Hva Bibelen sier

Skal de kristne i vår tid «tale i tunger»?

«TUNGETALE» er et religiøst fenomen som griper stadig mer om seg. Forskjellige pinsemenigheter har i lang tid framsagt bønner på et «språk» som ingen andre kan forstå. Nå har også prester innen de lutherske, episkopale, presbyterianske og til og med romersk-katolske kirkesamfunn tatt opp tungetale og anbefaler det. De er tilhengere av den såkalte karismatiske bevegelse eller «ny-pinsebevegelse», som den også kalles i engelsktalende land.

Den «katolske pinsebevegelse» oppsto i midtvesten i USA for noen år siden. I 1967 kom en gruppe «katolske pinsevenner» sammen ved det amerikanske Notre Dame universitet. I 1973 var cirka 20 000 samlet til et årlig «pinsevennmøte» der. Noen uker senere kom «katolske pinsevenner», unge og gamle, prester og nonner, sammen til en lignende konferanse ved Loyola universitet i Los Angeles.

Hva er grunnen til at det nå blir vist så stor interesse for tungetale? Jeffrey Schiffmayer, fungerende sogneprest ved en av de episkopale kirker i Houston i Texas, sa ifølge bladet Newsweek for 25. juni 1973 at en av grunnene er at «den episkopale kirkes tilhengere nå har kommet dithen at de hungrer etter en eller annen form for offentlig kristendom». Bladet antydet at tungetale for mange katolikker er blitt en erstatning for de «mirakuløse medaljer» og novener og andre andakter for Maria, som alt sammen var vesentlige trekk ved den populære katolisisme før det annet Vatikankonsil. En lignende interesse for tungetale og andre «gaver» blir vist i Korea, Indonesia, Filippinene, Japan, Malaysia og andre steder.

Blant protestantiske karismatikere eller «pinsevenngrupper» er det vanlig at predikantens opphissede tale blir møtt med lignende rop fra forsamlingen. På pianoer hamres det taktfaste rytmer, og trommer og rytmisk klapping framhever beaten. Tilhørerne i salen vogger med overkroppen og stønner, mens et lite barn bakerst i salen slår takten med en tamburin. Bønnene er en uforståelig jamring som bladet Time omtalte som «en høylytt babling i form av sukk, stønn og rop». På slike møter blir de omvendte oppfordret til å «ta imot Jesus» og be om å få den hellige ånd, som de tror vil sette dem i stand til å be «i tunger», på språk som mennesker ikke kjenner.

Pinsedagen

Dette kalles «pinsebevegelse» fordi folk blander det sammen med det som skjedde på pinsedagen i år 33 e. Kr. Den dagen ble cirka 120 av Kristi trofaste etterfølgere fylt med den hellige ånd, slik Jesus hadde lovt. (Joh. 14: 26) De fikk på mirakuløst vis evnen til å undervise utlendinger på deres eget språk. Dette gjorde at de kunne bli forstått av mennesker fra minst 15 forskjellige land som hadde kommet til Jerusalem i forbindelse med høytiden. Folk hadde kommet fra tre kontinenter — så langt bortefra som Mesopotamia i øst, Roma i vest og Libya og Egypt i sør. Alle fikk høre «om Guds store gjerninger» på sitt eget språk. Mange tok senere dette gode budskap med seg tilbake til sine hjemsteder, slik at det raskt ble utbredt over et stort område. — Ap. gj. 2: 5—11.

Disse første kristne talte ikke på «ukjente tungemål» eller med «englers tunger», og de ba heller ikke til Gud ved hjelp av uforståelige ord, slik pinsevennene gjør i vår tid. De talte virkelig fremmede språk. Vigouroux’ kjente franske bibelleksikon sier således med rette om det som skjedde på pinsedagen: «Det var ikke tale om lagde språk, om bare uartikulerte rop, ekstatiske utbrudd eller symbolske og begeistrede uttrykk, men om språk som var kjent og ble talt av andre, og som den hellige ånd midlertidig satte visse troende i stand til å gjøre bruk av.» — Dictionnaire de la Bible, bind IV, spalte 80.

«Tunger» skulle opphøre

Er tungetale noe som hører med til kristendommen i vår tid? Svaret er av stor betydning, enten vi betrakter dette som tale på et fremmed språk, slik det var på pinsedagen, eller som en hjelp til å be, slik vår tids pinsevenner mener. De som mener at de kristne bør tale i tunger, vil kanskje bli overrasket over å lese i Bibelen at apostelen Paulus uttrykkelig sa at den mirakuløse gave å tale i tunger ikke alltid skulle vare ved. Han skrev: «Hva enten det er. . . tunger, da skal de opphøre.» — 1 Kor. 13: 8.

Mange karismatikere eller pinsevenner vil kanskje også bli overrasket over å få vite at ikke alle de første kristne talte i tunger. Paulus skrev til den kristne menighet i Korint: «Taler vel alle med tunger?» — 1 Kor. 12: 30.

Det ser i virkeligheten ut til at menigheten i Korint hadde tillagt tungetale for stor betydning. Paulus skrev at den ikke måtte gjøre det. Han spurte: «Brødre, om jeg kommer til eder og taler med tunger, hva vil det da gagne eder?» Han mente at det ikke ville være til gagn for dem hvis han unnlot å forklare hva han sa, på et språk som de kunne forstå. Han sa at stemmen i likhet med musikkinstrumenter ikke måtte gi «en utydelig lyd». Vi skulle ikke «tale bort i været». Vår tale skulle være «tydelig», sa han, slik at de tilstedeværende kunne «skjønne det som blir sagt». — 1 Kor. 14: 6—9.

