«Jeg-ismen» berører oss alle

Virkningene av den egosentriske «meg først»filosofien er vidtrekkende. Vi blir dessverre alle berørt av dens dårlige frukter.

ER AMERIKA en makt som det går nedover med? Dette spørsmålet ble stilt av et ukentlig nyhetsblad i De forente stater. Det som foranlediget spørsmålet, ble oppsummert i artikkelen på denne måten: «Moralnormer og tradisjonelle idealer — slike ting som det å arbeide hardt, vise selvbeherskelse og ha en oppofrende innstilling —viker plassen for en stadig mer tiltagende ’jeg-isme’, som ikke bare har ført til økt kriminalitet, oppløste familier og sammenbrudd på andre områder, men også til at standarden har sunket innen undervisningssektoren og på arbeidsplassen, på de områder hvor USA ellers har kunnet hevde seg internasjonalt.» — U.S. News & World Report for 27. november 1978.

«Meg først»-bevegelsens tilhengere lovsynger sitt yndlingsvalgspråk: ’Følg dine lyster.’ En mann i Chicago gjorde nettopp det. Han var homoseksuell, og 32 unge gutter mistet livet som følge av det. Han myrdet dem. Noen av dem kastet han i elven, og de andre begravde han under huset sitt og garasjen sin. Levningene av 28 stykker ble funnet der. I 1968 ble han dømt skyldig i å ha forgått seg mot en 16 år gammel gutt og fikk ti års fengsel. Han satt ikke inne i mer enn 18 måneder. Hvis han hadde måttet sone hele straffen, hadde de 32 guttene nå vært i live. I stedet falt de som offer for denne mannens homoseksuelle lyster.

For fem år siden led 27 unge gutter i Houston den samme skjebne. De kom i hendene på en gruppe homoseksuelle som drev med tortur. Likevel begynner samfunnet i sin alminnelighet å få et mer liberalt syn på en homoseksuell livsstil. Senator H. L. Richardson i California gjør imidlertid ikke det: «De homoseksuelle er ute etter det de kaller ’grønnskollinger’. Det er unge, lett påvirkelige gutter, vanligvis i begynnelsen av tenårene, som på den måten blir narret inn i en livsstil som de ellers kanskje aldri ville ha tatt under overveielse. Jeg betrakter virkelig disse unge guttene og foreldrene deres som de homoseksuelles offer.»

Hva kan så sies om en homoseksuell livsstil? Er den god, eller er den dårlig? Slik ser ’Gud på den: «Gud [overgav] dem til vanærende lidenskaper. Kvinnene gav seg hen til unaturlig kjønnsliv istedenfor det naturlige. På samme måte sluttet mennene å ha naturlig samliv med kvinner og brente i begjær etter hverandre. Menn drev utukt med menn, og de måtte selv ta straffen for at de var kommet slik på avveier. . . . de som gjør slikt, fortjener å dø.» — Rom. 1: 26, 27, 32.

I sin spesielle rapport viste senator Richardson også hvordan andre blir berørt av en slik umoral: «Når samfunnet har en slapp holdning til homoseksuelle handlinger, øker antallet av pornofilmer og prostituerte, og kriminaliteten skyter i været. Hollywood er et levende eksempel på dette. En del av dette området er blitt en slik sump at skikkelige borgere og forretningsmenn blir tvunget til å forlate stedet.» Eiendommer og forretninger kan i slike tilfelle synke kolossalt i verdi.

«Pornografi kan resultere i avvik i den seksuelle atferd,» sier dr. Victor B. Cline, som er professor i psykologi. Han sier videre:

«Når første tilleggsbestemmelse om beskyttelse mot pornografi ikke ble fulgt, kalte de som forsvarte dette, det et harmløst fravik — muligens med terapeutiske virkninger — som kunne føre til at voldtektsforbrytere og seksuelle avvikere holdt seg borte fra gaten. . . . Psykologisk og medisinsk litteratur er full av forskningsmateriale som viser at avvik på det seksuelle området kan oppstå ikke bare ved at folk blir direkte utsatt for den slags handlinger, men også gjennom pornografi. . . . Selv om vi kanskje vil si at i et fritt samfunn bør den enkelte selv få bestemme hvorvidt han vil ta den risiko å lese pornografi, bør vi også ta i betraktning rettighetene til den som kanskje uten å ville det blir et offer for en seksuell avviker og hans fantasier — noe som alt sammen kan være en følge av at en person fikk anledning til å stifte bekjentskap med erotisk lesestoff.

I siste instans er det samfunnet som må sette grensene når den skade noe kan forårsake, er så stor at det ikke kan tolereres. Jeg mener at dette punktet for lengst er blitt overskredet når det gjelder pornografi. Jeg er av den oppfatning at de som hevder at utstilling og salg av pornografisk litteratur er en ’forbrytelse uten noe offer’, ganske enkelt tar feil. De vitenskapelige kjensgjerninger taler altfor sterkt for det motsatte.»

