Er et liv som homoseksuell virkelig lykkelig?

EN MÅ ta livet som det er, ikke som en skulle ønske at det ville være. Mange homoseksuelle skulle kanskje ønske at verden ville godta dem som de er — simpelthen som mennesker — uten hensyn til om de foretrekker menn eller kvinner som seksualpartnere. Men det er nå engang slik at folk i sin alminnelighet ikke fullt ut aksepterer en som de vet er homoseksuell.

Den homoseksuelle vil kanskje kalle dette urettferdig eller diskriminerende. Men de fleste føler seg ikke tiltrukket av deres livsform. For dem som er homoseksuelle, eller som er i ferd med å bli det, er det nødvendig å ha dette i tankene. De vil komme til å få problemer på grunn av det syn de fleste mennesker har på homoseksualitet.

Arbeid og selskapelighet

Sett at en som er homoseksuell, gjerne vil ha en god stilling som skolelærer. I slike tilfelle har det gang på gang hendt at foreldre og skolebestyrere har spurt: «Hva vil skje hvis en mannlig homoseksuell underviser gutter? Hva slags innflytelse vil han ha på dem?» Den homoseksuelle synes kanskje at dette er et urettferdig spørsmål. Men kan han egentlig bebreide andre at de stiller slike spørsmål? Læreren har kanskje selv valgt å være homoseksuell, men foreldrene ønsker kanskje ikke at deres barn skal treffe det samme valg.

Her er en annen situasjon som kan oppstå. I de fleste firmaer holdes det av og til en firmafest, og de mannlige ansatte inviteres ofte med damer. Hva gjør en som i hemmelighet er homoseksuell, når det ventes at han skal ta med seg sin hustru, sin forlovede eller sin venninne? I mange tilfelle tar han med seg en pike som han viser stor, men falsk oppmerksomhet.

En homoseksuell fra Dallas i Texas sier: «Det er mange svært ettertraktede unge menn her i byen som går ut med de vakreste pikene de kan finne. Mange av pikene kunne tenke seg å gifte seg med dem, men mennenes eneste hensikt er å bli sett. For å unngå at det oppstår en pinlig situasjon, må de til stadighet skifte piker.» Men ingen kan leve slik hele livet. Hva skjer til slutt?

Han svarer: «Presset er voldsomt. Jeg klarte meg fint i lang tid, men til sist ga jeg opp. Det var ikke riktig, hverken overfor meg selv eller overfor de pikene jeg gikk ut med. Men det viktigste er å overleve, og vi har alle vår egen måte å greie oss på.»

Er det et slikt liv du ønsker å leve? Slike mennesker lever på en løgn, og det gjør de ikke bare når de er sammen med sine homoseksuelle venner, men hele døgnet forsøker de å skjule sitt sanne jeg. Til slutt må mange i likhet med den unge mannen fra Dallas gi opp og slutte å forsøke å skjule seg bak en fasade av respektabilitet.

Familieproblemer og personlige problemer

Noe som gjør problemet enda større, er at noen først «kommer ut av skjulet» etter at de er blitt gift og har fått barn. Da blir de stilt overfor en fortvilt ektefelle, og barna må også få vite det. Noen familierådgivere sier at noe av det mest nedslående de kan bli stilt overfor, er unge mennesker som har fått kjennskap til at en av foreldrene er homoseksuell.

Men hva med homoseksuelle «ekteskap»? Kan ikke de erstatte den vanlige heteroseksuelle samlivsform? Til dette svarer mange homoseksuelle nei. De sier at deres forhold er meget usikkert og ustabilt. Det finnes naturligvis isolerte eksempler på homoseksuelle «ekteskap» som har vart et helt liv, men de er unntagelser, og selv i slike forbindelser kan det ofte forekomme «utroskap». Hvis en tviler på at et slikt forhold er så ustabilt, kan en tenke over hva William Carroll, som er homoseksuell, skriver:

«De homoseksuelle par jeg har kjent, har vanligvis kjempet for å bevare et kjærlig og varig forhold, men svært ofte er disse ’ekteskapene’ blitt stormfulle affærer, hvor begge partnerne forsøker å oppnå den dominerende posisjon. På grunn av følelsesmessige konflikter og forskjellige former for sosialt press varer de fleste av den slags kjærlighetsaffærer ikke så svært lenge — fra seks måneder til to år er antagelig det vanlige.»

