Strutsen — jordens største fugl
Av «Våkn opp!»s korrespondent i Sør-Afrika
«HØR!» Drønnene gir gjenlyd over savannen.
«Er det en løve?»
«Nei, det er en strutsehann som skal vise seg for sin make.»
Farmeren og vennen hans steg ut av land-roveren og krøp forsiktig framover. Snart fikk de øye på det svermende paret i en lysning. For noen kjempestore fugler! Strutsen er uten tvil jordens største fugl, men hvor yndefullt kan den ikke danse!
Paringsdansen
Det er en fengslende opplevelse å være vitne til strutsehannens paringsdans. Denne bemerkelsesverdige oppvisningen plasserer strutsen blant de fremste opptredende i dyreriket. I paringstiden er hannens fjærdrakt vanligvis aller vakrest — den er svart på kroppen og vingene, har hvite svingfjær, brunhvite halefjær og hvit krage rundt halsen. Hunnens fjærdrakt er lysegrå, og huden er mørkegrå. Huden på den voksne hannen er mørk gråblå, og i paringstiden er den skarlagenrød over nebbet, pannen og øynene så vel som foran på bena og tærne.
Hannen begynner sin dans med feiende ’valsetrinn’, idet den beveger seg i sirkler, lett og elegant som om den gikk på tåspissene. Vingene er løftet slik at en kan se den vakre fjærdrakten. Den nærmer seg forsiktig sin make og synker ned på kne eller på huk. Tålmodig gjør den kur til henne med rullende kroppsbevegelser og med vingene lett løftet samtidig som de beveges fram og tilbake. Den slenger hodet skiftevis til høyre og til venstre og utstøter dumpe lyder.
Hvis hunnen er tilnærmelig, løfter den vingene i vannrett stilling og basker litt med spissene. Den ser helt sjenert ut og senker hodet mens den åpner og lukker nebbet som om den tygger på luft. Etter en stund legger den seg ned på bakken, slik at hannen kan gjennomføre paringen.
En fascinerende fugl
Det er ikke bare strutsens dans som er fascinerende, men hele dens utseende. Den er den største av alle fugler. Når den står oppreist, er den omkring 2,5 meter høy; den har et lite hode med store øyne og lange øyenhår. Øyeeplet er svært stort, cirka fem centimeter i diameter. Øyenhårene beskytter de sårbare øynene mot støvet i de tørre områdene og mot ørkenens sandstormer.
Strutsen har en tynn, naken hals, som er cirka én meter lang. Ettersom vingene er små og kroppen tung — fuglen veier gjennomsnittlig omkring 100 kilo — kan strutsen ikke fly. Men respekten for den vokser når en ser de kraftige lårene og de sterke bena. Den kan løpe over 70 kilometer i timen, det vil si hurtigere enn en hest. Det er derfor ikke uten god grunn Bibelen sier at strutsen «skratter . . . av hest og rytter». — Job 39: 21.
Strutsens fjærdrakt er svært imponerende. De praktfulle vingefjærene og halefjærene er omkring 75 centimeter lange og 40 centimeter brede. Oldtidens egyptere betraktet disse fjærene med ærefrykt, middelalderens riddere og kongelige personer pyntet seg med dem, og afrikanske høvdinger og krigere er i århundrer blitt prydet med dem. Også i dag blir disse elegante fjærene høyt verdsatt av kvinner, like fra Hongkong til Rio de Janeiro, og av dansere som smykker seg med dem på scenen.
Når instinktet driver strutsehannen til å pare seg, går den straks i gang med å bygge et «reir», hvis en kan kalle det det. Det er svært enkelt oppbygd. Hannen velger et sted med fri utsikt til alle kanter, og der skraper den hektisk jorden vekk med de sterke føttene sine. Deretter lager den en skålformet fordypning ved hjelp av brystet, og så er reiret ferdig!
Hva med strutsens vaner?
Strutser er stridslystne, spesielt i sine naturlige omgivelser. Hannene slåss ved den minste anledning, særlig i paringstiden. De kan sparke med voldsom kraft. Hvis en strutsehann blir ertet, kan den med et eneste slag med tåen rive brystet og magen opp på et menneske.
Strutsehanner i krigshumør kan være svært dumdristige. Det fortelles om en struts som en gang så et tog komme kjørende i full fart. Den løp bort på skinnegangen og forberedte seg til å slåss. Lokomotivet fikk et kraftig spark, men dessverre, det ble strutsens siste spark!
