Angrepet mot Jehovas vitner
ANGREPET mot Jehovas vitner har gradvis tiltatt i intensitet fra 1973 av. Det året nektet myndighetene å gi tillatelse til at vitnene holdt noen planlagte «kretsstevner», hvor en rekke kristne menigheter skulle komme sammen for å få bibelsk undervisning. I desember 1973 ble Jehovas vitners internasjonale stevne med mottoet «Guds seier» i Cotonou avlyst i siste øyeblikk. Tidlig året etter ga myndighetene igjen tillatelse til at det ble holdt kretsstevner, men det var siste gang en slik tillatelse ble gitt.
I denne tiden kunne møtene i vitnenes Rikets saler og i private hjem holdes uforstyrret. Men i slutten av 1974 gikk det rykter om at det offentlige forkynnelsesarbeidet ville bli pålagt visse restriksjoner, og tidlig i 1975 skjedde dette i Mono-området. I februar forbød så de lokale myndigheter i byen Parakou forkynnelse fra hus til hus. Men i andre områder hadde vitnene frihet til å forkynne og til å komme sammen for å tilbe.
Angrepene tar til for alvor
Etter de politiske feiringene den 30. november 1975, da landets navn ble forandret og det ble kunngjort at landet skulle få et nytt flagg, tok angrepene mot Jehovas vitner til for alvor. Politiske slagord ble mer og mer populære, og når vitnene ikke ville rope slike slagord, ble de ofte forhørt av lokale revolusjonskomitéer.
I desember 1975 ble en kretstilsynsmann arrestert mens han var ute i forkynnelsesarbeidet. En politimann som hadde frivakt, ropte det politiske slagordet til ham: «Klar til revolusjonen!» Meningen var at han skulle svare: «Og kampen fortsetter.» Da han ikke svarte etter flere forsøk, ble han tatt med til politistasjonen og holdt i forvaring der.
Der ble det gjort flere forsøk på å tvinge ham til å si det politiske slagordet og synge politiske sanger. Han ble tvunget til å krabbe omkring på knærne og albuene i flere timer. Til slutt, sent på dagen, ble han løslatt etter at noen andre vitner hadde snakket med politiet.
Den samme måneden ble også hus-til-hus-arbeidet forbudt en rekke steder, og for første gang forbød myndighetene møtene i noen Rikets saler. Noen steder overtok de til og med salene. Da K. E. G. en dag holdt på med noe arbeid utenfor Rikets sal i Dowa, i nærheten av Porto Novo, fikk han se en mann komme bærende på noen stolper og begynne å ta mål. Han spurte ham om hva han holdt på med, og fikk da til svar: «Vi overtar deres Rikets sal. Revolusjonskomitéen her har besluttet å stanse møtene deres, og fra nå av vil salen bli brukt til politiske møter.» Og det er det som har skjedd, uten at vitnene har fått noen erstatning for salen.
Fra januar til mars var det flere og flere lokale myndigheter som forbød Jehovas vitners møtevirksomhet og forkynnelse. Rikets saler ble stengt, og noen av dem ble møtesteder for de lokale politiske myndigheter. Regjeringsorganet, Ehuzu (den eneste avisen i Benin), og radioen, som kalles «revolusjonens røst», begynte å komme med sterke fordømmelser av religion i sin alminnelighet og av vitnene i særdeleshet.
Press på arbeidsplassene
På de fleste arbeidsplasser begynte myndighetene å sette av bestemte tider hver uke til flagghilsningsseremonier, synging av patriotiske sanger og roping av politiske slagord. Det ble dessuten arrangert «kurser i ideologi» og forberedende militær opplæring.
I ett distrikt ble det bestemt at de ansatte fra en rekke arbeidsplasser skulle samles den første week-enden i april til et av disse ’ideologikursene’. Dette gjaldt minst 300 arbeidere. Alle fikk beskjed om å komme, også de fire vitnene som var på disse arbeidsplassene. De mannlige vitnene, S. A., C. A. og A. A., fant ut at det var best å holde seg hjemme. Kvinnen, J. T., møtte opp, men nektet å delta i noe som ville krenke hennes kristne samvittighet.
