De olympiske leker — hvordan vil det gå med dem?
Av «Våkn opp!»s korrespondent i Canada
DE NESTE olympiske leker skal etter planen holdes i Moskva sommeren 1980. Det er imidlertid mange som lurer på hvordan det kommer til å gå med de olympiske leker. De spør seg selv om denne sportsbegivenheten kan overleve i sin nåværende form.
Hvorfor gjør de det? Det finnes en rekke grunner for det. En av dem har å gjøre med det stadig større omfang disse lekene får. Mange nye idrettsgreiner er i årenes løp blitt tatt med. Flere land og flere idrettsfolk enn noensinne deltar. Det kreves derfor flere og flere anlegg hvor de forskjellige konkurranser kan avvikles. Det må også skaffes plass til tusener av deltagere, journalister og tilskuere. Det er ikke lenger mulig for andre enn de rike land å arrangere de olympiske leker i sin nåværende form.
En annen grunn har med politikk å gjøre. Uoverensstemmelser mellom de forskjellige land gjenspeiler seg i de olympiske leker. Noen land holder seg til og med borte fra lekene hvis fiendskapet er bittert nok.
Noe som alltid gjør seg gjeldende, er den sterke uvilje forårsaket av ytterliggående nasjonalisme. Hvert land forsøker å vinne så mange medaljer som mulig, nesten uansett hva det måtte koste idrettsutøverne. Forskjellige land driver en omfattende idrettsopplæring som begynner allerede i barndommen. Hensikten er å frambringe idrettsfenomener, hovedsakelig med tanke på å vinne nasjonal prestisje. Konkurransene antar til sine tider en nesten krigersk form, særlig blant en rekke kommunistiske og vestlige land.
I tillegg til dette kommer den personlige konkurreringen. Idrettsutøverne er utsatt for et sterkt personlig og nasjonalt press fordi de føler at de må vinne, og dette framkaller ofte en fiendtlig innstilling til andre idrettsutøvere. Noen fusker eller bruker narkotika for å oppnå fordeler.
Alle disse problemene og mange andre gjorde seg tydelig gjeldende under de siste olympiske leker, som ble holdt her i Montreal i Canada sommeren 1976. Det som blir hyllet som en konkurranse som skal fremme den internasjonale forståelse og velvilje, får således ofte et annet utfall.
De olympiske lekers historie
En kort oversikt over de olympiske lekers historie for å se hvordan de har utviklet seg til sin nåværende form, vil være av interesse. Det som til slutt skjedde med lekene i gammel tid, vil kanskje også skje i forbindelse med de moderne konkurranser.
De første olympiske leker det berettes om, ble holdt i år 776 f. Kr. i Olympia i den vestlige delen av Hellas. Dette var omtrent på samme tid som den hebraiske profeten Esaias begynte å profetere for Juda folk. Esaias forkynte imidlertid om den levende Gud, men de gamle grekere vigde sine olympiader til den falske guden Zevs. Ettersom lekene ble holdt til ære for Zevs, ble det frambåret offer for ham og andre mytiske guder. Den olympiske ild ble også tilbedt.
Den gangen omfattet lekene bare én konkurranse, nemlig kappløp. Ettersom det var mange konkurransedeltagere fra forskjellige bystater i Hellas, løp deltagerne i forskjellige «heat». Vinnerne av de forskjellige heat konkurrerte deretter med hverandre. Den som først krysset linjen i det siste heatet, ble utropt til vinner. Denne metoden blir fortsatt brukt i dag.
Omkring år 708 f. Kr. ble det innført andre konkurranser i lekene, nemlig lengdesprang, spydkast og bryting. Senere ble det føyd til boksing og veddeløpskjøring. En av de nye former for konkurranse som ble høyt verdsatt, var femkampen, som omfattet løp, lengdesprang, bryting, diskoskast og spydkast. I de moderne olympiske leker inngår det en lignende konkurranse — tikamp for menn og femkamp for kvinner.
Seierherrene i gammel tid fikk en krans av ville olivenblad og ble sterkt hyllet. Utropere kunngjorde deres navn over hele landet. Det ble reist statuer til ære for dem, og diktere skrev dikt om dem.
Alle som tok del i de olympiske leker i gammel tid, måtte avlegge ed på at de hadde forberedt seg til lekene i minst ti måneder. De måtte også sverge på at de ville overholde reglene og ikke benytte seg av uærlige metoder.
Etter hvert som tiden gikk, tok også idrettsmenn fra andre land del i konkurransene. Fra opprinnelig å ære seierherren gikk en imidlertid gradvis over til å ære den nasjon han kom fra. Selviskhet og brutalitet ble etter hvert også mer fremtredende. I år 394 e. Kr. var lekene blitt så moralsk fordervet at keiser Theodosius, overhodet for Romerrikets østlige del, nedla forbud mot dem.
