Skaperverket gjenspeiler Guds visdom
Små boligsøkende
Hvordan klarer bisvermer som bryter ut fra de opprinnelige samfunnene, å finne seg et nytt hjem? «Speiderbier flyr ut og leter etter passende hulrom hvor de kan opprette en ny kube,» svarer bladet Natural History. (Juni/juli 1979, side 75) «Hulrommet må velges ut med stor omhu, ettersom det må kunne holde bisamfunnet varmt og tørt gjennom den lange, kalde vinteren for at det skal kunne overleve. Speiderbiene vender tilbake og bekjentgjør hva de har funnet, ved hjelp av den samme dansen som den de danser for å vise hvor de har funnet mat. I begynnelsen melder de kanskje fra om flere mulige steder, men snart, vanligvis innen et par dager, peker alle dansene i bare én retning.» Hva er det som får speiderbiene til å «bli enige» i dette viktige spørsmålet? Forskerne har kommet til at «hver speiderbi kunngjør sitt funn med en grad av begeistring som viser hvor egnet stedet er som mulig bolig», sier Natural History. Men «nå stanser speiderbien og ser på de dansene som forteller om andre steder. Den flyr så av sted og besøker dem og inspiserer kanskje det stedet den selv har oppdaget, en gang til, og så vender den tilbake til svermen og danser til fordel for det beste stedet. Bien har prøvd de stedene som kan komme på tale, sammenlignet dem og truffet sin avgjørelse. Når alle speiderbiene er blitt enige — det vil si, når alle dansene peker i retning av samme sted — vil svermen sette seg i bevegelse og la seg lede til det utvalgte hulrommet».
En liten konstruktør?
Mikrobiologer har i den senere tid oppdaget bakterier som i sine mikroskopiske kropper har kjeder av magnetpartikler. Forskerne spekulerer på om disse partiklene utgjør en form for innebygde «kompasser» som hjelper disse ørsmå organismene til å finne ut hvilken retning som er ned, slik at de kan finne de sedimenter de må ha for å eksistere. Det som er så forbløffende når det gjelder disse ørsmå partiklene, er at de ikke ville kunne fungere som et effektivt «kompass» hvis de var aldri så lite mindre eller aldri så lite større. Richard B. Frankel ved National Magnet Laboratory ved teknologisk institutt i Massachusetts sier at «bakteriene har løst et interessant problem innen fysikken ved å produsere magnetpartikler som har akkurat den rette størrelsen for et kompass, med et mål på 500 ångstrøm [0,000005 centimeter]». Biologen Stephen Jay Gould ved Harvard universitet, som er en ivrig talsmann for utviklingslæren, tilskriver denne lille bakterien denne genialiteten og kaller den «en organisme som bygger opp et utsøkt maskineri i sin egen kropp». Han skrev en artikkel i det britiske tidsskriftet New Scientist med tittelen «En meget nøyaktig konstruktør i naturen» og med undertittelen «Bakterier med innebygde magneter avslører biologiens sirlige teknikk». Men hvem er den egentlige konstruktør og tekniker? Biologien? Bakterien? Eller en intelligent, allvis Skaper? Hva mener du?
Gjør kroken vondt?
Har fiskerne rett i det de lenge har hevdet, nemlig at meitemarken som vrir seg på kroken, ikke føler smerte? Svenske vitenskapsmenn har oppdaget at meitemarker i likhet med mennesker og dyr produserer kjemiske stoffer som hjelper dem til å holde ut smerte. Ettersom disse stoffene finnes i markens «hjerne», er spørsmålet om den likevel merker kroken. Hva slags smerte dette eventuelt er, og hvor sterk den er, kan naturligvis også diskuteres.
«Nøkkelen til å forstå verden»
Boken Dieu existe? Oui. inneholder følgende uttalelse av naturforskeren professor Grassé: «En verden uten Gud er en meningsløshet. Mennesker uten Gud mister ethvert begrepsinnhold; kanskje det ikke engang er mennesker lenger. Et menneske uten Gud er i hvert fall ufullstendig. Jeg mener at en forsker eller en vitenskapsmann som ikke tror på Gud, gjør det umulig for seg selv å forstå universet. Gud er den eneste nøkkelen til forståelse av verden.» — Jevnfør Ordspråkene 1: 7.