Hvorfor bli vitenskapsmann?
Det var dette spørsmålet som skulle besvares i en stilkonkurranse for unge, vordende forskere. Det britiske bladet «New Scientist» for 6. september 1979 offentliggjorde den stilen som vant, og som var skrevet av den 15 år gamle Gabrielle Horne fra Blackheath i London.
«SOM jeg ser det, mangler vitenskapen i dag til tross for sine voldsomme fremstøt en indre moralsk følelse.» Gabrielle Horne oppfatter denne mangelen som noe som krever en ny slags vitenskapsmann: «Vitenskapsmennene kan ikke lenger fortsette å følge de ’vitenskapelige fremskritts’ vei uten å fortelle — fantasifullt og levende — om de virkninger som de negative sidene ved deres arbeid har på vår planet. Vi trenger en ny slags vitenskapsmann/filosof.» Hun nevner deretter noen av de negative sidene.
«Beruset av vitenskap er mennesket blitt som en elefant i naturens porselensbutikk.» Ved å brenne fossile brensler har mennesket økt innholdet av karbondioksyd i atmosfæren, noe som kan øke varmestrålingen og skape en «drivhusvirkning» som til slutt kan gjøre jorden ubeboelig.
«Kollektivt sett har menneskene i den vestlige verden oppført seg som en full sjømann, ja, enda verre, for vi har i realiteten sagt at så lenge vi kan kjøre bil i dag, bryr vi oss ikke om hvorvidt våre barn og barnebarn kommer til å sulte eller fryse i hjel eller sprenge seg selv i luften med atomreaktorer i morgen!»
Når vi bruker visse insektdrepende midler, hoper giften seg opp i mark, som blir spist av fugler, og hundretusener av dem omkommer. «Et annet eksempel på hvor blinde vi er for forholdet mellom årsak og virkning,» sier hun, «er det skogrydding i tropiske strøk har ført til. Skogrydding ble satt i gang med tanke på oppdyrking av jorden, men denne virksomheten skapte samtidig gunstige forhold for tsetsefluen, som formerte seg raskt og spredte den epidemiske sykdommen sovesyke.»
En kunne fortsette å nevne slike eksempler i det uendelige. Menneskenes store likegyldighet overfor miljøet blir gjort enda mer ødeleggende enn noensinne på grunn av de redskaper vitenskapen gir dem, redskaper som til og med kan utslette menneskene selv. Hun illustrerer på en effektiv måte denne faren slik:
«Det kan sies at vi ved å oppnå den utrolige makt som vitenskapen har lagt i våre hender, sår den sæd som uvegerlig vil føre til vår egen ødeleggelse. Det at en hvilken som helst art dominerer jorden i en slik grad at det bringer dens medinnvåneres mulighet til å overleve i fare, vil resultere i selvødeleggelse, for i dette ligger naturens sikkerhetsventil. Akkurat som en kreftsvulst ødelegger seg selv ved å drepe sin vert, har menneskene brakt seg selv i fare ved å utplyndre de ressurser som de selv trenger for å kunne overleve.»
Hun mener at det haster med å gripe saken an på en ny måte, en måte som vil gi vitenskapen moralsk følelse, og hun ser det slik at det å ha en andel i disse bestrebelsene utgjør en sterk tilskyndelse til å bli vitenskapsmann. Hun uttrykker det slik:
«Det er for å møte dette illevarslende aspekt i fremtiden at det må framstå en ny slags vitenskapsmann — en spesialist som ikke begrenser seg til ren vitenskap, men som er klar over at vitenskapen framfor alt trenger moralsk følelse. Å bli vitenskapsmann nå er ensbetydende med å møte den største utfordring som menneskene noen gang har stått overfor.»
Gabrielle Hornes klare forståelse av faren ved amoralsk vitenskap er rosverdig. Det finnes mange som har samme syn. Men historien viser at menneskenes egeninteresser i øyeblikket har stor innvirkning på deres oppfatning av framtidige farer. Så lenge det er en framtidig generasjon som er truet, vil den nåværende generasjon være mer påvirket av det som berører den selv. Forurensningen har i virkeligheten allerede berørt denne generasjon i ugunstig retning, men kjærlighet til penger og en sterk tilbøyelighet til å tilfredsstille kjødet vil sørge for at denne sannheten blir holdt skjult inntil skadene er blitt mer åpenbart katastrofale.
For nesten 1900 år siden forutsa Bibelen ikke bare den nåværende forurensning av jorden, men også at denne forurensningen skulle ta slutt. Dette vil ikke skje ved hjelp av ’vitenskapsmenn/ filosofer’ eller andre menn, men ved at Gud griper inn. Han er den som skal «ødelegge dem som ødelegger jorden». — Åp. 11: 18.