Et datastyrt samfunn — science fiction eller virkelighet?
Av «Våkn opp!»s korrespondent i Storbritannia
SCIENCE FICTION-forfattere beskriver ofte en verden hvor gigantiske datamaskiner styrer all politikk, industri og handel. De forestiller seg dessuten en tid da hvert eneste hjem vil ha adgang til en datamaskin som tar hånd om hele husholdningen og kan gi opplysninger eller råd om et hvilket som helst emne — en behøver bare å trykke på en knapp. Synes du at en slik verden høres tiltalende ut? Vil det noen gang bli slik?
I de siste 25 årene har bruken av datamaskiner vokst fra noe av en nyhet til en mangemilliardindustri. For 20 år siden fantes det bare om lag 100 datamaskiner i verden, mens det nå finnes cirka 300 000. I de neste 20 årene vil tallet sikkert komme opp i mange millioner. I betraktning av denne utviklingen kan vi spørre: Hva er det datamaskinene utretter? Hva er det som skjer? Og et kanskje enda viktigere spørsmål er: Hva kommer dette til å føre til?
Maskinutstyret
I de siste 20 årene er det blitt gjort kolossalt store fremskritt innen den teknologi som vi forbinder med datamaskinens utstyr («hardware»), det vil si alle de forskjellige delene som utgjør maskinen. Det hender ofte at et nytt skritt framover er helt revolusjonerende og medfører en forbedring som gjør maskinen mange hundre ganger mer effektiv. Et godt eksempel på dette har vi i miniatyriseringen av kretskomponenter.
For 20 år siden måtte en ha et hullkort med påtrykt krets på størrelse med et vanlig spillkort og med komponentene montert på for å lagre bare en enkelt informasjon i totallsystemet (det binære tallsystem). Det betydde at et slikt kort bare kunne oppbevare verdiene 0 eller 1, ikke noe annet. En måtte ha minst seks slike kretser for å lagre en bokstav i alfabetet. I dag, fire — fem skritt videre i den teknologiske utvikling, finnes det kretser som kan lagre 16 000 slike binærsiffer eller biter på en brikke («chip») som er mindre enn en tommelfingernegl. Det betyr at all informasjon på en side i dette bladet lett kunne lagres på en slik brikke.
Datamaskinenes hastighetsøkning er like imponerende. Eldre maskiner kunne behandle mellom 30 000 og 40 000 instruksjoner i sekundet, mens moderne maskiner kan behandle tre — fire millioner instruksjoner på samme tid. Når vi tenker på at bare én instruksjon kan utføre en aritmetisk operasjon (addere, subtrahere, multiplisere og så videre) med to tall av en nesten hvilken som helst verdi, får vi et visst inntrykk av en moderne datamaskins kapasitet. Det er ikke så rart at datamaskinene er blitt omtalt som «tallslukere»!
Foruten «arbeidslageret» — de informasjoner eller data som er lagret på brikker — har datamaskinene det vi kaller et sekundærlager. Det brukes til lagring av store datamasser som ikke er direkte i bruk, omtrent som bøkene i et bibliotek blir oppbevart på hyllene til det blir bruk for dem. Denne typen lager består som oftest av magnetisk registrering på bånd, strimler, skiver eller tromler, etter nøyaktig samme prinsipp som en lydbåndopptager. Også på dette området er det blitt gjort oppsiktsvekkende fremskritt. Lagringstettheten er blitt forbedret fra 200 tegn til over 2400 tegn pr. centimeter. Masselagerenheter som inneholder registreringer på strimler av magnetbånd, kan lagre over 200 milliarder tegn med denne tettheten. Det tilsvarer 50 000 eksemplarer av Bibelen.
Til slutt må vi se litt på hvordan vi mennesker får informasjon inn i og ut av datamaskinene. Før i tiden hadde en bare kort eller papirremser med punchede hull og den vanlige datautskriften. Den som brukte datamaskinen, måtte være der hvor den var, for å forsyne den med kort og for å få sin utskrift. I dag finnes det en rekke forskjellige muligheter. De såkalte videoterminalene er sannsynligvis den oppfinnelsen som har fått størst utbredelse. De ligner fjernsynsapparater med et påsatt skrivemaskintastatur. Brukeren skriver informasjonen på tastaturet, og informasjonen blir så synlig på billedskjermen og kan leses av datamaskinen. Datamaskinen svarer ved å vise informasjon på den samme skjermen, hvor brukeren kan lese den. Når en benytter en slik type terminal, blir kommunikasjonen med datamaskinen interaktiv, det vil si at den foregår på en måte som minner om en samtale mellom to personer. Disse terminalene behøver dessuten ikke å være der hvor datamaskinen er installert. De kan være på et kontor, på et laboratorium, i et klasseværelse eller i et hjem hundrevis, ja, tusenvis, av kilometer borte eller i den andre enden av en telefonlinje eller en satellittforbindelse.