Hvorfor er «de fleste av den slags kjærlighetsaffærer» bare kortvarige «stormfulle affærer»? Tenk over hvordan de homoseksuelle oppnår kontakt med hverandre. William Caroll skriver:

«La oss si at du går en tur på gaten en ettermiddag det er pent vær, og ser deg omkring. Blant de mennesker som kommer gående imot deg, legger du tilfeldigvis merke til en ung mann som synes å ha blikket festet på deg. Idet han kommer nærmere, glir øynene hans i brøkdelen av et sekund nedover deg og blir så like hurtig igjen fastnaglet til dine. Denne øyenkontakt — det er noe han forsøker å si deg — fortsetter inntil han har passert deg. Det som har skjedd, er at du nettopp er blitt ’kontaktet’. Enhver som blir kontaktet på denne måten og er interessert, stanser opp, ser kanskje inn i et butikkvindu og ser seg deretter langsomt tilbake. Den unge mannen med det søkende blikket har også stanset litt lenger borte, og han ser seg også tilbake.»

Noen homoseksuelle vil kanskje si at en slik måte å søke kontakt på er under deres verdighet. William Carroll sier imidlertid:

«Jeg tror ikke det er for mye å si at de fleste homoseksuelle menn nesten til stadighet søker kontakt på gater, på kontorer, i forretninger, i foajéer, i selskaper og iallfall på barer for homoseksuelle . . . Den promiskuitet som alt dette bærer preg av, er en uatskillelig del av de homoseksuelles verden.»

En følge av denne «promiskuitet» er, som mange homoseksuelle selv innrømmer, at de ofte overhodet ikke vet hvem det er de går til sengs med. Noen ganger kjenner de ikke engang navnet på hverandre.

Høres dette ut som den rette måten å utvikle et meningsfylt og varig forhold til et annet menneske på? Er det slik en lærer å kjenne noen som en kan stole på? Det er det neppe. Det er ikke så merkelig at resultatet ofte blir «stormfulle affærer»!

En annen skadelig følge av denne «promiskuitet» er kjønnssykdommer. Kjønnssykdommer gjør seg sterkt gjeldende blant homoseksuelle og angriper dem på måter som nesten bare er kjent fra deres verden. Leger melder om gonoré og syfilis i strupen, munnen og endetarmen hos flere og flere homoseksuelle. For mennesker med selvrespekt høres dette neppe tiltalende ut.

En lykkelig framtid?

Og hva med framtiden? De fleste ønsker et visst mål av trygghet når de blir eldre. Tror de homoseksuelle at de kan finne det? De fleste av dem gir uttrykk for noe annet. Hva de tenker, gir Ralph S. Schaffer uttrykk for i en artikkel i bladet Gay Sunshine. Han skriver:

«På hundrevis av møter i de homoseksuelles frigjøringsbevegelser i fire byer har jeg hevet røsten for å snakke om hvor ungdomsorientert de homoseksuelles liv er . . . Det er det mest ondartede og hårdnakkete av våre problemer . Det er tragisk fordi det betyr at halvparten av våre homoseksuelle føler seg ensomme, fremmedgjorte og uønsket. . . . Det snakkes mye om den homoseksuelle ånd, som skulle kjennetegnes av en spesiell og øm kjærlighet. Men hvor er den? Hvordan kan en snakke om noe slikt når millioner av homoseksuelle over 30 er ensomme, isolert, forkastet, uelsket og uønsket! . . . Unge mennesker tror naturligvis ikke at de en dag vil bli en gammel og gråhåret 33-åring. Men tro meg, det skjer hurtigere enn en aner. . . . Gjennom de homoseksuelles frigjøringsbevegelse er jeg blitt kjent med flere homoseksuelle enn ellers i hele mitt liv. [Men] jeg har aldri følt meg så ensom.»

