God og dårlig lydforsterkning

Lydforsterkning i gammel tid

Hvordan var det mulig for Jesus og andre talere i bibelsk tid å tale til tusenvis av mennesker i friluft uten å gjøre bruk av forsterkeranlegg?

En skribent i Biblical Archeologist bestemte seg for å finne svaret. Et av de stedene han besøkte, var et sted ved Gennesaret-sjøen i nærheten av den gamle byen Kapernaum, som han mente svarte til det stedet som er nevnt i Matteus, kapittel 13, og Markus, kapittel 4. I Markus’ evangelium (4: 1) sies det at Jesus begynte «å lære folket nede ved sjøen. Det samlet seg en veldig folkemengde omkring ham. Derfor måtte han gå ut i en båt og sitte i den ute på sjøen, mens mengden stod inne på stranden».

I Biblical Archeologist blir det stedet hvor dette muligens fant sted, beskrevet som en «bukt som så ut som et naturlig amfiteater, med skråninger som strakte seg oppover fra stranden og mot den veien som ligger der i dag». Ved hjelp av akustisk utstyr tok en tekniker prøver av lydkvaliteten på disse skråningene.

Han fant at instrumentene registrerte «mye større lydaktivitet» når lyden kom ute fra vannet, hvor den båten Jesus befant seg i, ville ha vært, enn når lyden kom fra vannkanten. «Det er ingen tvil om at taleoverføringen kan ha vært ganske god inne i dette amfiet,» sa teknikeren. Han anslo at en forsamling på mellom 5000 og 7000 mennesker i dette området tydelig kunne ha hørt hva som ble sagt.

I denne forbindelse er det interessant at en lærer i talekunst har illustrert dette prinsippet i nyere tid i nærheten av Ithaca i staten New York ved å tale tvers over en dam til elevene, som satt på den andre siden av dammen.

Forsterkning av støy i nyere tid

Ifølge en artikkel som stod for en tid siden i Paris-avisen Liberation, vil verdien av «å bruke hodet bli dratt i tvil i 80-årene — å tenke er å gå tilbake. Alt som blir igjen, er en kropp som utfolder seg i dans, som automatisk utfører de samme mer eller mindre elegante bevegelsene i seks stive timer».

Det franske ukebladet Le Point sa: «I sin glanstid var rock’n roll et uttrykk for et instinktivt opprør mot de voksnes verden, mot strenge moralnormer i et blokkert samfunn. Senere kom punkerne, som legger vekt på å være nihilister, og som pekte nese av alt som var fremmed for dem, ved bevisst å provosere. Disco har gjort en mengde mennesker likegyldige — de følger etter som en flokk sauer, stiller ingen spørsmål og har ikke noe budskap å overbringe. De bare danser, hypnotisert av discoens standardiserte 125 slag i minuttet. . . . Som en amerikansk journalist sa: ’De skulle sette opp en statue av Narkissos, den presiderende guddom, foran hvert eneste diskotek.’ . . . I alle disse nye, avpersonaliserte, ferdigfabrikkerte disco-supermarkedene runger de uopphørlige slagene monotont om og om igjen som en krigstromme. Men hva føres krigen mot? De sier at det er mot kjedsomhet. I det lange løp får den monotone musikken, som er full av tricks og mer vulgær enn fremragende, en imidlertid til å lure på effektiviteten av botemidlet.»