Hvem er herre i huset?

DETTE er ikke et urealistisk spørsmål i dag. Ifølge Toronto-avisen Star sa en professor ved et seminar angående barns og foreldres rolle: «Det er en alarmerende økning i antallet av ’maktsyke barn’ i Nord-Amerika som dirigerer og dominerer sine foreldres liv.»

Hvordan er det hjemme hos deg? Legg merke til at denne professoren ikke sa at foreldrene ønsket at det skulle være slik, eller at de innrømmet at det var barna som bestemte. Men hvis barna «dirigerer og dominerer sine foreldres liv», hvem er det da som i virkeligheten er herre i huset?

Hvor mange barn er det ikke som får det som de vil, ved å hyle og skrike? De får kanskje ikke viljen sin hver gang, men ofte nok til at de fortsetter å forsøke seg. I noen familier er det i virkeligheten barna som bestemmer hva foreldrene skal gjøre, ja, til og med når de skal komme og gå.

Uansett om det er slik hjemme hos deg eller ikke, er dette problemet så utbredt at det er noe alle familier bør tenke over. Hvorfor oppstår det i det hele tatt et slikt problem? Hvordan kan en løse det eller hindre at det oppstår, og hvilke resultater vil det gi?

Hvorfor blir barn tyranner?

Hva er det som får et barn til å forsøke å bli «herre i huset»? En grunnleggende årsak er at det er ufullkomment, akkurat som foreldrene er ufullkomne. Bibelen nevner dette når den sier: «Dårskap er bundet fast til den unges hjerte.» (Ordspr. 22: 15) Til denne ufullkomne tilbøyeligheten kan en legge følgende faktorer og påvirkninger:

Det første skritt i retning av å gjøre et barn til «herre i huset» blir kanskje tatt når foreldrene forsøker å bestikke det til å oppføre seg pent. De sier kanskje: ’Hvis du er snill i butikken, skal jeg kjøpe sukkertøy til deg.’ De gir ikke barnet en gave som uttrykk for sin kjærlighet og gavmildhet. Nei, de bestikker det og lar det ta ledelsen ved å tilfredsstille det. Tror du ikke at et barn merker dette?

Mange barn lærer således hvordan de kan få taket på sine foreldre ved å drive en form for utpressing. En gutt sa: «Jeg får det som jeg vil, for jeg lar mor tro at jeg vil være slem.» Ja, han hadde taket på henne. Noen sier kanskje: ’Men lærer han ikke å oppføre seg skikkelig?’ Nei, tvert imot. Denne gutten sa: «Jeg må naturligvis være slem ofte nok til å overbevise henne om at hun ikke betaler meg forgjeves.» Så hvem er det i virkeligheten som bestemmer?

En annen faktor er den innflytelse som barnets omgivelser øver på det. Det ser kanskje hvordan andre barn herser med sine foreldre, og forsøker å gjøre det samme. ’Hvis du er en far eller en mor, bør du ved det første tegn på at ditt barn forsøker seg i den retningen, opptre bestemt, men kjærlig og derved hjelpe det til å forstå at det ikke er det som bestemmer.

I Ulster i Irland er det mange barn som er med i gjenger som kaster stein, og som utøver en betydelig makt på skolen og i nabolaget. Dette sprer seg lett til hjemmet; de ønsker å bestemme der også. I en rapport om situasjonen i Irland blir det sagt:

«Noen foreldre ser ut til å være redd for sine barn. ’Han er sterkere enn en mann,’ sa en mor om sin 11 år gamle sønn. ’Det var derfor jeg tok ham med til legen. Han skremmer meg.’»

Et barn forsøker kanskje også å være «sjef» hjemme fordi det ikke riktig vet hvem det ellers er som bestemmer. Kanskje foreldrene tretter og diskuterer høylytt hva som skal gjøres. Faren roper at det er han som bestemmer, mens moren opprørsk og sarkastisk svarer igjen. Hvilken virkning har det på barnet? Det benytter seg kanskje av gnisningene og spiller den ene av foreldrene ut mot den andre og dirigerer dem på en slik måte at det til en viss grad er barnet som er herre i huset.

Hva kan en gjøre?

Det kan være mange faktorer og problemer som får et barn til å ta ledelsen, men det er ingen tvil om at det gir dårlige resultater. Barnet er ikke lykkelig — det lider under det og utvikler seg ikke på rette måte.

