Et blikk på hinduenes oppfatning av liv og død

MIN far, som var en fremtredende forretningsmann i Jamnagar i India, var syk, og tilstanden var kritisk. Han hadde hatt dårlig hjerte i mange år, men så tilstøtte det komplikasjoner.

Det var i februar 1976 at min eldre bror, som bodde i New York, fikk et telegram som lød: ’Kom hjem snarest; ikke senere enn om en uke.’ Han ga meg straks beskjed, og to dager senere gikk vi om bord i et fly på Kennedy flyplass i New York.

Det hadde skjedd mange ting siden jeg var hjemme sist, åtte år tidligere. Da jeg satte meg til rette i flyet for den lange turen, surret mange tanker i hodet mitt.

Bakgrunn og refleksjoner

Far hadde sendt meg til De forente stater i begynnelsen av 1960-årene for at jeg skulle gå på college der. Jeg hadde vokst opp som hindu, men etter at jeg hadde tatt eksamen og senere begynte å studere Bibelen, fikk jeg en annen religiøs oppfatning. I tidens løp korresponderte far og jeg nokså mye om dette. Far var sterkt religiøs; han hadde til og med sin personlige guru. Jeg husker at mens jeg var gutt, var han borte fra hjemmet flere uker hvert år for å besøke sin guru i Himalaya.

Mens jetflyet durte gjennom natten, var jeg opptatt av fars tilstand. Jeg spurte meg selv: Hva tenker han nå om et liv etter dette? Hvor sterk vil hans overbevisning være i den kritiske tilstanden han nå befinner seg i?

Jeg tenkte på noe av det far hadde skrevet til meg. I et brev i august 1973 skrev han for eksempel: «Den styrke en får gjennom kunnskap om brabma eller den høyeste virkelighet, er større enn en hvilken som helst annen styrke. . . . Virkelig styrke har den som ikke blir redd, selv når han står ansikt til ansikt med døden, fordi han vet at døden bare er en forandring som har innvirkning på det legemlige hylster. Selvet dør ikke, for det ble aldri født. . . .

En som har denne kunnskapen, godtar korsfestelse med et smil og ber for sine bødler. Når døden kommer, vil han være hard som stein, for han har ’rørt ved Guds føtter’. . . . Når en mann med kunnskap dør, betegnes derfor den legemlige død som mahat-samadhi eller den ’store henrykkelse’ i hinduisk språkbruk.»

Som hindu trodde far på det ’indre selvets’ eller sjelens udødelighet. Denne sjelen, mente han, er simpelthen omsluttet av det fysiske legeme eller det ’ytre selvet’. Ved døden blir det ’virkelige selvet’ frigjort for å kunne vandre over i et annet legeme. Far trodde at hvis en person hadde oppført seg rett og riktig, ville han gå over i en høyere tilværelse når han døde, men hvis han hadde levd et dårlig liv, kunne det ’virkelige selvet’ til og med gå over i et dyr.

Nå da far lå for døden, tenkte jeg på om hans tro styrket og hjalp ham. Mine tanker gikk også til andre medlemmer av familien og det livet de levde der hjemme.

Min yngre bror og søster hadde begge giftet seg siden jeg så dem sist. De hadde selv valgt sin ektefelle, noe som var en avvikelse fra indisk skikk. Jeg visste at mange av de sosiale skikker hadde forandret seg, men nå var jeg nysgjerrig og ville gjerne selv se hvordan forholdene var.

Da jeg vokste opp i Jamnagar, ble det for eksempel ikke godtatt at en mann så sin svigerdatters ansikt, eller at en kvinne talte direkte til sin svigerfar. Min bestefar, som hadde bodd hos oss, ville derfor ikke se på min mors ansikt. Og når bestefar snakket med henne, svarte mor aldri direkte, ikke engang i telefonen, men overbrakte budskapet gjennom en annen. De oppholdt seg heller aldri alene sammen i det samme værelse.

Det ble dessuten ikke godtatt at ugifte gutter og piker holdt hverandre i hånden eller snakket med hverandre. Jeg så aldri noen gjøre det på gatene i Jamnagar. Mens jeg bodde hjemme, snakket jeg heller aldri med en ugift kvinne, bortsett fra dem som tilhørte den nærmeste familie. Det ble ikke godtatt. Men hvordan var det med slike skikker nå?

