«Er det stemmen din på bånd?»

DETTE spørsmålet stilte niesen min meg for en tid siden. Det er nå blitt svært vanlig å ta opp lyder av dyr og barns og venners stemme på magnetbånd. «Lydbrev» er blitt svært populære. Ja, det er til og med mulig å gjøre bruk av bånd med lyd og bilder som kan spilles av gjennom fjernsynsapparatet.

Men hva er et magnetbånd eller lydbånd? Og hvordan lages det? Vi bestemte oss for å besøke en lydbåndfabrikk, hvor vi kunne se hele prosessen.

Turen begynner

Guiden vår, en dame, begynner med å forklare hva et lydbånd er. Det består av mellom 12 og 15 forskjellige komponenter. Disse kan stort sett deles inn i fire kategorier. For det første har vi naturligvis basematerialet, polyester, som belegges med de øvrige komponentene. For det annet har vi jernoksyd, som er nødvendig for lydgjengivelsen, og karbon, som isolerer de enkelte jernoksydpartilder. Den tredje kategorien omfatter en rekke bindemidler som holder oksydet fast til polyesterfilmen, og vinyler som forhindrer at bindemidlene blir for harde og skjøre, noe som ville føre til at oksydet flaket seg og båndet ikke ville bli så fleksibelt. Det fjerde settet med ingredienser består av smøremidler og en rekke komponenter som skal gi båndet størst mulig smidighet. Disse bidrar til glatt båndføring, god kontakt med lydhodet, minimal lydhodeslitasje og lav friksjon. Alle disse komponentene er med på å skape dagens lydbånd av høy kvalitet. Etter at vi hadde fått disse grunnleggende opplysningene, var vi bedre i stand til å forstå hvordan båndet blir laget.

Vi stopper først ved en trommel som rommer cirka 1000 liter. Her begynner alle de faste og de flytende komponentene sin behandling for å bli et lydbånd. Denne roterende trommelen minner mye om en elektrisk blandingsmaskin. Komponentene blir grundig blandet ved høy hastighet og temperatur, slik at de kjemiske reaksjoner som får jernoksydet til å feste seg til polyesteren, blir satt i gang. Trommelen må rotere i mange timer hvis de kjemiske reaksjoner som må til for å danne sterke bindemidler, skal bli satt i gang. «La oss nå gå bort til den maskinen som ser ut som en sementblander,» foreslår guiden.

Hun forklarer at de faste kjemikaliene blir plassert direkte i denne maskinen, som kalles en kulemølle. Den roterer omtrent som en sementblander. Forblandingen fra trommelen blir tilsatt kjemikaliene i kulemøllen. Kulemøllen, som inneholder 2200 kilo stålkuler, maler jernet og andre komponenter om og om igjen mens møllen roterer. Navnet «kulemølle» er virkelig passende. Det kolossale trykket fra vekten på kulene og det at blandingen hele tiden roterer, får den til å bli helt homogen, slik at de enkelte partiklene er mindre enn én mikromillimeter.

Etter mellom 24 og 60 timer, avhengig av hvorvidt det er lydbånd eller videobånd som skal framstilles, blir innholdet i kulemøllen pumpet gjennom en rekke filter hvor hullene i det siste filteret ikke er større enn én mikromillimeter. Filtreringen er av stor betydning. «På et videobånd for eksempel,» sier guiden, «vil litt fremmed materiale på bare 17 mikromillimeter forårsake en synlig svikt i bildet.» Etter at oksydet er blitt tømt ut av kulemøllen og filtrert, må det holdes i stadig rotasjon hvis ikke komponentene skal bunnfelle seg eller bli skilt fra hverandre.

Produktet pålegges filmen med stor presisjon

Nå kommer vi til selve hjertet av fabrikken — det sted hvor jernoksydet pålegges polyesterfilmen. Dette kan gjøres ved hjelp av en av tre forskjellige metoder, hvorav påføring fra valse er den vanligste. Hele denne prosessen krever ren luft i rommene. Alt lyd- og videobåndbelegg oppbevarer en også i slike omgivelser for å unngå støvpartikler.

Ved den valseprosessen som er illustrert her, går filmen (1) rundt valse 2. Oksydet (3) blir overført til valse 4, og mellomrommet mellom valse 4 og valse 5 avgjør hvor tykt oksydbelegget skal bli. Oksydet blir således overført fra valse 4 til polyesterfilmen (1). Filmen går i motsatt retning av valse 4, og mellomrommet mellom valse 4 og valse 2 tilsvarer nøyaktig tykkelsen på polyesterfilmen. Oksydet må derfor nødvendigvis bli påført filmen.

