Fra fotballstjerne til forkynner av Guds ord

JEG vokste opp i en liten kullgruveby i Yorkshire i England. Jeg hatet skolen. Det eneste jeg hadde glede av der, var idretten. Jeg var spesielt begeistret for fotball.

En dag etter at jeg hadde spilt på skolelaget, var det en talentspeider som spurte meg om jeg ville spille for Wolverhamton Wanderers Football Club. Det gjorde ikke noe særlig inntrykk på meg. Etter skolen regnet jeg med å begynne å arbeide i kullgruven, men mor mente at vi iallfall burde reise til Wolverhampton og høre hva klubben hadde å komme med, i betraktning av det tilbudet som var satt fram. Jeg gikk med på det.

Det besøket fikk stor betydning for meg. Jeg var svært spent da jeg kom dit. Laglederen var en oppriktig kar, og han overtalte meg til å begynne å spille for «Wolves», som laget populært kalles.

Jeg var 17 da jeg fikk min første sjanse til å spille på laget. Kampen gikk i Leicester, og vi vant. Neste kamp gikk hjemme, og jeg scoret. Overskriftene på sportssidene kunngjorde: «En ny stjerne er født!»

Livet som fotballstjerne

Det var i grunnen bare når jeg spilte fotball, at jeg var virkelig lykkelig, og da særlig når jeg scoret. Jeg husker en gang i Preston da jeg sparket ballen mot mål fra en avstand på 32 meter. Jeg kan fremdeles se hvordan den gikk inn øverst oppe i hjørnet, som en kanonkule. Så løp jeg de 32 meterne til der hvor Wolves-tilhengerne stod bak mål, og løftet to knyttede never mot dem. Det var som om jeg spurte: «Har dere noen gang sett makan?» Og publikum svarte ved taktfast å rope navnet mitt om og om igjen.

Flere ganger ble jeg tatt ut til å spille på det engelske ungdomslandslaget, og til slutt ble jeg også tatt ut til det engelske landslaget for spillere under 23 år. Mange sa at det nå bare var et tidsspørsmål når jeg ble tatt ut til det regulære landslaget.

Livet som fotballstjerne løste imidlertid ikke mine personlige problemer. Jeg hadde vanskeligheter med en opprørsk innstilling — jeg brydde meg ikke om hvordan det gikk med andre. Det ble så ille at laglederen fikk meg til å gå til en psykiater. Men jeg forandret meg ikke. Så en dag møtte jeg Jean, og vi bestemte oss snart for at vi ville gifte oss. Laglederen var henrykt. Han håpet at ekteskapet ville ha en stabiliserende virkning på meg.

Jeg likte Jean fordi hun var så pen. Hun sa at hun likte meg fordi jeg fikk henne til å le, men vi hadde ingen virkelig kjærlighet til hverandre. Jean sa at det å ha stevnemøter med en fotballstjerne var én ting, det å være gift med ham var noe helt annet. Etter noen uker var ekteskapet vårt blitt svært så stormende. En gang kastet jeg i vilt raseri en tekanne mot Jean og traff henne i hoften. Deretter fór kannen videre og knuste en glassdør. Hun svarte med å ta en saks og klippe i stykker en dress jeg nettopp hadde kjøpt meg. Jeg tenkte på å forlate Jean, og hun truet med å begå selvmord på grunn av min oppførsel.

Kontakt med Jehovas vitner

Da vi hadde vært gift i to måneder, banket det en dag på døren, og en mann som jeg senere lærte å kjenne som Ken, stod der og fortalte at han var et av Jehovas vitner. Så snart jeg ble klar over at han representerte en religiøs retning, sa jeg til ham at jeg ikke var interessert. Men før jeg lukket døren, spurte han meg om jeg ønsket det skulle bli fred på jorden. Jeg svarte ikke på spørsmålet, men jeg fikk lyst til å fortelle ham hvordan min far og min lille søster døde. Og det gjorde jeg.

Far var en populær og meget respektert mann på bare 42 år da han døde av kreft. Jeg husker fremdeles hvordan en bølge av bitterhet skylte over meg da jeg stod ved graven hans. Bare to uker senere døde den lille søsteren min. Hun var bare et spedbarn. Mor var sønderknust. Og jeg kunne ikke glemme hvordan jeg som 11 år gammel gutt hadde gått opp trappene med det døde spedbarnet i armene mine og så hadde lagt det på sengen. Hvorfor hadde dette hendt?