Vi kommer til Jamnagar

Flyet landet i Bombay om ettermiddagen den 27. februar. Ettersom det på en eller annen måte hadde oppstått en feil ved plassbestillingen for meg på flyet til Jamnagar, måtte vi ta fly til Rajkot, en by som ligger omkring 80 kilometer fra hjemmet vårt. Derfra tok vi drosje resten av veien.

Mens vi kjørte, dukket mange minner opp. I slutten av 1950-årene hadde min bestefar vært landbruksminister i staten Saurashtra, som nå er en del av staten Gujarat. I skoleferiene tok han meg ofte med på offisielle besøk til noen av de landsbyene som vi nå kjørte igjennom. På avstand så jeg møtelokalet i Dhhrol, hvor bestefar pleide å tale til bøndene.

I slutten av 1950-årene bodde de fleste av innbyggerne i disse landsbyene i ett-roms hytter som var bygd av mudder blandet med kugjødsel. Gulvet var av samme materiale. Det ble like hardt som jordgulv. Kvinnene bar vann fra landsbybrønnen i store krukker, som de balanserte på hodet. Av det jeg kunne se, hadde ikke forholdene endret seg mye.

På sykehuset

Da vi kom fram, var far innlagt på det lokale sykehus. Han kjente oss igjen og var glad for at vi hadde kommet, men han var så svak at det var så å si umulig å snakke med ham. Sykehusene i India er svært forskjellige fra sykehusene i den vestlige verden. Det er pasientens familie som sørger for maten og det meste av pleien. Jeg hadde den glede å tjene far på denne måten i de neste ni dagene.

Om ettermiddagen dro jeg til sykehuset og tilbrakte natten hos far. Han fikk intravenøs næring, men fra tid til annen matet vi ham også med skje. Når han ga til kjenne at han lå dårlig, snudde vi ham og la ham i en mer bekvem stilling. Jeg håpet at han ville bli så sterk at vi kunne snakke sammen, men det ble han ikke.

Mens jeg satt hos far, benyttet jeg tiden til å lese i Bibelen og i boken Aid to Bible Understanding. Min svigerinne så dette og ble nysgjerrig. Da hun giftet seg med min yngre bror omkring tre år tidligere, flyttet hun inn i det store huset hvor min familie bor, og jeg forsto at hun var blitt svært glad i far.

Det hersket stor usikkerhet med hensyn til hva som kunne gjøres for far, og uansett hva som ville bli gjort, ventet vi at han kom til å dø. En kveld var min svigerinne og jeg alene på sykehuset, og hun spurte: «Føler du deg like forvirret og rådløs som alle andre?»

Først trodde jeg at hun tenkte på hvordan det ville gå med far, så jeg svarte: «Egentlig ikke.» Hun ville vite hvorfor. Jeg sa at det var på grunn av Bibelen, som hjelper oss til å forstå Skaperens hensikter. Hun fortalte så at da jeg en dag hadde latt Bibelen ligge igjen på sykehuset, hadde hun tatt den og lest noe i 1 Mosebok, men hadde ikke forstått det. Hun spurte: «Hvem er Skaperen?»

Vi visste begge at ifølge hinduismen er det mange guder. Noen blir betraktet som skapere, og andre blir betraktet som ødeleggere. Jeg slo opp i Bibelen, i Salme 83: 19 (NW) og ba henne om å lese det som står der. Hennes engelske uttale var svært god: «Så folk kan vite at du, hvis navn er Jehova, du alene er den Høyeste over hele jorden.»

Navnet Jehova var imidlertid nytt for henne. Hun visste ikke hvordan det skulle uttales. Men hun fikk se at Bibelens Gud har et navn. Det gjorde inntrykk på henne at Bibelen lærer at det finnes én Gud som er den høyeste, at hans navn er Jehova, at han har skapt alle ting, og at han er uten begynnelse og uten ende. — Åpb. 4: 11; Sl. 90: 1, 2.

Min familie visste at jeg var blitt en kristen. Jeg hadde skrevet og fortalt dem om min forkynnelsesvirksomhet som et Jehovas vitne og en heltidsforkynner. I disse dagene med stor bekymring for far hadde vi derfor mange samtaler om døden og mulighetene for et liv etter døden.

