Hva ble utrettet i det «hellige år»?
ÅRET 1975 ble av medlemmer av den romersk-katolske kirke verden over betraktet som et «hellig år». Det begynte julaften, den 24. desember, 1974, da pave Paul VI åpnet en «hellig dør» i Peterskirken i Roma.
Hva ble utrettet i dette året? Ble hensikten med dette hellige året oppnådd? Ble forholdene innen den romersk-katolske kirke i det minste forbedret i løpet av dette hellige året? Hvis dette hellige året hadde Guds støtte, er det rimelig å vente at han ville velsigne det.
Hensikten med hellige år
Det første hellige året i den romerskkatolske kirke var år 1300, da pave Bonifatius VIII proklamerte et spesielt «nådens år». Katolikker ble innbudt til å komme til Roma for å vise ærbødighet for gamle steder som ble betraktet som hellige. De som tilba på den foreskrevne måten, fikk avlat, det vil si ettergivelse av syndestraffer.
Til å begynne med ble det feiret et hellig år hvert 50. år, deretter hvert 25. år, så sant ikke kriger eller farsotter gjorde det umulig å dra til Roma. I vårt århundre er det blitt feiret hellige år med jevne mellomrom, i 1900, i 1925, i 1950 og i 1975. Til sine tider blir det proklamert et spesielt hellig år, slik som i 1933.
Hva var hensikten med det hellige året 1975? Cleveland-avisen Press sa: «Selv om paven først og fremst har i tankene en indre fornyelse, sier en høytstående prelat som står paven nær, at paven også håper at det hellige år skal lege de dype sår den romersk-katolske kirke fikk på grunn av den bølge av reformer som fulgte etter det annet Vatikankonsil», som ble holdt ti år tidligere.
I de senere år har den romersk-katolske kirke opplevd stormfulle tider på grunn av uenighet innen dens egne rekker. Både prester og lekmenn har diskutert og kommet med innvendinger mot kirkens læresetninger og framgangsmåter. Resultatet er blitt stor splittelse og uenighet. En overskrift i avisen Chronicle, som kommer ut i Muskegon i Michigan, beskriver situasjonen slik: «Den katolske kirke kjemper fortvilt i omskiftningenes hav.»
I land etter land er dette den situasjon den katolske kirke blir stilt overfor. Den har meget store problemer overalt. I slutten av desember 1974, da det hellige år skulle begynne, ba pave Paul derfor inntrengende om at det måtte oppnås enhet. Han sa at kirken var alvorlig truet av den «polarisering som har oppstått på grunn av avvikende meninger». Ja, han hadde tidligere omtalt denne dissens som «epidemisk» og sagt at den innbefattet «farlige» politiske og sosiale synspunkter som var i ferd med å vinne terreng. Paven klaget: «Dette fenomen, som sprer seg som en epidemi på de kulturelle områder i vårt samfunn, volder oss stor smerte.»
Paven erklærte også at de «utfordrende sønnene» hadde tilføyd kirken «dype sår». Han anklaget både konservative og liberale for å utgjøre en trusel mot kirkens enhet. Han ba inntrengende om at det måtte bli slutt på «uenigheten mellom katolikkene, den stadige kranglingen, den bitre kritikken, . . . og det hemmelige og åpenlyse frafall».
En annen forhåpning
Paven håpet også at det hellige år i noen grad skulle tilveiebringe en løsning på et annet stort problem innen kirken, nemlig det at mange prester og nonner og også vanlige kirkegjengere, forlater det religiøse liv.
Under en audiens i Vatikanet hadde paven sagt til en delegasjon av italienske prester: «De lidelser vi blir utsatt for på grunn av alle de prester som forlater kirken, er vår tornekrone.» Han har siden gjentatte ganger gitt uttrykk for bekymring på grunn av at både prester og lekmenn forlater kirken.
Like før det hellige år begynte, meldte således Roma-avisen Epoca: «Paul VI kom med følgende dramatiske melding: Guds hus ’synes å være forutbestemt til å bli lagt øde’.»
Epoca kom så med denne kommentaren: «Tallene viser en nedgang som ikke kan stanses: Fra slutten av [den annen verdenskrig] til i dag har 10 000 prester i Italia sluttet å bære prestedrakten, i løpet av de neste ti årene må de fleste av våre seminarer stenge, bare 30 prosent av de troende går til messen, og bare ti prosent går til alters om søndagen.»
Innfridde det hellige år de forhåpninger som ble satt til det? Ble dets fremste hensikt — «en fornyelse og en forening» — oppnådd? Ble den splittelse som har gjort seg stadig mer gjeldende i de senere år, mindre? Ble det satt en stopper for frafallet?
Ingen bedring
Iakttagere er enige om at det hellige året 1975 ikke innebar noen bedring. Det fant ikke sted noen «fornyelse» eller noen «forening» av betydning.
