Forstaden som gled bort
DEN 7. august 1979 hadde avisen Star, som kommer ut i Auckland i New Zealand, overskriften «FORSTADEN SOM GANSKE ENKELT GLIR BORT . . .»
«Tidlig i mai sprang hovedvannledningen i det fredelige boligområdet i Abbotsford, nær Dunedin,» fortalte avisen. Dette var, stod det videre, «et signal som markerte begynnelsen til Abbotsfords glidning, og som tvang 200 mennesker ut av hjemmene sine».
Abbotsford er en forstad under utbygging, og husene ligger i en ås, som strekker seg inn i et jordbruksområde. Tidlig i juni begynte noen av de vakre, nye husene å bryte sammen. Jorden delte seg bokstavelig talt og begynte å gli unna, og til slutt ble det dannet en bred kløft. Inntrengende bønner fra evakuerte familier førte til at de fikk lov til å foreta korte turer til sine hjem for å redde unna noen av sine eiendeler. De lokale myndigheter så at et par av husene utgjorde en så stor fare at de ble revet. Men dette var ingenting i forhold til den ødeleggelse som skulle komme.
En stor ødeleggelse
Onsdag den 8. august var en familie på vestsiden av kløften samlet i stuen. En gjennomskjærende lyd, som kom fra baksiden av huset, fikk dem til å løpe ut. Det var helt stille. Det eneste de hørte, var en merkelig «piping» i kraftledningene over hodene deres. Da fikk de se at et hus lenger nede i veien «rygget ut som en bil»!
En familie som bodde tre hus unna, hadde planlagt å evakuere fredag den 10. august. Etter å ha hørt noen uvanlige lyder stod familiefaren og stirret inn i mørket i hagen bak huset. Uten helt å kunne tro sine egne øyne så han konturene av kjente busker forsvinne ned i jorden.
Familien forlot huset og gikk bort til naboens hus. Da de stod der sammen for å drøfte hva de nå skulle gjøre, begynte en kraftledningsstolpe å helle kraftig og lå snart nesten på bakken, mens det samtidig smalt og gnistret voldsomt i ledningene. Huset de nettopp hadde gått ut av, vippet elegant over til den ene siden og sank raskt ned i en renne som utvidet seg.
Ved opplysningssentralen oppe i åsen stengte vakthavende operatør radioforbindelsen for natten cirka klokken 21. Da han gikk nedover de tomme gatene, hørte han lyden av glass som ble splintret, og av ting som ble brutt i stykker. Han løp i retning av lyden og så en bred kløft åpne seg i veien foran ham. Den motsatte siden gled bort «som tannpasta». Kraftledningene over hodet hans hveste, og snart lå hele Abbotsford i mørke.
Han hørte folk skrike på den andre siden av kløften og kalte opp hovedkvarteret for sivilforsvaret på sin walkie-talkie og bad om hjelp. Forbauset så han i lyset fra sin lommelykt at kløften utvidet seg. Det skjedde så hurtig at da brannfolkene kom, var den omkring 20 meter bred — folkene på den andre siden var for langt unna til å kunne nås.
På den andre siden av kløften hadde en familie forberedt seg på å evakuere. Da de skulle til å dra, så de i lyset fra frontlyktene på bilen sin at veien ble borte foran dem. De sprang skrekkslagne fra kjøretøyet sitt og løp mot lyden av andre stemmer. Snart var et mannskap på flere hundre på stedet med prosjektører. Et helikopter kretset over området, klar til å ta om bord de 17 menneskene som stod isolert på det jordstykket som hadde glidd unna. Brannmennene klarte å føre offerne trygt ned på et område ved enden av skredet.
Et fryktinngytende syn
Dagslyset brakte for dagen et fryktinngytende syn. En stor del av forstaden Abbotsford hadde rast utfor åssiden. Tilbake stod to gater med husrekker, fortau, gjerder, postkasser og parkerte kjøretøyer. En betongvei hang og dinglet utover skrenten. En bil og en campingvogn lå sammenpresset, halvveis begravd under gjørmen. En hage stod høyt hevet, uforstyrret og i skjønneste orden, midt inne i det kjempemessige skredet, men huset den hadde tilhørt, var forsvunnet.
Merkelig nok stod et lite drivhus alene blant istykkerslåtte og forvridde hus med ikke så mye som en sprekk i et eneste vindusglass. Lenger oppe i åsen lå en husrekke hulter til bulter tvers over kløften. Husenes vegger, som var oppbygd av forblendingsstein, var borte, slik at husenes rammeverk var kommet til syne, noe som gav dem et merkelig, gotisk preg.
Hjelpeaksjoner og omfanget av skadene
Mat, ulltepper, penger og tilbud om husrom strømmet inn fra hele New Zealand til hovedkvarteret for sivilforsvaret. I to dager ventet lastebilsjåfører med sine lastebiler utenfor området i tilfelle de kunne være til hjelp.
De økonomiske tapene var enorme og ble anslått til mange millioner kroner. Omkring 70 hus ble ødelagt eller måtte rives. Andre hus hadde fått store skader. Men utrolig nok ble ikke et eneste menneske drept under all denne ødeleggelsen. Og den eneste ulykken som skjedde, var at en arbeider trådde på en spiker.
Etter at offerne hadde kommet seg av sjokket, ble stemningen mer amper. Det kom for dagen at mindre alvorlige jordskred hadde forekommet i området i 1870, 1925, 1939 og 1968. Hvis folk hadde visst om dette, ville mange kanskje ikke ha bygd i dette området. Den katastrofen som denne forstaden ble utsatt for, kan anspore andre til å ta opp til ny vurdering hvor sikkert det området huset deres ligger i, er. — Innsendt.