Sjelen og Guds kjærlighet

I likhet med far holdt de øvrige slektningene mine fast ved den hinduiske oppfatning at sjelen er udødelig — at det ’indre selvet’ eller det ’virkelige selvet’ fortsetter å eksistere i en annen, form etter døden. Men min svigerinne, som er lege, var på en måte et unntak, for hun godtok ikke fullt ut den hinduiske oppfatning. Hun var derfor nokså åpen for det Bibelen hadde å si.

Jeg forklarte henne at ifølge Bibelen er den menneskelige sjel DEG — hele personen — og at det ikke finnes noen usynlig sjel som er atskilt fra kroppen, og som lever videre etter døden. «Den sjel som synder, den skal dø,» sier Bibelen. Bibelen lærer også: «De døde vet ikke noen ting.» (Esek. 18: 4, 20, eldre norsk overs.; Pred. 9: 5) Dette var nytt for henne, men det passet bedre med det hun hadde sett, og det virket derfor som om hun godtok det.

En dag fikk jeg anledning til å spørre min svoger, som også er lege: «Hva er det som avgjør hvorvidt en sjel ved sjelevandring kommer til å leve et bedre liv eller et ringere liv? Det må være en ytre makt som avgjør hvorvidt sjelen skal leve videre enten i en høyere eller i en lavere tilværelse.»

Han svarte at vi kunne tenke oss at «Gud» hadde en kjempedatamaskin. Han sa: «Han holder regnskap med en persons karma eller gjerninger. Hvis hans gode gjerninger overstiger hans onde gjerninger, vil han bli gjenfødt i en gunstig tilstand. Men hvis de onde gjerninger overstiger de gode gjerninger, vil han bli gjenfødt i en ugunstig tilstand.»

Det ble således forklart at det en person gjør hele livet, avgjør hvorvidt han vil få en gunstig eller en ugunstig gjenfødelse. Jeg spurte: «Hvordan kan vi så vite hvorvidt far vil få en gunstig eller en ugunstig gjenfødelse?»

Han sa at det kunne vi ikke vite, for vi hadde ikke kjent far hele hans liv. Jeg gjorde ham da oppmerksom på den bibelske lære og sa: «Jehova Gud er ikke en Gud som holder regnskap med hele vårt livsløp. Vi har kanskje gjort mye galt, men hvis vi angrer og omvender oss, vil vår tidligere handlemåte bli glemt; den blir tilgitt. Det som er viktig i Jehova Guds øyne, er det vi gjør fra da av.»

Det er slik Bibelen forklarer Jehovas handlemåte overfor sitt folk: «Så langt som øst er fra vest, lar han våre misgjerninger være langt fra oss. Som en far forbarmer seg over sine barn, forbarmer Herren seg over dem som frykter ham.» (Sl. 103: 12, 13) At Gud fulgte en slik kjærlig handlemåte overfor menneskene, tiltalte min svoger. Han hadde aldri hørt dette om Gud før.

Det var imidlertid særlig min svigerinne som var interessert i å få vite hva Bibelen lærer. Hun ville vite hva som er Guds hensikt med jorden og menneskene. Jeg viste henne Guds løfte om å danne «en ny jord», som vil bestå av mennesker som gjør Guds vilje. (2 Pet. 3: 13) Som Bibelen sier: «De saktmodige skal arve landet [jorden, NW] og glede seg ved megen fred.» — Sl. 37: 11.

Da ville forholdene blant menneskene på jorden bli helt annerledes, sa jeg, og leste for henne det som står i Åpenbaringen 21: 3, 4: «Gud selv skal være hos dem og være deres Gud; og han skal tørke bort hver tåre av deres øyne, og døden skal ikke være mer, og ikke sorg og ikke skrik og ikke pine skal være mer; for de første ting er veket bort.» Slike bibelske løfter forbauset henne. Hun ble virkelig interessert og ville vite mer.