I 1896, 1500 år senere, ble de gjenopplivet. I det året tok franskmannen baron Pierre de Coubertin initiativet til å organisere de første moderne olympiske leker i Athen i Hellas. Åtte nasjoner deltok. (Vinterlekene begynte ikke før 1924.) I moderne tid er de olympiske leker blitt holdt hvert fjerde år, unntatt under den første og den annen verdenskrig.
Drøm og virkelighet
Det var de Coubertins drøm at en ved hjelp av et internasjonalt idrettsstevne ville bryte ned de skranker som skilte mennesker av forskjellig klasse, rase og religion. En håpet at det ville ha en fredsbevarende virkning og skape større forståelse og enhet mellom nasjonene. Det er ingen tvil om at dette var edle motiver.
Men det var også motivene bak de opprinnelige olympiske leker i det gamle Hellas. I forbindelse med lekene i gammel tid utviklet det seg imidlertid etter hvert et stort svelg mellom motiv og virkelighet. Forskere peker på at deltagerne i de forskjellige konkurransene den gangen etter hvert ble mer kjent for sin brutalitet enn for sin stil og sportsånd. Dette var særlig tilfelle når det gjaldt boksing, bryting og allkamp, som ble kalt pankration, en kombinert bryte- og boksekamp.
I moderne tid har de edle motiver også i stor utstrekning måttet vike for den barske virkelighet. Hvordan?
Politiske problemer
En mørk sky hang over de olympiske leker under åpningen i Montreal i 1976. En opplevde der at et større antall land enn noen gang nektet å delta av politiske grunner.
Åpningsseremonien ble boikottet av 20 afrikanske land. De krevde at New Zealand skulle utelukkes fra de olympiske leker fordi landets rugbylag tidligere hadde hatt en turné i Sør-Afrika. Ettersom Sør-Afrika opprettholder et skille mellom rasene, gjorde de afrikanske land innvendinger mot at New Zealand drev idrett sammen med Sør-Afrika. Afrikanerne marsjerte derfor ut, og det samme gjorde deltagere fra Guyana og Irak, som støttet dem.
Til slutt var det i alt 30 land som trakk seg. Dette var en fjerdedel av de 119 land som opprinnelig skulle ha deltatt. Over 600 idrettsutøvere ble kalt hjem igjen uten å ha deltatt.
Blant dem som ikke fikk lov til å ta del i lekene, var Formosa, for dette landet hadde insistert på å delta under navnet «Den kinesiske republikk». Men Canada holdt fast ved at det var regimet på fastlandet som det anerkjente som dette landets lovlige regjering.
Som et høydepunkt under uoverensstemmelsene angående Formosa sa lord Killanin, presidenten for Den internasjonale olympiske komité: «Jeg tror verden har fått nok av politikere som blander seg opp i idretten.» Som følge av dette var det noen som foreslo at en skulle avskaffe skikken med å spille vinnernes nasjonalsang og heise flaggene, med unntagelse av Olympiaflagget.
De som så realistisk på det hele, hadde imidlertid sine innvendinger. De spurte om hvor mange land som ville yte den nødvendige økonomiske og moralske støtte hvis ikke de fikk framheve sin nasjonale identitet og høre nasjonalsangen. Av patriotiske så vel som av andre grunner, for eksempel for å oppnå berømmelse og kanskje tjene en formue i sitt hjemland, foretrekker dessuten deltagerne ofte å konkurrere under et nasjonalt symbol.
Politikken gjorde seg også gjeldende på en annen måte. Den skinte igjennom i de omfattende sikkerhetstiltak som ble truffet. Bevæpnede vakter patruljerte de olympiske områdene. Helikoptre holdt seg svevende i luften. Over 16000 soldater holdt vakt. Hvorfor ble det truffet slike omfattende sikkerhetstiltak? Arrangørene var forberedt på terrorhandlinger. Alle hadde ennå i frisk erindring det som skjedde fire år tidligere under de olympiske leker i München. Politiske terrorister myrdet der i løpet av en forferdelig natt israelske idrettsutøvere.
Pengeproblemer
Alle deltagerlandene måtte ut med store pengesummer for å kunne sende idrettsfolk til disse lekene. Men særlig Montreal våknet med en voldsom økonomisk hodepine etter lekene.
Kanadierne hadde håpet at de olympiske lekene ville «finansiere seg selv». Men de virkelige omkostningene steg til omkring 1,5 milliard dollar eller sju og en halv milliard kroner. Det var mer enn det kostet å bygge St. Lawrence Seaway for 20 år siden! Det samlede underskudd, etter at inntektene var trukket fra, var omkring en milliard dollar.