Schaffer føler den håpløshet som alle homoseksuelle blir stilt overfor. Langvarige, trofaste forbindelser — eller bare noe som ligner trygghet — finnes sjelden blant dem.

Det er derfor ikke overraskende at mange homoseksuelle blir dypt deprimert. Bladet Daily Citizen, som kommer ut i Tucson i USA, ba en gang en homoseksuell om å skrive en artikkel om sitt liv. Han begynner sin beretning med ordene: «Hvor ironisk at jeg er blitt bedt om å fortelle hvordan det er å være homoseksuell, nettopp på et tidspunkt da jeg overveier å begå selvmord . . . Det er en kritisk tid. Igjen. Når en mannlig homoseksuell blir eldre, kommer de kritiske periodene hurtigere etter hverandre, og krisene blir alvorligere. Jeg er nesten 40, det vil si for gammel, for tykk . . . for stygg til å kunne . . . tiltrekke en elsker. (Det å ha en elsker er nesten det eneste vern mot den sykelige ensomhetsfølelse som gjør det av med nesten alle homoseksuelle.)» Andre homoseksuelle er enige i dette; de snakker om «frykten for å bli gammel alene».

Er Bibelens syn for strengt?

For de fleste mennesker er det vanskelig å finne lykke og trygghet i dag. Men som det framgår av mange homoseksuelles livshistorie, er tilværelsen for dem enda mer usikker og nesten selvødeleggende. Sammenlign deres beretninger med den uttalelse som apostelen Paulus kommer med angående homoseksualitet: «Gud [overgav] dem til vanærende lidenskaper. . . . og de måtte selv ta straffen for at de var kommet slik på avveier.» (Rom. 1: 26, 27, NTN) Når en tenker over hva mennesker som selv har vært homoseksuelle i mange år, forteller, og ser resultatene av deres livsførsel, må en da ikke innrømme at disse ordene fra Bibelen er sanne? Har de ikke ’selv måttet ta straffen’ for sine gjerninger i form av håpløshet og fortvilelse? Jo, og det innrømmer mange homoseksuelle selv.

Det er derfor ikke overraskende at Bibelen kaller homoseksualitet «vanærende» og sier at «de som gjør slikt, fortjener å dø». (Rom. 1: 32, NTN) Det tilkommer naturligvis bare Gud og hans herliggjorte Sønn å fullbyrde en slik dødsdom når tiden til det er inne. — 2 Tess. 1: 6—10.

«Men er ikke Gud for streng?» vil noen kanskje si. Hvis en er homoseksuell, kan en jo ikke noe for det, kan en vel? Det er nok så at mange føler at det er umulig å gjøre en forandring, og de mener derfor at Guds syn på homoseksuelle er altfor strengt. De sier kanskje at de er «født slik», og hevder at deres tilbøyelighet er arvelig. Men hvis det er tilfelle, hvordan kan det da ha seg at noen bare er homoseksuelle i en del av sitt liv, for eksempel i de senere år? Hvis homoseksualitet er noe som er nedarvet, ville ikke da tendensen gjøre seg gjeldende hele livet igjennom? Det ville være logisk å trekke den slutning. Det må derfor være noe annet enn arvelige forhold som er årsak til homoseksualitet.

En undersøkelse viser at homoseksuelle menn ofte har mindre av det mannlige hormon testosteron i blodet og produserer færre sædceller enn heteroseksuelle menn. Men selv om dette er riktig, kan en med god grunn stille de samme spørsmål som ble stilt i tidsskriftet The New England Journal of Medicine: Er disse mennene homoseksuelle på grunn av mangel på testosteron? Eller synker produksjonen av testosteron etter at de er blitt homoseksuelle? Dette kan ikke avgjøres med sikkerhet.