Skikkene forandret

Da jeg hadde vært hjemme noen dager, ble jeg mer og mer klar over at mange skikker var blitt forandret. Min svigerinne behandlet for eksempel andre mennesker stort sett på samme måte som kvinnene gjør i den vestlige verden. Hun snakket med far og meg ansikt til ansikt. Hadde det vært for 20 år siden, ville hun antagelig ha snudd seg bort eller skjult ansiktet i sin sari når hun snakket med meg, ettersom jeg var en eldre svoger. Og hun ville antagelig aldri ha oppholdt seg alene sammen med meg i et værelse.

Yngre, ugifte menn og kvinner snakker nå tydeligvis med hverandre, for det er ikke uvanlig at de nå selv velger sin ektefelle. Jeg fikk høre at studenter nå også drar på landtur sammen, noe som var uhørt da jeg gikk på skolen. På den annen side la jeg merke til at min mor og andre eldre kvinner fortsatt holdt fast ved de gamle skikkene.

Fars død

Det gikk raskt nedover med far, og han ble derfor brakt hjem igjen så han kunne dø der. Tidlig om morgenen søndag den 7. mars så det ut til at slutten nærmet seg. Hele familien var samlet rundt fars seng. Han dro et dypt sukk og sluttet å puste.

Min svoger ba meg om å rekke ham et stetoskop. Han satte det mot fars bryst, og med et bedrøvet ansikt trakk han lakenet over hodet på ham. Klokken var da 3.30 om morgenen. Far var død — bare 58 år gammel. Mor begynte straks å gråte, og det samme gjorde de andre kvinnene som var til stede.

Under det som nå ble gjort, kom religionens sterke innflytelse tydelig til uttrykk. Ennå med tårer i øynene gikk min svigerinne utenfor og kom tilbake med fersk kugjødsel og laget med den en rett strek halvannen meter tvers over gulvet. Hun dynket deretter gulvet med vann fra elven Ganges. Så ble det lagt et hvitt laken over dette, og fars legeme ble lagt på det.

Alt som kommer fra kua, blir betraktet som hellig, også gjødselen. Elven Ganges blir også betraktet som hellig. Dette området på gulvet ble derfor nå ansett for å være renset ved den behandling det hadde fått med gjødsel og vann. Det ble deretter brent røkelse foran liket. Dette mener en skaper en ren atmosfære som skal bidra til å tiltrekke rene ånder.

Nesten med en gang begynte den monotone framsiing av en hinduisk bønn. Min svoger tok ledelsen, og andre sluttet seg til ham. Setningen: «Shri Rama Jay Rama Jay Jay Rama» ble sunget om og om igjen med samme melodi. Rama er navnet på en hinduisk gud, og sangen betyr: «Måtte Rama seire.» Hensikten med denne syngingen er å berolige de etterlatte og hjelpe dem til å tenke på Gud. Det så ut til at den i det minste tjente som en erstatning for gråt.

Mens dette sto på, ble noen sendt ut for å fortelle venner og slektninger om dødsfallet. En venn spredte nyheten over telefonen. Det ble bestemt at begravelsesprosesjonen skulle finne sted klokken 7.30 om morgenen, bare fire timer etter at far døde.

Liket gjøres i stand

Den eldste broren min smurte knust sandeltre som var blandet med vann, på fars panne. Så la han et rødt, pulverlignende stoff, som kalles kanku, på fars panne og stenket vann fra Ganges i ansiktet hans. Deretter gikk han fem ganger rundt liket, en skikk som kalles prudikchana. Til slutt ropte han tre ganger inn i fars øre: «Hari ohm Tatsat», som, ettersom Hari er en annen hinduisk gud, betyr: «Pris Gud.» Dette uttrykket antyder at sjelen må forlate legemet og fortsette å prise Gud. Andre som var til stede, gjorde det samme.

Deretter gikk alle ut av rommet med unntagelse av noen få av oss. Klærne ble fjernet, og liket ble vasket, og så ble det strødd kanku over det. Mens dette ble gjort, var det noen som fortsatte å framsi mantras (bønner) på sanskrit. Det ble også framsagt en bønn på gujarati, som var mitt morsmål. Den lød: «O Herre! Ta denne mannens sjel; og måtte hans sjel hvile i fred.» Så ble hele kroppen, med unntagelse av ansiktet, dekket med et hvitt klede og noe silkestoff i en klar rød farge. Deretter ble det lagt på en båre som var laget av bambus.

