Hva slags steder diskotekene er
VERDEN over er det hver uke millioner av mennesker som søker avkobling på diskotekene. Hva slags steder er det de går til? Er disse stedene nokså like?
Ikke nødvendigvis. Forskjellen kan være nokså stor fra ett diskotek til et annet, for som bladet Discothekin sier: «Disco er ganske enkelt musikk og dans og kan ta en hvilken som helst form en måtte ønske. Det er menneskene som avgjør hvor populær en klubb skal bli, og hvis eieren eller den som driver diskoteket, er smart, kan han bestemme sitt klientel bare ved å vise ved hjelp av musikken hvilken atmosfære han ønsker å skape — 70-årenes, 40-årenes eller endog de glade 90-årenes atmosfære.»
Det finnes til og med diskoteker for barn. Andre er spesielt beregnet på besteforeldre. Angående dem som er litt eldre, sier Detroitavisen Free Press: «Det har ikke vært vanskelig å tilpasse deres lindy-trinn til hustle og deres foxtrot til foxtroten på de moderate disco-spisestedene.»
Enkelte steder blir kalt «restaurant-diskoteker». De er kanskje restauranter tidligere på kvelden. Men senere på kvelden er de diskoteker. Dette gjør det mulig for restauranteieren å tjene penger på et tidspunkt da restauranten hans ellers ville ha vært stengt. Her i Europa er de fleste diskoteker steder hvor en kan både spise og drikke og danse.
Alle diskoteker er således ikke like. Navnet «diskotek» kan knyttes til forskjellige slags steder. Men hva er selve essensen av disco? Hva slags livsstil er det diskotekene oppmuntrer til? Hvordan gjenspeiler den seg i musikken, dansen, klesdrakten og så videre?
Hva det hele dreier seg om
Kitty Hanson, som har drevet en god del forskning på dette området og skrevet mye om emnet, sier om et moderne diskotek: «Under en baldakin av glitrende lys var det som om gulvet beveget seg under de stampende føttene, og luften begynte å slå gnister av fysisk energi. Og så eksploderte rommet. Skriking og roping fylte luften, og en masse armer viftet vilt mens musikken nesten løftet de dansendes føtter opp fra gulvet. Det var et øyeblikk da alt sydet og kokte av ren og skjær primitiv følelse. Det var essensen av disco-opplevelsen.»
Hva er denne ’rene og skjære primitive følelse’ — essensen av disco-opplevelsen — som blir lokket fram hos de dansende? Et profesjonelt fagtidsskrift, Show Business, gir oss en idé om dette i artikkelen «Et dynamisk disco-tiår». Vi leser:
«Det står en godkjennelsens nimbus rundt disco-utviklingen . . . Gammeldagse moralske holdninger, som med, hell ble bekjempet i 60-årene, har måttet vike for en ny frihet på det seksuelle område som gjør det mulig for folk åpenlyst og uten skyldfølelse å tilfredsstille sine lyster.
Homoseksuelle personer danser side om side med vanlige folk, og ingen av partene bryr seg det ringeste om det. Det er denne mangesidige frihet som utgjør selve livsnerven i diskoteket, og dets hjerte er den pulserende disco-rytmen.»
En frigjort tilkjennegivelse av seksuelle lidenskaper — oppgivelse av alle hemninger — det er selve livsnerven i diskoteket. Dette minner i høy grad om gamle fruktbarhetsdanser, hvor tilbederne slo seg fullstendig løs i ville, lidenskapelige bevegelser som ofte kulminerte med at deltagerne hadde kjønnslig omgang for å få «moder jord» til å frambringe nye avlinger.
Det er nok så at ikke alle diskoteker nødvendigvis oppfordrer folk til å kaste alle hemninger over bord, men diskotekene blir identifisert med en slik seksuelt sett frigjort livsstil. «Det som skiller disco-manien fra de fleste av dens forgjengere, er dens åpenlyse tendens til å gå over i orgie,» sier bladet Esquire. «All disco-dansing er underforstått orgie . . . Ved å tilby en øyeblikkelig og fullstendig tilfredsstillelse av alle lidenskapelige lyster i en atmosfære av intens, kunstig opphisselse fremmer den disco-inspirerte orgien frambruddet av en opphøyd tilstand av bevissthet eller rett og slett ekstase, en følelse av å stå utenfor kroppen.»
Jeg’et i forgrunnen
Noen forbinder kanskje spesielt disco med en form for dans som minner om hustle, og for enkelte er den kanskje det. Men det er ikke bare det som er disco. På diskotekene blir de dansendes oppmerksomhet ikke så mye rettet mot det å danse med en annen som å gjøre det en selv har lyst til. Den enkeltes seksuelle lidenskaper blir stilt til skue.
