Folk ønsker fred, men er nasjonene villige til å nedruste?

DET er ingenting som kan gjøre fred mer Ønskverdig enn å stoppe opp et øyeblikk og tenke over krigens redsler. Millioner av mennesker ble for eksempel drept eller lemlestet i Vietnamkrigen, men det er ikke alt. Seks måneder etter sin hjemkomst var 38 prosent av de amerikanske krigsveteranene enten separert eller i ferd med å bli skilt. Omkring 175 000 brukte heroin. Og det blir meldt at omkring en halv million har forsøkt å begå selvmord etter at de kom hjem! — New York Times for 27. mai 1975.

Tilfellet med Glaude Eatherly, en pilot som var med på å slippe atombomben over Hiroshima i Japan, er et tydelig eksempel på krigens fryktelige ettervirkninger. Eatherly ble sendt hjem fra det militære i 1947 etter at psykiatriske undersøkelser hadde vist at han led av en «alvorlig nevrose og et skyldkompleks». Han gikk senere inn og ut av mentale institusjoner. «Jeg kan huske ham våkne natt etter natt,» sa Eatherlys bror ved hans begravelse sommeren 1977. «Han sa at hjernen hans sto i brann. Han sa at han kunne føle hvordan disse menneskene ble brent opp.»

For at du bedre skal kunne forstå krigens redsler, kan du stoppe opp et øyeblikk og tenke over det som skjedde den gangen for 34 år siden. Det var om morgenen den 6. august 1945. Høyt der oppe var bombeflyet Enola Gay, type B-29. Der nede var den travle japanske industribyen på omkring 400 000 innbyggere. Klokken 8.15 eksploderte den 13 kilotonn tunge atombomben i en høyde av 580 meter over Hiroshimas sentrum etter at farten på den var blitt satt ned ved hjelp av tre fallskjermer. Omkring 140 000 mennesker ble sprengt i luften. Mange ble stekt levende som følge av den intense heten og strålingen. Noen av offerne lider fremdeles en langsom død som følge av virkningene av strålingen.

Det er umulig for mennesker å fatte hvilke grusomme lidelser denne atombombeeksplosjonen og den som fant sted tre dager senere over Nagasaki, forårsaket.

Behovet for fred

Mindre enn en måned senere, den 2. september 1945, kapitulerte Japan formelt. «Vi går inn i en ny æra,» bemerket general Douglas MacArthur ved denne minneverdige anledningen. Han fortsatte: «Selv seieren gir grunn til alvorlig bekymring, både med hensyn til vår framtidige sikkerhet og med hensyn til sivilisasjonens muligheter for å overleve. . . . Den totale ødeleggelse krig forårsaker, fjerner nå dette alternativet. Vi har hatt vår siste sjanse. Hvis vi ikke klarer å skape en bedre og rettferdigere ordning, vil vi stå overfor Harmageddon.»

Dette er synspunkter verdens ledere ofte har gitt uttrykk for. Høsten 1961 kom De forente staters daværende president, John F. Kennedy, med et forslag til et «program for alminnelig og fullstendig nedrustning». Han sa at «menneskeheten må gjøre ende på krigen — ellers vil krigen gjøre ende på menneskeheten. . . . De faremomenter som er forbundet med en nedrustning, blekner sammenlignet med de faremomenter som er forbundet med et ukontrollert rustningskappløp».

Har nasjonene siden den gang tatt positive skritt i retning av nedrustning?

Framskritt i retning av fred?

Kort tid etter at president Kennedy hadde understreket behovet for nedrustning, ba han den amerikanske kongressen om å øke bevilgningene til det militære budsjett med seks milliarder dollar. Og det har vært mønstret. I det ene øyeblikket snakker en om fred og uttaler seg positivt om nedrustning. I det neste øyeblikket gir en ordre om framstilling av mer dødbringende våpen. Til tross for de mange velklingende forslagene — ifølge en bibliografi som nylig er kommet ut, er det blitt undertegnet over 9000 avtaler om våpenkontroll og nedrustning — er det ikke blitt gjort noen virkelige framskritt. Bladet The Nation for 27. mai 1978 sier:

«Siden 1945 har amerikanske, sovjetiske og andre diplomater kommet sammen minst 6000 ganger for å drøfte ’nedrustning’ og noe som er nær knyttet til det, nemlig ’våpenkontroll’, men på 32 år er ikke et eneste våpen blitt tilintetgjort som følge av en gjensidig overenskomst. I stedet er våpenkappløpet — både når det gjelder konvensjonelle våpen, og når det gjelder kjernefysiske våpen, men spesielt når det gjelder kjernefysiske våpen — blitt stadig hardere.»