Denne båren ble laget inne i rommet. To menn, som vanligvis utfører slikt arbeid, laget den i løpet av en halv time. Båren var laget av to bambusstenger, som var omkring tre meter lange, og mellom dem ble det lagt omkring 12 tverrstykker av bambus som ble bundet sammen med reip. Liket ble deretter lagt på båren og bundet fast til den med et tau. Deretter ble det lagt mange blomster rundt fars hals.

Begravelsesprosesjonen

De to brødrene mine, en fetter og jeg bar fars blomsterdekte legeme utenfor huset. Mens vi gjorde det, gråt kvinnene høyt. Dette var siste gangen de så ham, ettersom kvinner ikke er med i begravelsesprosesjonen.

Menn kledd i hvite eller lyse klær ventet utenfor huset med håndklær rundt halsen. Mens liket ble båret gjennom gatene, fulgte de etter i ordnede rekker. Ettersom min far hadde vært en fremtredende forretningsmann, må det ha vært omkring 500 menn som tok del i prosesjonen, deriblant leger, sakførere, ingeniører, forretningsmenn, bønder og filosofer.

Etter 45 minutters gange nådde prosesjonen fram til inngangen til Smashan (det stedet hvor kremasjonen skulle finne sted) og stoppet der. Inntil nå var far blitt båret med hodet forrest, noe som skulle vise at han så tilbake på alt det han hadde gjort i denne verden. Når vi nå gikk inn i Smashan, ble han båret med føttene først, for å vise at han nå måtte se framover mot det som skulle komme.

Kremasjonen

Her i Smashan finnes et område på omkring 2,5 × 3 meter, hvor selve kremasjonen finner sted. Da liket var blitt ført dit, begynte fire menn å gjøre i stand bålet. På et område som var litt over en meter bredt og nesten to meter langt, la de først et ti centimeter tykt lag tørket kugjødsel. (Kugjødsel blir ikke bare betraktet som hellig, men den er også svært brennbar.) Over dette la de mange lag vedkubber, og til slutt ble liket lagt på toppen.

Klærne og blomstene ble deretter fjernet fra liket, som ble gnidd inn med ghee, et fett, smørlignende stoff som er framstilt av melk. Ghee blir betraktet som hellig og er også høyst brennbart. Deretter ble det lagt vedkubber oppå liket og på sidene av det. Til slutt ble det satt fyr på.

Mens vi alle så på, ble det den første timen framsagt mantras på sanskrit. Etter hvert mantra ropte de menn som framsa disse, «swaha», som betyr: «Slik er det.» Ved hvert «swaha» kastet min yngre bror mer ghee på ilden, mens min eldste bror kastet på samagri, et brennbart stoff som lukter søtt. De gjorde dette for å vise at de samtykket. Hensikten med disse mantras er at de skal være til gagn for sjelen. En av dem lyder for eksempel slik: «Måtte sjelen, som aldri dør, fortsette sine bestrebelser for å nærme seg Gud.»

I løpet av to timer hadde flammene fortært liket. En del av asken ble deretter lagt i en leirkrukke for senere å bli strødd i Ganges av min bror. Alle som var til stede, badet deretter ved det anlegget som finnes her i Smashan.

Grunnlaget for sann trøst og et virkelig håp

I Smashan finnes det mange statuer som framstiller forskjellige av hinduismens læresetninger. Jeg la spesielt merke til et monument som kalles «Livets sirkel». På et stort sirkelformet monument finnes det sju relieffer. Det første viser et barns fødsel, det andre et barn som går på skolen, det tredje et par som gifter seg, og det fjerde en scene fra familielivet. Det femte framstiller sykdom og alderdom. Det sjette viser en som dør. Og det sjuende viser hvordan en som er død, blir båret av sted for å bli kremert.

Denne livssirkelen blir framstilt i hinduismen som noe normalt, som noe som er slik det skal være. Sykdom og død vil ifølge denne sirkelen alltid eksistere. Men er en slik lære virkelig til trøst for de etterlatte, og gir den dem noe virkelig håp?

Etter at vi hadde badet, dro vi hjem igjen. Om kvelden, da alle var opptatt med andre ting, la jeg merke til at min svigerinne gråt. Jeg spurte hva som var i veien. Hun svarte at hun ville komme til å savne min far, og at hun allerede savnet ham.

