Vi overlevde forliset!
Den gripende beretningen om et ungt par som overlevde en av historiens verste skipskatastrofer
JEG var bare en pike på 14 år da luksusskipet «Wilhelm Gustloff», som det tyske naziregimet hadde lovprist som «gledens skip», den 15. mars 1938 la ut på sin jomfrutur. Skipet ble regnet for å være et teknisk vidunder, og det ble hevdet at det ikke kunne synke! Det kunne med bemerkelsesverdig stor fart bringe 1465 passasjerer og et mannskap på 426 til bestemmelsesstedet.
Sju år senere kom den annen verdenskrig inn i sin endelige fase. Den tyske østfronten falt i januar 1945, og tusener av flyktninger forlot Øst-Preussen. Men ettersom vei- og jernbaneforbindelsene til Tyskland var avskåret, var den eneste muligheten å flykte via sjøen. Alt som kunne flyte, ble satt inn, også «Wilhelm Gustloff». Skipet lå på det tidspunkt for anker i Gdynia (som da het Gotenhafen) i Polen og tjente som bolig for folk som tilhørte den tyske marine. Vi bodde i Gotenhafen, og min mann, Kurt, var stasjonert om bord på skipet.
Flukten til sikkerhet
Byen var full av flyktninger. De fleste av dem var helt utmattet etter å ha stampet gjennom snøen i dagevis med tunge bylter på ryggen. Det så ut til at alle hadde tenkt å komme seg om bord på «Gustloff», for skipet var godt oppvarmet og hadde rikelig med varm mat. De så øyensynlig på det som garanti for et visst mål av sikkerhet. Men billettene var få og ble snart solgt på svartebørsen. En handelsmann fra hjembyen min prøvde uten hell å bestikke min mann for å få billetter til seg og sin familie, enda de allerede hadde fått billetter til et annet skip. På en eller annen måte klarte han imidlertid å bli med, noe han stolt fortalte oss senere.
Skipet var mer enn overfylt, for tusener av flyktninger strømmet om bord. I begynnelsen ble de registrert, men senere ble det slutt på det. En kan derfor bare gjette seg til hvor mange som var om bord da skipet forlot havnen. Noen har anslått at det var 6500, men tallet kan godt ha vært større. Mange passasjerer sov i gangene; vi ble derfor bedt om å dele lugaren vår med noen. En mor med to barn flyttet inn, og selv om det ble nokså trangt, ga det oss en god følelse å vite at vi hadde gjort noe for at turen skulle bli så behagelig som mulig for andre.
Vi sto ved rekken den tirsdag ettermiddagen 30. januar 1945 klokken 13, da skipet la ut på reisen. Det var hjerteskjærende å se en liten, eldre dame falle på kne på bryggen med kofferten ved siden av seg mens hun ropte: «Herr kaptein, ta meg med! Vær så snill!» Men det var for sent for hennes vedkommende.
Hvordan vi overlevde
Ved 19-tiden åpnet jeg kuøyet for å slippe inn litt frisk luft. Mens jeg sto der og stirret ut i mørket, kunne jeg se den urolige sjøen og kjenne den kalde havvinden. Det fløt små isklumper i vannet. Det var 18 kuldegrader.
Dette var min første sjøreise, og tanken på at vi befant oss langt ute på Østersjøen, var skremmende. Mange av passasjerene var sjøsyke; de sto i lange rekker foran toalettene, hvor det allerede stinket av oppkast. Det så ut til å bli en natt vi sent skulle komme til å glemme! Men jeg ante ikke hva som lå foran oss!
Ettersom det var fare for at skipet skulle bli angrepet av russiske undervannsbåter, fikk vi beskjed om å ha redningsvestene på oss hele tiden, også når vi spiste, og ikke kle av oss om natten. Jeg husker fremdeles hvor ubehagelig jeg syntes det var å ha redningsvesten på meg i spisesalen. Da vi skulle legge oss om kvelden, beholdt jeg undertøyet og strømpene på og la kjolen slik at jeg lett kunne få tak i den. Det var dessverre mange passasjerer som ikke tok den beskjeden vi hadde fått, like alvorlig som jeg.
Plutselig, klokken 21.16, våknet vi av noen kraftige støt. Skipet var blitt torpedert av tre ubåter. Nå sto det om livet. Vi måtte komme oss opp på det øverste dekket så fort som mulig! Hvor var den nærmeste utgangen? Heldigvis visste vi akkurat hvor den var. Etter noen sekunder var korridorene blokkert. Hundrevis av mennesker kjempet for å ta seg ovenpå. De kjempet for livet. Vi flyktet sammen med de andre uten å ta noe med oss.
For at ikke skipet skulle synke, ble skottene til noen av de 12 vanntette rommene øyeblikkelig stengt. Det betydde den visse død for dem som fremdeles befant seg der, for nå var alle muligheter til å komme ut stengt. De døde nok hurtig, mens andre led en langsom død. Noen nådde ikke opp på dekk, fordi de lå et eller annet sted i skipet, skadde eller fortumlet. Andre — jeg vet ikke hvor mange — begikk selvmord i sin fortvilelse.
