Buskmennenes gåtefulle fjellmalerier

Av «Våkn opp!»s korrespondent i Sør-Afrika

FOR en som setter pris på kunst, er det oftest en givende og interessant opplevelse å besøke et kunstgalleri. Men selv i de større byene er det langt mellom kunstgalleriene. Sør-Afrika kan imidlertid skryte av å ha hundrevis av gamle kunstgallerier. Utallige kunstnere, arkeologer og vanlige turister har hatt stor glede av å besøke dem.

Vi sikter til buskmennenes fjellmalerier. Når de besøkende fascinert betrakter en bergflate som er dekket med bilder av folk og dyr, spør de seg selv: Laget kunstneren bare figurer, eller prøvde han å overbringe et budskap? Og hvordan kunne en kunstner lage et nesten perfekt bilde av en delfin, når han befant seg hundrevis av kilometer fra havet?

På leting etter svarene

Grupper av arkeologer og kunstnere, for eksempel Frobenius-ekspedisjonen med kunstnere fra Vest-Tyskland, og også Harald Pager fra Østerrike, har prøvd å finne svarene på slike spørsmål. Fordi disse bildene nødvendigvis kommer til å bli ødelagt før eller senere, har disse gruppene arbeidet om kapp med tiden for å kopiere og føre fortegnelser over så mange som mulig av dem. Den franske arkeologen og abbeden Henri Breuil var én av flere verdensberømte forskere som etter å ha utforsket primitiv kunst i Europa, særlig i Spania og Frankrike, vendte oppmerksomheten mot de afrikanske buskmennenes kunst. Forskerne kom til at det afrikanske felt var vel så fullt av ubesvarte spørsmål som noe annet område de tidligere hadde utforsket. Enkelte forskere ble så oppslukt av å søke etter løsningene på de mange problemene at de aldri vendte hjem igjen. Deres største interesse og livsgjerning ble å løse fjellmalerienes gåte.

Disse spørsmålene har på den annen side fått mange som interesserer seg for arkeologi, til å gå til nærmeste bibliotek. Her kan vi studere ekspertenes teorier og funn uten å måtte klatre i fjell, krype inn i huler eller traske gjennom krattskog og sand på leting etter gamle kunstverker.

Menneskets trang til å meddele seg

Bergkunst er blitt beskrevet som den såkalte steinalderens fellesspråk — som det middel hvorved tanker, idéer og religiøse oppfatninger ble overbrakt, øyensynlig i mangel av et skriftspråk. Nesten hvert eneste land har sine arkeologiske funnsteder som vitner om at mennesket fra de tidligste tider har ønsket å gi uttrykk for sine tanker og følelser gjennom kunstverker eller å fortelle om sitt liv og sin daglige virksomhet på denne måten. Disse gamle beretningene varierer mellom de avanserte innskriftene på egyptiske gravmonumenter og de mer primitive bergmaleriene som er funnet i huler en rekke steder i Europa, Amerika og Afrika.

Verdens største samling av gamle fjellmalerier finnes i Afrika, sør for elven Zambezi. Fjellmaleriene i Europa ligger skjult dypt inne i huler, og en er derfor avhengig av kunstig belysning for å kunne se dem. Fjellmaleriene i Sør-Afrika befinner seg derimot i solopplyste klippehuler og på nesten alle slags bergflater som ligger under det minste beskyttende framspring. En kjenner til over 2000 funnsteder i Sør-Afrika, og i tillegg kommer så en rekke steder i Rhodesia, Botswana, Swaziland og Sørvest-Afrika. Ett område, Ndedema-kløften i Drakensberge i Sør-Afrika, har 16 funnsteder med 3000 malerier. Det er ting som tyder på at disse stedene, som ligger skjult i kløften, var et hjem for buskmenn i lang tid. Dette ga kunstnerne rikelig med tid til å gi uttrykk for sin personlige smak. Noen av maleriene dekker svært store flater og inneholder en mengde dyre- og menneskefigurer.

Hvem var kunstnerne?

Nøyaktig hvem kunstnerne var, er et spørsmål som er gjenstand for diskusjon, men det er alminnelig enighet om at det er buskmenn som har framstilt kunstverkene. De innfødte buskmennene var en gang Sør-Afrikas eneste innbyggere, og de levde her lenge før de negroide mennesketypene, som senere dro ned til det sørlige Afrika. Buskmennene var kortvokste, og huden deres hadde et gulaktig skjær. På grunn av formen på hodeskallen er de blitt satt i forbindelse med pygméer som en har funnet hodeskaller etter fra Egypt til Kapp det gode håp. Det mest merkbare fysiske kjennetegn ved buskmennene var de ualminnelig fete bakdelene hos både menn og kvinner.