Alle idrettsanleggene, de nye bygningene for innkvartering og de andre facilitetene var svært kostbare. Den avanserte teknikk som ble anvendt, bidro også til å øke omkostningene. Lengden av et spydkast eller et diskoskast ble for eksempel ikke lenger målt med et alminnelig målebånd. I stedet ble millimeterne målt av instrumenter som sendte ut en infrarød stråle, slik at resultatene kunne avleses øyeblikkelig. Under løpene ble det brukt digitalur, målfotoapparater og datamaskiner som registrerte tidene med én hundredels sekunds nøyaktighet. Startblokkene var også underlagt elektronisk kontroll, slik at ingen av løperne kunne tjuvstarte.
I den olympiske svømmehallen berørte hver svømmer ved mål en elektrisk-kontrollert kontaktplate som øyeblikkelig stoppet klokken for hans bane. Forskjellen mellom førsteplassen og en gullmedalje og annenplassen og en sølvmedalje kunne være bare noen få hundredels sekund — ikke stort mer enn forskjellen mellom det å ha lange eller korte negler.
Når en konkurranse var avsluttet, lyste 38 000 lyspærer straks opp og kunngjorde resultatene sammen med deltagernes bilde og status på to kjempemessige fjernsynsskjermer, som begge var fire etasjer høye. Over 1500 kilometer videobånd og omkring 350 kilometer film representerte dessuten den ærgjerrigste, den mest teknisk avanserte og også den mest kostbare gjengivelse av de olympiske leker til dags dato. Og 92 fargefjernsynskameraer sendte programmer verden rundt ved hjelp av satellitt.
Seierherrene og taperne
En mengde verdensrekorder og olympiske rekorder ble slått. Men de som tapte, var vanligvis enige om at baron de Coubertin tok feil da han sa: «Hensikten med de olympiske leker er ikke å vinne medaljer. Det som teller, er å delta.» Olympiadeltagerne i dag mener at det eneste som teller, er å vinne. Mange viste dette ved den måten de deltok i lekene på.
En av deltagerne, skriver Psychology Today, «sitter alene med hodet bøyd og øynene lukket og bygger opp en følelse av aggresjon og hat overfor den neste motstanderen». Andre tok syntetiske hormoner for å bygge opp musklene. Noen få gjorde bruk av såkalt blod-doping for å øke oksygeninnholdet i blodet. Noen uker før konkurransen ble de tappet for blod, som så ble ført inn i kroppen deres igjen like før de skulle konkurrere. Mange tok forskjellige medikamenter for å bli mer utholdende. En idrettsmann brøt sammen som en direkte følge av et medikament han hadde tatt.
En fekter ble grepet i fusk. Fekting blir bedømt elektronisk. Hvert støt mot motstanderens brystvern blir automatisk registrert på en poengtavle. Men denne fekteren hadde en elektronisk innretning i håndtaket på våpenet, slik at hver gang han trykket på en knapp, ble det registrert et støt. Han ble imidlertid for dristig og «plasserte» et støt uten å være nær motstanderen. Hans våpen ble undersøkt, innretningen ble oppdaget, og han ble bortvist fra lekene.
En trener ga uttrykk for hva det i virkeligheten nå kreves for å vinne i de olympiske leker. Han sa: «Et land må ansette profesjonelle idrettsutøvere hvis det ønsker å vinne i amatørkonkurranser.»
En mørk framtid
Mange observatører innrømmer at de olympiske leker går en usikker framtid i møte på grunn av så mange tiltagende problemer. En avis i Montreal omtalte den «desillusjoneringens ånd» som knyttet seg til konkurransen. Den hadde også konstatert en «undergraving av prinsipper» og en «svekket sportsånd».
Prins Philip fra Storbritannia sa: «Når folk synes at det viktigste er at et land vinner en masse medaljer eller hva det nå er, da mener jeg det er best å skrinlegge konkurransene. Da blir de meningsløse.» Han betegnet det som «ytterst uheldig» når det blir sagt at et lands regjering vil foreta en nærmere undersøkelse av hvorfor dets idrettsutøvere ikke vant så mange medaljer.
En skuffet kanadisk bokser sa: «Jeg vil ikke konkurrere i de olympiske leker igjen, ikke om jeg så fikk en million dollar. Det er ikke verdt de offer en må bringe, for det er altfor mye politikk med i spillet. De store land deltar i lekene på idrettsutøvernes bekostning.»
De som så tilbake på lekene, stilte blant annet disse spørsmålene: «Hvor mange flere prinsipper kan brytes? Hvor mye mer fusk, doping og politisk krangel kan de olympiske leker tåle? Hvor mye mer penger må brukes? Hvor mye må lekene ’stimuleres’ av forretningsverdenen for å kunne drive videre på en urealistisk sky?»
Spørsmålene dreier seg i virkeligheten om dette: Har de olympiske leker, slik de ble gjennomført her i Montreal, avgått ved døden? Svaret vil bli gitt i Moskva i 1980, om ikke før.