Min tålmodige leting gir resultater

ALLE de opplysninger jeg hadde kjennskap til om meg selv og min familie, var å finne i et sett rettsdokumenter. Mine adoptivforeldre viste meg dem første gang da jeg var sju-åtte år gammel. De hadde fått dem da de adopterte meg som spedbarn. Senere, da jeg var blitt voksen, ga de meg disse dokumentene. Min arv var to navn på et stykke papir, min mors navn og mitt eget.

Selv om jeg på et tidlig tidspunkt hadde ønsket å vite mer om hvor jeg stammet fra, var det først da jeg var i 30-årene, at jeg ble tilskyndt til å gjøre noe med dette. I mellomtiden hadde mitt liv tatt en helt annen retning som følge av at jeg hadde begynt å studere Bibelen.

I 1967 hadde jeg ordnet meg slik at jeg kunne ha en større andel i å dele det jeg hadde lært, med andre. Jeg tjente nesten fire år som misjonær på stillehavsøyene Truk, Kosrae og Ponape. I 1973 ble jeg innbudt til å begynne ved Jehovas vitners hovedkontor i Brooklyn i New York.

Det var da jeg begynte å se tilbake, og spørsmål angående min bakgrunn begynte å plage meg. Hvem er min mor og min far? Har jeg brødre og søstre? Er jeg av spansk, fransk eller av annen opprinnelse? Jeg hadde også en enda viktigere grunn til å finne min biologiske familie, nemlig å dele det «gode budskap om riket» med den. — Matt. 24: 14, NW.

Men hvor skulle jeg begynne å lete?

Jeg begynner letingen

Ut fra de papirene jeg hadde fått, visste jeg følgende: Min mors fulle navn, det navn jeg hadde fått ved fødselen, navnet på adopsjonskontoret, min fødselsdato og det sykehuset jeg var født på. Jeg begynte etterforskningen ved å skrive et brev til adopsjonskontoret i den staten jeg var født i, nemlig California.

Dette viste seg å bli mitt første skuffende møte med den muren av taushet som omgir adopsjonssaker. Adopsjonskontoret var bundet av loven og kunne hverken bekrefte eller benekte at den kvinnen jeg oppga navnet på, var min mor. De fortalte meg imidlertid hvilken stat den kvinnen jeg hadde forhørt meg om, hadde kommet fra, nemlig Oregon. De kom også med noen få andre opplysninger om henne, deriblant at hun var av tysk-fransk avstamning, hadde hatt gjennomsnittskarakterer på skolen og hadde spilt et instrument i skoleorkestret.

Deretter skrev jeg til Folkeregistret i Portland i Oregon. Jeg vedla et gebyr og de få opplysninger jeg hadde om min mor. I løpet av noen få dager fikk jeg svar. En person med det navnet jeg hadde oppgitt, var blitt født i den staten 24 år før jeg ble født. Jeg fikk imidlertid vite at det ville være umulig for meg å få en kopi av hennes fødselsattest — ifølge loven kunne de ikke gi meg det.

Etter å ha tenkt meg om noen dager og foretatt noen undersøkelser bestemte jeg meg for å skrive igjen og be om å få en kopi av den loven som forbød meg å få se hennes fødselsattest. Med tiden fikk jeg tilsendt en kopi. Loven sa at en fødselsattest bare kunne utleveres til en kjødelig slektning, til vedkommende selv eller til en advokat. Heldigvis fikk jeg tilsendt en kopi av hele den siden som denne bestemte loven var trykt på. Da jeg leste hele siden, fant jeg en annen lov som sa at en person kunne anmode den lokale domstol om å få utlevert viktige opptegnelser som ble nektet ham.

Jeg benyttet meg av denne ordningen. Jeg tok en kopi av mine adopsjonspapirer, fikk riktigheten av dem attestert og sendte dem til domstolen med en anmodning om å få tilsendt fødselsattesten. Hva ble resultatet? Etter noen få uker mottok jeg den fødselsattesten som jeg ønsket. Navnet — Grace Faulman — var det samme navnet som navnet på den kvinnen som sto oppført på mine adopsjonspapirer som min mor. Hennes foreldres navn var også oppgitt.

Jeg hadde all grunn til å tro at Grace Faulman var min mor, for det var lite sannsynlig at en annen kvinne med det navnet fødte et barn som fikk det samme navn som jeg, den samme dagen, 23. mai 1939. Men hvordan kunne jeg være sikker på det? Og hvordan skulle jeg klare å finne Grace Faulman eller hennes foreldre, forutsatt at de fremdeles var i live? Når alt kom til alt, hadde det gått omkring 60 år siden denne fødselsattesten var blitt utstedt. Jeg bestemte meg for å fortsette å lete.

Jeg skrev til skoleinspektøren i Astoria i Oregon, der hvor Grace var født. Jeg henvendte meg også til postmesteren for å få opplysninger om familien Faulman. Men alle de anstrengelser jeg gjorde meg for å oppspore min mor på denne måten, var resultatløse. Familien hadde antagelig flyttet fra stedet like etter at Grace var født. Jeg måtte derfor finne en annen måte å oppspore henne på.

