Habitat-konferansen — et håp for menneskeheten?

Av «Våkn opp!»s korrespondent i Canada

ORDET «habitat» betyr «bosted». Generelt sett er planeten jorden menneskehetens bosted eller «hjem», og det som det enkelte menneske regner som sitt «hjem», er gjerne en by eller et tettsted og et bestemt hus.

Menneskehetens hjem er i dag i en dårlig forfatning, og forholdene der blir stadig verre. Noen sier at menneskeslektens liv står på spill. Det var derfor FN kalte sammen til «Habitat-konferansen» i midten av 1976 i Vancouver i Canada.

«Verden er et skip, og alle har dekksplass,» sa miljøvernforkjemperen Barbara Ward på konferansen. Hun understreket hvor alvorlig situasjonen er for jorden som menneskenes hjem, ved å omtale de dårlige livsvilkårene som «dekksplass». På de store skipene er dekksplassen den dårligste og den billigste plassen.

Mange omtalte konferansen som et vendepunkt for FN. Hvorfor? Fordi en mente at konferansens resultater eller manglende resultater ville vise hvorvidt FN har noen som helst mulighet for å løse verdensomspennende problemer.

Hva en håpet å oppnå

De som planla konferansen, prøvde å konsentrere oppmerksomheten om byenes tiltagende problemer. For cirka 100 år siden var det bare 11 byer i verden som hadde over en million innbyggere. Men en mener at det innen 1985 vil være 273 byer på denne størrelsen, og at 147 av disse vil være å finne i utviklingsland.

Hvis den nåværende tendensen fortsetter, vil det i år 2000 være flere som bor i byer enn på landet, og en regner med at verdens befolkning da vil være på mellom seks og sju milliarder. Denne utviklingen i retning av en verden av byboere skaper mange gigantiske problemer.

Tenk for eksempel på at dyrkbar og oppdyrket mark blir ofret for å dekke de voksende byenes økende behov — det blir flere og flere mennesker, men mindre og mindre jord som kan produsere mat til dem. Tenk også på hvor enormt grunnprisene stiger etter hvert som det blir stadig vanskeligere å finne dyrkbar jord. Fjerningen av kloakk og annet avfall og forsyningen av rent vann er to andre problemer som stadig øker i omfang.

Tenk også på utviklingslandene. Det store flertall av verdens fattige bor i landsbyer og slumstrøk i ikke-industrialiserte land. Kan de priviligerte bli tilskyndt til å hjelpe dem som ikke har fått sin rettmessige del av livets goder? Å finne en løsning på slike problemer var blant de mål en håpet Habitat ville nå.

Det var med hensyn til dette siste en mente at Habitat skulle være annerledes enn de fem andre verdenskonferansene som var blitt holdt i FN’s regi i de siste ti årene. Den tok i første rekke sikte på å løse problemene og ikke bare definere dem. Det var også den største og mest representative konferanse som noen gang var blitt holdt. Delegasjoner fra cirka 140 land kom sammen i Vancouver.

Flere uker før delegasjonene ankom, var avisene i Vancouver fulle av stoff om Habitat. Det krydde av plakater på gatene som skulle skjerpe appetitten på det kommende «festmåltid». Flagg og vimpler blafret i vinden fra flaggstenger og lysmaster. En optimistisk ånd gjorde seg gjeldende.

Men det var også mange som stilte seg skeptisk til konferansen. En kjent sanger akkompagnerte seg selv på gitaren mens han sang: «Jeg lurer på hva de mener med alt det de sier — snakk-snakk, snakk-snakk-snakk.» Han ga uttrykk for hva mange mente.

Møtene

Konferansen ble holdt i Queen Elizabeth-teatret i Vancouver. Den startet i en ånd preget av idealisme og håp. Canadas statsminister, Trudeau, sa i sin åpningstale at menneskeheten har kommet inn i en «tid med et interessefellsskap som er av største betydning for at artene skal overleve». Han oppfordret verden til å arbeide i retning av en «kjærlighetsavtale».

Andre forhåpningsfulle skritt ble tatt i løpet av uken. Det ble vedtatt resolusjoner som krevde at noe ble gjort for å løse følgende problemer:

1) At det blir stadig flere slumstrøk og fattigkvarterer.