En arabisk innskrift fra omkring 1150 e. Kr. beskriver disse primitive innbyggerne i det sørlige Afrika og sier at deres «tale minner om plystring». Det er mulig at denne beskrivelsen sikter til språkets smattelyder, som mange negerstammer fremdeles har i sitt språk, og som kan være en arv som skriver seg fra den tiden da deres forfedre flyttet sørover og blandet seg med de små buskmennene.

Ved sine fjellmalerier har buskmennene vist at de hadde en skarp iakttagelsesevne og humoristisk sans, og at deres samfunnsform var mer avansert enn forskerne tidligere var klar over. Ikke desto mindre ser det ut til at disse små menneskene levde et enkelt liv. I tillegg til vilt, som de felte ved hjelp av pil og bue, spiste de frø, bær, røtter, insekter og krypdyr. De var nomader og søkte ly i huler og under hellere. Der, i sine primitive hjem, laget de de fine maleriene sine, som forteller om deres levesett. Den britiske forskeren G. W. Stow var den første som ble klar over at disse kunstverkene representerte en rekke sider i Sør-Afrikas historiebok.

Hva sier bildene?

I motsetning til bergkunsten i Europa, som konsentrerer seg om forskjellige sider av jakt, vitner de afrikanske bildene om stor interesse for mennesket og skildrer dets virksomhet i det daglige liv — både tragiske og humoristiske trekk ved tilværelsen. Buskmennene drev jakt og fiske. De danset og spilte på primitive musikkinstrumenter. De hadde religiøse seremonier, og det hendte også at de drakk seg fulle. Selv om kunstnerne på en enestående måte beskrev dyrs og insekters liv, skilte de seg spesielt ut ved sin måte å beskrive menneskers gjøren og laden på. Jaktscenene er tallrike, for jakten etter føde la beslag på det meste av en familiemanns arbeidsdag. Kvinnene er som oftest framstilt med gravepinner som de leter etter mat med. Av og til tok de også del i dansen.

Mange av motivene er muntre og sorgløse. Ett bilde viser den stolte jeger som gir et slags seierstegn mens han holder armene ut og viser den tykke konen sin det byttet han har fått etter endt arbeidsdag — tre døde bukker. Et annet bilde skildrer en heldig jeger som er i ferd med å skjære opp buken på en død antilope. Jegeren krøller tærne av forventning, og store dråper med spytt drypper fra munnen til den sultne mannen!

Noen ganger var det en tragedie som ble skildret. Et bilde fra Matopos i Rhodesia viser en mislykket løvejakt. Den ene armen til den beseirede jegeren ligger foran en fryktinngytende løvinne. På et annet bilde kan en se et mord bli begått. Morderen slår offerets hode med en stein, mens en annen skyter piler mot offeret. Vi undres: Var kunstneren en av de to angriperne, eller var han bare en «reporter» som fortalte om en av dagens begivenheter? Et annet spørsmål som stadig gjør seg gjeldende, er: Hvor lang tid har gått siden disse bildene ble laget?

Vanskelige å tidfeste

Noe som gjør det vanskelig å bestemme bildenes alder, er at ingen av dem er dekket av et materiale som kan dateres. I noen tilfelle er dessuten flere bilder malt oppå hverandre, og i de tilfelle da det kan fastslås at det er blitt brukt primitive redskaper, kan de likevel ha blitt framstilt når som helst i en periode på flere tusen år. Dr. E. Denninger har tidfestet et maleri i Ndedema til 1150 e. Kr. med en margin på 200 år før og etter, med andre ord omkring 350 år før den portugisiske sjøfareren Vasco da Gama seilte rundt Kapp det gode håp. Nyere malerier viser skip, hester og vogner som i samsvar med historien kan dateres til den tid da de hvite nybyggerne kom, i det 17. og det 18. århundre.

Enkelte mener imidlertid at stilen og teknikken på det tidspunkt var blitt sterkt forringet. I sin bok The Artist of the Rocks sier den sørafrikanske maleren Walter Battiss følgende om perspektiviske forkortninger: «Den italienske renessansemaleren Uccello gjenoppdaget og gjenoppfant ganske enkelt den teknikk som de [buskmennene] lenge hadde benyttet.» Battiss mener at den teknikk de eldste buskmennsmalerne utviklet, lå mange år foran de egyptiske dynastienes stive stil. «Buskmennene var i gang med å hogge inn eller male bilder i Afrika før pyramidene ble bygd,» sier han.

Har det vært et bindeledd?

Et annet mysterium er spørsmålet om det har vært et bindeledd i gammel tid mellom den primitive kunsten i Egypt, bergkunsten i Europa og fjellmaleriene i det sørlige Afrika. Enkelte av buskmennenes malerier synes å vitne om at det har vært en slik forbindelse.

