Jeg pådrog meg alvorlige forbrenninger

Fortalt til en av «Våkn opp!»s medarbeidere

DET var en tidlig novembermorgen i byen New York, og det så ut til å bli en strålende høstdag. Men for mitt vedkommende skulle det vise seg å bli en dag som var som et mareritt.

Jeg bor på Long Island, og som vanlig drog jeg tidlig hjemmefra for å ta fatt på dagens arbeid. Jeg eier en liten bedrift og driver med reparasjon av gulv sammen med min svoger, som har deltidsjobb hos meg. Denne dagen skulle vi arbeide i et sommerhus i nærheten av Westhampton; eieren ønsket å forandre stedet til helårsbolig. Ettersom vi skulle bruke en høyst flyktig og brannfarlig oppløsning for å fjerne et belegg på steingulvet, hadde vi stengt for varmeanlegget noen dager tidligere. Uten at vi visste det, hadde det imidlertid vært noen i huset dagen før og installert en gasskomfyr og tent tennblusset.

Vi var kommet godt i gang med arbeidet da jeg plutselig løftet hodet og fikk se en mur av flammer komme mot oss. Jeg skjøv svogeren min gjennom døråpningen inn til et toalett. Dette reddet ham fra å bli alvorlig forbrent. Men for mitt vedkommende var situasjonen mye verre.

Livsfarlige skader

Rommet var plutselig et eneste flammehav, og alle utganger var sperret. Jeg hadde åndsnærværelse nok til å holde pusten for ikke å skade lungene, og så sprang jeg gjennom en glassrute. Jeg pådrog meg et alvorlig kutt i bøyemuskelen i høyre overarm, noe som senere gjorde min kamp for å overleve enda vanskeligere. Klærne mine hadde merkelig nok ikke tatt fyr, men den sterke varmen hadde anrettet store forbrenningsskader på den del av huden som ikke var tildekket.

Jeg kjente ingen smerte og begynte straks å se etter min svoger. Jeg var redd for at han kanskje fortsatt var inne i huset og ikke kunne komme ut. Men så kom flere av naboene, som hadde hørt eksplosjonen, løpende. To av disse var sykepleiere, og de forsøkte å overtale meg til å legge meg ned og hvile, men jeg var bekymret for min partner. For en befrielse det var da jeg så ham komme rundt hjørnet av huset! Det var først da jeg ble klar over min egen tilstand — at bena, armene og ansiktet til dels var alvorlig forbrent.

En av naboene, som var lege, kom kort tid etter bort for å hjelpe til med å få stanset blødningen i armen. Det kom en sykebil, og jeg ble i all hast kjørt til Riverhead sykehus. Legene begynte straks å forsøke å stanse blødningen, og det lyktes dem midlertidig å stoppe den. Men hva kunne de gjøre med forbrenningene? Ved dette sykehuset hadde en ikke utstyr til å behandle alvorlige forbrenningsskader. Det ble derfor sendt bud etter en privat sykebil. Den brakte meg til den spesielle avdelingen for forbrenningsskader ved Nassau County Medical Center, cirka 80 kilometer unna.

På denne turen begynte jeg å bli forferdelig sulten og tørst. Legene fortalte senere at dette skyldtes det store tap av kroppsvæske som var en følge av at en stor del av huden, som vanligvis holder på kroppsvæskene, var blitt ødelagt. Da jeg kom til Nassau County Medical Center, ble jeg i all hast brakt opp på den spesielle avdelingen som tar seg av alvorlige forbrenningsskader. Jeg fikk smertestillende midler, selv om jeg inntil da ikke hadde følt noe større ubehag. En som har pådratt seg forbrenningsskader, ser kanskje til å begynne med ikke ut som om han er blitt alvorlig skadd, og føler kanskje heller ingen smerter, men dette behøver ikke å bety at skaden ikke er alvorlig.

