Hvordan kan en vise respekt for de døde?

MARC og Paulina, som var i midten av 20-årene, hadde vært til stede ved en rekke begravelser i sitt hjemland, Frankrike. De hadde derfor selv opplevd hvor trist det er ved slike anledninger, og de kjente til noen av de skikker som blir fulgt ved begravelser.

I 1975, da de studerte i New York, døde en bekjent av dem fra en av de vestindiske øyer, og de gikk i begravelsen. De hadde nok ventet at noen av skikkene skulle være annerledes. Men de var totalt uforberedt på det de fikk se. Under begravelsen begynte noen av den avdødes slektninger plutselig å utstøte høye klagerop. Og noen av disse øyboerne forsøkte å kaste seg på kisten. Ja, de ville til og med ta av lokket, slik at de kunne kysse liket, i samsvar med det som er vanlig der hvor de kom fra.

Selv om dette var nokså sjokkerende for det franske paret, er det noe som er vanlig ved begravelser i den delen av verden som disse menneskene kom fra. Dette viser bare at det finnes forskjellige begravelsesskikker i de forskjellige land. Noen ser ut til å være en følge av de lokale forhold, for eksempel nødvendigheten av en hurtig begravelse i tropene og av kremasjon der hvor det er lite jord. Andre skikker skriver seg fra religiøse eller overtroiske forestillinger. Andre igjen er bare gamle, eiendommelige tradisjoner av ukjent opprinnelse og betydning.

Er alle begravelsesskikker forkastelige?

Når enkelte lærer Bibelens lover og prinsipper å kjenne, er de kanskje til å begynne med tilbøyelige til å ta avstand fra alle begravelsesskikker. Hva er grunnen til det?

De er kanskje klar over at Gud direkte forbød israelittene å delta i visse begravelsesskikker blant de omkringboende folk eller visse skikker som ble fulgt når disse sørget over de døde. Gud sa: «De skal ikke rake seg skallet på noen del av sitt hode og ikke klippe sitt skjegg kort og ikke skjære i sitt kjøtt.» (3 Mos. 21: 5; 19: 27, 28) Guds folk skulle skille seg ut i religiøs henseende. De skulle ikke ta etter de ytterliggående skikker de omkringboende hedninger fulgte når de sørget over sine døde. Da jødene senere tok opp noen av disse religiøse skikkene, var det ikke med Guds godkjennelse.

Men betyr dette at en kristen i vår tid kategorisk må ta avstand fra alle lokale begravelsesskikker? Ikke nødvendigvis.

Bibelen viser at det ikke behøver å være noe å innvende mot enkelte begravelsesskikker. Bibelen sier for eksempel at etter at disiplene hadde tatt ned Kristi legeme fra pelen, «svøpte [de] det i linklær med de velluktende urter, således som det er skikk hos jødene ved jordeferd». — Joh. 19: 40.

Denne skikken kan ha oppstått blant annet fordi en ville forsinke forråtnelsesprosessen. Men ettersom de velluktende urtene bare ble brukt utvendig, ville kroppen likevel snart begynne å gå i forråtnelse. (Joh. 11: 39) Respekt for den avdøde kan derfor også ha stått bak denne jødiske begravelsesskikken. Men hva skulle en så gjøre etter at den kristne menighet var blitt dannet? Det er interessant å merke seg at det ser ut til at de første kristne fortsatte å følge mange av de jødiske begravelsesskikkene og for eksempel sørget for en tidlig begravelse i stedet for å utsette den eller benytte kremasjon.

Noe som også viser at det ikke behøver å være noe å innvende mot enkelte lokale begravelsesskikker, er det vi leser om Jakob. Da han døde, lot hans sønn Josef legene på stedet balsamere kroppen. Beretningen sier: «Førti dager gikk med hertil, for så mange dager går med til balsameringen.» (1 Mos. 50: 1—3) Ved at Josef fulgte denne begravelsesskikken på stedet, kunne han føre Jakobs lik ut av Egypt, slik at han kunne bli begravd hos sine fedre. — 1 Mos. 49: 29—32; 50: 12—14.

Faktorer en må ta i betraktning

Ettersom det finnes så mange forskjellige begravelsesskikker verden over, er det rimelig å spørre hva en bør ta i betraktning for å kunne avgjøre hvorvidt en kan følge en eller annen begravelsesskikk eller ikke.

En som har respekt for de døde, men framfor alt for Gud, bør ta i betraktning hvorvidt en skikk er i strid med det Bibelen lærer.

Blant koreanere var det for eksempel tidligere enkelte steder vanlig å kaste ris på taket eller på utsiden av døren til den avdødes hjem. En mannlig slektning klatret så opp på taket, hvor han viftet med et klesplagg som hadde tilhørt den døde, og ropte hans navn. Denne seremonien var kjent som Cho-Hon eller «Oppfordring til sjelen». Hensikten var å oppfordre sjelen til å forlate huset. I enkelte andre land tror folk at den døde går over til et annet liv, og de legger derfor penger i munnen hans eller i kisten. Dette gjør de for at han skal ha penger som han kan bruke i det neste liv, slik at han for eksempel kan «betale ferjemannen for reisen inn i evigheten».

