Bibelen blir oversatt i India
Av «Våkn opp!»s korrespondent i India
INDIA er et land med mange språk. En opptelling viser at det finnes i alt 1652 språk, som tales av en befolkning på over 600 millioner. Å få Bibelen oversatt til noen av de viktigste språkene i India er noe som har krevd store anstrengelser og stor utholdenhet. Det er i denne forbindelse interessant å merke seg at ingen annen bok i verden er blitt oversatt til så mange språk som Bibelen, og ingen annen bok har i så høy grad som den påvirket så mange menneskers liv.
Selv om kristenheten hadde fått fotfeste i India allerede i det fjerde århundre etter Kristus, kom ikke Bibelen ut på noe indisk språk før i det 18. århundre. Matteus’ evangelium ble riktignok oversatt til tamil av en nederlandsk misjonær på øya Ceylon (Sri Lanka) i 1665. Men denne oversettelsen ble aldri trykt. De eksemplarer av den som var i omløp, var håndskrevne eksemplarer på palmyrapalmeblad. I løpet av de neste 310 årene ble hele Bibelen eller deler av den etter hvert oversatt til omkring 130 indiske språk.
Tamil og den «Gylne oversettelse»
Året 1706 var et viktig år når det gjaldt oversettelse av Bibelen i India. Da ankom to tyskere som var svært interessert i å oversette Bibelen til tamil, til den danske handelsstasjonen i Tranquebar, vår tids Tamil Nadu. De fikk en kjølig mottagelse av de danske kjøpmennene og den danske presten på stasjonen.
Men med tiden begynte den ene av disse tyskerne, som het Ziegenbalg, å lære tamil ved å slå seg ned blant barna og tegne det tamiliske alfabets bokstaver i sanden. I 1714 hadde Ziegenbalg oversatt de kristne greske skrifter (Det nye testamente) til tamil. Da han døde, i 1719, hadde han fullført de hebraiske skrifter (Det gamle testamente) til og med Ruts bok. Hele Bibelen forelå på tamil i 1728.
Senere kom det ut en revidert utgave av den tamiliske bibel. Den var laget av en annen tysker, Philip Fabricius. Det sies at han «krøp på kne gjennom Bibelens grunntekst . . . og omhyggelig veide hvert ord for å finne ut hvordan det best kunne gjengis». Fabricius arbeidet på sin revisjon i 35 år. Dette var på den tid da britene og franskmennene kjempet om makten i Sør-India. Området ble ofte besatt og plyndret av røverbander. Dette gjorde at Fabricius måtte ta sine verdifulle manuskripter og søke tilflukt i den nederlandske kolonien i Pulicat.
Trass i disse vanskelighetene ble det en god revisjon. Fabricius’ oversettelse regnes for å være et av de mest betydningsfulle arbeider på dette området. Den ble kjent som den «Gylne oversettelse». Den danner grunnlaget for alle senere oversettelser til tamil. Det er interessant å merke seg at den reviderte utgaven av 1936 gjengav Guds navn med Yehowah overalt i de hebraiske skrifter.
William Careys utholdenhet
Som et eksempel på hvor stor utholdenhet som måtte til for å få Bibelen oversatt til de indiske språk, kan nevnes William Carey, en britisk skomaker. For å finansiere sitt bibeloversettelsesarbeid jobbet Carey med å plante indigoplanter for East India Company. I løpet av 21 år lyktes det Carey og hans medarbeidere å oversette hele Bibelen eller deler av den til 36 av de språk som ble talt i India.
Disse mennene ble stilt overfor kolossale hindringer. Deres helse var i fare på grunn av manglende hygiene og det tropiske klimaet. Deres virksomhet ble dessuten forbudt av East India Company, som skrev: «Et slikt foretagende [bibeloversettelsesarbeidet innbefattet] er ødeleggende, ubetenksomt, nytteløst, farlig, gagnløst og urealistisk.» Men oversetterne fortsatte sitt arbeid. De forstod hvor mye Bibelens budskap betydde for dem som ville lese det.
For å få utgitt sine oversettelser satte Carey opp en primitiv trykkpresse av tre i Calcutta i 1798. I begynnelsen omtalte den lokale befolkning pressen som «guden som engelskmennene tilber». I år 1800 flyttet Carey sitt trykkeri til den mer fremskrittsvennlige danske kolonien i Serampore. De kristne greske skrifter ble trykt på kinesisk på denne pressen i 1805, og fire år senere ble hele Bibelen på bengali trykt på den. I 1812 ble oversetternes arbeid rammet av et hardt slag da det brøt ut brann i trykkeriet i Serampore og flere møysommelig utarbeidede bibeloversettelser som ennå ikke var blitt utgitt, ble ødelagt.
Carey reorganiserte imidlertid hurtig trykkevirksomheten. Hele Bibelen kom ut på oriya i 1815, og i 1818 utkom det bibler på sanskrit og hindi. Et år senere ble det utgitt en oversettelse på marathi. Alt i alt trykte William Carey over 212 000 eksemplarer av Bibelen mellom 1801 og 1832. Hans medarbeider, W. Ward, skrev hjem til England: «Jeg elsker England; jeg elsker dere; . . . men å gi et eksemplar av Det nye testamente til en som aldri har sett et slikt eksemplar . . . det er min velsignede gjerning. Hvis den får fortsette lenge nok på jorden, vil den før eller senere bære en dyrebar frukt.»
