Vi krysser Nullarbor
Av «Våkn opp!»s korrespondent i Australia
DA EN bestemt snor ble klipt over 29. september 1976, markerte det en bedre forbindelse mellom de to halvdelene av det tørreste og et av de tynnest befolkede kontinenter i verden — Australia. I dette landet, som består av 43 prosent ørken og 20 prosent tørre sletter, hilste både turister og fastboende med begeistring fullførelsen av Eyremotorveien — det eneste direkte forbindelsesledd mellom de østlige og de vestlige statene på dette store kontinentet.
Det høres kanskje ikke så spennende ut å snakke om en vei som er blitt fullført, men de som har reist denne strekningen før veien var ferdig, ser på veien som slutten på et langt mareritt. For 15 år siden var for eksempel over 1100 kilometer av den grusvei. Denne strekningen er lengre enn strekningen fra Paris til Berlin eller fra Oslo til Mo i Rana!
Denne ikke-asfalterte veien krysset den enestående Nullarbor-sletten, den største slette i verden som består av grunnfjell bygd opp av kalkstein. Navnet kommer fra det latinske Nullus arbor, som betyr «ikke noe tre», og det er et svært betegnende navn for dette milevide, stort sett flate området hvor det hverken er trær eller vann å se. Over store strekninger vokser det klynger av melde. Det faller gjennomsnittlig bare 200 millimeter regn i året. Og folk er omtrent et like sjeldent syn som trær. Hver person har gjennomsnittlig 111 kvadratkilometer til rådighet!
Tenk deg hvordan det må være å tilbakelegge hundrevis av kilometer på en overflate som kan bli full av gjørme etter et kraftig regnskyll. Under slike forhold gled bilene fra den ene siden av veien til den andre, og bilistene ble tvunget til å kjøre med sneglefart. Om sommeren, når temperaturen kan komme opp i 40 grader, følte de reisende at de holdt på å bli kvalt, særlig fordi de måtte ha bilvinduene lukket av hensyn til det fine støvet.
Støvet var et problem på en annen måte også. Det fylte igjen alle hullene i veien og fikk den til å se fin og jevn ut. Når bilene kjørte over disse hullene, førte det ofte til at de mistet et hjul, eller til at fjærer eller aksler brakk, og mange campingvogner ble skadd eller ødelagt. Hvis noe slikt skjedde flere hundre kilometer fra en by, kunne det ta mange timer før noen andre kom kjørende og kunne gi hjelp eller bringe en beskjed videre. Og selv da kunne det ta dager før de nødvendige materialer eller den nødvendige hjelp kom. Det kunne koste både tid og penger. Hvis du forlot bilen og lot den stå tom en stund, kunne du risikere at viktige deler var stjålet når du kom tilbake.
Det fine støvet kunne også gjøre det vanskelig å se, og det hendte at menneskeliv gikk tapt under kollisjoner som inntraff i de støvskyene som kjøretøyene virvlet opp. Mulighetene for å krysse Nullarbor på en skikkelig vei fylte derfor selv erfarne reisende med den største forventning. Så sent som i 1974 var det fremdeles en grusveistrekning på 400 kilometer! Og det fantes ingen annen mulighet for dem som ønsket å dra fra Øst-Australia til Vest-Australia med bil!
En humpete vei
Den eldste skrevne beretning en har om at noen krysset Nullarbor fra øst til vest, skriver seg fra 1841, da en oppdagelsesreisende, John Eyre, tilbakela denne strekningen. I 1877 ble det opprettet en telegraflinje tvers over kontinentet. I de tiårene som fulgte, red menn på hester og kameler tvers over Nullarbor. Det var til og med noen som syklet. De fulgte telegraflinjen på jakt etter gullet, som var blitt oppdaget i Vest-Australia.
I 1912 ble byggingen av en jernbane tvers over den svære sletten, nord for den nåværende motorveien, påbegynt. Hele 3500 mann arbeidet i fem år med å legge den 1600 kilometer lange jernbanelinjen. Mange døde, og andre mistet forstanden, på grunn av de vanskelige forholdene i ørkenen. Det sier kanskje litt om hvordan terrenget er, at jernbanelinjen på en strekning på 480 kilometer er uten en eneste sving og nesten uten stigning eller fall.
I flere tiår var veien over kontinentet ikke stort annet enn en krøttersti. I krigsåret 1941 kjempet en gruppe på 54 Jehovas vitner seg tvers over Nullarbor på denne veien fra Perth til Sydney for å overvære et kristent stevne. De tilbakela 4480 kilometer hver vei! På grunn av krigen var det mangel på bensin, så vitnene skranglet av gårde i biler påmontert tunge, rykende generatorer som produserte det nødvendige drivstoff. Hvem som helst som var utstyrt med en viss besluttsomhet, kunne naturligvis krysse Nullarbor. Men det var ikke noe en gjorde for fornøyelsens skyld!