Dette innrømmer selv katolske autoriteter. Presten og sosiologen Andrew Greeley sa i en artikkel som sto i San Francisco-avisen Chronicle: «Det har funnet sted en sammensvergelse for å bringe den katolske kirke i vanry. Uheldigvis er denne sammensvergelsen intern», det vil si de som står bak den, er ledende menn innen kirken, de samme som sier at de ønsker en bedring av forholdene.
Greeley hevdet at trass i ønsket om å oppnå en fornyelse og en forening i løpet av det hellige år traff kirkens ledende menn tiltak for å gjøre sårene dypere, ikke for å lege dem. Han nevnte følgende eksempel:
«Kongregasjonen for troens lære (tidligere Sanctum Officium, tidligere Inkvisisjonen) kom nylig med en fordømmelse av den konservative sveitsiske teologen Hans Kung, selv om Kung allerede hadde gått med på ikke å skrive mer om det omdiskuterte emnet.
Den samme kongregasjonen feiret 20-årsdagen for den store paleontologen og mystikeren Pierre Teilhard de Chardins død ved å stadfeste alle de gamle bestemmelsene for boksensur . . .
Biskop Leo Maher i San Diego har nektet alle medlemmer av den nasjonale kvinneorganisasjon (NOW) sakramentene fordi de er for abort.»
Greeley sa: «Og husk at alt dette skjedde i det hellige år da det skulle finne sted en forening eller et forlik.» Han fortsatte: «Men ikke noe forlik for Hans Kung. Ingen frigjøring for medlemmene av NOW. Og ingen frihet for katolske forfattere.» Dette skjedde til tross for den kjensgjerning at «mange kirkelige [ledere] gjør seg til talsmenn for en mildere form for sosialisme, den såkalte frigjøringsteologi, og [til tross for at] den amerikanske kirke arbeider med en bok med tittelen ’Frihet og rettferdighet for alle’, som tar for seg utviklingen i de siste 200 år».
Denne presten bemerket imidlertid at ingen av de restriktive tiltak de kirkelige myndigheter måtte treffe, ville ha noen betydning. Hvorfor ikke? Fordi, som han sa: «Prestene vil fortsatt gi nattverden til medlemmer av NOW. Hans Kungs bok topper fortsatt listen over tyske bestsellere, og svært få katolske forfattere vil ta de nye bestemmelsene om sensur alvorlig.»
Til tross for at de ledende menn innen kirken snakker om «en forening og en fornyelse», uttalte de også fordømmelser, gjorde bruk av ekskommunikasjon og benyttet seg av sensur i det hellige år. Alt dette ble på den annen side angrepet eller ignorert av andre innen kirken. Hvor tydelig er det ikke at det hellige år ikke frambrakte noen «forening» eller noen «fornyelse» av betydning blant presteskapet eller blant lekfolket!
Alt dette fikk Greeley til å si: «Dette er naturligvis et døende dyrs siste krampetrekninger. Et gammelt, kirkelig byråkrati kjemper med døden.»
Nedbrytingen fortsetter
Det hellige år hadde heller ikke noen innvirkning på pavens «tornekrone», det vil si på nedgangen i antallet av prester og nonner. Det hellige år klarte heller ikke å stanse frafallet blant lekfolket.
Biskopen i Providence på Rhode Island, Louis Gelineau, sa at den katolske kirke i løpet av det hellige år «erfarte en viss ’oppløsning’ som organisasjon betraktet». Han sa at det var en betraktelig nedgang i antallet av dem som tar opp prestegjerningen, og at det også var en betraktelig nedgang i antall til stede ved de katolske gudstjenester. Han tilføyde: «Mange katolikker er i høyere grad blitt formet av verden og dens meninger enn av Kristi sinn og av kirken.»
Ved begynnelsen av det hellige år talte Toronto-avisen Globe and Mail om den «prekære mangelen på prester og nonner». Denne mangelen blir stadig mer påfallende. Færre og færre blir prester, og det blir også stadig færre nonner. Ifølge offisielle katolske meldinger i Amerika «har antallet av studenter ved seminarene gått ned med 55,5 prosent, og det samlede antallet av de kvinner som begynner ved klostrene, har gått ned med 81,2 prosent».
Det blir således stadig færre som kan tre i stedet for de prester og nonner som enten forlater kirken eller dør. Et bevis for denne tendensen ble omtalt i Detroit-avisen Free Press sent på året i fjor. Avisen sa: «Antallet av romersk-katolske nonner i verden har gått ned med 24,6 prosent i løpet av de siste fire årene.»
Når det gjelder lekfolket, meldte bladet Time at i De forente stater er det nå bare 50 prosent av katolikkene som overværer den ukentlige messen, sammenlignet med 71 prosent i 1963. Noe som viser i hvor høy grad mange katolikker nå ignorerer kirkens offisielle lære, er en melding om at 70 prosent av katolikkene mener at det bør være mulig for gifte kvinner som ønsker det, å få abort, trass i at kirken i årtier har fordømt abort. Det var få katolikker som godkjente abort tidligere.