Da S. A. og C. A. kom på arbeidsplassen mandag morgen, ble de arrestert. Fremdeles iført arbeidsklær ble de tvunget til å løpe foran en vogn til politiskolen. Like etter at de hadde kommet dit, ble deres kristne søster, J. T., ført inn. Det ble så gjort forsøk på å få dem til å rope politiske slagord. De ble tvunget til å krabbe omkring på knærne og albuene til de var helt utmattet. Det ble også holdt et ’ideologikurs’ for dem i et forsøk på å få dem til å rope slagordene.
Vitnet A. A. skulle først begynne på arbeidet mandag ettermiddag. Da han kom, ble også han arrestert og tvunget til å løpe foran en vogn til politiskolen. Der ble han slått og tvunget til å krabbe omkring på gulvet og gjøre forskjellige «øvelser». Et av vitnene sa senere at han var fast besluttet på ikke å gi etter, selv om det skulle bety at han måtte være trofast like til døden. Han sa at han fant stor styrke i håpet om oppstandelsen og liv i Guds nye ordning.
I fire dager ble disse vitnene holdt i forvaring og behandlet på denne måten. Så ble de satt fri og ble bedt om å dra tilbake til arbeidsplassen. A. A. ble imidlertid straks utsatt for mer press da han kom dit. Hans overordnede forlangte at han skulle ta ledelsen i flagghilsningsseremoniene og i å rope politiske slagord. Til slutt ble han oppsagt fordi han ikke ville gjøre det. Senere ble også S. A. og C. A. oppsagt av lignende grunner, og det fortelles at J. T. ble arrestert igjen og så løslatt.
Angrepet intensiveres
I begynnelsen av april ble alle mannlige vitner i Gouka menighet i det nordlige Benin arrestert og holdt i forvaring i 72 timer. De ble advart mot å fortsette sin offentlige forkynnelse, samtidig som det ble gjort forsøk på å tvinge dem til å si politiske slagord. Da dette ikke lyktes, ble de løslatt. De fikk imidlertid beskjed om at hvis de fortsatt skulle holde møter i Rikets sal, måtte de synge politiske sanger og si politiske slagord på møtene. Men vitnene kunne ikke gå med på å delta i den slags politisk virksomhet, og de fikk derfor ikke bruke sin Rikets sal.
I en radiotale 16. april sa innenriksministeren, Martin Dohou Azonhiho: «Hvis ikke disse menneskene forandrer metode, skal de få med oss å gjøre.» Han sa videre at han ville utvise representanter for Jehovas vitner av landet innen utgangen av april.
Noen dager senere dro en delegasjon på fire vitner til distriktssjefen i Cotonou II for å svare på de anklager som var blitt rettet mot vitnene. Men da disse vitnene ikke ville si de politiske slagordene, ble de arrestert og ført til politiskolen. Der ble det gjort flere forsøk på å tvinge dem til å besvare kampropet «Klar til revolusjonen!» med ordene: «Og kampen fortsetter.»
Vitnet D. S. forklarte at han var klar til å arbeide og klar til å delta i myndighetenes jordbruksprogram. Men han var ikke klar til å slåss; han var ikke klar til å gå i krig. Han inntok følgelig en fast holdning og nektet å besvare kampropene. De fire vitnene ble holdt i forvaring i ti dager før de ble løslatt.
Den siste uken i april ble det holdt et mange timer langt møte i Cotonou i den hensikt å trekke opp retningslinjer for hvilke tiltak myndighetene skulle treffe mot Jehovas vitner. Avisen Ehuzu for 30. april i fjor hadde overskriften: SEKTEN «JEHOVAS VITNER» FORBYS I FOLKEREPUBLIKKEN BENIN.
Artikkelen sa: «Fra og med tirsdag 27. april 1976 er sekten Jehovas vitner forbudt i hele Folkerepublikken Benins område. . . .
— alle møter av tilhengerne eller av personer som har tilhørt sekten Jehovas vitner, er forbudt;
— husbesøk foretatt av forkynnere fra sekten Jehovas vitner er forbudt;
— De lokale myndigheter vil sette opp en oversikt over all fast eiendom som representanter for og tilhengere av nevnte sekt har benyttet, og bruke den til formål som tjener offentlighetens interesser.»