Disse fuglene er nok stridslystne, men det er én ting som kan få en framstormende struts til å stanse opp — en tornebusk. Strutsen er nemlig redd for at dens store øyne skal bli skadd av de lange, spisse tornene, og dette får den til å stanse opp og holde seg på avstand. Strutsefarmere bruker derfor ofte tornekvister som innhegning.
Når egglegningen begynner, skiftes hannen og hunnen (eller hunnene, for strutsen er ofte polygam, særlig når den lever i vill tilstand) om å ruge ut eggene. Hunnene, hvis grå fjærdrakt faller godt sammen med omgivelsene, tar «dagskiftet», mens hannen, som har en svart fjærdrakt, tar «nattskiftet». Hvilken hensiktsmessig kamuflasje har ikke Skaperen utstyrt disse fuglene med!
Hvis det dukker opp fiender, har de voksne fuglene en egen evne til å simulere død eller såret, slik at fienden lokkes bort fra reiret. En struts kan late som om den har et dårlig ben, og halte ynkelig av gårde, eller den kan ligge musestille, slik at fienden tror den er død. Hvis et rovdyr nærmer seg mens fuglen ligger på reiret, legger den hodet mot jorden, slik at den runde kroppen ligner en maurtue. En strutsefarmer skrev en gang: «En mener at denne vanen ligger til grunn for den villfarelsen at strutsen stikker hodet i sanden.»
Strutsefarmer
De sørafrikanske strutsefarmene ligger hovedsakelig i Little Karroo, omkring byen Oudtshoorn. Strutseavlen blomstret fra omkring 1880 til 1914 — den gang strutsefjær var høyeste mote. Det ble tjent formuer, og store herskapshus i Oudtshoorn minner fortsatt om den tiden. Men da den første verdenskrig brøt ut, ble det nedgangstider, som holdt seg til etter den annen verdenskrig. I dag er strutseavl imidlertid igjen en god forretning.
Strutsens forholdsvis lave intelligens skaper ofte problemer for farmerne. Det hender for eksempel at en hann tar med seg fire eller fem hunner og legger beslag på et bestemt stykke av gressletten. Med så mange hunner vil 35—40 egg imidlertid komme til å ligge spredt ved reiret, noen i det, andre utenfor. Om dagen velger hver hunn ut noen få egg og legger seg på dem. Men om natten, når hannen er alene om rugingen, er det kanskje bare eggene i selve reiret som blir «dekket». Mange egg blir derfor aldri utklekket.
I tillegg til dette forlater både hannen og hunnen reiret tre — fire dager etter at de første kyllingene har kommet ut av eggene, uansett hvor mange egg som ennå ikke er utklekket. Det er ikke så merkelig at Bibelen sier om strutsen: «Gud har ikke gjort den klok og har ikke gitt den forstand.» (Job 39: 20) I stedet for å sette sin lit til slike upålitelige strutseforeldre, gjør strutsefarmeren, som må sikre seg at et visst antall egg blir utklekket, bruk av rugemaskiner.
Men også da må farmeren være våken og påpasselig. Hver morgen og hver kveld må eggene snus, slik som strutsen ville ha gjort det. Det skjer manuelt og skal hindre at plommen setter seg fast på skallets hinne. Når strutsene selv ruger ut eggene i reiret, snur de dem regelmessig.
Innsamling av egg
Egg som skal klekkes ut i rugemaskinen, må naturligvis samles inn, og for den uerfarne kan dette innebære en viss fare. Eggene må fjernes fra reirene, som nesten alltid overvåkes av fuglene. Medhjelperne rir på hester inn mellom fuglene og legger eggene i sekker hvor de pakkes i halm. Eggene er tunge. Hvert egg veier cirka halvannet kilo, og de er omkring 15 centimeter lange. Skallet er hvitt og porøst. Hvis de slås mot hverandre, går de lett i stykker. Men merkelig nok er de ellers så sterke at de kan bære vekten av en mann.
Utklekningsprosessen
Strutseegg er et utmerket næringsmiddel. Hvis en vil ha dem hardkokte, tar det 42 minutter. Men hvis du har lyst til å se hvordan et forunderlig og innviklet naturlig maskineri arbeider i 42 dager, kan du følge med strutsefarmeren når han gjør i stand rugemaskinen. Han legger strutseeggene på brett og setter varmluften på omkring 37 grader celsius. Ved å tilføre eggcellen varme på denne enkle måten setter han i gang en prosess som burde gjøre selv de klokeste mennesker ydmyke.