Programutstyret
Det har også funnet sted en betydelig utvikling hva datamaskinens programutstyr («software») angår. Hvis du for noen år siden ville ha en datamaskin til å gjøre noe for deg, måtte du omforme det du ville ha gjort, til en kode på dataspråket. En slik «programmering» er en komplisert og tidkrevende affære. Programmereren må ha detaljert kjennskap til hvordan datamaskinen virker. Datamaskinene har derfor tradisjonelt vært et fagområde som har vært forbeholdt dem som er i bransjen. Men slik er det ikke i dag. I de siste tiårene er det blitt utviklet «styreprogrammer» eller «operativsystemer» for datamaskinene som gjør dem mer anvendelige. Dette gjør det mulig å kommunisere direkte med datamaskinen ved hjelp av et vanlig, menneskelig språk. Leger, vitenskapsmenn, skolegutter, lærere, husmødre — ja, selv de som ikke har noen som helst kjennskap til hvordan en datamaskin virker — kan få den til å virke ved å bruke et enkelt, vanligvis engelsklignende kommandospråk. «Tidsdelings»-systemene gjør det dessuten mulig for mange å bruke datamaskinen på samme tid på grunn av dens store kapasitet.
Et annet problem er hvordan en skal lagre de store mengdene med informasjon på en praktisk måte. Hvis du noen gang har tenkt over hvilket stort arbeid bibliotekarer på større biblioteker utfører, vil du også forstå at det å lagre store mengder informasjon krever omhyggelig organisering. Datamaskinene har styreprogrammer som har omtrent samme oppgave som bibliotekarene og organiserer data inn i det som kalles «databaser». Disse databasene er ordnet slik at individuelle dataregistreringer kan finnes fram på brøkdeler av et sekund. Dette innebærer at en nesten øyeblikkelig kan få adgang til store mengder opplysninger.
En annen svært viktig utvikling av programutstyret har funnet sted i forbindelse med datakommunikasjon via telefonledninger. I de senere år er telefonnettet blitt brukt til å overføre datakoder mellom terminaler og datamaskiner. Fordi denne virksomheten har økt betydelig, samarbeider televerkene internasjonalt om å utvikle et datanett som utelukkende skal brukes til overføring av informasjon. I motsetning til de offentlige telefonnettene kommer disse datanettene til å muliggjøre dialoger mellom maskiner i mange retninger.
Kan du forestille deg hvilken oppgave en telefonist ved et slikt nett må ha? Det er imidlertid ikke noen telefonist som tar seg av denne viktige oppgaven. Det er blitt utarbeidet styreprogrammer som gjør det mulig for datamaskinene å utveksle informasjon med terminaler og andre datamaskiner på samme tid. Ved hjelp av disse datanettene kan datamaskinene skille ut arbeidsoppgaver som skal utføres. Dette kalles «distribuert databehandling». En datamaskin med en stor medisinsk database kan for eksempel ta hånd om alle de medisinske spørsmål som kommer inn på nettet.
De fremskritt som har vært gjort når det gjelder maskinutstyret, har økt datamaskinenes arbeidskapasitet, mens utviklingen av programutstyret har ført til at de kan få langt større anvendelse. Ettersom datamaskinene nå kan brukes til mye mer enn de kunne for noen år siden, har produsentene for første gang også kunnet tilby datamaskiner til privat bruk.
Bruk og misbruk
I betraktning av denne utviklingen er det forståelig at datamaskinene blir brukt til stadig flere ting for hver dag som går. Større organisasjoner bruker datamaskiner til alle slags oppgaver — bedriftsledelse, bokføring, utdanning, lagring og gjenfinning av informasjon — listen er nesten uendelig. Når et datanett for distribuert databehandling blir benyttet i så stort omfang, kan det ofte strekke seg tvers gjennom hele organisasjonen og fram til den enkelte direktørs, ingeniørs og students pult.
Vi har et godt eksempel på dette i bankenes virksomhet. En bankfilial kan ha en terminal som står i forbindelse med en datamaskin som inneholder alle detaljer om en persons konto. Denne datamaskinen er kanskje en del av et datanett for distribuert databehandling som dekker hele landet og gjør det mulig for de store bankene å ta hånd om sine forretninger på en ordnet måte.
