Hellas forandrer lov om militærnektere
Av «Våkn opp!»s korrespondent i Hellas
EN NY lov som er blitt vedtatt av det greske parlament, har endelig ført til en viss lettelse for dette landets militærnektere. Inntil denne loven ble vedtatt, kunne de som av samvittighetsgrunner nektet å bære våpen, bli idømt fengselsstraff, ikke bare én gang, men både to, tre og til og med fire ganger av samme grunn.
Problemet berører i første rekke Jehovas vitner. På grunn av sin sterke tro på Guds lover og sin kjærlighet til sine medmennesker vil de ikke bære våpen og delta i de verdslige nasjoners konflikter. Som følge av dette er de i mange år blitt utsatt for en umenneskelig behandling i Hellas. Men nå, etter at parlamentet har truffet en spesiell avgjørelse, vil de som av samvittighetsgrunner nekter å utføre militærtjeneste, og som blir idømt fengselsstraff, ikke bli innkalt til militærtjeneste igjen etter at de er blitt løslatt fra fengslet.
Hvor lang vil denne ene fengselsstraffen være? Den vil ifølge den nye loven lyde på fire år. Det er dobbelt så lang tid som den obligatoriske militærtjenesten, som er på to år.
Hva var det som fikk den greske regjering til å modifisere sin holdning overfor disse militærnekterne? Har dette spørsmålet oppstått plutselig? Nei, for dette er et problem som går mange tiår tilbake.
Ikke et nytt stridsspørsmål
Selv om Jehovas vitner i Hellas alltid har vært militærnektere, kom dette spørsmålet ikke i forgrunnen i begynnelsen av dette århundre. Det er mange grunner til det. Én av dem er den at det var forholdsvis få Jehovas vitner i Hellas inntil etter den første verdenskrig. Dette var derfor ikke et stort spørsmål for de greske myndigheter. I 1920-årenes og 1930-årenes Europa var reaksjonen mot krigens redsler dessuten fortsatt kraftig. Den holdning vitnene inntok til militærtjeneste, fikk derfor ikke stor publisitet i Hellas.
I 1940 og 1941 ble problemet større, i og med at Hellas ble innblandet i den annen verdenskrig og kjempet først mot Italia og senere mot Tyskland. Militærnektere som var Jehovas vitner, ble da av de militære domstoler idømt straffer på fra 15 år til livsvarig fengsel. Men da Hellas ble invadert og besatt av tyske tropper, slapp de dømte å sone resten av straffen.
Da den annen verdenskrig endte, ble Hellas frigjort. Men problemet i forbindelse med militærnekterne kom mer i forgrunnen. Det skyldtes borgerkrigen i Hellas mellom 1947 og 1950. På grunn av atmosfæren i landet ble en rekke militærnektere som var Jehovas vitner, dømt til døden av de militære domstoler. Den 10. februar 1948 ble således John Tsukaris henrettet i nærheten av Larisa, og den 11. februar 1949 ble George Orphanidis henrettet i nærheten av Nauplion.
Disse henrettelsene skapte sterk reaksjon blant folk i forskjellige deler av verden. Som følge av folkeopinionen ble andre dødsdommer omgjort til fengselsstraffer som lød på fra 20 år til livsvarig fengsel.
De som i første rekke hadde ansvaret for alt dette, var de geistlige innen den gresk-ortodokse kirke. De forsøkte hele tiden å få myndighetene til å opprettholde dødsstraffen når det gjaldt vitnene. Det var som om de forlangte døperen Johannes’ hode på et fat når de ville at de styrende skulle utføre den sjofle gjerning å henrette Jehovas vitner.
Men på grunn av de sterke protester forskjellige organisasjoner kom med, og på grunn av at fremtredende personer i verden grep inn, kunne presteskapet ikke lenger få sin vilje. Til spesielt stor hjelp var et brev fra det britiske Overhus til den daværende greske forsvarsminister, P. Canellopulos. Alt dette bidro til at de militære domstoler etter hvert ga Jehovas vitner en mildere behandling.
En ny form for grusomhet
I 1960-årene ble Jehovas vitner utsatt for en annen form for grusom behandling. Disse militærnekterne ble først idømt en fengselsstraff på fra fire år til fire år og 11 måneder. Men når de så hadde sont denne straffen, ble de igjen stilt for retten av samme grunn og på nytt dømt til en lignende fengselsstraff. Når denne andre fengselsstraffen var sont, kunne de få den samme behandling en tredje og til og med en fjerde gang. Disse straffene ble med rette omtalt som «kjedestraffer».
I 1966, altså i fredstid, ble så et av Jehovas vitner, Christus Kazanis, dømt til døden av en militær domstol i Athen fordi han nektet å bære våpen. Denne uventede dommen skapte stor oppstandelse i Hellas og i andre land. Greske ambassader overalt ble oversvømt med protester på grunn av denne oppsiktsvekkende dommen. Store mengder brev og telegrammer ble sendt til den greske regjering. Resultatet ble at Kazanis’ sak ble tatt opp på nytt, og dødsstraffen ble omgjort til en fengselsstraff på fire og et halvt år.