Noe som viser hvordan en har kommet til kort hva dette angår, er at «nedrustning» ikke engang blir diskutert lenger; det som blir diskutert, er «våpenkontroll». Men en har heller ingen kontroll med våpnene. Folk i sin alminnelighet har mistet troen på at noe av betydning noen gang vil bli gjort for å bedre situasjonen.

Dette ble vist i begynnelsen av 1978, da De forente nasjoners spesialsesjon om nedrustning ble holdt. Buffalo-avisen News kunngjorde den kommende sesjonen i en artikkel med overskriften «FN TAR SKRITT FOR Å AVVERGE HARMAGEDDON». Den fem uker lange sesjonen var historisk, ettersom det var den første internasjonale nedrustningskonferansen siden Folkeforbundets nedrustningskonferanse i 1932—34, for omkring 45 år siden. Likevel ble møtene ikke slått særlig stort opp i pressen eller i andre nyhetsmedier.

Da nesten halvparten av møtene var blitt holdt, klaget dr. Frank Barnaby, direktør for Det internasjonale fredsforskningsinstituttet i Stockholm, over at en ikke engang hadde oppnådd det han hadde håpet på. «Holdningen er pessimistisk. Det hersker en nokså dårlig atmosfære,» sa han.

Men som alle opplyste mennesker er klar over, er det et skrikende behov for å gjøre noe for å rette på den kritiske situasjonen. Faren for en kjernefysisk krig er svært virkelig og blir stadig større, påpekte Barnaby. Og en annen av de delegerte, engelskmannen lord Noel-Baker, en eldre mann som også var til stede ved Folkeforbundets nedrustningskonferanse, sa: «Den store faren er at det ennå ikke har gått opp for oss hva en kjernefysisk krig vil innebære.»

Hva ville en slik krig innebære?

De kjernefysiske våpens ødeleggende virkninger

Det en spesielt bør merke seg, har tilknytning til de kjernefysiske våpnenes store ødeleggelseskraft, det kolossale antall som finnes, og de metoder nasjonene har utviklet for ved hjelp av dem å kunne nå et hvilket som helst mål på jorden. La oss i den forbindelse se på en del kjensgjerninger.

Ordene kilotonn og megatonn betegner sprengvirkningen av kjernefysiske våpen i henholdsvis 1000 og 1 000 000 tonn TNT. Hiroshima-bomben på 13 kilotonn var således bare som en liten «kinaputt» sammenlignet med de moderne våpnene på mange megatonn. Bomber på 60 megatonn — over 4600 ganger så kraftige som den som ble sloppet over Hiroshima — er for eksempel blitt testet. Men i 1945 skulle det bare en slik forholdsvis liten bombe til for å drepe eller lemleste 140 000 mennesker og å ødelegge Hiroshima.

En typisk moderne atombombe er på omkring ett megatonn — cirka 75 ganger så kraftig som Hiroshima-bomben. Ettersom hver bombe kan utslette en stor by, er det ikke vanskelig å forestille seg hvilke ødeleggelser en bombe på mange megatonn ville kunne forårsake i slike tett befolkede byer som New York, London eller Tokyo. Nasjonene har titusenvis av kraftige kjernefysiske våpen, hvorav Sovjetunionen og De forente stater har de fleste. Disse våpnene kan utslette hvert eneste menneske på jorden så mange ganger at tallene blir meningsløse.

Den skremmende kjensgjerning er at denne ødeleggende kraft i løpet av noen minutter kan rettes mot praktisk talt ethvert mål på jorden. En amerikansk president spøkte ikke da han sa: «Jeg kan trykke på denne knappen, og i løpet av 20 minutter vil 70 millioner russere være døde.»

