg svar! Stå opp og fremstill saken for meg! Se, for Gud er vi begge like, også jeg er formet av leire. Du skal ikke skjelve av redsel for meg, min hånd skal ikke hvile tungt på deg.» — Job 33: 5—7.

Den sinnsinnstilling som her kommer til uttrykk, er preget av varme, åpenhet og ærlighet. Når et barn merker en slik innstilling hos faren eller moren, vil det vanligvis reagere positivt, for det ’skjelver ikke av redsel’ for ham eller henne. Det vil ikke være forstandig å gi barna det inntrykk at en er fullkommen. Dette er den holdning en enke med tre gutter i tenårene inntok: «Jeg fant at det var lettere å bevare et nært forhold til guttene når jeg var villig til å innrømme mine egne feil.»

Det hender at det er nødvendig å insistere på at barnet gjør noe som er til dets eget beste, men som det kanskje ikke liker. En mor som var alene om å oppdra en 17 år gammel gutt, forlangte for eksempel at han skulle bryte en forbindelse som var skadelig, og som kunne føre til at han kom opp i vanskeligheter. Etter flere uker med heftige diskusjoner sa gutten: «Du aner ikke hvor sint jeg har vært på deg, mor, men nå forstår jeg deg.» Det at de åpent snakket om saken, var det som løste problemet.

Vis barnet at du er glad i det

Når et barn mister en av foreldrene, spesielt på grunn av skilsmisse eller separasjon, kan situasjonen føre til at det føler seg sønderknust. En skilt mor beskriver hva som kan skje: «Et barns reaksjoner gir seg ofte utslag i raserianfall, uforklarlige gråteanfall, sjalusi eller i at det desperat klamrer seg til en og vil være baby igjen.» Ofte føler barnet at det er det som har skylden for at foreldrene har gått fra hverandre. Det frykter kanskje for at det vil komme til å miste den annen part også og kanskje bli helt foreldreløs. Det et slikt barn trenger, er trygghet, oppmerksomhet, ekte interesse — kort sagt, kjærlighet.

For å være effektiv må kjærligheten komme åpent til uttrykk ved handlinger. «Vår kjærlighet må være sann, ikke tomme ord, men handling.» (1. Joh. 3: 18) Det betyr ikke at du aldri skal fortelle barna dine at du er glad i dem, men handlinger, det du gjør, taler tydeligere enn ord. Barn vet at det er lett å snakke. De som bor sammen med bare den ene av foreldrene, vet hva et brutt løfte innebærer. Men hvordan kan den som er alene med barna, vise dem ekte kjærlighet?

«Når det gjelder små barn, er fysisk kontakt viktig. Jeg holder henne inntil meg når jeg snakker med henne,» skrev en som måtte oppdra en fem år gammel pike alene. En annen sa på lignende måte: «Av og til stopper jeg opp og legger armene rundt barnet.» Slike uttrykk for at en er glad i barnet, kan overbevise det om at en bryr seg om det.

Det at en viser empati eller samfølelse er også et tegn på kjærlighet. (1. Pet. 3: 8) En mor som var alene om å oppdra en datter i tenårene, ble overøst med skjellsord da piken ble bedt om å gjøre en bestemt ting i hjemmet. Moren svarte med å si: «Uansett hvordan du oppfører deg, er jeg fremdeles glad i deg. Jeg liker ikke den måten du opptrer på, men jeg er glad i deg. Det er ikke noe du kan si eller gjøre, som kan få meg til å slutte å være glad i deg.» Piken senket straks hodet, kjempet for å holde tårene tilbake og gikk så rolig i gang med å gjøre det moren hadde bedt henne om. Innerst inne visste hun at moren brydde seg om henne, at hun var glad i henne.

«Jeg skal aldri glemme den morgenen minstebarnet mitt sa til meg: ’Gå ikke på arbeidet i dag, mamma.’ Det var en bønn fra et utrygt lite hjerte,» fortalte en enslig mor. Hvordan reagerte moren? «Jeg anså det for viktigere å bevare et så nært forhold til henne som mulig,» sa hun, «så jeg bestemte meg for å slutte å jobbe og forsøke å klare meg med mindre.» Det er naturligvis ikke alle enslige foreldre som kan løse problemet på denne måten. Det er imidlertid mange foreldre i en slik situasjon som har inntatt en realistisk holdning til den virkning deres verdslige arbeid har på oppdragelsen av barna.

Enkelte enslige forsørgere har arbeidet i hjemmet med et eller annet. De har tilbudt seg å utføre forskjellige tjenestera, eller de har solgt sine egne hjemmelagde produkter. En mor som var alene om å forsørge fire barn, laget sammen med barna smultringer og andre godsaker og solgte dem til restauranter. Andre har tatt seg deltidsarbeid, slik at de har kunnet være hjemme sammen med barna når disse ikke er på skolen. Likevel er dette ikke alltid løsningen, slik Joyce Miller, som er formann for sammenslutningen av fagforeningskvinner i USA, påpekte: «Over 42 prosent av de kvinner som er ute i arbeidslivet, er alene om å forsørge sin familie. Hvordan kan du si til dem at de skal ta seg en deltidsjobb og klare seg med den lønnen de da får, når de fortsatt må betale full husleie?»

