Medisinsk behandling og blod — et omstridt spørsmål
FOLK har en tilbøyelighet til å betrakte en utbredt medisinsk behandlingsmåte som vitenskapelig, som den eneste måten å behandle en sykdom på. Den som velger en behandlingsmåte som ikke er på mote, kan bli sterkt kritisert. Det samme er tilfelle hvis han nekter å underkaste seg den vanlige behandlingsmåten. Det kan føre til at han blir både bakvasket og forfulgt.
La oss belyse dette med et eksempel. I århundrer var årelating en utbredt medisinsk behandlingsmåte. En mente at når den syke blødde, ble det dårlige blodet fjernet, og at dette ville bidra til at han kom seg. Dette ble anerkjent som en medisinsk behandlingsmåte helt fram til og under en stor del av det forrige århundre. «Årelating var utrolig utbredt,» skriver dr. Alonzo Jay Shadman i sin bok Who Is Your Doctor and Why?
Som et resultat av denne medisinske behandlingsmåten ble mange utsatt for store lidelser, og mange døde, innbefattet De forente staters første president, George Washington. Han fikk en infeksjon i den øvre delen av luftrøret (tydeligvis halsbetennelse) og døde i desember 1799. «Legene tok livet av George Washington ved å årelate ham,» hevder dr. Shadman.
Den gangen ble George Washingtons leger ikke kritisert. De ble heller ikke kritisert i størstedelen av det etterfølgende århundre. Men hva med dem som i det forrige århundre begynte å sette spørsmålstegn ved verdien av årelating?
De ble baktalt og forfulgt. Christoph Wilhelm Hufeland, som The Encyclopædia Britannica omtaler som «den mest framstående praktiserende lege i datidens Tyskland», var tilhenger av årelating, som var en utbredt behandlingsmåte på den tiden. I 1830 sa han: «Enhver som unnlot å gå i gang med årelating når en mann sto i fare for å bli kvalt i sitt eget blod (noe en mente var tilfelle ved febersykdommer som skyldtes betennelse), ble anklaget for indirekte å ha forvoldt en annens død.»
Men i dag blir datidens leger karakterisert som ’mordere’ som ’tok livet av Washington ved sin årelating’. Nå er det en utbredt medisinsk framgangsmåte å gi — ikke å ta — blod. Ja, enkelte som har satt seg imot at medlemmer av deres familie har fått blodoverføring, er blitt omtalt som ’mordere’. En medisinsk behandlingsmåte i forbindelse med blod har således igjen vist seg å være et omstridt spørsmål.
Er det løsningen?
Nå har pendelen svingt, slik at blod blir overført til pasienter på en rutinemessig måte, som om det skulle være et universalmiddel. Men det er det ikke! En blodoverføring kan i stedet forverre en persons tilstand eller til og med være årsak til at han dør. «I løpet av det siste tiår har anslagsvis 30 000 personer dødd av serumhepatitt [som overføres ved blodoverføring],» sier bladet Family Health for mars 1977, «og flere tusen andre er blitt påført uhelbredelige leverskader som følge av blodoverføringer med infisert blod.»
Mange andre sykdommer som folk blir rammet av, og som fører til at tusener hvert år mister livet, skyldes også blodoverføringer. Dessuten opptrer det uheldige reaksjoner hos mange pasienter etter en blodoverføring, reaksjoner som til sine tider kan være livsfarlige. «I Miami-området [i Florida] fører én av ti blodoverføringer til en eller annen form for reaksjon,» sier dr. Charles Gilpin.
Hvor store er så farene? Tidsskriftet Southern Medical Journal for april 1976 anslo at det hvert år er «mellom 3000 og 30 000 som dør som følge av blodoverføringer», og det er sannsynligvis lavt regnet. Men disse tallene gjelder bare ett land — De forente stater! Synes du da det er så merkelig om folk som har kjennskap til slike ting, nøler med å gå med på blodoverføring?
På den annen side er det naturligvis innlysende at hvis en person mister altfor mye blod, vil han dø. De fleste leger sier at en blodoverføring vil kunne hjelpe en slik person som ellers ville dø. Selv om det kan være tilfelle, nekter imidlertid Jehovas vitner blodoverføring. Grunnen til det er at de tar denne bibelske befalingen til de kristne alvorlig: ’Hold dere borte . . . fra blod.’ (Apg. 15: 28, 29) Deres lydighet mot denne befalingen har undertiden ført til at de ikke har kunnet godta en utbredt medisinsk behandlingsmåte.
Det finnes imidlertid alternative behandlingsmåter, og disse representerer ikke de samme farer som blodoverføringer. Jehovas vitner er villige til å underkaste seg slike behandlingsmåter, som ofte har reddet liv. Mange leger mener kanskje at de har kjennskap til alt når det gjelder blod, men det kan likevel være at de ikke er informert om alle kjensgjerninger. Det kan i denne forbindelse være interessant å lese hva en tidligere overlege ved et sykehus i Texas har å fortelle.