Våre dagers utskytningsramper for raketter kan skyte ut stridshoder og nå mål som ligger mange kilometer unna, med en feilmargin på noen få meter. Moderne raketter vil dessuten ha med seg flere bomber. Når raketten først har nådd det område som skal rammes, kan de forskjellige bomber rettes mot hvert sitt mål. De utskytningsramper som benyttes, behøver heller ikke å være stasjonert på land. Rakettene kan også skytes ut fra fly i luften eller fra fartøyer i havet.

En eneste undervannsbåt som er utstyrt med utskytningsramper for kjernefysiske raketter, kan ødelegge 224 forskjellige mål, hvert enkelt på størrelse med en stor by! Både Sovjetunionen og De forente stater har en rekke undervannsbåter som kan forårsake slik ødeleggelse, og de bygger stadig flere forbedrede typer. Som et eksempel kan nevnes den nye amerikanske undervannsbåten «Trident». Om den sier avisen Saturday Review:

«En ’Trident’ har en innebygd, undersjøisk utskytningsplattform for kjernefysiske bomber, hvorav noen inneholder mer eksplosiv kraft enn 1000 atombomber av det slaget som ødela Hiroshima i 1945. . . . Offiserene på ’Trident’ har mer energi til rådighet enn all den energi menneskene hadde lagret i tidens løp til og med året 1945.»

Hva alt dette koster

All denne militære beredskap koster penger, masser av penger. Siden 1945 har nasjonene brukt over seks billioner dollar til militære formål! Avisen Bulletin of the Atomic Scientists for mai 1978 sa: «De militære utgifter verden over beløper seg for tiden til i alt 400 milliarder dollar i året.» Og denne summen øker raskt, slikt at en snart vil være oppe i en million dollar i minuttet!

Den samlede militære beredskap er kolossalt høy. I 1977 skrev James Reston i New York Times: «I fjor brukte verdens nasjoner 60 ganger så mye på å utruste hver soldat som det vi bruker på å skaffe hvert barn utdannelse.» Verden over tjener omkring 60 millioner mennesker i de væpnede styrker eller har stillinger som er knyttet til det militære. Omkring halvparten av verdens vitenskapsmenn er opptatt med å utvikle våpen.

Tenk på hvor mye som kunne ha blitt utrettet hvis alle disse pengene og alle disse anstrengelsene var blitt satt inn på konstruktive formål i stedet for å bli brukt til framstilling av våpen! Boligforholdene kunne ha vært gode for alle, helsevesenet og mulighetene for å skaffe seg en utdannelse kunne ha vært bedre, og folk kunne ha fått del i mange andre goder. Slik forholdene nå er, bidrar opprustningsprogrammene til at nasjonene går bankerott, bokstavelig talt og i moralsk henseende.

Det blir imidlertid hevdet at militær beredskap vil forhindre krig. Men har det vist seg å være tilfelle? Nei, tvert imot. Siden 1945 er 25 millioner mennesker blitt drept i omkring 150 kriger som er blitt utkjempet jorden over. På en hvilken som helst dag har det gjennomsnittlig pågått 12 kriger på forskjellige steder verden over. Siden 1945 har kjernefysiske våpen riktignok ikke vært brukt i disse krigene. Men vil det at det blir bygd opp svære lagre av slike våpen og utviklet utspekulerte metoder å bruke dem på, føre til at sannsynligheten for at de vil bli brukt, blir mindre?

Mange tror ikke det. Som et tidligere medlem av De forente staters kongress fra Oregon sa: «Det lar seg ikke gjøre å unngå masseødeleggelse og død. . . . Kjensgjerningene kan uttrykkes i noen få ord. For det første finnes det i dag tusenvis av kjernefysiske våpen, hvorav mange har utrolig stor styrke. For det annet kan de nesten alle detoneres på et øyeblikk. For det tredje er det mennesker som har oppsyn med dem.»

Ja, menneskene er ufullkomne. De begår feil, og de er tilbøyelige til å være selviske og grådige, noe som lett kan bli årsak til krig. Bibelen viser hva selviske ønsker kan føre til: «Hvor kommer all striden og spliden hos dere fra? Er det ikke fra lystene, som fører krig i lemmene deres? Dere begjærer, men får ikke. Dere myrder og misunner, men oppnår ikke noe. Dere ligger i strid og ufred.» — Jak. 4: 1, 2.