Det er dessuten nå 83 prosent av katolikkene som godkjenner befruktningshindrende midler, mens bare halvparten så mange gjorde det for ti år siden. I dag er det bare 32 prosent av katolikkene som godtar dogmet om pavens ufeilbarlighet. Og bare 42 prosent godtar nå læren om at Jesus overga ledelsen av kirken til apostelen Peter.
I land etter land gjør den samme situasjon seg gjeldende. I Italia konstaterer for eksempel kirkens ledere nå at ikke engang én av tre italienere går regelmessig i kirken. I Ungarn blir bare omkring en fjerdedel av landets seks millioner registrerte katolikker betraktet som aktive kirkegjengere. Og i en rapport fra London i det hellige år ble det sagt: «Den romerskkatolske kirke i England og Wales mister 250 000 medlemmer hvert år. Antallet av konvertitter har falt slik at det er lavere enn noen gang før i dette århundre.» Meldingen talte om en «omfattende svekkelse av troen blant engelske og walisiske katolikker».
Nei, det hellige året 1975 tilveiebrakte ikke noen merkbar «forening» eller «fornyelse», hverken blant presteskapet eller blant lekfolket. Frafallet fra kirken fortsetter.
En faretruende tendens for kirken i Italia
En svært faretruende forandring har funnet sted i selve hjertet av den katolske kirke — i Italia. Det er ikke bare det at antall til stede ved gudstjenestene i kirken har gått ned eller at det blir en stadig større mangel på prester og nonner der i landet, men kirken står nå også overfor en annen alvorlig trusel.
Hvilken trusel er det? Det er det innpass kirkens erkefiende nå får blant Italias befolkning, spesielt blant de unge. Denne religionens fiende nummer én er kommunismen. Selv om kommunismen til forskjellige tider nok har tilpasset seg både religionen og andre politiske ideologier, er dens langsiktige mål det det alltid har vært, nemlig å fjerne den religiøse innflytelse og makt overalt hvor den selv får makten.
I Italia har kommunistpartiet kommet langt på vei hva det å få kontroll over eller delta i styre og stell angår. New York Times for 2. desember 1975 sa: «Kommunistene har allerede fått kontroll over eller er med i det lokale styre i fem av Italias 20 regioner, i en tredjedel av landets 94 provinser og i alle større byer fra Napoli og nordover, med unntagelse av Roma.»
At kommunistene er i ferd med å overta den politiske makt, som en gang ble utøvd av kirken eller av de partier den støttet, viste seg tydelig under siste valg, som ble holdt i juni i det hellige år. Til tross for den støtte Vatikanet ga det politiske partiet det foretrakk, hadde de kommunistiske kandidatene størst framgang nesten overalt. De tok ledelsen i alle større byer i nord. De fikk også innpass i sør og fikk til og med innsatt en kommunistisk borgermester i Napoli.
I landet som et hele har nå kommunistene bare to prosent færre stemmer enn det partiet som har makten. Og det kanskje mest faretruende ved denne tendensen med tanke på framtiden er det forhold at de fleste av de yngre velgerne stemmer på kommunistene.
I de siste 30 årene har den katolske kirke i Italia offisielt vært imot de kommunistiske kandidater. Katolikkene er gjentatte ganger blitt advart mot å stemme på kommunistene, idet de er blitt truet med å bli ekskommunisert. I juli i det hellige år sa de romersk-katolske biskopene i Lombardi at prester som oppmuntret italienerne til å stemme på kommunistene, måtte avsverge sin tro eller regne med å bli ekskommunisert.
Den vatikanske avisen l’Osservatore Romano offentliggjorde en uttalelse av biskopene i den nordlige delen av Italia, hvor de ga uttrykk for sin misnøye med utfallet av valget i juni, da kommunistene fikk 2,5 millioner av stemmene og nesten slo regjeringspartiet, som blir støttet av Vatikanet. Og i slutten av det hellige år, i november, kom pave Paul med nye advarsler til de katolikker som støttet kommunistpartiet. Men det har i noen tid vært tydelig at stadig flere vender det døve øre til slike advarsler.
Når vi tar alle kjensgjerninger i betraktning,må vi følgelig trekke den slutning at 1975 var alt annet enn et hellig år for den romersk-katolske kirke. Det medførte ikke noen «forening» og ikke noen «fornyelse». I stedet øker problemene overalt, selv der hvor kirkens makt er størst, i Italia.
Nei, 1975 var ikke noe hellig år i ordets egentlige betydning. Og den viktigste grunnen til det er at Gud ikke sto bak proklameringen av dette året. Som Salme 127: i sier: «Dersom Herren ikke bygger huset, arbeider de forgjeves som bygger på det.»