Nødvendig: å elske Gud, å elske andre, å elske seg selv
«Du skal elske Herren din Gud . . . Du skal elske din neste som deg selv.» — Mark. 12: 30, 31.
VI TRENGER å se oss selv slik som vi er, å forstå hvordan vi er skapt, og hva historien har vist om oss. Hvilken handlemåte har vist seg å være mest praktisk, mest gagnlig?
Vi er kjødelige, men det er også en åndelig side ved oss. Skal vi være hedonister, nytelsessyke mennesker som alltid går inn for å tilfredsstille sine lyster? Eller skal vi være asketer, som piner kroppen for å opphøye ånden?
Bibelen godkjenner naturligvis ikke hedonisme. Og i strid med det eksempel mange religionssamfunn setter, godkjenner den heller ikke askese: «Slikt har riktignok ord på seg for å være visdom, både den selvgjorte fromheten, selvfornektelsen og mishandlingen av kroppen. Men det har ingen verdi, det tjener bare til å tilfredsstille menneskets syndige natur.» — Kol. 2: 23.
Bibelen anbefaler ikke det å gå til ytterligheter, men oppfordrer de kristne til å være likevektige og rimelige. Den sier: «La deres rimelighet bli kjent for alle mennesker.» (Fil. 4: 5, NW) Hvis vi viser kjødet altfor stor omsorg, vil det gå ut over ånden. Og hvis vi blir fanatiske i vår holdning til åndelige spørsmål, vil kjødet lide. Vi bør derfor sørge for å dekke våre kjødelige behov uten å bli materialistiske: «Har vi mat og klær, skal vi nøye oss med det.» Kjødet er viktig, men ånden og vår sinnsstemning er langt viktigere: «Motet holder mannen oppe i sykdom, men motløshet, hvem kan bære den?» Det er derfor av uhyre stor betydning å være klar over sine åndelige behov: «Lykkelige er de som er klar over sitt åndelige behov.» — 1. Tim. 6: 8; Ordsp. 18: 14; Matt. 5: 3, NW.
Du må elske deg selv
Elske seg selv? Høres ikke det ut som en uttalelse av en representant for «jeg-generasjonen»? Nei, for dette er ikke den egoistiske kjærlighet som kjennetegnet mytologiens Narkissos, og som utelukker muligheten for å vise andre sann kjærlighet. En må i virkeligheten elske seg selv før en kan elske andre. Vår tids psykologer er klar over dette, men det var noe som ble anerkjent 3500 år før deres tid. Moses skrev i 3. Mosebok 19: 18: «Du skal elske din neste som deg selv.» Du skal elske deg selv, og så elske din neste som deg selv.
Vi skal elske oss selv i den forstand at vi sørger for oss selv, bevarer selvrespekten og har en viss selvfølelse. Dette er imidlertid avhengig av at vi lever opp til det vi vet er rett i Guds øyne, at vi tar hensyn til den oppdragelse og opplæring vi har fått, og til vår samvittighet. Hvis vi kommer til kort, blir vi misfornøyd med oss selv og plaget av skyldfølelse, og vi bebreider oss selv. Ettersom vi ikke føler oss tilfreds i en slik situasjon, forsøker vi å skyte skylden over på andre, noe som ødelegger vårt forhold til dem vi omgås.
Vi har et eksempel på dette i forbindelse med Adam og Eva. De visste hva som var rett å gjøre. Da de gjorde det stikk motsatte, gjemte de seg for Gud fordi de følte seg skyldige. Da han henvendte seg til dem, forsøkte de begge å skyte skylden over på en annen — Adam på sin hustru og på Gud, som hadde gitt ham denne kvinnen, og Eva på slangen. (1. Mos. 3: 12, 13) Adam kunne ikke lenger elske seg selv eller bevare selvrespekten, og det ødela hans forhold både til hans hustru og til Gud. Eva forsøkte også å skyte skylden over på en annen, slik at hun selv kunne føle seg fri for skyld og bevare selvrespekten. Men mennesker som ikke er helt brennemerket i sin samvittighet, kan ikke fjerne sin skyldfølelse på denne måten. Vi forsøker kanskje å gjøre det, men vi kan ikke bedra oss selv, og den indre utilfredshet vi føler, hindrer oss i å elske andre. Du må elske deg selv.
Du må elske andre
Moderne psykologi anerkjenner også dette behovet. Psykoanalytikeren Willard Gaylin sa i bladet Atlantic for januar 1979:
«Ingen kan overleve alene. Mennesket er menneske på grunn av sin omgang med andre mennesker, og uten slik omgang vil det ikke overleve. Hvis det bare får et minimum av kjærlighet og omsorg, vil det kanskje overleve biologisk sett, men komme til å mangle de menneskelige egenskaper som hever det over dyrene. Hvis en person etter at han er blitt voksen, på et eller annet tidspunkt blir berøvet kontakt med sitt slag, kan han kanskje i fantasien forsøke å gjenskape kontakter han tidligere har hatt, slik at han kan bli holdt oppe en tid, men han risikerer å bli redusert til et dyr.»
