En forbausende helbredelse

HVILKE tanker ville du gjøre deg hvis du hadde en 19 år gammel sønn og din arbeidsgiver en dag kom bort til deg og fortalte deg at denne sønnen hadde vært utsatt for en trafikkulykke? Dette opplevde jeg her i Belgia.

Da min hustru og jeg kom til sykehuset, fikk vi høre hvor kritisk situasjonen var. Kirurgen sa til oss: «Deres sønn har ikke bare pådratt seg brudd på hjerneskallen og en kraftig hjernerystelse, men han har også brukket ribbein, som har trengt seg inn i lungene og forårsaket en sterk blødning. Blodet hans ser allerede ut som farget vann. Hvis han ikke får blod, har han bare noen få timer igjen å leve.»

Inntil da hadde legene avholdt seg fra å gi blod. Hvorfor? Fordi de hadde respektert to skriftlige erklæringer som de hadde funnet blant vår sønns identifikasjonspapirer, og hvor det ble anmodet om at det ikke under noen omstendigheter måtte bli gitt blod. De hadde ventet til vi kom, for å få vår tillatelse, og alt var gjort klart til en blodoverføring.

Det var en svært spent situasjon for oss begge. Vi vendte oss til Jehova Gud i bønn og fikk erfare hvordan han virkelig er «en hjelp i trengsler». — Sl. 46: 2.

Vi var svært takknemlige for at legene hadde respektert vårt standpunkt angående blodets hellighet, og takket dem for dette og for den gode behandling de hittil hadde gitt sønnen vår. Vi ba dem om å fortsette å gjøre alt som sto i deres makt, og samtidig respektere vår sønns ønske om ikke å gjøre bruk av blod. Vi er overbevist om at det er vår kjærlige Skaper, Jehova Gud, som har gitt oss de høye bibelske prinsipper angående blodets hellighet. Vi fortalte derfor legene at vi alle tre var interessert i å ha Guds godkjennelse, og at vi ønsket å adlyde hans lover. Vi visste at vi aldri ville komme til å angre på at vi hadde tatt et fast standpunkt for Jehova. — Ap. gj. 15: 28, 29; 21: 25.

Da vi kom inn på den postoperative avdeling, la vi straks merke til den gode pleien sønnen vår fikk. Men han var fortsatt bevisstløs. Ettersom kirurgen hadde sagt til oss at det var mulig han kunne høre noe av og til, gikk jeg bort til ham og klarte å si: «Bare fortsett å sove, Freddy, og ikke vær bekymret. Alt kommer til å gå bra.»

Neste dag, kl. 18, ble Freddys puls betraktelig langsommere. Dette var et tegn på at hans livskraft ebbet ut. En sykepleier var til stadighet hos ham, våket over ham og var på utkik etter ethvert lite tegn som kunne gi oss håp. Kl. 20 lukket sykepleieren opp døren til rommet hans og fortalte oss at tilstanden hadde bedret seg. Dette ga oss nytt håp om at han ville overleve.

Forestill deg hvor glade vi ble da han om ettermiddagen den tredje dagen etter ulykken var i stand til å si noen ord. Han følte det som om han våknet av en drøm. Han hadde ikke merket noe som helst under hele hendelsen og hadde ikke hatt noen smerter. Fra da av var han i rask bedring.

Tjueåtte dager etter ulykken fikk Freddy lov til å forlate sykehuset til stor forundring for mange. En av legene sa: «Hvor gledelig er det ikke å se en død vende tilbake til livet!» En annen sa: «Jeg tar hatten av for deres standpunkt.»

Sammen med Freddy gikk vi nå ned den samme trappen som vi hadde gått opp den formiddagen ulykken inntraff. Vi forsto nå mer enn noen gang hvilket stort svelg det er mellom liv og død, mellom frykt og glede, mellom engstelse og fred. Fordi vi hadde vært fast besluttet på å fortsette å adlyde Guds lov, gikk vi ned trappen som seiervinnere.

I den vanskelige tiden var vi dypt rørt over våre trosfellers store omsorg og interesse. De visste virkelig hvordan de skulle trøste oss. Selv mennesker som vi ellers ikke så så mye til, kom bort til oss og spurte oss om hvordan det sto til med sønnen vår. Legene var også en kilde til stor oppmuntring, særlig fordi de respekterte vår kristne samvittighet.

Vi takket spesielt Jehova, som hadde hjulpet og støttet oss med sin ånd som svar på våre bønner. Han sviktet oss ikke i de vanskelige timene. Vi gleder oss nå alle tre enda mer over å kunne besøke våre medmennesker og vise dem hvordan Jehova snart vil gjøre ende på all sorg, for «han skal tørke bort hver tåre av deres øyne, og døden skal ikke være mer, og ikke sorg og ikke skrik og ikke pine skal være mer». (Åpb. 21: 4) — Innsendt.