Jehovas vitner igjen «kjent» i Hellas
Av «Våkn opp!»s korrespondent i Hellas
JEHOVAS vitner i Hellas kommer lenge til, å huske juli 1975. Den åttende dagen i denne måneden kunngjorde ledende aviser i Athen: «EKTESKAP INNGÅTT MELLOM JEHOVAS VITNER ERKLÆRT LOVLIGE.» Tusener av greske familier ble overlykkelige da de leste dette.
Bakgrunnen for denne erklæringen var en dom som var blitt avsagt av den greske høyesterett den 3. juli. Den lød:
«Den religiøse lære som blir forfektet av Jehovas vitner eller millennistene, oppfyller kravene til en ’kjent religion’ ifølge grunnloven og er derfor en ’godkjent’ lære . . . Ethvert ekteskap som er inngått mellom tilhengere av den nevnte lære og i overensstemmelse med de dertil hørende ritualer, er således ikke ikkeeksisterende, og eventuelle barn født i et slikt ekteskap er ektefødt.»
Men hvorfor var det nødvendig for høyesterett å avsi en slik kjennelse?
Over fire år før dette hadde de greske myndigheter sagt at de betraktet ekteskap mellom Jehovas vitner som «ikkeeksisterende» og vitnenes barn som barn «født utenfor ekteskap». Hvorfor? På grunn av et sirkulære som ble sendt ut 13. november 1970 av landets daværende visestatsminister og innenriksminister, Stylianos Pattakos, hvor det het at «Jehovas vitners religion er en ukjent religion».
Ble du overrasket over dette? Du er kanskje klar over at Jehovas vitner nyter full juridisk anerkjennelse i en lang rekke land og øygrupper. Ja, vitnene har utført sitt bibelske undervisningsarbeid i Hellas helt siden begynnelsen av vårt århundre. Hva var så grunnen til at de greske myndigheter etter cirka 70 år erklærte at Jehovas vitners religion er en «ukjent» religion?
Et uopphørlig press
Dette skyldtes at myndighetene ble utsatt for et konstant press fra en innflytelsesrik gruppe som hatet det bibelske budskap Jehovas vitner forkynte. Dette hatet kom på en spesiell måte til uttrykk første gang i 1927. Det året rettet prester i den gresk-ortodokse kirke spørsmål til den daværende greske høyesterettsjustitiarius om hvorvidt ekteskap mellom «bibelstudenter» (som vitnene ble kalt på den tiden) var lovlige og hørte hjemme i de offentlige registre. Justitiarius svarte:
«Et av de mest grunnleggende prinsipper i et moderne samfunns lover når det gjelder religiøs toleranse — et prinsipp som skriver seg fra vår greske tradisjonelle dyd — er uten tvil utførelsen av . . . religiøse ritualer. Et ekteskap som er høytidelig inngått i en hvilken som helst religiøs sekt mellom personer av samme religiøse tro, er i prinsippet absolutt respektabelt og kan derfor registreres.»
Tjue år senere prøvde de religiøse ledere i Hellas igjen å øve press på myndighetene for å få dem til å trekke tilbake sin rettslige anerkjennelse av Jehovas vitner. I 1947 satte det greske presteskap igjen spørsmålstegn ved hvorvidt vitnenes ekteskap var gyldige. Men presteskapet led et nytt nederlag, for høyesterettsjustitiarius uttalte:
«Ettersom deres sekt er ’kjent’ i Hellas og virker åpenlyst og ikke har noen hemmelige læresetninger eller tilbedelsesritualer og ikke motarbeider den alminnelige moral og den offentlige ro og orden . . . har de krav på å bli vist den religiøse toleranse som grunnloven innrømmer . . . Et ekteskap mellom millennister [Jehovas vitner], inngått i høytidelige former i samsvar med deres tro, har følgelig juridisk gyldighet . . . og kan registreres.»
Prestene nektet imidlertid å godta nederlaget. De fortsatte å være på utkik etter en anledning til å reise et stridsspørsmål. Anledningen kom i 1959. Men enda en gang nektet en rettferdig innstilt jurist å gi etter for presset. Høyesteretts nestformann kom med en veldokumentert uttalelse hvor han forsikret at Jehovas vitner var en «kjent» religion, og at deres ekteskap var inngått i samsvar med loven.
Fra «kjent» til «ukjent»
I mellomtiden ble imidlertid den politiske situasjon i Hellas forverret. Natten til 21. april 1967 tok en gruppe militære plutselig makten i landet. De utnevnte en ny prest, en som de selv satte særlig høyt, til erkebiskop.
