Når en katastrofe inntreffer
En førstehånds beretning om hva et kraftig regnskyll som gikk over det sørlige California, påførte én gate
DET var så visst ikke noe vakkert syn som møtte oss i Divina Vista-veien lørdag den 16. februar 1980. Klokken var 16.45. Det hadde styrtregnet hele dagen etter ni dager med uvær og 430 millimeter nedbør over Monterey Park, en forstad til Los Angeles i California. Jeg så ut av vinduet. Soltaket vårt hadde sunket ned på midten, og rekkverket helte bakover. Skråningen på den andre siden av gaten begynte å rase ut og satte hjemmene nedenfor i fare.
Plutselig kom biler fra politiets hjelpekorps kjørende opp gaten for fulle sirener. Legeassistenter innfant seg, to brannbiler durte oppover gaten, og en ambulanse fulgte etter dem. Divina Vista-veien var en elv med vann og gjørme. En bil med høyttalerutstyr kjørte oppover gaten, og det ljomet ut fra høyttaleren: «Alle må evakuere!»
Ute i styrtregnet var strømmen i gaten så stri at brannmennene måtte bære oss over gaten. Vi kjørte ned bakken i ambulansen, men før vi kom helt ned, raste det jord og grus ut i gaten og blokkerte den med en haug som var over en meter høy. Ingen kunne komme forbi før en bulldoser laget en passasje med tanke på ambulansen. Det tok oss en time å tilbakelegge 60 meter.
Huset vårt ble ikke rammet så hardt som andre hus. Ett hjem ble rammet av et jordras, som trengte gjennom huset og skjøv kjøleskapet ut på gaten. Sofaen hang ut gjennom et av vinduene. Deler av ødelagte fjernsynsapparater, et spisebord, en oppvaskbenk og et strykebrett ble delvis begravd i gjørmen. Lenger oppe i gaten hadde et leirras slått inn veggene på et hus. Taket landet i gaten. Alle møblene ble stående i hagen foran huset på den andre siden av gaten.
I nabohuset arbeidet to menn øverst i trappen i annen etasje. Plutselig hørte de et forferdelig bulder omtrent som under tordenvær. De ble rammet av leirraset, som klemte den ene av dem fast under en bil nede i gaten. Han ble fullstendig begravd i gjørmen, bortsett fra at hodet stakk opp. Naboen hans grov ham fram, og han var i live.
Det var imidlertid oppmuntrende å se hvordan katastrofen førte til at naboene ble nærere knyttet til hverandre. Det var også interessant å legge merke til hvordan de nå betraktet materielle ting som noe som ikke var av størst betydning. En av naboene sa: «Det er en forferdelig, smertelig følelse — alt du samler deg i løpet av et liv, kan bli borte på et øyeblikk.» En annen sa: «Når noe sånt skjer, kan det virkelig gjøre noe med deg. Jeg har fått et helt nytt syn på det å bekymre seg for småting.» Enda en annen sa: «Når du er så nær døden, er det livet som virkelig er av betydning.»
Redningsmannskaper arbeidet i området i 12 timers skift. Halvparten av arbeidsstyrken var i virksomhet hele tiden. I denne ene gaten var det ti som ble skadd, fire brannmenn og tre politimenn innbefattet. Et redningskorps delte ut 495 ruller med plast, 12 000 sandsekker og 175 tonn med sand for å holde leirras under kontroll. I Monterey Park ble det voldt skade på til sammen 50 hjem. Derav fikk 15 alvorlige skader, og fem ble jevnet med jorden. De materielle skader beløp seg til cirka 12,5 millioner kroner.
I skrivende stund pågår det rettssaker der de berørte parter forsøker å oppnå erstatning. Hvem er ansvarlig? De saksøkte, byen Monterey Park innbefattet, argumenterer med at styrtregnet og de skader som fulgte, var en force majeure. Det vil imidlertid være mer realistisk å ta i betraktning det mennesker har gjort. Entreprenørene graver ut tomter i de naturlige skråningene hvor de bygger hus. Terrasser av kompakt fyllmasse dannes, og den naturlige skråningen svekkes. Når regnet kommer, raser skråningen ut. — Innsendt.