Virkningene av det moralske sammenbrudd forplanter seg til mange andre områder enn det seksuelle. Vi blir alle berørt av det på mange måter. Vi må for eksempel alle betale høyere skatter for at omkostningene i forbindelse med politibeskyttelse, rettsvesen og fengsler skal kunne dekkes. «Jeg-ismen» kommer også, slik det ble nevnt i det tidligere omtalte nyhetsbladet, til uttrykk ved en

’Synkende standard på arbeidsplassen’

Vi kjenner alle til og er berørt av den synkende kvaliteten på de produkter vi kjøper. «Jeg-bevisste» fabrikanter benytter dårligere materialer. «Jeg-bevisste» arbeidere forlanger høyere lønn, enda de arbeider mindre og utfører et dårligere arbeid. Ikke nok med det; mange er grådige tyver.

«En kjent ekspert som har foretatt grundige undersøkelser i forbindelse med tyverier blant ansatte, kaller tyveri — ikke baseball — det amerikanske folks fremste tidsfordriv,» sier et blad i en artikkel med tittelen «Hvitsnippforbrytelser — det er galt selv om du ikke blir tatt». «Amerikas mest oppfinnsomme og framgangsrike svindler,» begynner artikkelen, «går i hvit snipp.» Den fortsetter:

«Det er høyst sannsynlig at han eller hun er en respektabel, arbeidsom kirkegjenger . . . og vedkommende gjør ikke bruk av vold, men er ikke desto mindre en forbryter. Forbrytelsen består i tyverier fra firmaet, kunden, klienten og myndighetene som beløper seg til over 40 milliarder dollar i året. Dette tallet er ti ganger større enn det de materielle skader som følge av voldsforbrytelser årlig beløper seg til.» — U.S. Catholic for januar 1979.

De fleste uttaler seg nok positivt om den gylne regel, men å følge den er noe annet. De enkelte har også sin egen måte å unnskylde sine handlinger på. Mange resonnerer slik: ’Ta penger fra kassen i forretningen — slike tap er beregnet i prisene.’ ’Lusk unna noen materialer på jobben — de betaler deg ikke nok likevel.’ ’Alle andre gjør det. Så hvorfor skulle ikke jeg også gjøre det?’ Både funksjonærer og arbeidere betrakter dette som ekstragoder. Arbeidsgiveren betrakter det som tyveri, og du og jeg må betale det. Vi blir berørt av det.

Mange forretningsmenn gjør seg skyldige i det samme i større skala, noe New Yorks statsadvokat påpekte. Han sa: «Svindlere på børsmarkedet, folk som manipulerer med sine regnskaper, funksjonærer som skaffer seg ulovlige inntekter ved hjelp av opplysninger om interne forhold, forretningsfolk som unnlater å gi opplysning om alle inntekter til skattemyndighetene, og et stort antall aksjeeiere plasserer penger i utlandet for å unngå inntektsskatt på den fortjeneste deres forretningsvirksomhet gir dem.» De som gjør seg skyldige i den slags, er «slike som ville være de første til å klage over et ran eller et overfall i nabolaget».

Hvem kan jeg saksøke?

Det anslås at over sju millioner rettssaker blir ført i De forente stater i løpet av ett år. De kommer som et skred og begraver domstolene. Mange er berettigede, mange er ubetydelige, og mange er ganske enkelt et utslag av griskhet. Pasienter saksøker leger, klienter saksøker advokater, studenter saksøker lærere, arbeidere saksøker formenn, kunder saksøker fabrikanter, ja, folk saksøker i det hele tatt hverandre. Det berører familien: «Barn trekker foreldrene sine inn for domstolen, ektemenn og hustruer saksøker hverandre, brødre saksøker brødre, og venner saksøker venner,» som vi leser i en artikkel i U.S. News & World Report for 4. desember 1978.

Artikkelen trekker fram noen eksempler for å vise hvilke ytterligheter folk kan gå til når de føler seg tilskyndt til å saksøke en annen. En tidligere student forlangte 853 000 dollar i skadeserstatning av Michigan universitet, blant annet på grunn av de mentale kvaler det påførte ham at han fikk «D» i karakter i tysk når han ventet en «A». En fange flyktet, og da han ble grepet, saksøkte han sheriffen og vaktene og forlangte en erstatning på en million dollar. Han mente nemlig at det var disse, som hadde latt ham flykte, som hadde skylden for at hans straff nå var blitt forlenget. En mor saksøkte myndighetene og forlangte en erstatning på 500 000 dollar fordi de hadde hindret henne i å amme barnet sitt like ved en offentlig dam. En ung mann saksøkte foreldrene sine og forlangte 350 000 dollar. Han anklaget dem for ikke å ha oppdratt ham på rette måte, slik at han nå hadde problemer med å finne seg til rette i samfunnet. En far og en mor anla sak da datteren deres brakk fingeren da hun forsøkte å gripe en ball under et ballspill på skolen. De begrunnet det med at læreren hadde unnlatt å lære henne hvordan hun skulle gripe ballen.

Ekspertene hevder at «alt det som følger med en rettsprosess, hemmer produktiviteten, ødelegger skapergleden og tilliten menneskene imellom og skaper ’frykt for å handle’ på mange områder i samfunnet». En mener også at disse rettssakene vil ytterligere undergrave de personlige forhold og de institusjoner som har bidratt til å holde samfunnet sammen.

Folk ønsker således å gjøre som de selv vil, mens de venter at andre skal ordne opp i følgene av det. De ønsker å følge en dåraktig handlemåte uten å bry seg om de problemer det skaper for andre. Det er slik «jeg-ismen» virker. Den berører alle.