I mellomtiden hadde vi kommet oss opp på det isete dekket, fullt klar over at skipet, som nå krenget sterkt, ikke ville kunne holde seg flytende stort lenger. Ved siden av oss sto en ung sjømann som til tross for at han var likblek av frykt, ropte ut med stø røst om og om igjen: «Det er ingen grunn til panikk. Bergingsbåtene vil snart være framme. Nå må vi ta det rolig.» Jeg kan fremdeles se ham for meg. Han gjorde sitt beste for å berolige passasjerene. Han gjorde virkelig et uselvisk forsøk på å redde liv.
Som en kontrast til ham husker jeg en kvinne som jamret: «Koffertene mine! Smykkene mine! Alle smykkene mine er i lugaren! Jeg har mistet alt!» Jeg husker at jeg lurte på om livet virkelig var mindre verdt for henne enn smykkene hennes.
Rett foran oss fikk jeg se den handelsmannen som hadde gjort seg så store anstrengelser for å komme om bord i «Gustloff». Han sto og lente seg mot en oppblåst redningsflåte og røykte sin «siste sigarett» da flåten helt uventet gled unna, med den følge at han og hele familien med høye hyl skled tvers over dekket og ut i det mørke vannet, hvor det allerede var fullt av svømmende mennesker.
Situasjonen ble straks mer kritisk for oss også. Kurt og jeg hadde bare vært gift i ganske kort tid og var svært forelsket. Vi ville ikke dø!
«Ser du den lille flåten der nede?» spurte Kurt og pekte. «Vi må prøve å komme oss bort til den. Den kan være vår redning.»
Jo da, jeg kunne se den, men jeg så også det iskalde vannet. Selv om jeg var varmt kledd — jeg hadde tatt på meg langbukser, vinterkåpe og hansker — vegret jeg meg for å hoppe i sjøen. Jeg begynte å gråte. Plutselig skubbet Kurt meg over rekken. Nå var det bare den skrå skipssiden mellom oss og vannet. Hva ventet oss nedenfor? Jeg nølte igjen. Han rev meg løs og ropte: «Hvis ikke vi hopper nå, er vi fortapt!»
Et øyeblikk sto vi og klynget oss til hverandre. Så, hånd i hånd, lot vi oss skli langs den isete skipssiden før vi fór ut i luften et godt stykke — hvor langt, vet jeg ikke. Vi mistet pusten straks vi traff det iskalde vannet. Men da vi kom opp til overflaten igjen, var vi fremdeles sammen, og flåten var like ved!
Armene og beina var allerede nesten stivfrosne. Det var bra at jeg hadde kledd meg så varmt, for vi fikk senere vite at mange hadde frosset i hjel i sjøen. De tre mennene på flåten heiste oss opp. Der satt vi da — fire menn og en kvinne på en flåte midt ute i Østersjøen. Hva nå?
Det hadde nå gått nøyaktig en time siden vi ble torpedert. Plutselig, av en eller annen uforklarlig grunn, ble alle lysene om bord i «Gustloff» tent. Mens skipet lyste og skinte som best, som om det ville leve opp til sitt navn, «gledens skip», gikk det så ned. Der satt vi, omgitt av det iskalde vannet, den bitende vinden og et tykt mørke. Situasjonen virket håpløs.
Reddet
Gjennom mørket fikk vi øye på et skip. Forhåpningene steg. Mennene rodde av alle krefter og klarte å få oss nærmere. Nå kunne vi se silhuetten av skipet ganske tydelig. Redningen var nær. Og så skjedde det mest forferdelige du kan tenke deg! Akkurat da — men det visste jo ikke vi — ble skipet tvunget til å forandre posisjon på grunn av et ubåtvarsel, og der satt vi ene og forlatt på flåten!
Da vi hadde vært på flåten i litt over en time, nærmet vi oss igjen en båt, denne gang en torpedobåt som hadde kjennetegnet T-36. Den var omgitt av flåter og svømmende skikkelser. Skulle vi tore fatte nytt håp? Vi kom stadig nærmere, men kunne ikke rope om hjelp; vi var altfor hese. Etter hvert som forhåpningene steg, ble vi også mer besluttet på å holde ut. Snart kunne vi se folk gå omkring på båten. Så hørte vi en mann som sa: «Kvinnen først.»
De trakk meg opp langs den isete skipssiden. Da jeg hadde kommet på dekk, var jeg ikke i stand til å gå. Hjelpsomme hender fikk av meg de våte og delvis stivfrosne klærne. Jeg ble pakket inn i varme ulltepper og lagt i en køye. Der fikk jeg noe varmt å drikke.
Men marerittet var ikke over. Redningsaksjonen var blitt brått avbrutt på grunn av faren for ubåtangrep. Det ble detonert flere dypvannsbomber. Ved lyden av hver eksplosjon kastet jeg meg halvveis ut av køyen og ba om å få dø framfor å komme tilbake til det iskalde vannet.