Avisen sa videre: «Representantene for nevnte sekt og, for å være mer nøyaktig, fedrelandsfiender av enhver nasjonalitet har bare noen timer på seg til å forlate landet etter at disse tiltak er blitt offentliggjort.»
Myndighetene kastet ikke bort tiden når det gjaldt å følge opp beslutningen om å utvise Jehovas vitners misjonærer. Carlos Prosser forteller: «Omkring kl. 10 om formiddagen den 27. april kom politiet og forhørte meg i egenskap av den ansvarlige ved avdelingskontoret. De tok meg med til Cotonou Akpakpa politistasjon og derfra videre til statspolitiet, hvor forhøret fortsatte. Etter at jeg igjen var blitt ført til Cotonou Akpakpa politistasjon, fikk jeg lov til å dra hjem, og jeg var hjemme omkring kl. 11.30. . . . Omkring kl. 20 fikk vi beskjed om at vi var utvist fra den dagen av, den 27. april . . .
Kl. 8.30 den 28. april kom politiet igjen og ba oss pakke koffertene og bære dem ut i varebilen og bli med til statspolitiet. . . . Vi fikk 30 minutter til å gjøre oss i stand på . . . Jeg kjørte den bilen som tilhører Selskapet Vakttårnet, med en soldat til å passe på meg, mens resten av misjonærene ble kjørt av politiet i en annen bil. . . .
To av misjonærene hadde planlagt å dra til Togo og resten til Nigeria. De av oss som skulle til Nigeria, ble eskortert til grensen av politibilen, og de to som skulle til Togo, ble igjen.» På denne måten ble ti Jehovas vitner utvist av landet, og Selskapet Vakttårnets eiendom ble beslaglagt av myndighetene.
Forfølgelse under forbudet
Den 10. mai fikk vitnene i Cana menighet, cirka 120 kilometer nord for Cotonou, beskjed om å møte for den lokale revolusjonskomité dagen etter. Da de kom, ble de møtt av borgermesteren, som gikk for å hente et flagg som de skulle hilse. Da de nektet å hilse flagget, begynte fem personer å slå dem; de slo til og med en åtte år gammel gutt!
Dagen etter ble vitnene ført til nærmeste politistasjon, i Bohicon, og der ble de slått i flere timer uten stans. Det ble gjort forsøk på å tvinge dem til å si: «Ære og seier til folket.» Men de svarte: «Ære og seier til Jehova.» Og da de ble spurt: «Hvem beror vår styrke på?», var det meningen at de skulle svare: «På oss selv», men de sa: «På Jehova.» Politiet fortsatte derfor å slå dem for å prøve å tvinge dem til å gi etter.
Vitnene, også kvinnene og den åtte år gamle gutten, ble holdt på politistasjonen resten av dagen og hele natten. Neste morgen ble det gjort nye forsøk på å tvinge dem til å si kampropene. Da de nektet, ble de slått enda mer. Ved middagstider kom politisjefen, og da han så hvor ille medfarne vitnene var, ga han politimennene beskjed om å stanse, ettersom han ville forhøre vitnene.
Han spurte: «Hvorfor sier dere ikke kampropene? Hva er grunnen?» De svarte at det er fordi de ikke deltar i noe lands politikk, og at de derved følger det eksempel Jesus Kristus satte. «Vi er nøytrale, og vår kristne samvittighet tillater oss ikke å gjenta politiske kamprop.» Men politisjefen sa: «Her må det ligge noe under. Det må være en annen grunn.» De forsikret ham om at det ikke var tilfelle.
Til slutt sa politisjefen at de ville bli løslatt, men at de ikke kunne holde møter i Rikets sal eller utføre sitt forkynnelsesarbeid. Han sa imidlertid at det ville være i orden at de kom sammen i små grupper i hjemmene. Vitnene spurte: «Kan vi få det skriftlig at det er i orden at vi har møtene?» Politisjefen svarte: «Nei, jeg kan ikke gi dere det skriftlig.»
I landsbyen Awhangba Sekou møtte vitnet G. A. noen tilhengere av revolusjonen som ropte politiske kamprop til ham. Da han ikke svarte, kastet fire stykker seg over ham og slo ham bevisstløs. Da sprang de sin vei, tydeligvis i den tro at han var død.