Dette så ut til å være en ypperlig anledning til å rette et nytt angrep mot Jehovas vitner. Men i stedet for å henvende seg til høyesterettsjustitiarius ba erkebisperådet i Athen denne gang C. Muratidis, som var professor i kirkerett ved universitetet i Athen, om å komme med en uttalelse om hvorvidt Jehovas vitners religion var en «kjent» religion.
Professor Muratidis kom med sin uttalelse 5. september 1967. Han ignorerte alle de avgjørelser som tidligere var blitt truffet av høyesterett, og erklærte at Jehovas vitners religion ikke var en «kjent» religion, og at ekteskap blant dem skulle betraktes som ikkeeksisterende.
Erkebiskopen la saken fram for visestatsminister Pattakos. Derfra gikk saken videre, ikke til høyesterett, men til statens juridiske råd, som besto av advokater som var de regjerende ministeres rådgivere. Hva ble utfallet?
Styrket av professor Muratidis’ uttalelse fastslo dette rådet den 13. november 1970 at Jehovas vitners religion ikke var en «kjent» religion. Deretter sendte innenriksdepartementet ut sirkulærer til alle landets offentlige registre med beskjed om ikke å registrere Jehovas vitners ekteskap, ettersom «slike ekteskap ikke er gyldige». Sirkulæret sa også at barn hvis foreldre var Jehovas vitner, skulle registreres i morens familienavn, noe som var ensbetydende med at de ble betraktet som barn født utenfor ekteskap.
Rystende følger
Kan du forestille deg hvilke tragiske følger en slik lov ville få? Plutselig ble tusener av greske ektepar betraktet som mennesker som levde sammen uten å være gift. Enker blant Jehovas vitner kunne ikke lenger få pensjon, ettersom de nå ifølge loven aldri hadde vært gift. Sosialkontorene ville ikke foreta utbetalinger i forbindelse med barnefødsler og begravelser.
Noen tjenestemenn begynte å fjerne navn på familier som var Jehovas vitner, i de offentlige registrene. Opplysninger om hustruen ble strøket under ektemannens navn og ført inn under hustruens farsnavn. Barn født av slike kvinner ble ført inn som barn født utenfor ekteskap. Noen tjenestemenn gikk så langt at de beslagla jordstykker som tilhørte ektepar som de ikke lenger anså for å være gift og ha rett til å være i besittelse av jord.
Det var naturligvis ikke alle tjenestemenn som gikk så hardt til verks. Noen innrømmet til og med at Pattakos’ sirkulære var «sinnssvakt». De måtte ikke desto mindre beklage at de ikke kunne ignorere det. Medfølende tjenestemenn oppfordret Jehovas vitner til å appellere til domstolene.
Mange vitner gjorde dette. Enkelte lavere domstoler avsa også kjennelser som gikk i vitnenes favør. Men når disse avgjørelsene ble lagt fram for registratorene, var det ikke til noen nytte. De fryktet tydeligvis for de følger det ville få å være ulydige mot visestatsminister Pattakos. Visestatsministeren var ubøyelig i sin motstand mot Jehovas vitner. En gang da han ble forelagt en protest vedrørende de beklagelige følger hans sirkulære fikk, svarte han:
«a) Millennismen er ikke en ’kjent’ religion i grunnlovens betydning av ordet.
b) Ekteskap som skal være inngått i samsvar med denne religionen, er ikkeeksisterende og skal ikke registreres. I betraktning av de foregående kjensgjerninger vil vi be om at det ikke lenger framholdes følelsesmessige eller filantropiske argumenter i spørsmål som må avgjøres ved fornuftslutninger og loven.»
De rystende følger «fornuftslutninger og loven» fikk, framgår av det som skjedde i forbindelse med at et lite barn døde. Da faren, Demetrios Kazanis, henvendte seg til den offentlige registrator for å få tillatelse til å begrave barnet, ville denne ikke gi sin tillatelse. Han sa at han ikke kunne stryke et navn i bøkene som aldri var blitt ført inn. Sett fra hans synsvinkel var barnet aldri blitt født.
Mens faren fortvilt prøvde å finne en løsning på situasjonen, ble det nødvendig å oppbevare det døde barnet i et kjøleskap. Avisene fikk snart tak i dette. Et tidsskrift hadde denne overskriften: «BARNELIK I KJØLESKAP PÅ GRUNN AV FANATISME!» — Epikaira, 26. januar 1973, side 20.
