Har du sett Guds underverker på dypet?
MENNESKENE kan utrette store ting på grunn av den hjerne de er utstyrt med. Men som oftest kopierer de ting i naturen eller oppdager at det de finner opp, allerede har vært i bruk i årtusener i plante- og dyreriket. Og det finnes mange naturfenomener som menneskene ikke kan etterligne. På de store havdyp finner vi for eksempel en endeløs rekke av underverker.
På havdypene finner vi for eksempel et fenomen som betegnes som kaldt lys. Forskjellige selvlysende fisker omdanner nesten 100 prosent av energien til lys, og det utvikles følgelig ingen varme under reaksjonen. Noen insekter som lever på landjorden, har også denne evnen, men det er i havet vi finner den i størst variasjon og omfang. Skapningene der benytter denne evnen for å beskytte seg, for å få tak i mat og for å tiltrekke seg en make.
Ualminnelige «byggherrer»
Menneskene har utfoldet en omfattende byggevirksomhet. Ved hjelp av datamaskiner og detaljerte planer, sprengstoff, svære gravemaskiner, høye kraner og alle slags fagfolk er det blitt oppført store og imponerende byggverk. I havet finnes det imidlertid «byggherrer» hvis verk på mange måter langt overgår menneskets. Det er som om Skaperen har villet understreke overfor mennesket at skaperevnen kommer fra Gud, og at mennesket har fått de evner det har, fra Gud. Mennesket har ingen grunn til å rose seg av sin visdom. — Jer. 10: 23, 24; 1 Kor. 4: 7.
De vakre korallformasjonene hører til de mest imponerende byggverk i havet. Særlig i Stillehavet finnes det hundrevis av koralløyer og atoller (øyer som danner en ring omkring en lagune), og det er først i de senere år at mennesket til en viss grad har forstått hvordan disse er blitt dannet.
Koraller er små dyr som kalles polypper. De fleste av dem er bare en brøkdel av en centimeter lange, skjønt noen av dem kan bli opptil 30 centimeter i diameter. Polyppene har en sylinderformet kropp med en munn i den ene enden. Den andre enden er festet til havbunnen. Fordi polyppene opptar kalsium fra havvannet, danner de kalkskjeletter. Når de dør, bygger andre polypper videre på skjelettene. Skjeletter, fra utallige milliarder polypper har dannet øyer og undersjøiske rev. Det store barrièrerev utenfor nordøstkysten av Australia er verdens største korallformasjon. Det er cirka 2000 kilometer langt. Slike rev kan utgjøre en fare for skipsfarten. Men de kan også beskytte skipene mot uvær, ettersom farvannet mellom revene og fastlandet er rolig.
En undersjøisk «korallhage» er et av de vakreste syn som møter en i havet. Vi finner et utall av mønstre i alle slags sjatteringer og nyanser av rødt, oransje, gyllenbrunt, gult, purpur og grønt. Noen av dem ser ut som trær med stjerner ytterst på greinene; noen ligner blad, bregner eller vifter; andre igjen ligner sopper, katedraler eller ørsmå orgelpiper. En korallhage er også hjem for mange andre dyr — sjøanemoner, maneter og alle slags fargerike fisker holder til i og omkring de vakre korallformasjonene.
Korallrevet er blitt omtalt som «kanskje det mest kompliserte samfunn i naturen». Professor John D. Isaacs, som leder havforskningen ved Scripps oseanografiske institutt, sier: «Fra sitt langsomt synkende fundament, gamle vulkanske fjell, har skapningene i korallformasjonene reist de største organiske byggverk som finnes. Selv den minste atoll overgår langt samtlige av menneskenes største byggeprosjekter, og en stor atoll kan hva stoff-mengde angår, nesten måle seg med alle de menneskelagde byggverk som nå eksisterer.» Stopp opp et øyeblikk og tenk over hva det egentlig innebærer.
Et merkelig, men vellykket kompaniskap
Innbyrdes avhengighet er det grunnleggende prinsipp for livet i havet. Noen ganger finner vi at dette prinsipp kommer til uttrykk på de merkeligste måter. Det finnes hundrevis av forskjellige tilfelle av kompaniskap eller samarbeid mellom forskjellige livsformer. Noen av dyrene i havet utfører for eksempel tjeneste som «leger» eller i hvert fall som «rengjøringseksperter». Til disse hører visse reker og havengelen, som fjerner parasitter fra visse fisker. Disse «legene» venter på sitt «kontor» i revet — vanligvis en nisje i korallformasjonen — på at «pasientene» skal komme for å få behandling.
En gul mulle (Upeneus martinicus) drar for eksempel i stim til «legen», en havengel. Fiskene hviler tålmodig på sanden mens de venter på tur. Når turen kommer til den enkelte fisken, blir den rød. Når behandlingen er ferdig, blir den hvit og gul igjen som normalt, og den neste «pasienten» blir rød.
Noen fisker blir behandlet mens de står på hodet eller på halen. Enkelte «rengjøringseksperter» betjener en rekke andre skapninger også, ja, noen reker vil til og med rense et menneskes hånd og fingernegler. Andre velger seg ut spesielle «kunder» eller fiskearter som de spesialiserer seg på.