Noen hevder at homoseksuelle handlinger må være normale ettersom de, som de sier, også forekommer i dyreverdenen. En har for eksempel sett hannaper forsøke å parre seg med andre hannaper. Det at visse dyr gjør visse ting, betyr naturligvis ikke at mennesker skal bruke det som en unnskyldning for å «etterape» dem. Men viser alle de vitnesbyrd en har om dyrenes liv, virkelig at dyr er homoseksuelle? Nei. The Encyclopædia Britannica (1974-utgaven) sier: «Alle disse opplysningene kan imidlertid ikke besvare spørsmålet om hvorvidt noen av disse dyrene er homoseksuelle. En kjenner ingen andre dyrearter enn mennesket som foretrekker regelmessig orgastisk samleie med en av sitt eget kjønn.»

Andre har sagt at når barn ikke har en far som leder familien med fast hånd, kan det bidra til at de blir homoseksuelle. Det kan naturligvis ikke benektes at det er best for en gutt å ha en mandig far som sitt eksempel. (Ef. 6: 1—4) Men hvis det er flere gutter i en familie hvor det ikke er noen far, skulle de da ikke alle bli homoseksuelle, hvis det er denne ene omstendighet som er årsaken til problemet? Men slik er det sjelden. Det er mange gutter som ikke hele tiden har hatt en far til å veilede seg, uten at de av den grunn er blitt homoseksuelle.

Én ting er ekspertene stort sett enige om: En kjenner ikke til den nøyaktige årsaken til homoseksualitet. Det ligger sannsynligvis en kombinasjon av forskjellige faktorer til grunn for at noen foretrekker homoseksuelle forhold framfor heteroseksuelle. Det er imidlertid en annen faktor som en i siste instans må huske: Homoseksuelle har selv valgt sin livsform. Darrel Johnson, som er medredaktør av Gay-Vue, et blad for homoseksuelle, sier om dette:

«Et menneske har tydeligvis mulighet til å tilpasse seg én eller alle de forskjellige former for seksualitet. Ettersom dette er tilfelle, kommer det et tidspunkt da en endelig bestemmer seg for hva en foretrekker.»

Warren Blumenfeld, som er koordinator ved et amerikansk senter for homoseksuelle studenter, sammenligner til og med valget mellom «de forskjellige former for seksualitet» med det valg en står overfor når en skal kjøpe bil. Han sier: ’Noen foretrekker én Cadillac, andre liker bedre en sportsbil.’

De som er homoseksuelle, er det således fordi de selv ønsker å være det. Bibelen sier at det er etter «deres hjerters lyster». Bibelen har derfor rett når den fordømmer disse handlingene og sier at både mannlige og kvinnelige homoseksuelle pådrar «seg selv det vederlag for sin forvillelse som rett» er; de skal ikke «arve Guds rike». — Rom. 1: 24—27; 1 Kor. 6: 9, 10.

Det er derfor logisk å trekke den slutning at de kan forandre seg hvis de ønsker det. Bibelen forteller om noen i det første århundre som utførte slike handlinger, og sier: «Noen av dere har vært slik selv. Men dere ble vasket rene.» — 1 Kor. 6: 11, UO.

Finn det virkelige liv

En som er homoseksuell, kan spørre seg selv: Kan jeg ærlig og oppriktig si at jeg har funnet sann tilfredshet i denne livsform? Tusener av homoseksuelle har gjort den smertelige erfaring at det homoseksuelle liv ikke er lykkelig. William Caroll, som selv er homoseksuell, sier at det «kan føre til kynisme, fortvilelse og selvmord». Hvorfor skulle du utsette deg for dette? Hvorfor ikke forandre din levemåte i likhet med de ovennevnte homoseksuelle i det første århundre og virkelig glede deg over tilværelsen?

Utgiverne av dette bladet vil gjerne oppmuntre alle som oppriktig ønsker å bringe sitt liv i harmoni med Guds vilje, og som gjerne vil oppnå sann lykke, til å sette seg i forbindelse med Jehovas vitner. De vil svært gjerne hjelpe andre til å lære hvordan de «kan ha liv og kan ha det i overflod». — Joh. 10: 10, NW.

[Bilde på side 9]

Kan en homoseksuell lærer komme til å påvirke barna?

[Bilde på side 9]

Er homoseksuelle «ekteskap» varige?