Den nytelsessyke tendensen i disco-kulturen er blitt lagt merke til, og enkelte har i den forbindelse kommet med tankevekkende kommentarer. Legg for eksempel merke til hva som ble sagt i lederartikkelen «Disco, narsisme og samfunnet» i New York-avisen Daily News for 19. mars 1978:
«Skilt fra hverandre av en vegg av øredøvende musikk og omgitt av et intenst, skarpt lys gjør de dansende som de selv vil. De berører sjelden hverandre, ser ikke på hverandre og snakker ikke engang med hverandre. Det minner en god del om det å stå foran et speil og skrike: ’meg, meg, meg, meg . . .’ i det uendelige.
Denne utpregede selvdyrkelse gjenspeiler en farlig, rotfestet filosofi i vårt samfunn. Den går ut på at hva som helst en person måtte få lyst til å gjøre, er 100 prosent riktig — uansett hvordan det berører andre.
Denne holdning kommer til uttrykk i den stadig økende skilsmisseraten, alle de oppløste familiene og i de utallige bøker og bevegelser som legger vekt på selvfølelse og det å tilfredsstille sine egne lyster.
Det er altfor liten plass for kjærlighet i den filosofi som gjennomsyrer disco-verdenen. Og det er synd, for de som har glemt — eller som aldri har erfart — de gleder det bringer å gi og å dele med andre, har gått glipp av den største rikdom i livet.»
En artikkel i bladet Esquire for 20. juni 1978 kommer med et lignende utfall under tittelen «Disco-stilen: Elsk deg selv». «At disco skriver seg fra en gjenoppliving av pardans eller er basert på et trinn som kalles latinsk hustle,» sier det, «er ønsketenkning hos instruktørene ved Arthur Murray-skolene eller ganske enkelt et utslag av dårlig journalistikk på avisenes kvinneside. Sannheten er at vår tids hofte-disco-danser nærmer seg det enmannsshow som John Travolta gang på gang laget i Saturday Night Fever.»
Ettersom filmen Saturday Night Fever har hatt så mye å gjøre med disco-dansens kolossale vekst og popularitet, vil vi her se litt nærmere på den. Hva slags livsstil er det i virkeligheten denne filmen oppmuntrer til?
«Saturday Night Fever»
Hovedpersonen i filmen lever bare for én ting — å briljere med sin dans på diskoteket lørdag kveld. Filmen skildrer disco-gjengens eskapader på det seksuelle område, oralt samleie innbefattet, noe som blir praktisert i bilen i pausene mellom dansingen. Språket er av det skitneste slag. Likevel blir alt dette framstilt som normalt — som om det er slik de som går på diskotek, lever. I en avisartikkel med tittelen «Hvorfor tenåringer ikke bør se ’Saturday Night Fever’» sier New York-psykologen dr. Herbert Hoffman:
«Det Travolta og vennene hans lærer gutter i tenårene, er å ha kjønnslig omgang med piker uten noen romantiske følelser i det hele tatt, å bruke pikene som kjønnsobjekter, å gjøre hele den seksuelle opplevelse til noe som ikke har med personen å gjøre i det hele tatt.
De idéer tenåringene vil få inn i hodet ved hjelp av denne filmen, kan på en tragisk måte komme til å skade hele deres liv.
Unge gutter vil være ute etter å ha omgang med det annet kjønn med den tanke at et forhold til en pike er en bedrift som en kan skryte av blant vennene for å bli mer populær i gruppen.
Unge piker vil enten bli overbevist om at de må ha tilfeldige erotiske forhold for å bli populære, eller om at menn ’bare er ute etter én ting’. I begge tilfellene vil deres muligheter for å oppleve et dypt og varig følelsesmessig forhold bli brakt i alvorlig fare.
Det er farlig å la mottagelige ungdommer se en slik syk film.»
Likevel har millioner av ungdommer verden over, ofte sammen med foreldrene sine, strømmet til kinoene for å se denne filmen, noe som har gjort den til historiens største kassasuksess. Som det er blitt nevnt, viser den hva disco egentlig er. Men det gjør også andre sider ved disco-miljøet.
Musikk, klesdrakt og narkotika
Etter hvert som disco-musikkens popularitet vokser, er det få som ikke er kjent med hvordan den lyder. Mange velkjente sanger fra tidligere tiår er blitt laget om slik at de har fått den pulserende disco-rytmen. Til og med eldre mennesker som likte originalene, finner etter hvert som de venner seg til det, glede i å lytte til de nye versjonene. Men det er igjen på sin plass å spørre: Hva er det som ofte preger disco-musikken?
Bladet Discoworld sier i en omtale av en av de populære disco-gruppene: «I ’Baby I’m On Fire’ fra deres nyeste album, ’Arabian Nights’, stønner de tre kvinnene fram: ’Åååh, jeg står i brann.’ En fallisk saksofon faller inn og forvandler sangen til et fantasifullt lydbilde til et tredjeklasses show på Times Square.» Bladet tilføyer så: «Ritchie-familiens sexy stil faller innenfor rammen av den framherskende tendensen i dagens disco-musikk, som er å lovprise nytelse.»