Ved slutten av rugetiden fyller kyllingen skallet fullstendig og er nå klar til å forlate det. Men hvordan blir det slått hull på det tykke skallet? Det gjør kyllingen selv. Med nebbet? Nei, med den kloen som sitter på den største av de to tærne. Strutseungen er «pakket» og emballert så forunderlig at en må se det før en tror det. Den store tåen ligger inntil kyllingens hode og nebb! Tåen bryter gjennom skallet, og kyllingen begynner å puste gjennom neseborene. Jo dypere den puster, dess kraftigere sparker den, inntil skallet går i stykker og kyllingen slipper fri. Skallet er innvendig bekledd med en plastlignende hinne som består av flere lag, og her ligger alle de kompliserte forbindelser til navlestrengen. Hinnen og navlestrengen tørker inn samtidig med at kyllingen arbeider seg ut. En kan ikke annet enn undre seg over en slik forunderlig funksjon.
Strutsefarmeren er svært forsiktig, slik at han ikke framskynder denne avgjørende prosessen altfor mye og bryter av store stykker av skallet i et forsøk på å hjelpe kyllingen ut. Hvis han gjør det, vil for mye av hinnen bli avdekket, slik at den tørker for hurtig inn, med det resultat at kyllingen blir kvalt når hinnen trekker seg sammen.
Det går flere dager før kyllingen begynner å spise og drikke. I mellomtiden får den næring fra eggeplommen, som rett før utklekningen har glidd inn gjennom kyllingens navlestreng. Den lille skapningens første måltid er — merkelig nok — noe av morens ekskrementer! Dette gir øyensynlig en viss fasthet i magen, som på dette tidspunkt er svært ømfintlig og gjenstand for stor oppmerksomhet fra farmerens side. Hvis kyllingene ikke får den riktige næring i begynnelsen, risikerer han at mange av dem dør. Senere i livet kaster strutsen seg grådig over hva som helst for å tilfredsstille sin glupende appetitt. Fordi strutsen kritikkløst spiser alt hva den kan få tak i, blir den regnet blant de urene fugler som israelittene ifølge Moseloven ikke måtte spise. (3. Mos. 11: 13, 16) Strutsen har ingen tenner. Den sluker derfor småstein som sammen med muskelbevegelser i magesekken maler føden.
Det er vanlig praksis å sette et strutsepar sammen med de tre eller fire dager gamle ungene som er blitt utklekket i en rugemaskin. Foster foreldrene godtar med glede ungene og oppfostrer dem som om de var deres egne. Når ungene er blitt sloppet inn i innhegningen og strutsehunnen får øye på dem, går hun straks bort til dem og avgir de ekskrementer som er så livsviktige for dem. Ungene spiser dem bare én gang. En kan sette mange unger inn til ett par fosterforeldre. Til slutt kan et strutsepar ha helt opptil 100 unger å ta seg av.
Skinnet og kjøttet
Av strutsens hud kan det fremstilles et sterkt, bløtt skinn som er sterkt etterspurt av fabrikanter av sko, håndvesker, hansker og annet. Skinnet er lysebrunt og lett å kjenne på de jevnt fordelte små knuppene.
Det soltørkede, rå strutsekjøttet er av god kvalitet, og mange sørafrikanere betrakter det som en delikatesse. Tidligere slaktet en strutsen ved å brekke nakken på den, men det forringet kvaliteten av det soltørkede kjøttet. Nå har slakteriene begynt å la blodet renne av fuglene, og det har resultert i en betydelig forbedring av kjøttets kvalitet og holdbarhet. Dette både gledet og overrasket farmerne. Denne framgangsmåten er imidlertid spesielt ønskverdig fordi Gud krever at de kristne skal ’holde seg borte fra blod’. — Apg. 15: 28, 29; 5. Mos. 12: 23—25.
Fascinerende, men stridslysten og dum og kan ikke fly! Alt dette passer på denne usedvanlige kjempen i fugleverdenen. Med sitt eiendommelige utseende og sin til sine tider uforståelige atferd bidrar strutsen sannelig til å fremheve den visdom og variasjon som skaperverket gjenspeiler.