Etter alt dette blir filmen eller det belagte båndet strukket (orientert), slik at magnetnålene ensrettes. En har nå et magnetisk lydbånd. Deretter blir båndet ført gjennom mellom 12 og 15 meter lange tørkekanaler for så å vikles på en spole hvor hvert lag blir lagt nøyaktig oppå det siste.

Kalanderprosessen

Så kommer vi til kalanderprosessen. «Hva er det for noe?» spør niesen min. «Denne prosessen er kanskje den folk flest forstår minst av av alle de prosesser et bånd gjennomgår på en lydbåndfabrikk,» sier guiden. Alle videobånd, de fleste gode kassettbånd, og enkelte gode alminnelige lydbånd går igjennom denne prosessen. Det er den som gir båndet dets glatte, glansaktige utseende på oksydsiden.

Vi blir minnet om at hvis lydhodene på båndopptageren eller kassettspilleren vår er skitne, blir lydgjengivelsen dårlig, og en ujevn overflate på båndet gir omtrent samme virkning som skitne lydhoder. Kontakten mellom lydhode og bånd blir dårlig. Når belegget er blitt påført båndet, har det millioner av mikroskopiske små forhøyninger og fordypninger. Men kalanderprosessen fjerner disse, slik at båndet får en meget glatt overflate. Når båndet ikke har noen ujevnheter, blir dessuten ikke så mye av oksydet gnidd av, og slitasjen på lydhodene blir mindre.

Den store kalanderpressen har to kromvalser, som er skilt fra hverandre ved en valse av hardpresset bomull. Ved denne prosessen blir det vekselvis gjort bruk av varme og trykk. Kromvalsene blir oppvarmet til temperaturer på mellom 71 og 99 grader celsius. Båndet går så mellom begge kromvalsene og bomullsvalsen og blir utsatt for et ytre trykk på opptil 50 tonn. Trykket og varmen gjør at forhøyningene blir presset ned i fordypningene, og resultatet blir den speilglatte overflaten på våre dagers bånd.

Båndet forsynes med innløpsbånd

«La oss nå gå inn i avdelingen for spleising av båndbaner,» sier guiden vår. «Hvis du noen gang har sett på begynnelsen eller slutten av et lydbånd,» fortsetter hun, «vil du ha lagt merke til et farget eller gjennomsiktig innløpsbånd. Grunnen til at lydbåndet er forsynt med et slikt innløpsbånd, er at det er altfor tynt og skjørt til at det kan klare den belastning endene blir utsatt for ved hurtigspoling forover og bakover og ved oppbremsing.» C-30- og C-60-båndene er 0,01 millimeter tykke, mens innløpsbåndet er 0,03 millimeter tykt og derfor kan tåle langt større belastning.

Spleising av båndbaner er et eksempel på en prosess hvor masseproduksjon ikke bare er langt mer økonomisk, men også gir et langt bedre produkt. Når båndbaner som er 15 eller 30 centimeter brede, blir forsynt med like brede innløpsbånd, i stedet for at innløpsbåndet blir festet til et bånd på 0,3 centimeter idet det går inn i den enkelte kassett, blir skjøten fullkommen. Hvordan det? Jo, når båndbanen senere blir skåret opp i strimler, blir lydbåndet, skjøten og innløpsbåndet kuttet samtidig, slik at skjøteområdet blir nøyaktig like bredt som båndet.

Tilskjæringen av båndet

En av de vanskeligste operasjonene ved framstillingen av et lydbånd er tilskjæringen av båndet. Toleransen er så liten som 0,05 millimeter, og båndet må ikke slingre fra den ene siden til den andre. Hvis båndet krummer eller bøyer seg, vil produktet bli ødelagt, og alle de forholdsregler som er blitt tatt under de andre operasjonene, vil være til ingen nytte.

«Hemmeligheten ligger i nøyaktig styring av båndbanen, kontrollert stramming av båndet, riktig justering og innebygd utjevning av eventuelle variasjoner i båndbanen,» forklarer guiden.