Disco-musikkens vulgære utnyttelse av sex, som blant annet kommer til uttrykk i forsøk på å opphisse tilhørerne seksuelt, ble også nevnt i bladet Time. I artikkelen «Disco-dronningens ville styre» sa det: «I 1976 fikk hun gullplate for å ha simulert orgasme 22 ganger.»
Disco-albumomslagene kan også gi en idé om hva slags musikk de inneholder. Av og til forekommer det bilder av mer eller mindre nakne piker, selv om den seksuelle utnytting ofte er mer snedig. Bladet Discoworld sier om ett omslag: «Jaqui, Dodie og Ednah danner ved de stillinger de står i i forhold til hverandre, et symbol på tre bokstaver som ikke oppfattes bevisst ved et flyktig blikk, men som øyeblikkelig oppfattes på det ubevisste plan: S-E-X.»
Også ved klesdrakten i disco-miljøet blir det lagt vekt på sex. Boken Disco Fever viser et fotografi av en jente som danser på et New York-diskotek. Kjolen hennes er splittet opp helt til livet, og benet hennes er løftet opp slik at en kan se nesten hele innsiden av låret. Billedteksten sier: «Bildet . . . viser i et nøtteskall hva det er som gjør disco så tiltrekkende.» Paulette Weiss, en av de faste skribentene i bladet Stereo Review, sier om dem som er blitt oppslukt av disco: «Jeg har sett kvinner vrenge av seg klærne på dansegulvet.»
Som en naturlig følge av at det på diskotekene blir lagt vekt på «nytelse», blir det der også brukt narkotika i stor utstrekning. For ikke lenge siden fortalte avisoverskrifter om en arrestasjon i forbindelse med narkotika på et av de best kjente diskotekene i New York. Men New York-avisen Daily News sa: «Oppdagelsen av narkotika i Studio 54 vil ifølge stamgjestene ikke komme som noen overraskelse for dem som har oppholdt seg på dette stedet. Kokain og marihuana skal ha blitt utvekslet, solgt og brukt åpenlyst der siden stedet ble åpnet i april i fjor.» — 15. desember 1978.
Lyd og lys
Lyd og lys betraktes vanligvis som noe som er av stor betydning for disco-opplevelsen. Lyden ikke bare høres; den er så overveldende at den føles.
Men kan en slik kraftig lyd være farlig? I en nyhetsmelding fra Rio de Janeiro i Brasil sto det for ikke lenge siden: «Muligheten for at diskotekene er helsefarlige, har fått myndighetene til å holde tilbake bevilgningene for 20 klubber i byen Pôrto Alegre i den sørlige delen av landet i påvente av en medisinsk undersøkelse.» Det spørsmålet dreide seg om, kan naturlig nok ha vært støynivået.
I fjor ble lyden undersøkt på diskoteker på Long Island i New York, og de som foretok undersøkelsen, fant at 18 av dem hadde et støynivå på over 95 desibler i over 30 sekunder. Hvert av disse diskotekene fikk beskjed om å forsyne inngangsdøren med et advarselsskilt med ordene «LYDNIVÅET INNE I LOKALET KAN FORÅRSAKE PERMANENT HØRSELSSKADE». Legeundersøkelser viser at det støynivå som er vanlig på diskoteker, kan forårsake varige hørselsskader hos enkelte, spesielt hos dem som regelmessig blir utsatt for et slikt støynivå.
Lyset kan også være skadelig for helsen. Hvordan det? Jo, enkelte diskoteker bruker laserlys. «Hvis strålen trenger inn i øyet,» sier professor Paul L. Ziemer ved Purdue universitet, «kan du få en brannskade på netthinnen — en permanent blind flekk.» Det sterke lyset, som flimrer i takt med musikkens rytme, kan dessuten forårsake svimmelhet, kvalmefornemmelser og hallusinasjoner. Blant dem som har kommet med advarsler om dette, er de britiske myndigheter, som gjorde det i en brosjyre som ble gitt ut på skolene.
Har denne undersøkelsen av diskotekene — av opprinnelsen til dem og hva slags steder de er — hjulpet deg til å forstå hvorfor de kristne tilsynsmennene som var samlet i Brooklyn i New York i desember i fjor, var så bekymret på grunn av diskotekenes tiltagende popularitet?
Det er imidlertid mange som liker diskotekene nettopp på grunn av de ting ved dem som andre betrakter som skadelige. De mener at de risikoer som er forbundet med å oppsøke slike steder, er minimale, og at det er verdt å ta den risiko det kan medføre for etter deres mening å ha det hyggelig. Hvor store er så egentlig farene? Kan det å gå på diskotek bringe en persons evig ve og vel og lykke i fare? Dette er spørsmål vi bør undersøke.
[Uthevet tekst på side 11]
«Sex legger beslag på disco. . . . Dårlig disco gir penger — mange penger — og flere plateselskaper og radiostasjoner vil sikre seg sin del av kaken.» — US for 9. januar 1979.