Slike skikker skriver seg fra troen på at alle har en udødelig sjel som lever videre når kroppen dør. Bibelen lærer imidlertid at ethvert menneske er en sjel, at når en person dør, er han fullstendig død og uten bevissthet, og at hans håp om et framtidig liv er basert på Guds makt til å gi ham en oppstandelse. (1 Mos. 2: 7; Pred. 9: 5, 10; Joh. 5: 28, 29; 11: 24—26) Det sier seg selv at en som kjenner Bibelens sannhet om de dødes tilstand, ikke kan delta i begravelsesskikker som er basert på den ubibelske læren om en udødelig sjel. Det ville så visst ikke være et tegn på respekt for den døde å forbinde ham med en slik løgn.

En annen faktor en bør ta i betraktning, er hvordan en bestemt skikk blir fulgt, eller hvordan folk på stedet oppfatter den.

La oss for eksempel ta det som blir kalt «likvake». Navnet skriver seg fra den skikk at medlemmer av familien og venner holdt seg våkne i nærheten av den avdøde en natt eller mer. Grunnene til at denne skikken ble fulgt, var forskjellige. Enkelte fulgte den fordi de trodde at en demon ville forsøke å ta bolig i kroppen. Andre trodde at den avdødes sjel ble værende i huset den første natten, og at den kunne være årsak til at den som falt i søvn, ble syk. The Encyclopedia Americana sier også: «Likvaker er noen ganger forbundet med scener hvor det forekommer bråk og overstadig nytelse av rusdrikker», ting som viser liten «oppriktig respekt for den døde».

Hvilken holdning bør du innta hvis det der hvor du bor, er vanlig med «likvake» i tilknytning til en begravelse? Det vil være forstandig å tenke over hva som skal være hensikten med en slik skikk, og hvilke framgangsmåter som blir brukt i forbindelse med den. Det kan være at uttrykket nå bare blir brukt om den skikk å besøke den sørgende familien i løpet av dagen i hjemmet for å trøste den og gi uttrykk for sin deltagelse. Bare det forhold at det kanskje blir kalt «likvake», betyr naturligvis ikke at det er galt å ’trøste de sørgende’. (Job 29: 25; Matt. 2: 18; 2 Kor. 1: 3, 4) Men ville det være passende sett fra et bibelsk synspunkt å delta i en «likvake» hvis dette der hvor en bor, på det nåværende tidspunkt blir knyttet til en falsk lære eller en eller annen form for overtro? Eller ville det være å vise respekt for den døde å være med der «hvor det forekommer bråk og overstadig nytelse av rusdrikker»? — Rom. 13: 12—14; Ef. 5: 18.

I forbindelse med andre skikker som folk venter at du skal følge av «respekt for den døde», bør du også ta i betraktning hva som blir lagt i disse skikkene der hvor du bor.

Det kan for eksempel være skikk og bruk å sende blomster til begravelsen eller å ha med seg blomster dit. Hva blir nå lagt i denne skikken? Enkelte steder ble slike blomster spesielt i gammel tid betraktet som en del av et offer til gudene. På lignende måte ventes det at de som i vår tid overværer buddhistiske begravelser i Japan, skal brenne litt røkelse for gudene. Det sier seg selv at du ikke kan følge en slik skikk hvis du tror at det er ’Herren din Gud du skal tilbe, og ham alene du skal tjene’. (Matt. 4: 10) Andre steder blir imidlertid ikke blomster nå for tiden betraktet som noe som har med tilbedelse å gjøre. De blir ganske enkelt gitt som et uttrykk for medfølelse og for å gi begravelsen en vakker ramme.

Når det gjelder klesdrakt ved en begravelse, kan en også ta i betraktning hvordan folk ser på dette. Og det varierer fra sted til sted. Enkelte steder i Midtøsten og Det fjerne østen ventes det at menn og kvinner skal ha på seg klær av grovt, hvitt kaliko og hvite stråsandaler. Men i Japan og i mange katolske og protestantiske land er det skikk og bruk å være helt svartkledd eller å ha et svart sørgebånd i begravelsen. Er det nødvendig i ett og alt å følge slike skikker for å vise respekt for den døde?

Den døde vil naturligvis ikke se hva de som lever, har på seg. Men andre levende mennesker vil gjøre det. Hva vil så det at du følger det som er skikk og bruk, vise dem? Blir en bestemt skikk av folk flest betraktet som en inngrodd praksis som blir forbundet med slike som tror på sjelens udødelighet og et brennende helvete, eller med medlemmer av et bestemt kirkesamfunn? Hvis det er tilfelle, vil det at du nøye følger denne skikken, kanskje få noen til å tro at du deler den oppfatning folk på stedet har om sjelen, eller at du tilhører dette bestemte kirkesamfunnet. På den annen side er det her et spørsmål om hva som sømmer seg, ettersom du ikke ønsker å vekke unødig anstøt. Du vil kanskje synes at en klesdrakt i en dempet farge passer bedre til det alvor som hviler over et «sorgens hus», enn en klesdrakt i sterke farger, som en vanligvis forbinder med et «gjestebudshus». — Pred. 7: 1—4.

