Kan vitenskapsmennene frambringe liv?
I ÅRENES løp har vitenskapsmennene gjort en rekke oppdagelser eller lansert visse teorier som har gitt folk inntrykk av at liv kan bli eller allerede blir frambrakt i laboratoriet.
Legg merke til disse avisoverskriftene: «Den dag er kommet da mennesket framstiller virus» (Vancouver-avisen Sun, 16. august 1962); «Amerikanske vitenskapsmenn blir anmodet om å gjenskape liv» (New York Times, 14. september 1965); «Mulig å frambringe liv innen fem år, (New York Times, 18. januar 1966); «Ikke lenger bare en drøm at liv vil bli frambrakt i laboratoriet» (Buffalo-avisen Evening News, 7. desember 1970); «Rikelig med kjemisk grunnlag for liv funnet i verdensrommet» (New York Times, 23. november 1973).
Men har vitenskapsmennene i sitt arbeid med virus og molekyler virkelig kunnet frambringe liv i et prøverør?
Den franske mikrobiologen Rene Dubos tok dette spørsmålet opp i essayet «Livets mysterier» i 1974-utgaven av The Encyclopædia Britannica. Legg merke til hva han sier om påstandene om at vitenskapsmennene har frambrakt liv de novo, det vil si på nytt:
«Et fullt utviklet virus som var blitt naturlig frambrakt av en levende organisme, ble delt opp i sine forskjellige bestanddeler ved kjemiske metoder. Da disse atskilte delene ble prøvd med hensyn til biologisk aktivitet, viste det seg at de var inerte, det vil si at de ikke var i stand til å formere seg i en mottagelig organisme. Denne biologiske virksomhet ble imidlertid gjenopprettet da virusets deler på kjemisk vis ble forent igjen i prøverøret under de rette forhold. Selv om denne bedriften fra et kjemisk synspunkt er bemerkelsesverdig, er den ikke — slik det er blitt påstått — ensbetydende med at liv er blitt frambrakt de novo. Ettersom viruset først måtte frambringes av en levende organisme, og ettersom de forente delene ikke var aktive før de ble ført inn i en levende, mottagelig organisme, måtte hele det biologiske system som var nødvendig for dets reproduksjon, skaffes til veie av allerede eksisterende liv.
I et forsøk som ikke hadde noe med dette å gjøre, er en rekke kompliserte molekyler som ligner dem som finnes i levende organismer, blitt frambrakt i laboratoriet ved at enkle kjemikalier er blitt utsatt for den slags stråling som sannsynligvis fantes i uratmosfæren. Men denne kjemiske bragden er ikke ensbetydende med at liv ble frambrakt de novo, for de molekylene som ble frambrakt på denne måten, er ikke blitt forent — organisert — på en måte som setter dem i stand til å formere seg og utvikle seg. Uansett hvor sammensatt et organisk molekyl er, og hvor mye det ligner på den typen som finnes i levende organismer, hører det fremdeles hjemme i den livløse materies verden hvis det ikke kan formere seg og utvikle seg.»
Til tross for det mange sensasjonelle avisartikler og ukebladartikler vil ha oss til å tro, er det en kjensgjerning at menneskene ikke har frambrakt liv! Og det er interessant å merke seg hva The Encyclopædia Britannica også sier: «Så vidt vi nå vet, eksisterer det ikke liv noe annet sted i solsystemet. Livets opprinnelse er fremdeles et mysterium, og dets virkninger på vår planet har vært intet mindre enn mirakuløse.»