Enkelte store varehus og supermarkeder bruker også kassaapparater som står i forbindelse med minidatamaskiner, og hver og en av disse kan ta hånd om to eller tre lokale varehus. Disse datamaskinene er tilsluttet et landsomfattende datanett som forbinder hele varehuskjeden.
Hvis bankenes og detaljhandlernes datanett kunne forbindes med hverandre, ville en således kunne gjøre sine innkjøp og få bankkontoen kontrollert og debitert uten at en behøvde å bruke kontanter eller kredittkort. Og hvis ens hjem var tilsluttet samme datanett, ville en ikke engang behøve å gå i butikken. En kunne velge ut varene i en katalog, levere inn sin bestilling og betale, alt gjennom datanettet. Dette vil være fullt ut mulig å gjennomføre.
Det er blitt anslått at det vil bli frembrakt 13 millioner vitenskapelige dokumenter årlig i 1980-årene — det svarer til det totale antall som er samlet fram til nå. Uten datamaskinene, som kan ta hånd om slike enorme mengder informasjon, ville vitenskapsmenn, ingeniører og teknikere stå overfor en helt umulig oppgave.
Datamaskinene er til stor nytte på undervisningens område også. Store organisasjoner benytter datamaskiner til opplæring av sitt personale, og skoler og universiteter kan anvende den samme teknikken. Når en har en datamaskin som instruktør, er det ingen fare for at instruktøren skal miste tålmodigheten, og eleven kan selv bestemme farten.
I de siste tre årene har det også funnet sted en veldig økning i salget av frittstående minidatamaskiner. De er ofte ikke større enn en kontorpult, men de gir brukeren kolossale muligheter. De kan settes til å utføre det samme slags arbeid som sine gigantiske fettere. Men deres lagringskapasitet og deres evne til å betjene mange brukere er naturligvis sterkt begrenset.
Akkurat som i tilfelle med andre oppfinnelser har utviklingen av datamaskinene ikke funnet sted uten problemer. Det har for eksempel oppstått en ny form for kriminalitet i denne forbindelse. Det kan dokumenteres at det i USA er blitt begått over 500 forbrytelser hvor datamaskiner har vært innblandet. Denne formen for kriminell virksomhet koster nå amerikanske forretningsmenn 300 millioner dollar i året.
Så har vi spørsmålet om privatlivets fred. Vi opplever det som er blitt betegnet som en «informasjonseksplosjon», og all denne informasjonen blir matet inn i datamaskiner; det er nødvendig, for det er altfor mye til at mennesker kan ta hånd om det. En god del av denne informasjonen er imidlertid konfidensiell, og enkelte har gitt uttrykk for bekymring for at den skal kunne komme på gale hender og bli brukt på en måte som ikke tjener samfunnets interesser. Det er blitt sagt at «den som har kontroll over informasjonen, er den som har makten», og mange er bekymret på grunn av dette trekket ved et datastyrt samfunn.
Mange er også bekymret for de sosiale virkninger denne tendensen vil kunne få. En mener at enkelte av de ingeniører og vitenskapsmenn som står bak denne teknologien, ofte er mest interessert i den tekniske side av saken og ikke tilstrekkelig opptatt av de sosiale aspekter. Et annet problem er at datamaskin- og kommunikasjonsindustrien kanskje tenker mer på å oppnå fortjeneste enn på hvilken virkning deres tjenester kan ha på samfunnet. Det blir hevdet at denne tendensen lett kan føre til at vi blir sittende med informasjon som vi meget godt kan klare oss uten, til opp over ørene.
Og hva med framtiden? Ut fra det vi her har vært inne på, er det tydelig at alt ligger til rette for at datamaskinen skal bli en like selvfølgelig del av vårt liv som elektrisitet eller gass eller telefonen. Teknologien har allerede kommet så langt at hvert eneste kontor eller hjem kan bli tilsluttet et stort, internasjonalt datanett som kan formidle undervisning, informasjon og så videre. En autoritet spår at 70 prosent av De forente staters arbeidskraft vil komme til å anvende datamaskiner innen 1985. Og hva mer er — ekspertene på dette området spår at den revolusjonerende framgangen som har funnet sted de siste 25 årene, vil fortsette. Et datastyrt samfunn er således på ingen måte utopisk. Men er det noe å ønske seg? Det vil tiden vise.
[Bilde på side 27]
Bankene har stor nytte av datamaskinene