2) Den usunne flukten fra landsbygda og inn til byene.

3) At spekulanter kjøper opp land og har store fortjenester.

Det ble også uttrykt et ønske om å skaffe rent vann til hele verden innen 1990, om bedre jordvern, slik at ikke dyrket mark går over til byarealer, om å bevare energien og utvikle nye energiformer, om at kvinnene må engasjere seg mer i landets virksomhet, og om at offentligheten i større grad må være med på å treffe avgjørelser.

Et eksplosivt stridsspørsmål

Det forekom imidlertid visse stormvarsler som tydet på at konferansen ikke kom til å bli preget av bare velvilje og samarbeid. Disse varslene hadde forbindelse med de alminnelige forventninger deltagerne knyttet til den avgjørende prinsipperklæringen, som en komité skulle utarbeide. Denne erklæringen skulle blant annet ha en uttalelse om nasjonenes syn på rasediskriminering.

Tidligere samme år hadde FN vedtatt en resolusjon som fordømte sionismen som en form for rasisme og rasediskriminering. En fryktet for at dette stridsspørsmålet kunne forstyrre konferansens harmoni. Ja, avisoverskriftene tydet på at det brygget opp til uvær. Én overskrift lød: «Canadas lovende Habitat vil skrinlegge sionistspørsmålet.» I en annen het det: «Israelere på Habitat håper på den sunne fornufts politikk.»

Dette stridsspørsmålet ble ikke desto mindre opphav til et politisk uvær som truet med å få hele konferansen til å bryte sammen. Allerede den fjerde dagen forlot en rekke representanter for den «tredje verden» salen da lederen for Israels delegasjon tok ordet. Det var dessuten en rekke demonstrasjoner på gatene på grunn av andre politiske stridsspørsmål. Og politiske stridsspørsmål ble tatt opp i talene under forhandlingene. Det var tydelig at en ikke ville klare å holde splittende politiske stridsspørsmål utenfor.

Da den dagen kom da prinsipperklæringen skulle legges fram, var det fremdeles noen optimister som mente at partene skulle kunne enes om en avtale ved kompromiss. Febrilske forhandlinger bak kulissene med hensyn til erklæringens ordlyd tok sikte på å unngå at den såkalte «Gruppe 77» (en sammenslutning av utviklingsland i Afrika, Asia og Latin-Amerika) og den vestlige blokk ble splittet på grunn av sionistspørsmålet.

Til slutt brøt uværet løs. Det «nye flertall», landene fra den «tredje verden» — «Gruppe 77» — talte nå over 100 land. De stemte for at vanlig flertall skulle være tilstrekkelig til å få et forslag vedtatt, og at det ikke skulle være nødvendig med to tredjedels flertall, som tidligere. De vedtok dessuten et sterkt omstridt tillegg til prinsipperklæringen som fordømte bosetting som styrker okkuperingen av «landområder som er blitt ervervet ved tvangsforanstaltninger». Med disse ordene siktet de tydeligvis blant annet til israelernes okkupasjon av arabisk territorium.

På konferansens siste dag ble så prinsipperklæringen med tilføyelser lagt fram til avstemning. Femten land, deriblant Canada, USA og Israel, avsto fra å stemme. Lederen for Canadas delegasjon omtalte sluttresultatet som «en sørgelig og dypt beklagelig sak». USA’s representant sa: «Hvis denne taktikken skal fortsette, er det mye som tyder på at mitt land ikke kommer til å fortsette å støtte og delta i framtidige FN-konferanser vedrørende globale problemer.» Det var naturligvis andre nasjoner som hadde et annet syn på saken.

Enda en gang hadde en stor FN-konferanse understreket at det er en stor kløft som skiller idealer fra virkeligheten i politikken. Habitat understreket splittelsen mellom nasjonene. Mange hadde riktignok gitt uttrykk for sterk medfølelse med de fattige i verden. Men dette kom helt i bakgrunnen for rivaliseringen landene imellom. Den «kjærlighetsavtale» som Canadas statsminister hadde uttrykt håp om, ble i stedet til en ’hatavtale’. En spaltist sa i en av Vancouvers aviser: «Hørte vi — vil historien høre — dødsrallingen fra det FN vi kjenner?»