Et bilde i Makgaberg-fjellene i det nordvestlige Transvaal byr på problemer både hva tid og sted angår. Motivet er et hoff, og bildet viser fem skikkelser med européisk utseende i lange, hvite kjortler med tiaraer og turbaner på hodet. De kommer med gaver til en person hvis skikkelse er noe uklar, og alle bøyer seg forover i ærbødighet. Alle ting tyder på at de er persere, og ettersom islam forbyr sine tilhengere å lage bilder av menneskeskikkelser, er det sannsynlig at bildet skildrer et opptrinn fra før-islamittisk tid. Funnstedet ligger 480 kilometer fra Det indiske hav, og følgende spørsmål oppstår derfor: Når var innfødte buskmenn vitne til et slikt opptrinn med mennesker fra et land langt borte som representerte en helt annen kultur?

I et forord til Harald Pagers bok Ndedema omtaler professor Raymond Dart et lignende maleri i nærheten. I en skikkelse med tiara ser han en likhet med Zevs, tordenguden. Ifølge legenden tilbød Zevs i okseskikkelse piken Europa å ri på ryggen hans og førte henne til øya Kreta. En afrikansk legende forteller om en ung kvinne som klatret opp på ryggen til regnoksen og ble ført bort av den.

Noe annet som vekker forundring, er at buskmennene setter drager og regnguder i forbindelse med hverandre. De afrikanske kunstnernes bilder av en flygende drage som har horn på hodet og pruster ild, og som de setter i forbindelse med torden, bringer tankene hen på den gamle babyloniske dragegudinnen Tiamat. Den samme tanken finner en i Kina.

Teknikk og materialer

Et annet spørsmål som oppstår, er hvordan disse maleriene er blitt bevart. Kunstnerne gjorde seg ikke noen spesielle anstrengelser for at maleriene skulle være utenfor andre menneskers rekkevidde eller beskyttet mot vær og vind. Men i de fleste tilfelle er fargene friske og konturene klare og tydelige.

Fargene skaffet de seg fra fargestoffer i jorden, beinkull, jernoksyd, kalk og kritt og rød og gul oker. Alt dette ble blandet med fett, dyreblod eller fugleegg og også med planter som inneholdt lateks eller kvae. Malerne brukte pensler av fjær, bein, pinner og hår. Fargene ble oppbevart i hule bein eller i små horn, og noen arkeologer har funnet skiferheller som har tjent som paletter.

De siste buskmennsmalerne

I siste halvdel av det 19. århundre omtalte den britiske forskeren G. W. Stow to buskmennsmalere som hadde små horn med farge i hengende fra beltet. En svært gammel zulu husker at det bodde buskmenn i fjellhuler da han var gutt, omkring 1888, og at de på den tiden fremdeles malte bilder på bergvegger.

Men de små buskmennene, som i århundrer har vandret omkring i Afrika, like fri som de fuglene de malte, har ikke overlevd de skiftende tidene like godt som de bildene de malte. I de siste århundrene, da stadig flere negerraser, for eksempel zuluene, og også nederlandske kolonister og britiske nybyggere bosatte seg i Sør-Afrika, ble buskmennene tvunget stadig lenger innover i fjellene. De tok med seg kveg og sauer som tilhørte immigrantene. Men det skulle de ikke ha gjort, for da de drev kveget innover i de utilgjengelige fjellene, ble de forfulgt og fanget og drept av både svarte og hvite. I dag er det noen få tusen buskmenn igjen. De lever sitt enkle nomadeliv i ørkenområdene i Sørvest-Afrika og Botswana, men de maler ikke lenger.

I ferd med å forsvinne

Vind og regn, røyken fra bål som er blitt tent av hyrder og folk som ligger i telt, og direkte hærverk har ført til at det stadig blir færre igjen av disse maleriene. Det fortelles at noen av de første nybyggerne brukte de malte dyrene som mål når de øvde seg på å skyte med gevær og revolver. I forrige århundre ble hundrevis av bilder hogd ut og sendt til museer i Europa. Velmenende entusiaster har tegnet opp omrissene med kritt eller blyant eller vasket bildene for å få «bedre» fotografier.

Alt dette har fått kunstelskere og arkeologer til å treffe tiltak for å bevare de siste buskmennsmaleriene, og de er blitt støttet av myndighetene. Disse mesterverkene, som er laget av primitive, men talentfulle kunstnere, er ikke desto mindre noen fengslende og verdifulle blad i Afrikas historie. De utgjør også en utfordring for dem som prøver å løse bergkunstens gåte.