Vi snakket enda en gang om Jehova Gud, og jeg spurte henne: «Har det du har lært om Jehova, gjort deg glad?» Hun svarte: «Ja, hvis alt dette går i oppfyllelse, har en virkelig grunn til å glede seg.»

Vi hadde ennå ikke snakket om oppstandelsen, men nå spurte jeg: «Hva ville du synes om å få se far igjen med den samme personlighet som han hadde da du kjente ham? Kunne du ønske det?» Hun svarte naturligvis ja.

Jeg slo opp i min bibel og leste Apostlenes gjerninger 24: 15, hvor det står: «[Jeg] har det håp til Gud, som også disse selv venter på, at en oppstandelse forestår både av rettferdige og av urettferdige.» Ordet «oppstandelse» var nytt for henne. Det innebar en helt ny tanke. Jeg forklarte at oppstandelsen ikke er en gjenfødelse eller en reinkarnasjon, men at det betyr at en som har vært fullstendig uten bevissthet i døden, kommer tilbake til livet. De fleste av de mennesker som har levd, fortalte jeg henne, vil bli oppreist til liv igjen på jorden under bedre forhold enn dem vi har nå.

Hun forsto denne bibelske læren, for hun var virkelig interessert i hva Bibelen lærte. Hun var også i stand til å sammenligne denne læren med den hinduiske oppfatningen av en reinkarnasjon. Ifølge hinduismen kommer en person også tilbake til livet på jorden, men som en annen personlighet, ettersom sjelen ifølge denne oppfatningen kommer inn i en livmor for så å bli gjenfødt i en eller annen form. Hun ville derfor ifølge en slik lære aldri bli i stand til å kjenne min far igjen når han ble gjenfødt. Bibelens lære om en oppstandelse tiltalte henne, for hun savnet min far og lengtet etter å se ham igjen slik som hun hadde kjent ham.

Jeg pekte også på at ifølge reinkarnasjonslæren vender et menneske tilbake til denne ordning under forhold hvor folk blir syke og dør. Men oppstandelsen vil finne sted etter at Jehova Gud ved sitt rike har gjort ende på denne fordervede ordning. (Matt. 6: 9, 10; Dan. 2: 44) I Guds nye tingenes ordning vil vi komme til å leve under slike forhold som vi tidligere leste om i Åpenbaringen 21: 3, 4. Sykdom og sorg og til og med døden vil være noe som hører fortiden til.

Behov for hjelp

Nå gråt ikke min svigerinne lenger, og hun følte seg mye bedre. Men om noen dager skulle jeg reise, og hun spurte bekymret: ’Hvem skal da undervise meg? Hvordan skal jeg kunne lære disse tingene fra Bibelen?’

Jeg ga henne en bibel og flere bibelske bøker. Jeg gjorde henne spesielt oppmerksom på brosjyren Det er en mening med livet! Jeg viste henne hvordan hun skulle bruke den når hun studerte Bibelen. I vår senere korrespondanse har vi brukt denne brosjyren som grunnlag for et studium av forskjellige bibelske emner.

Det finnes ingen Jehovas vitner i Jamnagar eller i den delen av India. Men under mitt besøk var jeg glad for å se at spesielt unge mennesker er søkende, og hvis de får den nødvendige hjelp, er det mulig at de vil reagere positivt på Guds Ords sannheter. Hvis det er Guds vilje, er det mitt håp at jeg må kunne hjelpe noen av dem til å lære sannheten om den levende Gud, Jehova, å kjenne, han hvis sannhet fører til evig liv. (Joh. 17: 3) — Innsendt.

[Uthevet tekst på side 12]

«Jeg spurte: ʼHvordan kan vi så vite hvorvidt far vil få en gunstig eller en ugunstig gjenfødelse?ʼ»

[Uthevet tekst på side 14]

«I løpet av to timer hadde flammene fortært liket.»

[Uthevet tekst på side 16]

«Bibelens lære om en oppstandelse tiltalte henne.»

[Bilde på side 11]

Min søster og min svigerinne

[Bilde på side 13]

«Alt som kommer fra kua, blir betraktet som hellig, også gjødselen»

[Bilde på side 15]

Monumentet som kalles «Livets sirkel»