Hvordan var det med Kurt? Bare noen minutter etter at jeg var blitt reddet, hadde båten snudd. Var han blitt tatt opp? Da det kom en lege for å spørre om hvordan det sto til med meg, sa jeg at jeg ikke hadde noe behov for hjelp, men ba ham om å finne ut om mannen min var om bord. Han lovte å gjøre det. Jeg ble usigelig lettet da jeg en stund senere hørte over høyttaleren: «Hallo! En melding til fru Habisch. Deres mann er i god behold og befinner seg i lugar nr. . . .» Jeg kan ikke huske nummeret nå.
Jeg slengte på meg de klærne jeg fant, for mine egne saker var i maskinrommet til tørk. Kurt må ha blitt nokså forbauset da han plutselig fikk se meg stå foran ham i løytnantsuniform. En lang stund var det ingen av oss som sa noe. Vi bare satt der tett sammen. Vi kunne nesten ikke tro det. Vi hadde overlevd!
Fast grunn under føttene igjen
Det antas at bare mellom 800 og 900 ble reddet. Den båten som reddet oss, tok opp 564 overlevende. Det var et begivenhetsrikt øyeblikk da vi kunne forlate båten i Sassnitz og igjen kjenne fast grunn under føttene!
Det var mange som hadde overlevd på en bemerkelsesverdig måte, og det var hjertevarmende å se dem som ble gjenforent. En skadd kvinne som savnet barna sine, fant alle fire i live. Vi gledet oss også sammen med en mor og hennes seks måneder gamle barn som hadde kommet gjennom denne opplevelsen i god form. Og vi var naturligvis veldig takknemlige for at vi selv var blant de overlevende i en av historiens verste skipskatastrofer! Vi hadde mistet alt det vi eide av materiell verdi, i det sjette krigsåret — klær, sengetøy, smykker og viktige papirer, sertifikater, vitnesbyrd og bankbøker. Men vi var i live! Mellom 5000 og 6000 andre var ikke så heldige. Jeg spurte: Hvorfor?
Svaret
I mange uker etter katastrofen kunne jeg fremdeles høre de fortvilte skrikene, de sydende vannmassene og vindens klagende uling. Livet må virkelig være dyrebart og verdifullt, tenkte jeg, når tanken på å dø er så avskrekkende.
Jeg trodde på Gud, og min mann hadde respekt for Bibelen, men vi var ikke hva en ville kalle religiøse. Det som plaget meg, var spørsmålet: «Hvordan kunne Gud tillate at en slik tragedie fant sted?» Jeg søkte oppriktig etter svaret på dette spørsmålet, og det fikk jeg, men først ti år senere.
Gjennom et bibelstudium med Jehovas vitner fikk jeg vite at Gud ikke vil tillate slike katastrofer i det uendelige. Og jeg fikk se ut fra Bibelen at han har hatt en grunn til å tillate det. Men snart, under Guds rikes styre, vil det bli slutt på slike hendelser. Jeg fikk vite at en verdensomfattende forandring er nær forestående!
Bibelen viser tydelig at den allmektige Gud vil gjøre en ende på dette fordervede system og innføre sitt rettferdige styre. Hele det onde verdenssystem vil bli ødelagt like plutselig og for mange like uventet som da «Gustloff» sank. (Dan. 2: 44; 1 Joh. 2: 15—17; 2 Pet. 3: 7) Men jeg ble også svært glad for å få lære at Gud har truffet tiltak for at de som virkelig ønsker å overleve, og som er villige til å ta de nødvendige skritt for å gjøre det, kan bli bevart i live gjennom denne ødeleggelsen og komme inn i en rettferdig, ny tingenes ordning. — 2 Pet. 3: 13; Åpb. 21: 3, 4.
Det har nå gått over 30 år siden denne katastrofen, men min mann og jeg har ikke glemt dem som reddet oss. For å hjelpe andre satte de sitt eget liv i fare og hang og dinglet i tau og taustiger over sjøen og fisket opp halvdøde mennesker fra det urolige, iskalde vannet. De reddet mange menneskeliv. Deres uselviske og helhjertete innsats er et godt eksempel for oss, for vi kan også redde mennesker fra den visse død i den kommende verdenskatastrofen ved å forkynne det gode budskap om Guds rike for dem. Nå da de tre barna våre er voksne, bruker Kurt og jeg hele vår tid i dette viktige forkynnelsesarbeidet. Min mann har tjent som reisende tilsynsmann for Jehovas vitner siden 1971.
Vårt store ønske er at vi må få oppnå liv i Jehovas nye ordning og der treffe noen av våre medpassasjerer om bord i «Gustloff» som ikke var blant de overlevende. Vi har basert vårt håp på Bibelens løfte i Åpenbaringen 20: 13: «Og havet ga tilbake de døde som var i det.» Vi håper at vi vil kunne treffe dem på oppstandelsens dag og gjøre dem kjent med det gode budskap om at Guds rike hersker, og vise dem hva de må gjøre for å oppnå evig frelse. — Innsendt.