Nasjonene vil bruke de våpen som er tilgjengelige. Ifølge Det internasjonale fredsforskningsinstituttet i Stockholm vil omkring 35 nasjoner ha kjernefysiske våpen i 1985. Hva vil det føre til? «Det vil da ikke lenger være mulig å opprettholde militær likevekt på grunn av at kjernefysiske våpen virker avskrekkende,» advarer instituttet, «og krig vil være uunngåelig.»

Noe håp om fred?

Menneskene har et sterkt ønske om å leve i fred. På den spesialsesjonen om nedrustning som ble holdt i De forente nasjoner i fjor, presenterte 500 japanske tilhørere petisjoner om umiddelbar nedrustning verden over med 20 millioner underskrifter for FN’s representanter. Disse petisjonene fylte 450 kartonger og veide over 12 tonn!

Vil nedrustning og frihet noen gang bli en virkelighet? Hvis vi dømmer ut fra det de verdslige ledere gjør, er svaret et definitivt nei. De gjør praktisk talt ingenting for å stanse rustningskappløpet. Dette ble igjen illustrert ved deres holdning til den overenskomst i forbindelse med det ytre rommet som ble undertegnet i 1967, og som en håpet skulle gjøre det ytre rommet til et område hvor det hersket fred. Tidsskriftet The Bulletin of the Atomic Scientists sier: «Det er blitt gjort lite for å kontrollere antallet av militærsatellitter. Omkring 75 prosent av alle satellitter som blir skutt opp, har militære formål. I 1977 ble 133 satellitter skutt opp, og av disse var 95 militærsatellitter.»

Likevel har vi grunn til å ha tillit til at det vil bli nedrustning, ja, avrustning og fred. Dette bibelske løftet er inngravert på en steinmur rett overfor De forente nasjoners hovedbygning: «De skal smi sine sverd om til plogskjær og spydene til vingårdskniver. Folk skal ikke mer løfte sverd mot folk og ikke lenger lære å føre krig.» — Jes. 2: 4.

Men hvordan vil dette løftet bli oppfylt? Det er tydelig at De forente nasjoner ikke har klart å oppfylle det. Hvilket grunnlag finnes det så for å ha tillit til at det vil bli virkelig fred? Er religion løsningen?

[Uthevet tekst på side 5]

«Siden 1945 har amerikanske, sovjetiske og andre diplomater kommet sammen minst 6000 ganger for å drøfte ʼnedrustningʼ og noe som er nær knyttet til det, nemlig ʼvåpenkontrollʼ, men på 32 år er ikke et eneste våpen blitt tilintetgjort som følge av en gjensidig overenskomst.» — The Nation for 27. mai 1978.

[Uthevet tekst på side 6]

«En ’Trident’ har en innebygd, undersjøisk utskytningsplattform for kjernefysiske bomber, hvorav noen inneholder mer eksplosiv kraft enn 1000 atombomber av det slaget som ødela Hiroshima i 1945. . . . » — Saturday Review for 17. april 1978.

[Uthevet tekst på side 7]

«I de siste 33 årene har det stadig pågått kamper rundt om på kloden, eller — som en ungarsk professor regnet ut — ’det var ikke mer enn 26 dager . . . da det ikke var krig på et eller annet sted i verden’. Den samme professoren regnet ut at i løpet av de siste tre årtier er omkring 25 millioner mennesker blitt drept i krig, et tall som representerer flere militære dødsoffer enn dem som de to verdenskrigene til sammen krevde.» — Esquire for 1. mars 1978.

[Uthevet tekst på side 8]

«Omkring 75 prosent av alle satellitter som blir skutt opp, har militære formål. I 1977 ble 133 satellitter skutt opp, og av disse var 95 militærsatellitter.» — The Bulletin of the Atomic Scientists for mai 1978.

[Bilde på side 8]

På denne steinmuren rett overfor FN-bygningen i New York står følgende ord fra Jesaja 2: 4 inngravert: «De skal smi sine sverd om til plogskjær og spydene til vingårdskniver. Folk skal ikke mer løfte sverd mot folk og ikke lenger lære å føre krig.»