Omfanget av skaden vurderes

For ikke så lenge siden hadde jeg lest om hvordan en på et bestemt sykehus hadde gitt alvorlig forbrente pasienter «valget mellom å dø en stille død og å få en behandling som bare ville trekke ut tiden». Legene ved dette sykehuset kunne si til en pasient etter at de hadde vurdert skaden: «Etter det vi kjenner til, har ingen tidligere på Deres alder og med slike forbrenningsskader som Deres, noen gang overlevd.»

To søstre, henholdsvis 68 og 70 år gamle, som var blitt alvorlig forbrent i en bilulykke, fikk høre dette. En av dem sa: «Jeg føler meg så bra. Ville jeg ikke ha det forferdelig vondt hvis jeg kom til å dø?» Nei, ikke nødvendigvis, i det minste ikke til å begynne med. Søstrene godtok legenes vurdering av deres skader, og de fikk ingen behandling. Sengene deres ble stilt ved siden av hverandre, og de drøftet hvordan begravelsen skulle ordnes, og andre ting. Begge døde dagen etter.

Mange leger er sterkt imot denne måten å gå fram på og mener at det å unnlate å gi behandling, uansett hvor alvorlig skaden er, er uetisk. De peker på tilfelle i den senere tid hvor personer med svært alvorlige forbrenningsskader er blitt reddet. I Shanghai i Kina var det for eksempel i fjor en 36 år gammel kvinne som kom seg etter alvorlige forbrenningsskader som omfattet 94 prosent av kroppen. For en generasjon siden var det neppe noen som overlevde hvis mer enn en tredjedel av kroppen var sterkt forbrent.

De forbrenninger jeg hadde pådratt meg, var ikke så omfattende. Legene sa at 26 prosent av kroppen min var rammet av annen- og tredjegrads forbrenninger, men at det stygge kuttet i armen utgjorde en alvorlig komplikasjon. En amerikansk forening som beskjeftiger seg med forbrenningsskader, betegner en person med annen- og tredjegrads forbrenninger som dekker over 20 prosent av kroppens overflate, som alvorlig forbrent. Men hva med førstegrads forbrenninger?

Jeg hadde alltid trodd at dette var de alvorligste forbrenningene. Men det er ikke tilfelle. En førstegrads forbrenning er mindre alvorlig. Den berører bare de ytterste lag av huden. Men den kan være svært smertefull. De fleste alvorlige forbrenningsskader omfatter alle tre grader. Det gjorde også den skaden jeg hadde pådratt meg.

Ved annengrads forbrenning blir de underste lag av huden og kapillarene skadd. Væske lekker ut, det dannes blærer, og hvis disse brister, væsker såret. Det kan imidlertid dannes ny hud som råder bot på skaden. Men ved tredjegrads forbrenning blir alle hudlagene ødelagt og kan ikke fornyes. Nerveendinger, som formidler smerte, blir også ødelagt. Den eneste måten kroppen selv kan lukke såret på, er å trekke huden sammen over åpningen.

Etter hvert fikk jeg fryktelige smerter. Legene sa at det var et godt tegn, selv om jeg som den lidende hadde vanskelig for å se noe positivt i dette. Det de mente, var at smerten viste at de fleste av sårene mine var dype annengrads forbrenninger og ikke tredjegrads forbrenninger, som forårsaker så stor skade at huden ikke kan fornyes.

Jeg tenkte stadig på hvordan kroppen min skulle kunne bli helbredet. Ville jeg igjen kunne bruke armene? Ville jeg få store arr på de forbrente stedene, særlig i ansiktet?

Behandlingen av forbrenningene

Den første uken lå jeg på overvåkingen og fikk smertestillende midler. De første dagene ble armene mine holdt opphengt for å hindre at jeg snudde meg i sengen og skadde dem ytterligere. Huden i ansiktet var brent bort. Jeg er farget, men alt pigmentet var borte. En venn sa: «Det bare viser at fargen ikke stikker dypere enn huden.»

Jeg kunne se på dem som kom på besøk, deriblant min kone, at de var sjokkert over hvordan jeg så ut. Det finnes forståelig nok ingen speil i pasientenes rom. Det er nedslående nok å se på de forbrente armene og hendene og andre kroppsdeler.