Langt om lenge grep statsadvokaten inn og ga ordre om at barnet skulle bli registrert i farens navn og så bli begravd. Dette førte imidlertid ikke til noen forandring for de fleste av Jehovas vitner i Hellas. Hverken dommer som ble avsagt ved lavere domstoler, og som ble ignorert, eller hjelp fra en del av pressen kunne oppheve det sirkulære som innenriksministeren hadde sendt ut. Hva kunne gjøres?
En uventet forandring
Etter langvarige drøftelser med juridiske rådgivere ble det bestemt at to saker skulle bringes inn for statens juridiske råd. Den ene gjaldt Prokopus A. Delis. Hans ekteskap var blitt lovformelig registrert i 1957. Til tross for dette fikk han ikke sin hustru og sitt barn registrert i Vuniatades på øya Korfu.
Den andre saken gjaldt Stamatios Kallinderis, en lensmann i kommunen Peristeri-Athen. Myndighetene hadde sluttet å betale den månedlige stønad til hans familie fordi «ekteskapet mellom ham og Maria Hormova, som begge tilhører Jehovas vitners religion, en religion som ikke er ’kjent’ og ’godkjent’, ble inngått i samsvar med nevnte religions ritualer og derfor ikke eksisterer».
Fordi disse sakene var så viktige, besluttet høyesterett å behandle begge to på samme dag, 22. april 1975. I tiden før denne datoen var det mange spørsmål Jehovas vitner tenkte på. Ville høyesterett behandle saken uten å la seg påvirke av religiøse fordommer? Hvordan ville presteskapet reagere? Ville erkebiskopen gripe inn?
Men noen måneder før april 1975 skjedde det noe uventet. Militærjuntaen avsatte den sittende regjering og utnevnte en ny. Denne regjeringen viste seg å være enda mer undertrykkende enn den forrige, men den måtte gi fra seg makten bare noen uker etter at den hadde fått den. De militære oppfordret så politikerne til å overta. De overlot statsministerstillingen til Konstantin Karamanlis, som hadde vært i frivillig eksil i Paris i ti år. Ville situasjonen bedre seg for Jehovas vitner nå?
Karamanlis’ regjering skrev ut nyvalg, og ved en folkeavstemning ble et demokratisk regime innført. Det nye greske parlamentet stemte for en liberal grunnlov. Den garanterte det greske folk personlig frihet og like rettigheter for landets borgere, uansett religiøs oppfatning. Denne utviklingen fant sted like før Jehovas vitners sak skulle behandles i høyesterett.
Den nye innenriksministeren, Stefanopulos, ble spurt om ikke han kunne sende ut et nytt sirkulære som ville ugyldiggjøre det som tidligere var blitt sendt ut av Pattakos. Stefanopulos mente imidlertid at det ville være en fordel at de to sakene fikk gå sin gang. Han ga uttrykk for at han regnet med at retten ville sørge for at det hele fikk en rettferdig utgang, og tilføyde: «Hvis det motsatte skulle skje, skal vi se på hva som kan gjøres. Som dere forstår, er det ikke bare et spørsmål om å oppheve et tidligere sirkulære, men det er et juridisk spørsmål som bør avgjøres i høyesterett.»
Igjen juridisk «kjent»
Saksbehandlingen gikk svært bra. M. S. Muzurakis la Jehovas vitners sak fram for retten på en svært tilfredsstillende måte. Det ble så foreslått at administrasjonens tidligere ordre skulle annulleres. Én av regjeringens advokater var enig, mens en annen prøvde å forsvare det tidligere sirkulæret, som ikke ville gi vitnene juridisk anerkjennelse. Hva ble utfallet?
Den 3. juli 1975 avsa høyesterett sin dom. Avgjørelsen i begge sakene gikk i vitnenes favør. Innenriksministeren sendte så ut et nytt sirkulære til alle landets kommuner og til greske konsulater i utlandet. Her ble det gitt beskjed om at alle ekteskap mellom Jehovas vitner og alle barn født i slike ekteskap skulle registreres.
Hvilken stor glede var ikke dette for Jehovas vitner i Hellas! Når nå disse alvorlige juridiske vanskelighetene er fjernet, kan de enda en gang konsentrere seg helt og fullt om å dele det viktigste av alle budskaper med sine landsmenn — det gode budskap om Guds opprettede rike. — Matt. 24: 14.
[Bilde på side 19]
Det gamle slottet hvor høyesterett avsa sin betydningsfulle kjennelse den 3. juli 1975