Dette samarbeidet, som kalles symbiose, er til gagn for begge parter. Den som blir behandlet, får fjernet parasitter, sykt kjøtt og bakterier, og eventuelle sår kan begynne å bli leget. Den som står for behandlingen, får på sin side mat.
Den fisken som blir betjent, gjør som oftest ikke «rengjøringsekspertene» noe. Den setter pris på den tjeneste de yter. Murenen og noen andre fisker slipper til og med «rengjøringsekspertene» inn i munnen sin for å få tennene rengjort. Sjøanemonen lar en reke krype trygt over de giftige tentaklene og utføre sitt rengjøringsarbeid, samtidig som reken blir beskyttet og får litt av den maten som kommer i anemonens vei. Den lille klovnfisken og jomfrufisken pleier også å inngå kompaniskap med sjøanemoner. Pilfisken holder til blant de skarpe piggene til sjøpinnsvinet. Den livsfarlige maneten som kalles det portugisiske krigsskip, lar Nomeus, en liten fisk, søke beskyttelse inne blant tentaklene, som normalt lammer andre fisker og fører dem opp til manetens munn.
Et komisk kompaniskap, som ikke desto mindre er utbytterikt for begge parter, er kompaniskapet mellom eremittkrepsen og sjøanemonen. Det hender at eremittkrepsen lar en sjøanemone sette seg på ryggen eller på skjoldet. På denne måten får anemonen en ridetur til de steder hvor det er mat å finne, mens tentaklene beskytter krepsen mot fiender.
Til og med den grådige haien har en partner, nemlig sugefisken. Sugefisken har en stor sugeskål på hodet. Som kompensasjon for de tjenester den yter haien ved å gjøre den ren, får den feste seg til haiens underside, og der kan den forsyne seg av det som blir til overs når haien finner seg et måltid.
Energibesparelser
Mange av de mindre skapningene i havet får den maten de trenger, uten a bevege seg noe særlig, og noen, deriblant «rengjøringsekspertene», får maten brakt. Men det er annerledes med de store fiskene som ferdes ute i havet. Hvorvidt en fisk der skal få seg nok mat eller ikke, er for en stor del avhengig av fart. Mange fisker er derfor hurtige svømmere. Det har vært svært vanskelig å kontrollere topphastigheten nøyaktig. Det skyldes at farten ikke er jevn. Vanligvis er det bare en lynsnar bevegelse eller et plutselig framstøt som skal til for at fisken skal få tak i et bytte som er på vakt. Fiskenes hastigheter over lengre strekninger er blitt målt, men det er vanskelig å fastslå dem helt nøyaktig. Den aktive tunfisken, den eneste fisk hvis kroppstemperatur er høyere enn sjøtemperaturen, svømmer hele tiden, fordi den er tyngre enn havvannet. Tunfisken svømmer tilsynelatende konstant i en fart av 14 kilometer i timen Én melding går ut på at en sverdfiskart kan oppnå en hastighet på cirka 80 kilometer i timen. Barracudaen svømmer også svært hurtig. Det sies at flygefisken oppnår 56 kilometer i timen før den skyter opp av vannet og lar seg gli gjennom luften et langt stykke. En mener at tunfisken og delfinen oppnår enda større hastigheter. Selv den store djevlerokken, som svømmer ved å slå med «vingene», kan oppnå så stor hastighet at den kan hoppe et godt stykke opp av vannet.
Slike fisker er virkelig muskel- og energibunter. Men det er ikke bare det som forklarer hastigheten. Problemet er at vann er cirka 800 ganger tettere enn luft. Vann gir også mye større motstand. For skip krever motstanden i vannet og turbulens eller virvelbevegelser et stort energiforbruk. Skipskonstruktørene har prøvd å finne måter å løse dette problemet på. De har grunnet på slike spørsmål som: Hva kommer det av at hurtigsvømmende fisker, for eksempel tunfisken, oppnår større hastighet enn matematikerne sier at de skulle klare? Hvordan kan tunfisken og haien gli så lett gjennom vannet uten å skape turbulens?
En kjenner noen svar. Disse fiskene er for det første høyst strømlinjeformet. De som konstruerer undervannsbåter, har prøvd å etterligne denne formen. Hurtigsvømmende fisker kan også legge finnene tett inntil kroppen. Skjellene tilpasser seg tydeligvis trykket fra vannet for å hindre at det oppstår virvelbevegelser. Men den største hemmeligheten ved deres hastighet, som lenge var et mysterium, ligger i selve oppbygningen av skinnet, som er elastisk og fleksibelt. Delfinens seige, læraktige skinn har øyensynlig et underlag av olje, noe som gjør at det gir etter for virvelbevegelser og eliminerer dem. Skinnet til mange hurtige fisker er dessuten porøst og dekket med slim, som danner tråder som gjør at fisken glir lett gjennom vannet. Forskere som har prøvd å anvende disse prinsippene innen skipsbyggingen, har brukt tråddannende stoffer og kommet til at de derved kunne minske vannets motstand med opptil 70 prosent. Dette er imidlertid så kostbart at en videre utvikling foreløpig er utelukket.
