Når det skjer en ulykke
Av «Våkn opp!»s korrespondent i Australia
DET var kl. 8.40 tirsdag 18. januar 1977. Min hustru og jeg satt i bilen på vei til den neste menigheten vi skulle tjene i Sydney. Plutselig ble vi passert av en politibil med hylende sirener. Noen minutter senere kom det sykebiler og brannbiler fra praktisk talt alle retninger og sluttet seg til koret av sirener mens de med topphastighet nærmet seg åstedet for den verste jernbaneulykke i Australias historie.
Toget hadde vært helt fullt. Det hadde 600 passasjerer. Det sporet av i en lang, slakk kurve akkurat idet det passerte under en bro ved Granville stasjon. Det braste inn i noen stålkonstruksjoner som bar broen. På noen sekunder falt en 200 tonns konstruksjonsdel ned og knuste to av de fulle jernbanevognene. Det lød et uhyggelig brak, og vognene med passasjerer ble klemt sammen til bare en halv meter. Tre biler styrtet ned sammen med broen.
Byens borgere ble knyttet sammen
Tragedien førte til at byens borgere ble knyttet sammen på en måte som savnet sidestykke. Forferdede nyhetskommentatorer klarte nesten ikke å få fram et ord av bevegelse. Mange gråt da de fikk se hvordan det så ut på åstedet. Dr. Louis Kline ved Royal Prince Henry Hospital i Sydney sa: ’Det var kaos . . . fullstendig kaos! Alle arbeidet som besatt. Vi dro rett bort til vraket . . . Under det så jeg et av de frykteligste syn jeg noen gang har sett.’
Overlevende gravde i vrakrestene med hendene for å hjelpe dem som satt fast og hadde kommet til skade. Det ble delt ut smertestillende midler, og noen fikk oksygen og blodoverføring. Det ble også foretatt amputasjoner på stedet. Modige menn fra redningskorpsene kravlet under vraket for å gi hjelp der det var mulig, og trøste de døende. Noen kunne reddes. For andre var det for sent. Noen hadde dødd så raskt at de fremdeles holdt avisen i hånden.
Katastrofeprogrammet for storbyer, som er planlagt nettopp med tanke på slike situasjoner, fungerte raskt og nøyaktig. Mange forretninger ga mat og forsyninger. Hundrevis av mennesker tilbød offernes slektninger losji og transport. Moteller som lå opptil 3000 kilometer borte, tilbød de etterlatte og de skadde ferieopphold. I Darwin, en by som ble herjet av syklon 25. desember 1974, og som ligger 5000 kilometer borte, satte innbyggerne i gang en innsamling til offerne og deres familier.
I større byer er det ofte mangel på samarbeid, og folk vil helst ikke bli blandet opp i noe. Men en slik ånd kom ikke til uttrykk i Sydney denne dagen. I 31 timer pågikk det dramatiske redningsarbeidet, helt til den siste av de døde var fjernet fra vraket. Tallet på døde kom til slutt opp i 82, mens over 99 andre var skadd, hvorav noen alvorlig.
Virkning på forkynnelsesarbeidet
I egenskap av reisende tilsynsmann for Jehovas vitner var jeg ivrig etter å komme i gang med det vanlige forkynnelsesarbeidet fra dør til dør. Folk hadde behov for «den trøst som skriftene gir». (Rom. 15: 4) Min hustru og jeg kom derfor sammen med en liten gruppe av vitner som var samlet denne formiddagen for å besøke folk i distriktet. Fram til da hadde de som bodde i dette bestemte området, hatt en nokså likegyldig holdning til Bibelens budskap om Riket og dens løfter om at vi går bedre tider i møte, at sorg og død skal fjernes, og så videre. Men den uken vi tjente sammen med menigheten denne gangen, var det annerledes.
Sydneys innbyggere var i sjokktilstand som følge av ulykken. De fleste prøvde riktignok å trøste seg med å si at «når tiden kommer, er det ikke noe du kan gjøre fra eller til», men døden og livets usikkerhet var, et vanlig samtaleemne blant mange. Folk som før hadde vært likegyldige, hadde nå spørsmål om slike emner.
I vårt arbeid fra hus til hus henviste vi ofte til følgende ord fra Predikeren 9: 11, 12: «Tid og hendelse [uforutsett hendelse, NW] møter dem alle. For mennesket kjenner like så lite sin tid som . . . fuglene som blir fanget i snaren; liksom de fanges også menneskenes barn i en ond tid, når den med ett kommer over dem.» Men vi la også vekt på Bibelens løfte om at den tid nå er nær da «døden [ikke skal] være mer, og ikke sorg og ikke skrik og ikke pine skal være mer». (Åpb. 21: 4) Disse bibelske uttalelsene bidro til å vekke en del interesse blant mennesker som tidligere ikke hadde brydd seg noe særlig om å drøfte åndelige spørsmål.
De fleste av dem som deltok i arbeidet fra hus til hus denne uken, leverte mange eksemplarer av boken Det gode budskap, som kan gjøre deg lykkelig, som er utgitt av Selskapet Vakttårnet. Boken viser at menneskene vil bli beskyttet mot slike katastrofer i Guds nye ordning, som nå er nær. De hadde også mange tankevekkende bibelske drøftelser med folk.
Det er av livsviktig betydning at vi ikke venter til det inntreffer en ulykke, med å tenke på åndelige ting eller med å vise interesse for våre medmennesker. Bibelen sier at det om kort tid vil komme en ’stor trengsel’ av gigantiske dimensjoner. De som nå studerer Bibelen og derved får kjennskap til dette, kan ta de nødvendige skritt for å bli spart under denne ødeleggelsen. — Matt. 24: 21.