Disco-feberen hjemsøker verden
I DESEMBER i fjor diskuterte en internasjonal gruppe studenter som var samlet i Brooklyn i New York, forskjellige former for fritidsaktiviteter og selskapelig samvær i de 20 landene de kom fra. «Finnes det diskoteker i deres land?» ble de spurt. «Er de svært populære?»
Hendene fløy i været i forelesningssalen. «Diskoteker er svært populære i mitt land,» sa en student fra Portugal. Studenter fra Mexico, Filippinene, Jamaica, ja, fra land etter land svarte på lignende måte. Diskotekene har vunnet popularitet på bemerkelsesverdig kort tid.
Det var i midten av 1970-årene at disco ble lansert på underholdningens område. Siden da har disco-feberen gått som en farsott over hele verden.
Disco-manien vinner innpass overalt
Enkelte steder er praktisk talt alle slags lokaliteter blitt gjort om til diskoteker, og mange har strømmet til for å utnytte den økonomisk gunstige situasjonen.
Et av de senere år innbrakte diskotekene i De forente stater et beløp som tilsvarer over 25 milliarder kroner. I underholdningsverdenen var det bare organiserte sportsarrangementer som ga større fortjeneste. I fjor steg antallet av diskoteker i USA fra 10 000 til 18 000, noe som betyr at gjennomsnittlig over 20 nye diskoteker ble åpnet hver dag. Mellom 40 og 45 millioner amerikanere har vært på diskotek i hvert fall én gang, og mellom 17 og 19 millioner besøker diskotekene regelmessig.
Selv de som ikke går på diskotek, vil på mange måter bli berørt av diskotekene. De liker kanskje å gå på skøyter. I USA blir nå stadig flere rulleskøytebaner gjort om til diskoteker. I bladet Discothekin sto det I fjor sommer at en regnet med at 1000 av de 6000 rulleskøytebanene i USA i slutten av 1978 ville være gjort om til rulleskøytediskoteker. Bladet sa at det ville føre til at «ytterligere tre millioner mennesker ville få høre disco-musikk hver uke».
Ser du på TV? Du kan da ikke unngå med jevne mellomrom å høre den kraftige discorytmen. Mange radiostasjoner verden over sender disco-musikk. Denne musikken blir spilt i pausen under fotballkamper og sendes ut over høyttalerne i mange store forretninger. Når du er ute og handler, vil du mange steder kunne finne hele avdelinger i butikkene med klær som er spesielt beregnet på disco-dansing.
Til og med forretningsforetagender som ikke har noe som helst med diskoteker å gjøre, forsøker å tjene penger på discomanien. Bladet Discoworld sier: «Det blir framstilt noe som kalles disco-tabletter! Det ser ut til at det finnes en hel kjede av kombinerte altmuligbutikker og snackbarer overalt i det sørlige California som ikke har noe som helst med disco å gjøre, men som knytter denne betegnelsen til seg på grunn av dens popularitet blant uvitende kunder.» Det samme bladet forteller om pakker med «disco-chips» i brødhyllene i New York-butikkene.
Hva er disco?
Diskotek — forkortet disko eller disco — var inntil nylig et ukjent ord. Riksmålsordboken definerer «diskotek» som «intim restaurant med dans til grammofonmusikk».
Men disco er noe mer. Discoworld, et av de bladene som ble til i 1976, midt i den verste disco-feberen, sier: «På én måte er disco 70-årenes versjon av jukeboksen. Men nå er jukeboksene kraftigere, større og flottere enn noen gang før.»
Betegnelsen «disco» står derfor ikke bare for et dansested, for eksempel en intim restaurant, men det sikter også til den bestemte form for musikk som det danses til.
Hva er det så som gjør at et moderne diskotek skiller seg ut fra tidligere dansesteder? Og hvordan skiller disco-musikken seg ut fra annen musikk?
Bestemt musikk og bestemte steder
Det som særpreger disco-musikken, er den svært kraftige bassrytmen, som hele tiden dunker i 4/4-takt og med omkring 120 slag i minuttet. Teksten har gjerne et bestemt refreng som går igjen hele tiden — ofte noe så enkelt som «I love you». Basshøyttalerne er vanligvis plassert nær gulvet, slik at de som danser, bokstavelig talt kan føle den drivende, pågående rytmen i hele kroppen. Det gjør at til og med helt døve mennesker kan danse til musikken, for selv om de ikke kan høre den, kan de føle rytmen.