Den alvorligste komplikasjonen ved forbrenninger er infeksjon. Selv i dag er dette årsak til halvparten av dødsfallene ved avdelinger for forbrenningsskader. Sykehuspersonalet har derfor på seg sterile kapper, ansiktsmasker, hetter og skoovertrekk. Hvis de forlater avdelingen, tar de på seg nye sterile klær når de kommer tilbake. Besøkende blir gransket for å sikre at ingen som er syke eller så mye som forkjølt, får slippe inn. De som kommer på besøk, må også ta på seg sterile overtrekksklær. Hele avdelingen holdes under et lett overtrykk, slik at når dørene åpnes, slipper den filtrerte luften ut, men ingen luft kommer inn fra andre deler av sykehuset.

Den største utfordringen ligger imidlertid i å holde de bakterier som er i brannsåret, under kontroll. Å ta inn antibiotika er vanligvis ikke effektivt, ettersom kapillarene som skal sørge for at de blir transportert til det forbrente stedet, er blitt ødelagt. For å hindre infeksjon ble derfor armene mine dekket med bandasjer som var gjennombløtt med en fortynnet oppløsning av sølvnitrat eller med en saltoppløsning. Tre ganger om dagen ble disse bandasjene fjernet når de var blitt tørre, og nye bandasjer ble lagt på.

Det var rene torturen å få fjernet disse bandasjene. Dette var særlig tilfelle etter den første uken, da jeg ikke lenger fikk smertestillende midler for ikke å bli avhengig av dem. De skorper og vev som kroppen automatisk danner for å dekke dype forbrenninger, fulgte med bandasjene når de ble fjernet. Dette var smertefullt, og når det så kom luft til de åpne sårene, ja, da var det nesten ikke til å holde ut.

Sykepleierne renset deretter sårene for de brannskorper som satt igjen. Ettersom bakterier kan formere seg i eller under brannskorpen, er det viktig å få fjernet den. Hvis pasientene er i stand til å komme seg ut av sengen og kan være oppe, må de tre ganger om dagen ut i dusjen hvor sårene blir renset med en svamp.

Etter omkring tre uker inntrådte det en kjærkommen avveksling i behandlingen. Sykepleierne begynte å dekke armene mine med tynne strimler av svinehud. Det var ikke smertefullt å få lagt disse fuktige, kjølige strimlene av svinehud over sårene. Tre ganger om dagen ble disse strimlene undersøkt, og de som ikke hang fast, ble fjernet. Sårene ble så renset igjen, og det ble lagt på et nytt stykke svinehud. Når strimlene «festet seg», ble de liggende et par dager før de skallet av fordi kroppen avstøtte dem. Men av og til kunne en under dem se at det hadde begynt å dannes ny hud. Dette var virkelig oppmuntrende.

Behandlingen med svinehud varte bare omkring to uker. Så gikk de tilbake til å legge på bandasjer som var gjennomvætt med en saltoppløsning. I noen sår gned sykepleieren med gummihansker på hendene inn en antibiotisk krem som het Silvadene. For meg så det ut til at de eksperimenterte med forskjellige ting for å se hvilken behandling som var best. Men jeg kom meg langsomt og fikk ingen infeksjoner.

Hele personen behandles

Når et menneske får ødelagt mye av huden, mister kroppen væske og andre viktige stoffer, ofte i store mengder. Kroppen må derfor tilføres mange liter væske i løpet av det første døgnet for å erstatte tapet. Jeg ble oppfordret til å drikke mye. Den første uken etter ulykken tapte jeg likevel 14 kilo.

For noen år siden var det mange pasienter med forbrenningsskader som døde av lungebetennelse eller av en tærende sykdom etter noen få uker. En oppdaget til slutt at den grunnleggende årsaken til disse dødsfallene var underernæring. For å dekke slike pasienters store behov for næring er det i dag noen leger som pumper en næringsrik oppløsning direkte ned i pasientens mage. I tillegg til dette oppfordrer de pasientene til å spise så mye de kan.