Noen minutter senere begynte han å komme til seg selv, og en av dem som hadde slått ham, så dette et stykke bortefra. Men før han hadde rukket å komme tilbake, kom det noen andre som hadde med seg kjepper og klubber. Vitnet ble så slått av denne nye gruppen og falt igjen, dekket av blod. Nå ble mennene i denne gruppen redde og trodde at de hadde drept ham. De kastet derfor fra seg klubbene og flyktet. Da de var borte, kom G. A. seg møysommelig på beina og klarte å ta seg hjem.
I landsbyen Attogon, i den nordvestlige delen av landet, forsto vitnene at revolusjonskomitéens medlemmer gjorde forberedelser med tanke på å arrestere dem. De flyktet derfor langt inn i skogen om natten. Mennene laget et sted med blikktak over hvor de og deres familier kunne sove. Cirka 40 meter unna laget de et sted hvor de kunne holde møter. De satt på bakken, og trestykker som var buntet sammen, tjente som et bord for den som ledet møtene. Disse vitnene er siden blitt spredt, og noen har flyktet fra landet.
I Aissessa stengte revolusjonskomitéen en Rikets sal, men noen dager senere kom borgermesteren til den presiderende tilsynsmann med nøkkelen og sa: «Ta nøkkelen og gjør salen i stand til et spesielt møte for alle deres medlemmer neste lørdag.» Tilsynsmannen ville ikke ta imot nøkkelen før han hadde fått vite flere detaljer om møtet. Borgermesteren ville ikke si noe mer, men det var tydelig at myndighetene hadde til hensikt å skape vanskeligheter for vitnene, og at de kanskje hadde planer om å arrestere alle sammen. Vitnene flyktet derfor over grensen til Nigeria.
I begynnelsen av mai var D. S., en spesialpioner (en av Jehovas vitners heltidsforkynnere), på vei gjennom Cotonou da noen dro kjensel på ham som et vitne. Da han ikke ville besvare de politiske kampropene de kom med, ble han tatt med til politistasjonen. Han ble slått i en periode på flere uker og ble så sloppet fri. På grunn av slagene ble han nødt til å få legebehandling.
Den 3. mai ble to spesialpionerer som arbeidet i Kandi, cirka 650 kilometer nord for Cotonou, innkalt til politistasjonen samme dag. Da de kom dit, ba politisjefen, Dovonou, om å få se legitimasjonskortene deres. Da han fikk se kvitteringene for at de hadde betalt skatt i de siste årene (disse kvitteringene var festet til legitimasjonskortene), sa han: «Jeg ser at dere adlyder myndighetene, og at dere har betalt skatt.»
Politisjefen ville at pionerene skulle oppgi navnene på andre vitner i området. Men de nektet å gjøre det. De fikk så befaling om å ta av seg skjortene og buksene, og politisjefen sa: «Nå tenker jeg at dere snart vil si oss navnene og samarbeide med oss.»
Han kalte så inn noen politimenn som slo pionerene etter tur med en tykk stokk for å prøve å tvinge dem til å oppgi navnene på sine kristne brødre og søstre. Trass i denne grusomme behandlingen ville ikke vitnene sette sine venners liv i fare ved å gi politiet deres navn eller adresse.
Til slutt ble en av spesialpionerene, I. K., satt i varetektsarrest i Cotonou. Han ble snart klar over at han ikke var det eneste vitnet som satt der. Det var også en rekke andre vitner der som hadde nektet å synge patriotiske sanger og delta i flagghilsningsseremonier, og som ble slått på grunn av det.
Da en ung mann ble spurt: «Hva er grunnen til at du ikke synger eller deltar i denne flagghilsningsseremonien?», svarte han: «Min kristne samvittighet tillater det ikke, og Bibelen godkjenner ikke en slik form for tilbedelse.» Politimannen ga ham da et slag i hodet som gjorde at han begynte å blø neseblod.
Som følge av den hjelp I. K. fikk av sin far og noen vennligsinnete politimenn, ble han løslatt fra fengslet 19. mai. Noen dager senere klarte han å komme seg over grensen til Nigeria. Der ble han innlagt på sykehus, og det tok flere uker før han kom seg etter de slagene han hadde fått.