Selve tilskjæringen foregår ved hjelp av et sett med roterende knivblad som skjærer til båndet med en nøyaktighet på 0,00003 millimeter. Begge ytterkantene av båndbanen blir kassert for å fjerne variasjoner som oppstår når belegget påføres, og bare det materialet hvor tilskjæringen har vært absolutt vellykket, blir brukt. Dette er siste skritt for lydbånd som skal vikles på spoler. Videobåndene går igjennom enda en operasjon, idet de blir renset, og kassettbåndene går videre til den avdelingen hvor kassettene settes sammen.

Kassettene settes sammen

Det kan her nevnes at hver kassett må settes sammen for seg. Et automatisk vikleapparat vikler båndet på kassettspolene, mens fagarbeideren setter inn de rustfri båndføringsstiftene, båndføringsrullene, avskjermingsplaten av mu-metall, trykkfjæren med filtpute og de grafittkledde polyestermellomleggene. Lydbåndet, som allerede er blitt forsynt med innløpsbånd, blir viklet på et fotoelektrisk vikleapparat. Arbeideren har derfor ikke noen kontroll over lengden på kassettbåndet. Den er allerede blitt bestemt i den avdelingen hvor innløpsbåndet blir spleiset inn, og hvor den nøyaktige lengden kan kontrolleres.

Når kassettene er blitt satt sammen, må de forsegles. Her blir det brukt to metoder. Kassetthusene blir enten sveiset sammen, og en benytter seg da av ultralyd, som smelter en smal sveisestreng av plast rundt kanten på kassetten. Én mann kan sveise hele 11 000 kassetter på denne måten pr. dag. Kassetthusene kan også settes sammen med fem skruer som skrus fast ved hjelp av en automatisk skrutrekker. Én mann kan sette sammen cirka 2000 kassetter på denne måten pr. dag. I dag er det mange som går over til sveisede kassetter, og hvis det skulle oppstå en feil, kjøper de tomme kassetter av typen med skruer, slik at de kan få satt sammen de ødelagte kassettene. Til slutt går kassettene til de avdelingene hvor de blir merket og pakket.

Vi nærmer oss slutten på turen vår

Idet vi nærmer oss slutten på denne interessante turen, kommer vi inn i kvalitetskontrollrommet, hvor det blir foretatt en tilfeldig kontroll av hver sending med kassetter. I laboratoriene blir hver eneste blanding som kommer fra kulemøllene, sjekket. Video- og lydbåndbanene blir også kontrollert. Ved framstillingen av lydbånd må en være uhyre nøye med hvert ledd av prosessen. Kvaliteten på videobåndet, som kan være 1,2, 2,5 eller 5 centimeter bredt, må vurderes. Gjennomførthet er det aller viktigste ved kvalitetskontrollen. Andre laboratorier tester slitasje, levetid og «hull» i lydgjengivelsen, foruten at de foretar mikroskopiske prøver, prøver med hensyn til kjemiske variasjoner, strekk, pakking og så videre. Ofte blir det investert like mange penger i testing og vurdering av båndet som i framstillingen av det. Det er blitt gjort kolossale framskritt med hensyn til kvaliteten på båndene i de senere år. Først fikk en mye bedre jernoksyder, så kom kalanderprosessen inn i bildet, deretter tok en i bruk kromdioksyd, og det aller siste skuddet på stammen er koboltbånd og en ny type jernoksydbånd.

Så er turen vår over. Vi takker guiden og tar farvel med henne. Idet vi forlater fabrikken, kommer vi til å tenke på alle de måter lydbånd kan brukes på. På Jehovas vitners internasjonale stevner med mottoet «Den tro som seirer» i fjor sommer ble det for eksempel frigjort en kassett hvor Johannes’ evangelium var blitt lest inn. Disse kassettene blir av og til tatt med til folk som er syke og må holde seg inne, og de setter stor pris på å høre disse opplesningene fra Guds Ord. Nå, når vi tenkte på det vi hadde lært på denne turen, kunne vi sette større pris på all den forskning og alt det arbeid som ligger bak framstillingen av et lydbånd — den imponerende filmstrimmelen som kan bevare «stemmen din». — Innsendt.

[Illustrasjon på side 18]

(Se den trykte publikasjonen)

1 2

3 4 5

[Illustrasjon på side 20]

(Se den trykte publikasjonen)

HVA BESTÅR EN KASSETT AV?

kassetthus

grafittkledd polyestermellomlegg

spolekjerne med tannkrans

bånd

båndføringsrull

båndføringsstift

avskjermingsplate

trykkfjær med filtpute

[Bilde på side 18]

Idet trommelen (ovenfor) roterer, pulveriserer stålkulelager blandingen i kulemøllen