I den kristne menighets første tid var det nødvendig med slike mirakuløse gaver for å få bekreftet på en helt spesiell måte at Gud ikke lenger viste det jødiske folk sin gunst, men at han nå viste denne nye, kristne menighet sin gunst. (Heb. 2: 2—4) Ved Sinai berg hadde det inntruffet mirakler over 1500 år tidligere som et bevis for at Gud sto bak den jødiske lovpakten som ble gitt gjennom Moses. Så snart denne kjensgjerning var fastslått, opphørte miraklene. (2 Mos. 19: 16—19) Lignende mirakler kjennetegnet det at Gud begynte å vise den nye, kristne ordning sin gunst. Så snart denne kjensgjerning var blitt fastslått, skulle også disse miraklene opphøre.

Vi finner ingen beretning i Bibelen om at noen mottok denne gaven etter pinsedagen, bortsett fra når én eller flere av de apostlene som var blitt direkte utvalgt av Jesus, var til stede.a Da den siste av dem som hadde fått åndens mirakuløse gaver av apostlene, døde, opphørte disse spesielle gaver, slik Paulus hadde forutsagt.

Hvilke av åndens gaver ble igjen? Apostelen Paulus sa ikke at gaven å tale i tunger skulle bli stående. Han sa: «Men nå blir de stående disse tre, tro, håp, kjærlighet, og størst blant dem er kjærligheten.» — 1 Kor. 13: 8—13.

Kilden til vår tids tungetale

Men hvordan forholder det seg med vår tids tungetale, som blir praktisert i kristenheten? De som talte i tunger på pinsedagen, forkynte, mens de som taler i tunger i vår tid, betrakter det som en form for bønn. De forklarer at ved hjelp av vanlig tale kan en si at «Gud er god», «Gud er kjærlighet», «Gud er barmhjertig». Men de tror at når de taler ukjente ord («vokaler og konsonanter, vokaler og konsonanter, la dem strømme ut,» sa en protestantisk predikant til tilhørere som ikke følte at de hadde «gaven»), legger ånden «en fullkommen bønn i deres munn», noe som kanskje ikke ville skje hvis de ikke fikk denne gaven.

Donald P. Merrifield, som er jesuitt og rektor ved Loyola universitet, ber på denne måten, og han sier at å tale i tunger er «en god måte å be og å lovprise Gud på».

Men ettersom apostelen under inspirasjon sa at denne gaven skulle opphøre, kan ikke vår tids tungetale komme fra den samme kilde som de første kristnes tungetale. Ikke alle de mirakuløse gjerninger som blir gjort i Jesu navn, kommer fra ham. Han sa: «Mange skal si til meg på hin dag: Herre! Herre! har vi ikke talt profetisk ved ditt navn, og utdrevet onde ånder ved ditt navn, og gjort mange kraftige gjerninger ved ditt navn? Og da skal jeg vitne for dem: Jeg har aldri kjent eder!» — Matt. 7: 22, 23.

Merrifield, som har talt i tunger i en årrekke, sier: «Tungetale kan være en hysterisk opplevelse eller, ifølge noen, en djevelsk opplevelse.»

Todd H. Fast, som er sogneprest i den episkopale kirke i Huntington Park i California og har talt i tunger siden 1969, sier: «Tungetale er noe kontroversielt. Djevelen har mange måter å påvirke oss på. Når vi blir døpt med den hellige ånd [noe pinsevennene mener at evnen til å tale i tunger er et tegn på], går han virkelig til angrep.» Kan vi så vente at Jesus Kristus vil kjenne eller anerkjenne dem som praktiserer den slags?

Bibelen advarer mot «Satans kraftige virksomhet, med all løgnens makt og tegn og under». — 2 Tess. 2: 9.

De kristne må tale forståelige ord

Den kjente historikeren Timothy Smith ved Johns Hopkins universitet innrømmet nylig at den tungetale som blir praktisert av forskjellige religiøse grupper i vår tid, er ubibelsk. Han sa at tungetalen virker tiltrekkende «på grunn av dens gåtefullhet» og fordi den «overskrider grensen for det som kan forklares». Han sier ikke desto mindre at vår tids tungetale er basert på en misforståelse av Bibelen. Han hevder at når Det nye testamente taler om «tunger», sikter det til kjente dialekter, ikke ukjente tungemål. Han påpeker at hele Bibelen er «fornuftig og klar», og at uklar tungetale svekker forståelsen. Han konkluderte med å si at det finnes «ingen beviser for slik religiøs tungetale i Det nye testamente, i den første menighet eller i historien», og oppfordret pinsevennenes ledere til å «gjøre bruk av sin intellektuelle ærlighet på en ansvarsfull måte og se dette misbruk i øynene». — Christianity Today, 2. januar 1976.

Ja, det er viktig å være ærlig når en framholder hva Bibelen sier. Jesu Kristi sanne etterfølgere skulle dessuten tale ut fra sitt hjerte og sinn og ikke bable i vei med noe som hverken de eller andre forstår. Sanne kristne vil tale på en slik måte at de appellerer til folks hjerte og sinn, slik at de som hører dem, vil kunne si: «Gud [er sannelig] iblant eder», ikke på grunn av sensasjonelle opplevelser eller på grunnlag av følelser, men som følge av det deres fornuft og deres forstand sier dem. — 1 Kor. 14: 24, 25.

[Fotnote]