Ken spurte om jeg trodde Gud kunne ordne opp i alle ting. Jeg husker at jeg svarte med et ettertrykkelig: «Aldri!» Da viste Ken meg 2. Timoteus 3: 1—5, og der var det ett uttrykk som fanget min oppmerksomhet, nemlig, «da vil menneskene være egoistiske». «Folk er sånn i dag,» sa jeg. Ja, jeg innrømmet til og med: «Jeg er sånn!» Ken fortsatte med å forklare hva slags forhold som skulle være i den tiden Bibelen kaller de «siste dager». Han foreslo at vi fortsatte samtalen uken etter, og jeg gikk med på det. Vi begynte å studere Bibelen ved hjelp av boken Den sannhet som fører til evig liv. Jean lo ved tanken på at jeg skulle lese i Bibelen, men da hun gikk gjennom stuen den fjerde uken, stilte hun et spørsmål, og Ken besvarte det. Så stilte hun ett til, og dermed varte det ikke lenge før også Jean var med på studiet.

Ken inviterte oss snart til Rikets sal. Jeg var svært selvopptatt og lurte på hvilket inntrykk jeg ville gjøre. På det første møtet jeg var på, satt jeg og snakket til den som satt ved siden av meg, og jeg syntes selv at jeg hvisket. En ordensvakt bad meg da høflig om å være stille. Det virket ikke helt godt på ego’et mitt. Da møtet var over, var det en hel del som presenterte seg og spurte hva jeg het. Jeg var forbauset over at de ikke kjente meg igjen, og fortalte dem at jeg var Peter Knowles. De visste ikke engang at jeg var fotballspiller. Da de spurte: «Hvem spiller du for?», var det nesten mer enn jeg kunne tåle. Jeg trodde at alle i Wolverhampton kjente meg. Det jeg opplevde den kvelden, var begynnelsen til en rekke hendelser som fikk meg til å se meg selv i det riktige perspektiv.

Jean og jeg fortsatte å lære, men vårt problem var å anvende Guds Ord i vårt liv. Hjemme hos oss praktiserte vi aldri prinsippet «la ikke solen gå ned over deres vrede». (Ef. 4: 26) Jeg hadde vanskelig for å slappe av. Jeg var konstant irritabel, den rene nervebunt. Selv under bibelstudiet satt jeg først i én stol, så i en annen, og det endte ofte med at jeg satt på gulvet. Å spille fotball betydde belastninger. Som følge av det var jeg nervøs, og det igjen førte til stadig krangling med Jean. Stjernetilværelsen var ikke noe pluss for ekteskapet vårt.

Kjærlig hjelp da vi trengte det

Noe som gjorde stort inntrykk på oss i denne tiden, var den vennlighet menigheten la for dagen. Vi ble vist en enestående gjestfrihet. Hvor annerledes var ikke dette enn samværet med andre fotballspillere! Vi var aldri blitt invitert til dem, og vi hadde heller aldri tenkt på å be dem hjem til oss. Men her møtte vi mennesker som virkelig kunne leve i den nye ordning vi hadde studert om.

Sesongen 1968—1969 var slutt, og sammen med flere andre britiske klubber hadde vi gått med på å spille en turnering i USA utenom sesongen for å fremme interessen for fotball. Mens jeg var der, kom jeg i kontakt med Jehovas vitner. Særlig en av dem tok seg av meg da vi var i Kansas i seks uker. Han tok meg med på en del møter og til de kontorene der frivillige arbeidere holdt på med de travle forberedelsene til et stevne Jehovas vitner skulle ha. Når jeg nå ser tilbake på det, er jeg klar over at dette var et kritisk tidspunkt i min åndelige utvikling.

To forskjellige levemåter

Hjemme var treningen forut for den nye sesongen begynt, men menigheten så fram til å dra til Wembley stadion, ikke for å se fotball, men for å være med på Jehovas vitners internasjonale stevne med mottoet «Fred på jorden». Det er en uke jeg aldri kommer til å glemme, for jeg var ikke bare på mitt aller første stevne, men jeg måtte også spille tre fotballkamper. Her hadde jeg en enestående anledning til å sammenligne atmosfæren i garderoben med den familieånd jeg merket på stevnet. Jeg så på tilskuerne på de kampene jeg spilte, og sammenlignet dem så med de 82 000 som søndag var til stede på Jehovas vitners stevne. Den uken fikk jeg et kraftig inntrykk av den enorme forskjell det er mellom å leve et liv som fotballstjerne og et liv preget av gudhengivenhet.

Men jeg syntes ennå ikke det var noen inkonsekvens mellom det å spille fotball og det å være et av Jehovas vitner. En kveld bad jeg den presiderende tilsynsmann i menigheten vår om å komme og se meg spille. Vi vant, og jeg scoret ett av målene. Senere på kvelden besøkte han oss, og vi satt og pratet. Til slutt spurte jeg ham hva han syntes om kampen. Jeg ble sjokkert da han sa at jeg var et helt annet menneske på banen enn jeg var når jeg gikk på møtene i Rikets sal. Jeg sa at før hver kamp bad jeg til Jehova om at han måtte hjelpe meg, så jeg ikke ble sint. Men han sa til meg at ute på banen oppførte jeg meg av og til som om jeg var en gladiator. Jeg var likevel ikke overbevist.