I moderne diskoteker blir det vanligvis spilt disco-musikk. Men denne nye formen for musikk er ikke det eneste som skiller diskoteker ut fra tidligere dansesteder. Noe som også karaktiserer diskotekene, er voldsomt blinkende, mangefarget lys, lyseffekter som reflekteres fra speilkledde vegger og funklende tak. Hensikten med alt dette er å skape en psykedelisk opplevelse.
Men det viktigste i dagens disco er det høyt utviklede, kraftige lydsystemet, som kan koste titusener av kroner. Grammofonplatene er også et produkt av moderne teknikk. Disse platene er en elektronisk blanding av forskjellige instrumentgrupper som har spilt inn sine deler hver for seg og på forskjellige tidspunkter. Det er denne form for innspilling og redigering som gjør discoplatene så populære blant så mange. Som Discoworld sa: «Levende disco-framføringer kan ganske enkelt ikke måle seg med deres teknisk sett oppspritede studio-versjoner.»
Disk-jockeyen spiller også en viktig rolle for et diskoteks popularitet. Det er en kunst å gå fra én sang til en annen uten opphold og å vite nøyaktig hvilket stykke som skal spilles, og når. Bladet Spinner sier om en populær disk-jockey: «Ved å gjøre bruk av den rette platepsykologi og det rette lys kan han sette opp farten, slik at folk blir helt ville, eller sette den ned ved å lulle dem inn i en vuggesang uten at de noen gang mister interessen.»
Begynnelsen til feberen
Disco-musikken, som så dagens lys for kort tid siden i New York, består av en blanding av svart og latinamerikansk musikk. Den ble først populær sommeren 1974. Omtrent samtidig ble en ny pardans utformet — The Hustle. Det var denne dansen som ga liv til disco-musikken. Den minner noe om 40-årenes jitterbug. I 1975 laget så sangkomponisten Van McCoy den iørefallende musicalen The Hustle, og disco-feberen begynte å stige.
Men det var filmen Saturday Night Fever, som kom i slutten av 1977, som fikk discofeberen til å stige for alvor. I fjor hadde den innbrakt hele 130 millioner dollar, noe som gjorde den til det største kassastykket i filmens historie. Albumet er blitt solgt i 15 millioner eksemplarer. Det betyr at det har vært en større suksess enn The Sound of Music-albumet, som hittil hadde toppet listen i grammofonplatenes historie. Og det ser ut til at disco-feberen fortsetter å stige.
Hvorfor går folk på diskotek?
Det er flere som danser nå enn på noe annet tidspunkt i de senere år. Hva er grunnen til det? Hva er det som får folk til å gå på diskotek?
Salley Helgesen var kanskje inne på den vesentlige årsaken i bladet Harper’s. «Hør på meg,» sa hun, «diskotekene kommer til å bli det neste IBM. Det må skje noe. Folk må ha noe i stedet for den mangel på tilfredshet i livet de føler, og det finnes ikke noe annet der ute.»
Det er sant at mange oppnår liten tilfredshet i sitt arbeid, på skolen og i andre aktiviteter. De ønsker å komme bort fra det hele, å kaste alle hemninger over bord, og diskotekene gir dem en anledning til det. Som en disco-eier sa: «I løpet av et par timer i uken kan de blåse i alt og bare bevege seg, la musikken fylle hodet deres og skyve alt annet til side. For en liten stund kan de komme bort fra det liv de lever.»
Vi trenger alle litt avkobling, en forandring fra den daglige rutine. Men er et diskotek et sted hvor en kan få sunn avkobling? De studentene fra 20 land som ble nevnt i begynnelsen av artikkelen, ga uttrykk for bekymring. Disse mennene var representanter for Jehovas vitners avdelingskontorer som overvar et fem ukers repetisjonskurs i Brooklyn. Hadde de grunn til å være bekymret for kristne som går på diskoteker?