Noen mistet livet
Bibeloversettelsesarbeidet i India krevde også sine offer i form av menneskeliv. Et eksempel på det har vi i arbeidet med oversettelsen til telugu, som det tok over 120 år å fullføre. Den tyske lærde Benjamin Schultze skal ha fullført en oversettelse til telugu allerede i 1732, men den ble aldri trykt. En mener at manuskriptet ble sendt til Halle i Tyskland, og at det der ble forlagt eller glemt.
En annen oversettelse til telugu ble ødelagt under brannen i Serampore i 1812. Siden ble fire oversettere, én etter én, rammet av dødelige tropesykdommer. Den første fullstendige oversettelsen av Bibelen på telugu kom ikke ut før i 1854.
Malayalam, tulu, garo
Da noen bibeloversettere ankom til et område hvor folk snakket malayalam, sa en prest i den syriske kirke på stedet: «Den syriske kirke vansmekter på grunn av mangel på bibler.» Ved hjelp av en primitiv trykkpresse som ble konstruert etter en beskrivelse i The Encyclopædia Britannica, ble imidlertid hele Bibelen trykt og utgitt på malayalam i 1841. Det er bemerkelsesverdig at Guds navn, Jehova, forekommer i hele den hebraiske delen av Bibelen på malayalam, og det med rette.
Da dette arbeidet, som tok 24 år, var avsluttet, skrev Benjamin Bailey: «Hvis bare ett menneske ved hjelp av denne oversettelsen oppnår frelse ved troen på Jesus Kristus . . . vil jeg føle meg rikelig belønnet for alt mitt strev, og måtte all ære gå til Gud.»
Ettersom det i flere tilfelle måtte utformes et skriftspråk før Bibelen kunne bli oversatt til et bestemt språk, er det atskillige folkegrupper i India som har fått et skriftspråk på grunn av Bibelen. I praktisk talt alle tilfelle var Guds Ord den første bok som ble utgitt på et av disse språkene.
Et eksempel på dette er Bibelen på tulu, et språk som tales av over en million mennesker på Indias vestkyst. For å kunne oversette Bibelen til tulu lånte oversetterne skriftspråket til et av nabofolkene, som snakket kannaresisk (kannada). Bibelen på tulu kom ut i 1847, bare 16 år etter at hele Bibelen var kommet ut på kanaresisk eller kannada.
Beretningen om hvordan Bibelen ble oversatt til garo, et språk som tales i Assam, er interessant. Etter å ha utviklet et skriftspråk for garo begynte bibeloversetterne på sin oversettelse. De forhastet seg ikke, men la vekt på nøyaktighet. Da de var ferdige med 1. Mosebok, sa de: «Det synes å være svært langt til slutten av Malaki!» Ofte ble ikke mer enn ett vers oversatt om dagen. I sine bestrebelser for å oppnå størst mulig nøyaktighet rådførte de seg med enhver tilgjengelig oversettelse på engelsk, fransk, tysk, svensk og indiske språk i tillegg til at de nøye gransket grunnteksten.
Angående denne oversettelsen på garo, som ble fullført i 1924, skrev en av oversetterne: «De uendelige stablene av [manuskripter] og alle de bunker med beviser som har hopet seg opp, gjør at kroppen verker og nervene er spent når jeg tenker på alt det slit de representerer. Men den siden av saken blir hurtig glemt på grunn av gleden over å se garoene med en fullstendig bibel på sitt eget språk. Hva det betyr for dem som leser om Guds undere for første gang, kan vi som har hatt Bibelen fra barndommen av, nesten ikke fatte.»
Det kunne oppstå de besynderligste problemer når en skulle finne passende uttrykk for hebraiske og greske ord. De som arbeidet med oversettelsen til panjabi, på skriftspråket gurmukhi, gikk mange ganger til kjøpmennene på stedet for å få vite hvordan de skulle uttrykke seg faglig korrekt. De spurte tømmermennene om ord som hadde tilknytning til tabernaklet, for eksempel ord som svarte til ’tapper’, «sokler» og ’planker’. (2. Mos. 26: 19) Da de skulle finne de rette uttrykk for «fettet som dekker innvollene» og «leverlappen», måtte de spørre slakterne. — 3. Mos. 3: 3, 4.
Det forekom også pussige episoder. Oversetterne ble for eksempel enige om å kalle «det innerste rommet» eller Det aller helligste Akash Vani, som betyr «himmelsk røst». (1. Kong. 6: 5—31) Neste dag meldte imidlertid den indiske kringkasting at det offisielle ordet for «radio» på hindi fra da av skulle være Akash Vani! For ikke å bli anklaget for blasfemi ved å installere en radio i kong Salomos tempel valgte en derfor et annet ord.
Plassen tillater ikke at vi kommer med en fullstendig redegjørelse for det store arbeid som ligger bak oversettelsen av Bibelen til 34 av hovedspråkene i India foruten deler av den til en mengde andre indiske språk. Alt i alt kan omkring 525 millioner innbyggere i India lese Guds Ord på sitt morsmål. Disse oversettelsene har i høy grad gjort det lettere for Jehovas vitner i India å forkynne evangeliet om Guds rike. (Matt. 24: 14) Omkring 5000 er nå opptatt i dette bibelske undervisningsarbeidet, og ytterligere omkring 3000 personer og familier benytter disse bibeloversettelsene når Jehovas vitner besøker dem i deres hjem for å studere Bibelen sammen med dem.
Det arbeid som har vært nedlagt for å oversette Bibelen i India, har i høy grad vært til gagn for landets innbyggere. De indere som har begynt å tro på Bibelens budskap, har funnet en mening med livet og har fått et pålitelig håp for framtiden.