Et gjennombrudd

Noe som fikk betydning, var det faktum at bosetningen i De forente stater skjedde ved at nybyggere dro vestover. Fra året 1790, da det for første gang ble holdt folketelling, flyttet familier, enkeltvis og i grupper, vestover. Til tross for at Grace Faulman var født i Oregon, den staten som ligger lengst vest, viste hennes fødselsattest at hennes far og mor var født i Michigan.

Jeg forsøkte uten hell å få tak i fødselsattesten til Grace Faulmans far; det finnes antagelig ingen. Det lyktes meg imidlertid å få hennes mors fødselsattest. Dette skaffet meg navnene på Graces besteforeldre, ettersom deres navn naturligvis sto på datterens fødselsattest.

Jeg sendte deretter et nytt gebyr og ba om å få vielsesattesten til Graces besteforeldre. Jeg oppga navnene deres, som jeg hadde på fødselsattesten til Graces mor. Etter en tid fikk jeg tilsendt vielsesattesten, som var datert 3. februar 1894. Nå var jeg i stand til å gjøre bruk av et spesielt trekk ved folketellingen av 1880. I forbindelse med folketellingen det året ble det laget et register. Alle familieoverhoder som hadde barn som var ti år og derunder i 1880, står oppført i registret ved navn sammen med andre opplysninger om dem.

Jeg skrev til Riksarkivet i Washington, D.C., hvor kopier av slike folketellinger oppbevares. Jeg oppga navnet på Graces bestefar, Henry Monroe (han ble født i 1871 og var derfor under ti år i 1880), og ba dem om å lete i registret. Jeg ble belønnet kort tid senere med en kopi av den siden i registret hvor navnene på ham og hans familie sto oppført. Noe som var viktig, var at det på denne siden også sto oppført navnet på den byen som Henry bodde i da, nemlig East Jordan i Michigan.

Senere skulle det vise seg at nettopp dette dokumentet og en vennlig handling var nøklene til min skjulte fortid. På det tidspunkt jeg fikk disse opplysningene, kunne jeg imidlertid ikke se hvordan de kunne være til hjelp for meg. Jeg begynte derfor å følge andre grener av det jeg mente måtte være min familie, og skrev en mengde brev.

Ettersom jeg bodde i Brooklyn, nokså nær det historiske selskap på Long Island, begynte jeg å bruke en del tid hver lørdag ettermiddag til å granske gamle manntallslister og andre historiske dokumenter. Ved å oppspore slektninger av Henry Monroe fant jeg til slutt fram til en kvinne som jeg mente måtte være en av mine oldemødre. Hun hadde bodd i Cobleskill, en liten by som lå i den nordlige delen av staten New York. Nysgjerrig etter å få vite om noen av hennes familie fortsatt bodde der, skrev jeg et brev til den lille avisen i byen som kom ut én gang i uken. Til min store overraskelse fikk jeg en uke senere et brev. Den kvinnen som skrev, var en niese av henne som jeg mente måtte være min oldemor.

Denne kvinnen innbød meg til å komme og avlegge et besøk i Cobleskill. Jeg tilbrakte en svært hyggelig week-end der og lærte mye om familien og dens 200 år gamle historie der på stedet. Noe som ytterligere bekreftet at jeg virkelig var på rett spor, var at kvinnene i familien alle bemerket at jeg hadde arvet familiens nese. Noe annet som gledet meg, var at tre av denne kvinnens barnebarn og jeg hadde samme tro.

Dessverre hadde familiemedlemmene i staten New York ikke hatt noen kontakt med den andre gren av familien på over 50 år, og de hadde ingen anelse om hvor den var. Selv om jeg hadde gjort visse framskritt, var utsiktene til å finne min mor fortsatt ikke særlig lyse. Men så fikk jeg en idé.

Det som åpenbarte min fortid

Jeg kom til å tenke på opplysningen fra folketellingen av 1880 om Henry Monroe, Grace Faulmans bestefar, som jeg hadde lagt i skuff en. Jeg tenkte: ’Når jeg oppnådde resultater ved å skrive til en avis om familien i Cobleskill i New York, hvorfor ikke da skrive til postmesteren i den lille byen East Jordan i Michigan, hvor Henry og hans familie bodde?’

Som tenkt, så gjort! Jeg fortalte postmesteren at jeg forsøkte å finne noen fjerne slektninger. Jeg spurte om han kjente noen som het Monroe i byen, og hvis han gjorde det, om han da ville være så vennlig å levere det brevet jeg sendte, til vedkommende. Etter at jeg hadde sendt brevet, glemte jeg imidlertid snart alt om det.

Da jeg så over posten ved middagstider et par uker senere, lå det en selvadressert konvolutt og ventet på meg. (Jeg vedla alltid mine forespørsler en frankert, selvadressert konvolutt.) Jeg åpnet brevet, og til min store overraskelse oppdaget jeg at avsenderen var ingen annen enn en kusine av Graces mor. Postmesteren hadde vært så vennlig å omadressere brevet til henne. Jeg kunne nesten ikke samle tankene om arbeidet resten av dagen, så oppstemt var jeg.