Foruten at jeg måtte spise store porsjoner ved de faste måltider, måtte jeg drikke litervis av en næringsrik blanding som bestod av kremfløte og egg. Så snart jeg hadde tømt én mugge, ble det satt inn en ny. Den proteinrike dietten jeg ble satt på, inneholdt mellom 8000 og 9000 kalorier om dagen, nesten fire ganger så mye som det et voksent menneske vanligvis trenger.

Ettersom jeg hadde god helse da ulykken inntraff, og bare var 27 år gammel, la jeg på meg og gjenvant min styrke og unngikk at det støtte til ytterligere komplikasjoner. Da jeg forlot sykehuset, den 19. desember, veide jeg faktisk 14 kilo mer enn før ulykken, den 8. november.

Attføring

Huden i ansiktet begynte å helbredes og inneholdt like mye pigment som tidligere. Arrene i ansiktet har gradvis forsvunnet og er nå nesten ikke synlige. Men hendene og armene, som var verst forbrent, har det vært nødvendig å behandle like til nå.

Ved alvorlige forbrenninger skrumper muskler og vev inn, og sammentrekningene gjør leddene stive. Om morgenen kunne jeg ikke bøye håndleddet eller fingrene i det hele tatt. De måtte beveges og masseres for at stivheten skulle fjernes. Fordi en tidligere ikke sørget for å gi pasienter med forbrenningsskader en slik behandling, resulterte det i varig uførhet.

Hver dag fikk vi derfor besøk av fysioterapeuten Darcy. Hun hadde tidligere vært løytnant i hæren, og jeg vil anta at hun var midt i 20-årene. Hun manipulerte fingerledd, håndledd, albuer og andre kroppsdeler som trengte oppmykning. Det var forferdelig smertefullt, særlig i de første ukene, da det ble dannet sårskorper. Når hun masserte fingrene og håndleddene, sprakk skorpene, og sårene blødde.

Vi visste at Darcy nærmet seg, når vi hørte pasientene i rom etter rom skrike av smerte under behandlingen. Men det skal innrømmes at hadde det ikke vært for henne, ville vi ha blitt vanføre. Jeg tenkte som så at hvis det skulle gjøres noe med meg som gjorde vondt, ville jeg gjøre det selv. Tidlig om morgenen begynte jeg derfor selv å manipulere leddene. Når Darcy nådde fram til meg omkring kl. 13, var jeg i stand til å gjøre de bevegelser hun bad om, og hun gikk videre. Som et resultat av denne smertefulle behandlingen har jeg nesten gjenvunnet full førlighet i fingrer, hender og armer.

En viktig del av attføringen er å bekjempe nedtrykthet. Dette var det største problemet for meg. De forferdelige smertene som følger med de tilsynelatende uendelige, daglige behandlingene, er nesten uutholdelige. Det som gjør det så vanskelig, er at helbredelsen foregår så langsomt. Den kan ta måneder, ja, i noen tilfelle flere år.

Evnen til å være i fysisk aktivitet kan være begrenset. Det er også vanskelig å sove, fordi en ofte våkner når en snur seg og kommer bort i sårene. De første dagene matet sykepleierne meg. Men så fant de på å feste et beslag på bandasjen som det kunne stikkes et spiseredskap inn i, slik at jeg kunne spise selv. Ofte ville jeg imidlertid bare stikke hele ansiktet ned i tallerkenen for å spise. Jeg kunne ikke engang snu sidene i en bok for å lese.

Noe annet som gjør en nedtrykt, er tanken på arrene — hvordan en vil komme til å se ut. Jeg må innrømme at jeg var bekymret. Til sine tider var jeg svært langt nede og gråt. Selv de sterkeste pasientene følte seg nedtrykt. En av dem sa til meg: «Jeg hater tanken på en ny dag.»