Det er på ingen måte galt at andre legger merke til at en kristen sørger. Jødene i gammel tid sørget når de hadde mistet en av sine kjære, selv om de ikke gikk til slike ytterligheter at de skar seg selv. Og det at de sørget, kunne på forskjellige måter bli lagt merke til av andre på grunn av deres utseende eller deres måte å kle seg på. — 2 Sam. 13: 18, 19; 19: 4; jevnfør Job 1: 20; 2: 11, 12.

Det er nødvendig å innta en likevektig holdning. Jesus var godt kjent med den sorg som følger med døden. (Mark. 5: 38, 39) Men selv om han ble beveget og gråt da hans venn Lasarus døde, er det ikke noe som tyder på at han gikk lenger når det gjaldt å vise sin sorg. (Joh. 11: 33, 35) Blant Jesu etterfølgere blir på lignende måte den sorg som knytter seg til et dødsfall, og den måten sorgen kommer til uttrykk på, mildnet ved det styrkende, gledebringende håpet om en oppstandelse. Apostelen Paulus skrev: «Vi vil ikke, brødre, at I skal være uvitende om de hensovede, for at I ikke skal sørge således som de andre, som ikke har håp.» — 1 Tess. 4: 13.

Det er rimelig at dette likevektige, kristne syn også vil komme til uttrykk i forbindelse med begravelsesskikker.

Personlige følelser

Én faktor som er av meget stort betydning i forbindelse med begravelsesskikker, er den enkeltes følelser og samvittighet.

I noen land er det vanlig at familiemedlemmene og også besøkende kneler og ber foran kisten. Det er naturligvis på ingen måte i strid med Bibelen å be til Jehova Gud, enten det foregår i en begravelse eller ikke. Jesus ba ved Lasarus’ grav. (Joh. 11: 41, 42) Men sanne kristne ber ikke til avdøde slektninger, og de ønsker heller ikke å gi andre inntrykk av at de ber for å hjelpe noen ut av skjærsilden eller for å framskynde deres ankomst til himmelen. Mange kristne har også unngått å be på en iøynefallende måte ved begravelser, ettersom det kan gi andre inntrykk av bare å være en slags formalisme. — Matt. 6: 1, 5, 6.

Det kan også være at en ønsker at begravelsen skal være enkel, fri for seremonier. Dette kan blant annet berøre visse skikker som vanligvis blir fulgt ved selve graven. Enkelte steder ventes det at kistebærerne eller familiemedlemmene skal legge en blomst på kisten eller kaste en blomst i graven før den blir dekket til. Mange betrakter dette som et siste tegn på respekt for eller en siste gave til den avdøde. Men sanne kristne er naturligvis klar over at den avdøde ikke kan se blomsten. Hvis den avdøde var en sann kristen, ville han også ha vært enig i det som sies i Romerne 1: 25 om å tilbe en skapning eller ære ham på en utilbørlig måte. Dette har fått noen til ikke å følge denne skikken.

En annen skikk som blir fulgt ved selve graven, består i å kaste litt jord i graven. Presten eller den som forretter ved begravelsen, gjør vanligvis dette mens han siterer 1 Mosebok 3: 19, hvor det sies at Adam var støv, og at han skulle vende tilbake til støvet. Denne bibelske uttalelsen gir imidlertid bare uttrykk for en kjensgjerning — Gud forutsa på den måten hva som skulle skje med Adam flere hundre år senere. Det er ikke en formel som må gjentas ved enhver begravelse.

På den annen side er det ikke noe galt i å bruke noe av det som står i Bibelen, ved en begravelse, for eksempel ordene i 1 Mosebok 3: 19. Det som spesielt vil være til trøst ved en slik anledning, er imidlertid det Bibelen sier om oppstandelseshåpet. Det vil være til varig gagn i langt større utstrekning enn seremonielle handlinger som enkelte har følt avleder oppmerksomheten fra det som er av betydning ved en slik anledning.

Ettersom det finnes så mange forskjellige begravelsesskikker som blir fulgt jorden over, kan en spørre hvordan det er mulig å ha kjennskap til dem alle og vite hvordan og hvorfor de har oppstått. Når en kristen skal avgjøre om han skal følge en bestemt skikk som er vanlig der hvor han bor, eller ikke, vil det imidlertid være til hjelp for ham å tenke over noen spørsmål. Er det en kjent sak at opprinnelsen til eller betydningen av den skikken det dreier seg om, er i strid med det Guds Ord lærer? Er den måten en skikk blir fulgt på, i strid med en kristens sanne håp, et håp som er basert på Bibelen? Vil det at en følger en bestemt skikk, eller det at en tar avstand fra den, være årsak til at noen tar anstøt? Hva har han lagt merke til ved de enkle begravelser til andre sanne kristne i området som han har vært til stede ved? Og hva tilsier hans egne følelser og hans egen samvittighet ham?

Det at en kristen tar slike faktorer i betraktning, kan hjelpe ham til å handle på en måte som er i harmoni med hans tro, med hans sans for det som er sømmelig, og hans ønske om å vise tilbørlig respekt for den døde.