Kort oversikt over situasjonen
Fordi det blir holdt nasjonalistiske seremonier på skolene, er det få av vitnenes barn som har kunnet gå på skolen siden forbudet. Så sent som 20. mai var det imidlertid en 15-åring som fremdeles gikk på skolen. Men så spurte en av de andre elevene læreren: «Hvorfor skal jeg synge, når A. ikke synger?» Etter at dette hadde gjentatt seg et par ganger, ble læreren nødt til å insistere på at det unge vitnet skulle synge. Han ville ikke, og saken ble kjent på stedet. Da det unge vitnet fikk høre at det skulle treffes strenge forholdsregler, flyktet han over grensen til Nigeria.
Det forholder seg på samme måte på arbeidsplassene. Vitnene blir tvunget til å forlate arbeidsplassene fordi de ikke vil delta i politiske seremonier. Av frykt for å bli arrestert og fengslet skal cirka 600 ha flyktet over grensen til Nigeria og andre til Togo. Politiet har vært på utkik etter mange vitner, særlig etter kjente kristne eldste, og har til og med flere ganger opplyst deres navn over radioen.
Det blir holdt nøye oppsikt med vitnene, noe som framgår av følgende: En av de kristne eldste som fremdeles var igjen i Cotonou, inviterte noen av sine brødre hjem til seg til et måltid for samtidig å styrke og oppmuntre dem. Det var bare ett vitne som hadde kommet, da en av stedets tilhengere av revolusjonen kom for å se om han skulle holde et møte. Den eldste forklarte at han skulle ha noen venner hos seg til et måltid, og spurte om det var ulovlig å invitere venner hjem til seg for å spise.
Som vi allerede har nevnt, er vitnenes Rikets saler i landet blitt stengt, og forkynnelsesarbeidet er forbudt overalt. Mange steder er det svært vanskelig for vitnene å komme sammen selv i små grupper, også familiegrupper, ettersom det blir holdt strengt øye med hva de foretar seg. Noen vitner står opp midt på natten for å studere Bibelen sammen.
I noen deler av landet kan vitnene imidlertid komme sammen mer fritt. Ved å forandre tid og sted for møtene fra gang til gang kan de holde regelmessige møter. I én landsby har borgermesteren til og med sagt at selv om han skulle få beskjed om å arrestere vitnene, vil han gjøre sitt ytterste for å beskytte dem.
Denne borgermesteren er svært foruroliget over at en rekke vitner har forlatt landet av frykt for å bli arrestert. Han har sagt fra at hvis noen av Jehovas vitner blir forulempet på noen måte i hans landsby, vil de som er ansvarlige for det, bli arrestert. Etter det er det ingen som har plaget vitnene der. Denne borgermesteren har sagt til distriktssjefen at vitnene er hans beste folk, at de betaler skatten i tide og er med på dugnadsarbeid.
Det er altså vanskeligere for Jehovas vitner noen steder i Benin enn andre steder. Dette avhenger i de fleste tilfelle av de lokale myndigheter. Men den offisielle politikk går ut på helt og holdent å stanse Jehovas vitners virksomhet og å prøve å få alle til å innordne seg under landets ideologi.
Når verden hater dere, så vit at den har hatet meg før dere! Var dere av verden, ville verden ha elsket sitt eget. Men fordi dere ikke er av verden, men jeg har utvalgt dere av verden, derfor hater verden dere. Husk det ord som jeg har sagt til dere: En tjener er ikke større enn herren sin. Har de forfulgt meg, vil de også forfølge dere. — Joh. 15: 18—20, NTM.
[Kart på side 8]
(Se den trykte publikasjonen)
MAROKKO
ALGERIE
LIBYA
MAURITANIA
MALI
NIGER
BENIN
ØVRE VOLTA
GHANA
NIGERIA
GABON
Atlanterhavet
[Kart på side 9]
(Se den trykte publikasjonen)
NIGER
Niger
ØVRE VOLTA
BENIN
Kandi
Parakou
Gouka
Bohicon
Cana
Aissessa
Awhangba Sekou
Cotonou
Dowa
Porto Novo
GHANA
GUINEABUKTEN