Det er imidlertid viktig å ha en positiv mental innstilling hvis en skal komme seg. Dette får meg til å tenke på Judith Byrd. Hun hadde vært utsatt for en bilulykke hvor bensintanken eksploderte. I avisene stod det i fjor om hvordan familien Byrd til slutt vant en sak om utbetaling av erstatning fra det bilutleiefirmaet og den bilfabrikken som var innblandet i saken. Da jeg hadde ligget på sykehuset et par uker, ble Judith innlagt med forbrenninger som dekket omkring 55 prosent av kroppens overflate.

Noen dager senere sa en av legene til meg: «Alle tegn tyder på at hun burde kunne leve, men hun ser ikke ut til å ha viljen til det.» Ansiktet hennes var blitt stygt vansiret, og hendene hennes måtte amputeres. Jeg snakket en del med Judith, og jeg og min familie ble kjent med hennes slektninger. Vi syntes det var sørgelig da Judith døde tre måneder senere. Som en lege sa, hadde han aldri sett alvorlig syke pasienter komme seg hvis de mistet viljen til å leve.

Det er forståelig at pasienter med forbrenningsskader kan være tilbøyelige til å gi opp. Jeg tror derfor ikke det kan legges for stor vekt på det behov de har for oppmuntring. Jeg vet at de hundrevis av kort jeg fikk fra mine kristne brødre og søstre, og alle de besøk de avla, virkelig hjalp meg. Det sykehuset jeg lå på, har vært klar over dette behovet og startet en forening som skal gi slik støtte og oppmuntring. Denne virksomheten er ordnet på den måten at pasienter i likhet med meg, som har kommet seg, besøker sykehuset og oppmuntrer dem som gjennomgår den samme smertefulle behandling som de besøkende har fullført med godt resultat.

Hudoverføring eller ikke

Legene ønsket å foreta hudoverføring. De strimlene med svinehud som jeg tidligere hadde fått lagt over forbrenningene, var i virkeligheten nærmest en slags bandasje. Den eneste vellykkede måten å foreta hudoverføringer på er å overføre hud fra pasientens egen kropp. Også hud fra andre mennesker vil til slutt bli avvist av organismen.

Jeg hadde lagt merke til de problemer andre pasienter hadde hatt med overføringer av sin egen hud. De ble ofte motløse når deres egen hud ikke festet seg. I tillegg til dette kom de smertene de fikk når det ble tatt hud fra ubrente steder på kroppen, og den tid det tok før disse nye sårene grodde. Jeg ville se om ikke kroppen selv kunne helbrede de åpne sårene jeg ennå hadde på armene. Etter hvert som tiden gikk, var det forbausende å se hvordan det ble dannet mer og mer hud over de åpne sårene.

Da jeg ikke ville gå med på hudoverføring, ble det bestemt at jeg skulle flyttes over til en annen avdeling på sykehuset. Jeg bad om å få komme hjem, hvor min kone kunne pleie meg. Hun gjorde et enestående arbeid i tillegg til at hun tok seg av barna våre og sine huslige gjøremål. I flere måneder hadde jeg fortsatt store smerter, men gradvis begynte sårene å lukke seg.

Noen uker etter at jeg hadde kommet ut av sykehuset, ble det tatt mål av armene mine, og jeg fikk tilpasset noen spesielle elastiske ermer, som ble trukket over de forbrente stedene. En tid hadde jeg på meg disse ermene hele døgnet, og jeg har dem fortsatt på om natten. De øver et stadig trykk på sårene, og dette bidrar til å glatte ut huden og fjerne en stor del av de stygge arrene. Åtte måneder etter ulykken kunne jeg igjen begynne å arbeide.

Å pådra seg forbrenningsskader kan være langt mer alvorlig enn folk flest er klar over. I et senere nummer av bladet skal vi redegjøre for hvordan slike skader kan behandles på en effektiv måte.

[Uthevet tekst på side 17]

«Jeg løftet hodet og fikk se en mur av flammer komme mot oss. Jeg skjøv svogeren min gjennom døråpningen inn til et toalett.»

[Uthevet tekst på side 19]

«Vi visste at Darcy nærmet seg, når vi hørte pasientene i rom etter rom skrike av smerte under behandlingen.»