Senere spilte vi mot Manchester United, og publikum gav meg da en strålende hyllest. De sang: «Gi ballen til Knowles; vi vil ha mål!» Og hver gang jeg scoret, var de ville av begeistring og ropte navnet mitt enda mer. Langsomt begynte det å gå opp for meg at tilsynsmannen hadde hatt rett. Mange blant publikum behandlet meg nesten som en gud. Det var en form for avgudsdyrkelse, og jeg visste det var galt. Men jeg hadde fremdeles ikke lyst til å gi opp fotballen. Jeg husker at før en kamp bad jeg til Jehova: «Vær så snill å hjelpe meg til å kunne gjøre begge deler. Vær så snill å hjelpe meg til å bevare selvkontrollen og hjelp meg også Jehova, til å score tre mål, i Jesu navn. Amen.» Men innerst inne visste jeg nå at mine dager som fotballstjerne nærmet seg slutten.

Mitt valg — og resultatene

En dag jeg ble intervjuet av en kjent sportsjournalist, nevnte jeg at jeg tenkte på å legge opp. Han fór av gårde for å få fatt i en fotograf, og neste morgen var det slått stort opp på sportssidene i avisen! «Peter Knowles er blitt et av Jehovas vitner — tenker på å legge opp!» Fra da av gikk alt raskt. Jeg visste at det å være et av Jehovas vitner og tjene Jehova med gudhengivenhet kunne gi meg evig liv som lønn. Stjernetilværelsen kunne aldri gjøre det. Så jeg fastsatte en dato bare noen uker framover i tiden. Min siste kamp spilte jeg mot Nottingham Forest.

Tre uker senere ble Jean og jeg døpt som et symbol på vår innvielse til Jehova. Bortsett fra at jeg senere en gang spilte i æreskampen for min bror Cyril — for å holde et løfte jeg hadde gitt ham — har jeg aldri vendt tilbake til mitt gamle liv i fotballverdenen.

På den tiden var det to i menigheten som brukte all sin tid til å undervise i Bibelen, og vi var mye sammen med dem i forkynnelsen av det gode budskap om Guds rike fra hus til hus. Vi ble ofte bedt inn til folk, og vi etterlot ofte et eksemplar av boken Den sannhet som fører til evig liv. Men det var vanskelig å få snakket om Bibelen, og det gikk over to år før vi greide å opprette et bibelstudium med noen. Alt folk ønsket å snakke om, var fotball. Fra mange hold ble det øvd et sterkt press for å få overtalt meg til å ta opp fotballen igjen. Men jeg fikk ikke bare brev fra folk som bad meg begynne å spille igjen. Det kom også brev fra vitner verden over som oppmuntret meg til ikke å gi avkall på min tro. Vi følte virkelig at vi nå tilhørte et verdensomfattende samfunn av brødre og søstre. Vi holdt ut, og før det var gått seks måneder, fikk vi det privilegium å bruke all vår tid til forkynnelsen av det gode budskap om Guds rike, og så — ni år senere — fikk jeg den forrett å begynne å tjene som eldste i menigheten vår.

Det er ikke tvil om at Jean og jeg hadde forlatt hverandre om vi ikke hadde begynt å tjene Jehova. Vår tro har virkelig forent oss. Nå føler vi tilfredshet, for vi vet hva framtiden vil bringe. Det går naturligvis fremdeles litt opp og ned med oss, men takket være rådene fra Guds Ord står vi nå godt rustet til å gi oss i kast med de problemer vi blir stilt overfor.

Et skriftsted som virket særlig sterkt på meg, var 1. Timoteus 4: 8 (NW), hvor det står: «Kroppsøvelser er nyttig til litt, men gudhengivenhet er nyttig til alt, for den gir løfte for det liv som nå er, og for det som skal komme.» Når jeg tenker på «det som skal komme», lengter jeg etter å få se igjen far og den lille søsteren min når de sammen med mange millioner andre om kort tid få en oppstandelse her på jorden i Guds nye rettferdige ordning. Og med tanke på «det liv som nå er», så er jeg langt mer tilfreds nå enn jeg noen gang var som fotballspiller.

Noen synes kanskje at de kan spille profesjonell fotball og samtidig være kristne, men det kunne ikke jeg greie. Å bevare selvkontrollen under kampen er vanskelig, om ikke umulig. Kampen er preget av den hardeste konkurranse og fører ofte til avgudsdyrkelse. Når jeg tenker tilbake på den tiden da publikum taktfast ropte navnet mitt og nesten betraktet meg som en gud, skjønner jeg hvor farlig det kan være. Nå har jeg fått fred og ro. Min tilbedelse av Jehova har både gitt meg fred i sinnet og mange virkelige venner. Den har hjulpet meg til å elske både meg selv og min kone og, først og fremst, Jehova Gud. — Matt. 22: 37—39.

Jeg har levd mitt liv som fotballstjerne. Nå ønsker jeg bare å leve et liv preget av gudhengivenhet. — Innsendt.