Selv om mange foreldre som må bære forsørgerbyrden alene, må arbeide full dag, er det likevel ikke få som klarer å bevare et nært forhold til barna sine, slik som én, som sa: «Jeg forklarte gang på gang for barna at den eneste grunnen til at jeg gikk på arbeid, var at jeg skulle kunne kjøpe mat og klær og betale husleien. Jeg sa til dem at jeg ville være hjemme hvis det ikke var absolutt nødvendig å arbeide ute. De fikk til slutt tak i poenget. Det gjelder til og med minstebarnet på to år, og de tar nå situasjonen langt bedre.»

Barn kan føle det når en far eller mor foretrekker å arbeide framfor å være sammen med dem. Hvis familien, barna innbefattet, er villig til å foreta visse forandringer i levestandarden, kan en imidlertid kanskje klare seg med mindre. Mange foreldre og barn er blitt klar over sannheten i det bibelske ordspråket (15: 17): «En grønnsakrett [ikke så mye] med kjærlighet er bedre enn oksestek [overflod] med hat.»

Tukt i kjærlighet, men med fast hånd

«Kjærlighet er ikke nok,» advarer dr. Arnon Bentovim, en autoritet når det gjelder barneoppdragelse. «Barnet må få tukt og retningslinjer som skaper trygghet.» Enkelte enslige foreldre forsøker å kompensere tapet av ektefellen ved å være altfor ettergivende. Det er ofte ikke lett for en mor å tukte barna, spesielt gutter, som reagerer negativt fordi de savner faren sin.

En mor som har oppdratt fem barn alene på en god måte, sa: «Det er bare naturlig at barna vil forsøke å gjøre ting som de ikke ville ha gjort hvis mannen min hadde vært i hjemmet. Jeg måtte være svært bestemt. Noen ganger fant jeg at det var bedre at jeg fikk alle sammen til å sette seg ned, og at jeg så appellerte til dem i stedet for å risikere at det kom til et sammenstøt mellom oss. På denne måten vant jeg virkelig deres respekt.»

Barn er klar over — selv om de vanligvis ikke vil innrømme det før mye senere — at de trenger tukt, som innbefatter straff. En gruppe ungdommer som var kommet i konflikt med loven, laget et sett med regler for foreldrene. De sa: ’Vær bestemt og konsekvente når dere tukter oss. Det gir oss en følelse av trygghet. Barn ønsker ikke å få alt de ber om.’ Dette er i samsvar med den sannhet Bibelen for lang tid tilbake gav uttrykk for: «Den som sparer på riset [et uttrykk for foreldremyndigheten], hater sin sønn, den som elsker ham, tukter ham tidlig.» — Ordsp. 13: 24.

Gledebringende resultater

Det er ikke lett for den som er alene om å oppdra et barn, å gjøre seg de nødvendige anstrengelser hva dette angår. Men mange enslige foreldre som gjør seg virkelige anstrengelser, oppnår gode resultater. De bevarer et nært forhold til barna sine og ser dem vokse opp og bli prinsippfaste mennesker. En enslig mor sa: «En kilde til stor trøst var den lojalitet barna mine viste meg. De behandlet meg ikke bare som sin mor, men også som en venn. Det at vi snakket sammen, og deres oppriktighet var til stor glede for meg.»

Det hender ofte at barn av enslige foreldre modnes hurtigere, ettersom de på grunn av omstendighetene blir tvunget til å påta seg større ansvar i hjemmet. En mor som var blitt alene, og som gav barna sine i oppdrag å ta seg av forskjellige oppgaver som hun selv ikke lenger kunne ta seg av, sa: «Barna er nå vant til sine oppgaver. De utfører dem effektivt, og det er ikke noe problem i hjemmet. De vet hvor de skal gjøre av klærne sine når de ikke skal bruke dem, og hvordan de skal holde orden i hjemmet. De kan vaske opp, lage mat, vaske og stryke, foreta innkjøp og luke ugress i hagen.» Barn som har fått en slik oppdragelse, blir ansvarsbevisste voksne og er godt forberedt for sine oppgaver senere i livet.

Det er naturligvis slik at selv i en familie hvor medlemmene er nær knyttet til hverandre, kan det av og til oppstå alvorlige vanskeligheter. Ikke alle løsninger er blitt trukket fram i denne artikkelen. De foreldre som gjør sitt beste for å følge de retningslinjer som finnes i Bibelen, og som skriver seg fra familielivets Innstifter, finner imidlertid som regel glede i å oppdra barna sine. Ved å lede bibelstudier med barna og innprente dem bibelske prinsipper kan enslige foreldre gjøre mye for å beskytte dem mot det store press som de blir utsatt for, og som tar sikte på å få dem til å følge en gal handlemåte.

Hvis både foreldre og barn følger den guddommelige veiledningen i Efeserne 6: 1—4, vil mange sorger og problemer kunne unngås: «Dere barn skal være lydige mot foreldrene deres for Herrens skyld, for det er rett. Du skal hedre din far og din mor, det er det første av budene som har et løfte: så det kan gå deg godt og du kan leve lenge i landet. Dere fedre, vekk ikke sinne og trass hos barna, men gi dem den oppdragelse og rettledning som er etter Herrens vilje.»

[Fotnote]