Det er aldri kjedelig å utforske havet
Skaperen har frambrakt en uendelig variasjon av livsformer på landjorden som kan holde menneskenes sinn beskjeftiget i all evighet. Det samme er tilfelle i havet. Der finner vi de merkeligste skapninger, som alle spiller en viktig rolle for den innbyrdes avhengighet, skjønt det ikke alltid er helt klart hvordan de gjør det.
Vi har for eksempel slimålen, som er utstyrt med tre hjerter, hvorav det ene er uten nerver. Munnen er ganske enkelt et rundt hull. Den har tenner på tungen og et enkelt nesebor. Slimålen holder til på havbunnen og ligger vanligvis halvt nedgravd i mudderet. Den utskiller så mye slim at hvis en slimål på mellom 25 og 40 centimeter ble lagt i en liten bøtte med vann og så ble tirret, ville en etter noen sekunder kunne løfte opp hele innholdet i bøtten som en eneste stor slimklump. Slimålen kan også slå knute på seg selv. Hva er hensikten med det? Jo, på den måten kan den benytte seg av vektstangprinsippet og lettere få tak på en døende fisk med raspetungen sin. Slimet gjør også at den er nokså glatt. Ved å trekke seg gjennom knuten kan den «stryke av seg» slimet. På denne måten blir den kvitt overflødig slim som ellers kunne tilstoppe gjelleåpningene.
Rankeføttingene er kjente, men ikke desto mindre spesielle skapninger. Den arten som kalles rur, er svært upopulær blant sjøfolk, for den pleier å feste seg til båtenes skrog og er nesten umulig å få fjernet. Rankeføttingene skaper friksjon og forårsaker at båtene bruker mer brennstoff. Denne lille skapningen produserer et sementstoff som er så sterkt at den kraft som skal til for å fjerne et lag som bare er 0,075 millimeter tykt, tilsvarer 500 kilo pr. kvadratcentimeter! Sementen motstår hete og kulde, sterke syrer og alkalier, organiske løsningsmidler og vann. Det binder praktisk talt alle slags stoffer sammen. Ettersom det blir hardt i saltvann, kunne det med fordel brukes innen medisinen. Tannlegene ville her ha det ideelle sementstoff til å holde fyllinger i tennene på plass. Det ville likeledes komme til nytte innen den plastiske kirurgi og ved behandling av beinbrudd. Et slikt sterkt bindemiddel ville kunne utnyttes på utallige måter i industrien. Vitenskapsmennene gjør seg iherdige anstrengelser for å analysere dette stoffet og framstille det syntetisk, men det har ennå ikke lykkes dem å gjøre det.
Etter at rankeføttingene er blitt klekket ut og har gjennomgått larvestadiet, slår de seg ned i (i virkeligheten «på») et passende «hjem» ved å feste seg til det ved hjelp av sementen. Det vulkanformede skallet har fire plater som åpner seg ved «krateret», slik at de fjærlignende føttene kan strekke seg ut og virvle plankton inn i munnen. Rankeføttingene fester seg til steiner, skjell, hvaler, båter og til og med til harde oljeklumper. Det finnes også rankeføttinger som fester seg til andre rankeføttinger.
Mange rankeføttinger har både hanlige og hunlige kjønnsorganer, men de fleste av de vanligste artene befrukter ikke seg selv. Men hvordan kan de finne en make når de sitter fast? Dette er egentlig ikke noe problem for rankeføttingene. Ettersom de lever tett innpå hverandre, behøver de bare å finne en passende make blant en av naboene. Så danner de en bro over til maken ved hjelp av et langt rør som kan trekkes tilbake.
Det finnes én art av rankeføttingene som ikke fester seg til båter, men velger steiner under vann. Mange liker disse rankeføttingene mye bedre, ikke bare fordi de lar båtene være i fred, men også fordi de kan bli opptil halvannet kilo og er en spiselig delikatesse. Smaken minner mye om hummer og krabbe.
På bakgrunn av alt dette må vi være enig i det salmisten sang:
«De som fór ut på havet i skip,
som drev handel på store vann,
de så Herrens gjerninger
og hans underverker på dypet.» — Sl. 107: 23, 24.
De som søker lenger ned enn til de øverste lag, ja, ned til de store dyp, blir vitne til enda mer imponerende underverker. De har oppdaget mange ting som har vist seg å være til gagn for menneskene på landjorden. Likevel må de innrømme at de ikke engang har ’berørt overflaten’. Det er uendelig mange ting menneskene fremdeles ikke har kjennskap til når det gjelder underverkene på dypet. De utgjør et uuttømmelig forråd av opplysninger, føde og rikdommer og kan være til stor glede for dem som har anledning til å ’fare ut på havet’ og utforske dem.
[Bilde på side 17]
Én fisk har sitt hjem blant det portugisiske krigsskips livsfarlige tentakler
[Bilde på side 19]
En fisk som kan slå knute på seg selv