En forandring
I 1974 ble det regjeringsskifte i Hellas. Det ble opprettet en demokratisk styreform. Dette førte til at saker hvor Jehovas vitner gjentatte ganger ble dømt, ble mer kjent i den øvrige delen av verden. Forskjellige organisasjoner tok nå opp kampen mot disse umenneskelige dommene.
Blant disse organisasjonene var Den européiske menneskerettighetskommisjon, Amnesty International og Europarådet. Representanter for disse organisasjonene besøkte de greske militærfengsler for å undersøke forholdene. Alle ansvarlige personer som undersøkte saken nærmere, var enige om at situasjonen var i høy grad uverdig for et demokratisk land. Det var spesielt inkonsekvent at loven i Hellas, et land som er kjent som «demokratiets vugge», skulle godkjenne slike åpenbare krenkelser av menneskerettighetene.
Publisiteten i forbindelse med denne urettferdige behandlingen ble større. Fremtredende representanter for den greske regjering og også journalister begynte å gjøre situasjonen kjent. Slike personer påpekte også at denne behandlingen av aktverdige borgere var ødeleggende for landets nasjonale interesser, ettersom den resulterte i mangel på respekt for landet.
I 1977 tok Europarådet, ledet av humanistiske motiver, opp spørsmålet om behandlingen av Jehovas vitner i Hellas. I en rapport som ble overgitt til denne organisasjonens rådgivende forsamling, ble det påpekt at Hellas i høyere grad enn noe annet land krenket disse kristne menneskenes rettigheter.
Til slutt ble så spørsmålet tatt opp i det greske parlament. Én representant, Virginia Tsuderos, foreslo at det ble foretatt endringer i loven. Disse endringene skulle resultere i at de som nektet å utføre militærtjeneste, bare ble idømt én fengselsstraff. En annen representant, A. Kaklamanis, pekte på den dårlige virkning dette spørsmålet hadde hatt på Hellas’ rykte. Han framholdt at disse gjentatte dommene var en krenkelse av Roma-traktaten og også av Den internasjonale erklæring om menneskerettighetene. Forskjellige representanter påpekte at ingen steder i Europa ble slike som av samvittighetsgrunner nektet å utføre militærtjeneste, utsatt for en slik behandling. Det ble framholdt at i mange land, de kommunistiske land innbefattet, ble militærnektere bare idømt én fengselsstraff.
Etter at spørsmålet var blitt grundig drøftet, stemte det greske parlament for å vedta en ny lov, som innebar at Jehovas vitner ikke kunne dømmes gjentatte ganger. Ifølge denne loven kunne en person bare idømmes én fengselsstraff. Den skulle være på fire år, dobbelt så lang tid som militærtjenesten. Selv om dette fremdeles er en streng behandling sammenlignet med den behandling vitnene får i mange andre land, er forholdene blitt betraktelig forbedret.
Presteskapet avslørt
Denne humanitære avgjørelsen ble fordømt av representanter for den ortodokse kirke i Hellas. Fremtredende geistlige kritiserte sterkt regjeringens handlemåte. Presteskapet henvendte seg til regjeringen for å få den til ikke å vedta den nye loven som var blitt foreslått av parlamentet.
Enda en gang ble presteskapets hykleri avslørt. Her var det menn som hevdet at de representerte Kristus, «fredsfyrsten», men som ønsket at fredelige kristne fortsatt skulle bli utsatt for lidelser fordi de fulgte Kristi lære!
Det var ikke til å unngå at denne inkonsekvente handlemåte og dette hykleri ble lagt merke til. I avisen Kathimerini skrev en religiøs redaktør den 22. oktober 1977 en artikkel hvor han tilbakeviste presteskapets synspunkter. Presteskapet hevdet blant annet at den nye loven ville svekke støtten til de stridende i den greske hær. Men hva dette angår, sa skribenten: «Det er nokså pussig at noen kan tro noe slikt. Vi har alle vært i det militære, og vi vet alle at vi teller dagene til vi kan forlate hæren. Bare en religiøs fanatiker eller en dåre vil gå med på å tjene i to år til [i fengsel] for å unngå å bære våpen.»
Forfatteren refset dessuten de geistlige fordi de forsøkte å virke som et «overparlament». Han sa at de ikke hadde noe med å forsøke å påvirke regjeringen i spørsmål som de ikke var kompetente til å avgjøre.
Presteskapets påtrykk på regjeringen hadde ingen virkning. Den nye loven ble vedtatt og ble snart satt ut i livet. Førtito Jehovas vitner som allerede satt i fengsel for å sone gjentatte dommer, ble løslatt. Fire av dem ble løslatt fordi de hadde vært i fengsel i fire år eller mer, mens de 38 øvrige ble løslatt i påvente av en ny rettssak, ettersom de ennå ikke hadde sont fire år, slik de ifølge den nye loven skulle gjøre. Etter at det er blitt avsagt nye dommer, vil det sannsynligvis bli krevd at de soner fire års fengselsstraff.
Den greske regjering har således forandret sin måte å behandle militærnektere på. Den har gjort slutt på de «kjedestraffer» som Jehovas kristne vitner i så mange år er blitt idømt.
Den nye loven taler til den greske regjerings fordel. Men de oppriktige kristne som har holdt fast ved det de visste var riktig, selv under hard forfølgelse, fortjener også ros.