Pr. brev utviklet det seg et vennskap mellom meg og denne kvinnen, som jeg var nesten sikker på var en slektning, og etter hvert begynte jeg å stille forsiktige spørsmål angående Graces mor. Jeg fikk vite at hun fortsatt levde. Hun hadde dessuten en dattersønn som bodde i Alaska. Dette var virkelig nyheter! Jeg hadde en bror! Gjennom brevene fikk jeg også kjennskap til at Grace var død. Hva skulle jeg nå gjøre?

Jeg mente det var nødvendig å være diskret, ettersom jeg ikke kjente til omstendighetene omkring min fødsel. Men til slutt bestemte jeg meg for å fortelle min mormors kusine alt. Jeg vedla en kopi av adopsjonspapirene og ba henne om å være mellomledd. ’Ville hun fortelle min mormor hvem jeg var?’ spurte jeg.

En gjenforening

Dagene slepte seg av sted. Endelig kom det et brev fra min mormor. Hun var ute av seg av glede. Ja, det var en «manglende dattersønn» — men hun hadde trodd han var død som spedbarn, for det var det datteren hadde fortalt henne. Den kvinnen som sto oppført i rettsdokumentene, var hennes datter. Jeg måtte straks ringe til min bror i Alaska, sa hun. Telefonnummeret var oppgitt i brevet. ’Og når kunne jeg så komme til California, slik at hun kunne få se meg?’ ville hun vite.

Jeg ringte til min bror. Det første jeg sa til ham, var: «Bror!» Hans første ord var: «Jeg kan ikke tro det!»

Mor hadde også fortalt ham at jeg døde som spedbarn, men for omkring 15 år siden hadde far fortalt ham at jeg var blitt bortadoptert. Han hadde forsøkt å finne meg, men alle hans forsøk var blitt hindret av den juridiske mur av taushet.

Turen til California og møtet med min familie er uten tvil et av høydepunktene i mitt liv. Jeg var naturligvis skuffet over å få høre at min mor og far (som jeg fikk vite het John Rapoza-Vierra) begge var døde for noen år siden. Men min mormor og min bror og jeg og mine adoptivforeldre, som helt fra begynnelsen av hadde støttet meg i mine bestrebelser, tilbrakte mange timer sammen. Mine adoptivforeldre hadde selv gjort seg store anstrengelser for å få tak i så mange opplysninger som de kunne. Jeg fikk også anledning til å treffe min kjødelige fars familie og fikk høre hvordan den hadde kommet fra Azorene til Hawaii og derfra til California. Han var portugiser.

Jeg hadde greid det! Min tålmodige leting hadde gitt resultater. ’Og hva kostet det så av anstrengelser?’ spør du kanskje. Over 400 brev som jeg sendte, pluss porto og gebyrer og lørdag ettermiddager som jeg tilbrakte på biblioteket.

Håp for framtiden

Jeg var spesielt glad for at jeg fikk anledning til å fortelle disse slektningene mine om det håp Bibelen holder fram. Jeg fortalte dem at det er god grunn til å tro at Grace og John vil oppnå den gunst å bli oppreist til liv på jorden igjen av Jehova Gud. (Joh. 5: 28, 29; Apg. 24: 15) Hvor fint vil det ikke da bli å lære dem å kjenne! Jeg er klar over at de begikk store feil og til og med levde et umoralsk liv. Men de som blir oppreist fra de døde, vil få anledning til å lære Guds krav å kjenne og innordne seg under Guds rikes rettferdige administrasjon.

For meg har det å få kjennskap til mine røtter vært anstrengelsene vel verdt. Det er interessant å merke seg at Bibelen inneholder omfattende opplysninger om forskjellige menneskers slektstavle. Det er tydeligvis naturlig for menneskene å være interessert i hvor de stammer fra. Men jeg er klar over at dette ikke er det aller viktigste, og at det ligger en fare i å legge for stor vekt på slike spørsmål. — 1. Tim. 1: 3, 4; Tit. 3: 9.

Jesus Kristus understreket sterkt hvilke forhold som er viktigere enn noe kjødelig slektskap. Da noen en gang snakket til ham om hans slektninger, sa han: «’Hvem er min mor, og hvem er mine brødre?’ Og han pekte med hånden på disiplene og sa: ’Der er min mor og mine brødre. For den som gjør min himmelske Fars vilje, han er min bror og søster og mor.’» — Matt. 12: 48—50.

Jeg har funnet at dette er sant. Mennesker som har den samme tro på Gud og hans løfter, blir knyttet til hverandre gjennom kjærlighetens bånd, som er sterkere enn blodets bånd. Min kone og jeg har nettopp gjennomgått den 65. klasse ved Selskapet Vakttårnets bibelskole, Gilead. Vi har nå fått det storslåtte privilegium å få reise til et annet land for å dele med folk der den kristne tro som kan hjelpe dem til å komme i et godt forhold til sine medmennesker og spesielt i et godt forhold til Jehova Gud. — Innsendt.