Det var både menn, kvinner og barn med i denne kolonnen som krysset Australia i 1941 på vei til et stevne. Jehovas vitners årbok for 1943 forteller om deres strabasiøse reise:
«I en hel uke måtte de reisende holde ut alle vanskelighetene i Nullarbor-ørkenen. Håret ble tjafsete og klærne stive av støvet, og hvis de vasket seg med noe av den begrensede vannforsyningen, førte det bare til at skitten ble til gjørme. De måtte stanse og fylle på trekull hver gang de hadde kjørt 80 nye kilometer. Noen av de kjøretøyene som gikk langsomst, var på veien 24 timer i døgnet. Bilistene måtte skiftes om å kjøre, og de spiste og sov mens kolonnen beveget seg framover.
Helt i begynnelsen av turen, midt på natten, kom det noen fra det militære, politiet og drivstoffkontrollen og ransaket gruppen, som lå i leir for natten. De tok med seg hver eneste dråpe av reservebeholdningen av bensin. Dette var virkelig en smålig og tåpelig aksjon, for de må ha kastet bort 200 liter bensin på turen fra Perth, og de beslagla bare 22 liter! Forkynnerne fortsatte ufortrødent og skjøv den første bilen mellom tre og fem kilometer hver morgen til den startet på trekullgass, for så å vende tilbake med denne bilen for å taue de andre bilene til de startet. . . .
Det var tydelig at Jehova var med de reisende og beskyttet dem. En regnskur beveget seg foran dem i flere dager gjennom ørkenen, og det kom også tverrvinder som ikke var vanlige for årstiden, og som gjorde at de reisende og kjøretøyene ikke ble helt dekket av støv. Til ’verdens’ store forundring var vestaustralierne til stede da stevneprogrammet begynte!»
Når Nullarbor krysses i dag
I dag, etter at den vakre, brede, asfalterte, 1672 kilometer lange motorveien er åpnet, er det mye lettere å krysse Nullarbor. Men det er fremdeles en lang og slitsom reise, og på 1200 kilometer av strekningen er det bare noen få steder langs veien hvor en kan få forskjellige forsyninger, foruten noen vanntanker (som kan bli tomme om sommeren). Det finnes ikke en eneste by på strekningen. Her og der finnes det sideveier som fører til noen av de veldige sauefarmene. Én av disse dekker et område på 325 000 hektar og er omgitt av et 485 kilometer langt gjerde for å holde dingoen (den australske villhunden) ute, men farmen hadde bare 3000 sauer i 1976. Det vanlige i dette området er omkring én sau pr. 14 hektar. På den annen side er det ikke tall på alle kaninene og fluene som finnes her!
På grunn av de store, ubebodde strekningene blir det alltid anbefalt at bilistene har med seg ekstra bensin, vann og hermetikk. Bilen bør naturligvis være i utmerket stand før de legger ut på reisen, men de bør likevel ha med seg de viktigste reservedelene og det verktøy de eventuelt vil trenge for å kunne foreta reparasjoner under turen.
Hva skal en så gjøre hvis en kommer til å trenge hjelp? Det finnes nødtelefoner med noen kilometers avstand. De står i forbindelse med høye mikrobølgetårn og drives av elektrisitet som produseres av små vindmøller — en ideell oppfinnelse som ikke forurenser, og som krever et minimum av ettersyn. Hvis det plutselig blir behov for legehjelp, kan en benytte seg av den flygende legetjenesten, som bruker små fly som kan lande på motorveien.
Helt i begynnelsen av reisen over Nullarbor kjører vi gjennom Yalata-reservatet, hvor en ikke så rent sjelden støter på en gruppe av de typisk mørkhudete urinnbyggerne. Noen få timer senere kommer vi fram til kysten og følger deretter kystlinjen. Her får vi virkelig et ærefryktinngytende skue! Store bølger fra den dypblå Australbukta slår mot forrevne, opptil 90 meter høye klipper. Vi betrakter nå verdens lengste klippekyst!
Langs veien står det skilt som advarer mot en rekke farer. Vi kan risikere å støte på ville kameler, som er etterkommere av kameler som ble innført i det 19. århundre med tanke på transport og utforskingen av landet. Men de er ikke alltid farlige. Av og til er de bare nysgjerrige. Hvis du stanser bilen for å spise, kan det hende at en kamel stikker den siklende mulen inn gjennom bilvinduet og vil delta i måltidet!
Og så har vi kenguruene. De kan plutselig hoppe fram og forårsake alvorlige kollisjoner. Det kan også være at de hopper langsetter veien ved siden av bilen. Om natten hender det at de setter seg midt på veien, tilsynelatende hypnotisert av billysene. Vi må derfor være forsiktige!
Men den største faren — den gamle, humpete, støvete veien — er borte. Selv om det kan inntreffe ulykker hvis en kjører for fort eller er uforsiktig, gjør den nye Eyre-motorveien at en nå kan krysse Nullarbor på en trygg og behagelig måte.
[Kart/bilde på side 5]
(Se den trykte publikasjonen)
Perth
Coolgradie
Norseman
NULLARBORSLETTEN
Adelaide
Melbourne
Sydney
Brisbane