Psykoanalytikeren Otto Kernberg sa i tidsskriftet Psychology Today for juni 1978:
«Under ellers like forhold er det noe som skjer med en som utvikler et forhold til en annen; det er noe som bringer stor tilfredshet . . . Og når dette ikke kan oppnås, føler en seg tom og stadig utilfreds.»
Vi trenger å få anerkjennelse av andre og bli godtatt av dem. Den beste måten å få noe på er å gi, noe Jesus viste: «Gi, så skal dere få: Et godt mål, rystet, stappet og breddfullt, skal dere få i fanget. For det skal måles opp til dere med det samme mål som dere selv bruker.» (Luk. 6: 38) Det er en lykke å få, men det er en større lykke å gi. Når vi gir ved å vise andre kjærlighet, vil denne egenskapen hos oss utvikles og vokse. Vår evne til å elske andre blir større, og vi høster deres kjærlighet som et resultat av det. Elsk andre først, og det vil få dem til å elske deg. Det framgår av den pris takknemlige mennesker setter på den kjærlighet Jehova har vist dem: «Vi elsker fordi han elsket oss først.» — 1. Joh. 4: 19; Apg. 20: 35.
Små barn trenger å lære hvor viktig det er å elske andre. Det er verdifullt at de får leke med barn på sin egen alder, for når de gjør det, lærer de at de ikke alltid kan få det slik som de vil, eller alltid gjøre det de selv vil, at de ikke alltid selv kan komme først. Små barn har en tendens til å forlange at andre skal rette seg etter dem, men de lærer snart at hvis de skal ha noen å være sammen med, må de også av og til la andre få velge først. De som alltid først tar hensyn til seg selv, blir ensomme.
Du må elske Gud
Vi er uhyre små sammenlignet med jorden, som er ørliten sammenlignet med solen, som igjen er en liten stjerne blant milliarder andre i Melkeveien. Melkeveien er bare én av milliarder av galakser i universet. Sammenlignet med den er vi mikroskopiske, og vi ville være totalt uten betydning hvis ikke den Gud som skapte både universet og oss, brydde seg om oss og hadde en hensikt med oss. Men det har han, og bare av denne grunn kan vårt liv ha en hensikt og en mening. Han elsker oss, og vi må elske ham. Dette er noe som gang på gang blir understreket i Bibelen. En religiøs skribent, Leslie K. Tarr, viste forskjellen mellom «meg først»-filosofien og kristendommen og sa:
«Egenkjærlighetens budskap går imot alt det som er edelt i vår kultur, og er den diametrale motsetning til det kristne budskap. ’Ta først og fremst hensyn til deg selv’ er den nye barbarismens kamprop. Evangeliet går ut på noe helt annet. Det oppfordrer deg til å fornekte deg selv, til å ta opp ditt kors, . . . til å vende det andre kinnet til og til å gå en ekstra mil. Sammenlignet med det virker oppfordringen til ’først og fremst å ta hensyn til seg selv’ simpel og smålig. . . . Det innadvendte budskap i dets verdslige og religiøse former er fjernt fra det budskap som i første rekke oppfordrer oss til å vende blikket mot Gud og deretter mot andre.» — Toronto-avisen Star for 25. november 1978.
Den anerkjente historikeren Arnold Toynbee talte om den alvorlige mangelen på moral vi blir stilt overfor, og om vitenskapen, og om den sa han:
«Den har ikke hjulpet det [mennesket] til å bryte ut av det fengsel dets medfødte selviskhet utgjør, og bli brakt i fellesskap eller forening med en virkelighet som er større, viktigere, mer verdifull og mer varig enn individet selv.» — Surviving the Future av Arnold Toynbee.
Den moderne «jeg-ismens» guruer forsøker ved hjelp av alle sine «meg først»-bøker å følge «jeg-regnbuen» og finne sin «krukke med gull». Men menneskenes flere tusen år lange historie viser at menneskelige filosofier aldri har brakt varige goder. «Visdommen har fått rett, det viser dens gjerninger.» Men det kan ikke sies om menneskelig visdom. (Matt. 11: 19) Menneskene håner kanskje Bibelens visdom og sier at den er upraktisk, men det er en kjensgjerning at verden aldri har forsøkt å følge den. Den har ikke elsket Gud og heller ikke nesten; den har ikke engang elsket seg selv på rette måte. Og den har på ingen måte fulgt den gylne regel, som Jesus framsatte: «Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, skal også dere gjøre mot dem.» — Matt. 7: 12.
Psykiateren Karl Menninger sier i sin bok Whatever Became of Sin?: «Å overvinne sin egen selviskhet er ikke en dyd; det er en tvingende nødvendighet.»
Vi må elske oss selv og andre, og vi må i særdeleshet elske Jehova Gud. Jesus viste hva som er det rette syn på dette, da han fikk spørsmålet: «Mester, hvilket bud er det største i loven?» Han svarte: «Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand. Dette er det største og første bud. Men et annet er like stort: Du skal elske din neste som deg selv. På disse to bud hviler hele loven og profetene.» — Matt. 22: 36—40.