En rapport fra Israel sa følgende: «Den makten disse unge despotene utøver innen familien, gjør dem tydeligvis engstelige for å møte den harde virkelighet utenfor hjemmet. . . . De er redd for at de ikke vil ha noen å vende seg til når de får behov for det.»

Hva er så løsningen? Det er ikke en eller annen ny teori eller noe en barnepsykolog nettopp har funnet fram til. Det er hovedsakelig å anvende den veiledning som ble nedskrevet i Bibelen for lang tid siden.

En del av Skaperens veiledning går ut på å betrakte et barn i familien som en del av en ordning hvor faren er overhode. Faren skal ikke være en tyrann eller en hard sjef, men et kjærlig og hensynsfullt overhode for både sin hustru og sine barn. (Kol. 3: 18—21) Hvis et barn skal merke og respektere dette, er det innlysende at faren må påta seg sine forpliktelser. Moren bør også regelmessig vise at hun har respekt for og samarbeider med ordningen.

Verdien av at begge foreldrene samarbeider om dette, forstår en når en ser hva som skjer når de ikke gjør det. Boken Between Parent & Child kommer inn på hvordan det er i hjem hvor faren unndrar seg sitt ansvar, og moren er «den siste appellrett i alle viktige saker».

«Ektemannen i et slikt hjem ser ut til å unndra seg oppgaven som overhode. Han omtaler åpent sin hustru som ’sjefen’. Når barna spør ham om noe for at han skal avgjøre det, sier han vanligvis ’spør mor’. I slike hjem vokser barna opp med liten respekt eller beundring for menn. Både guttene og pikene ser faren gjennom morens øyne: som en søt, men umoden gutt, en godmodig fyr.»

Guds Ord sier derimot: «Dere fedre, vekk ikke sinne og trass hos barna, men gi dem den oppdragelse og rettledning som er etter Herrens vilje.» (Ef. 6: 4, NTN) Ja, faren er familiens overhode, og det er nødvendig at han leder og er med på å oppdra barna. Er det slik hjemme hos deg?

Bibelen viser også hvor viktig det moren gjør, er for familien. Når hun respekterer sin manns lederskap, kan hun samarbeide med ham i oppdragelsen av barna. Ordspråkene 14: 1 sier: «Kvinners visdom bygger sitt hus, men dårskap river det ned med sine hender.» — Jevnfør Ordspråkene 1: 8; 3 Mosebok 19: 3.

Betyr dette at et barn ikke får anledning til å uttrykke seg eller utvikle seg? Nei, på ingen måte. Men foreldrene kan gi det et visst ansvar og en viss uavhengighet på en slik måte at det fortsatt er klar over at det ikke er herre i huset. En mor skal ikke spørre: ’Hva vil du ha til frokost?’ Men hun kan si: ’I dag skal vi ha grøt. Vil du ha havregrøt eller semulegrøt?’ Det gir barnet et visst mål av selvstendighet og anledning til å velge, men samtidig blir det gjort oppmerksom på at det ikke er det som bestemmer.

Noe som er viktig

Hvis et barn skal lære at det ikke er herre i huset, er det nødvendig med tukt. Noen foreldre er imot dette. Og du kan være forvisset om at det er mange barn som er det. Men legg merke til hva barnepsykiateren Wayne Weisner sier:

’Barn må få tukt for å kunne bli veloppdragne. De til og med ønsker å bli tuktet. De godtar den villig fra foreldre som er bestemte, men alltid rettferdige. Begge foreldrene må være helt enige om hva tukten skal bestå i, ellers oppfanger barnets radar straks uoverensstemmelsen og oppfatter den som en ubetinget oppfordring til å være ulydig.’

Slike oppfatninger er naturligvis bare gjentagelser av det som ’Gud for lenge siden lot nedskrive som den beste handlemåte foreldre kunne følge. Han sa: «Ris og tukt gir visdom; men en gutt som er overlatt til seg selv, gjør sin mor skam.» — Ordspr. 29: 15.

Det må innrømmes at det er mange hjem hvor det er barna som bestemmer, og hvor barna dikterer og kontrollerer sine foreldre. Men dette er ikke lykkelige hjem. Foreldrene er ikke lykkelige. Barna er ikke lykkelige, og de vil heller ikke bli det. Guds Ord viser tydelig at den største lykke og de beste resultater blir oppnådd når en kjærlig far påtar seg sin oppgave som familiens overhode og samarbeider med en hustru som viser den rette respekt. Denne ordningen skaper en trygg atmosfære og gir barna god veiledning, noe som hjelper dem til å vokse opp og bli likevektige og modne mennesker.