Onde elementer krenker Malawis grunnlov

REPUBLIKKEN Malawis grunnlov, som ble vedtatt i 1966, sier i sitt første kapittel:

«iii) Regjeringen og folket i Malawi skal fortsette å anerkjenne ukrenkeligheten av de personlige friheter som De forente nasjoners internasjonale erklæring om menneskerettighetene verner om, og overholde de folkerettslige regler.»

Hva omfatter disse personlige friheter som skulle anerkjennes? Grunnloven sier videre:

«iv) Ingen skal bli fratatt sin eiendom uten at det blir betalt fullgod erstatning, og dette skal bare skje når det er påkrevd av hensyn til samfunnets interesser.

v) Alle mennesker skal uansett hudfarge, rase eller tro innrømmes like rettigheter og friheter.»

Men nesten helt siden denne grunnloven ble vedtatt, har kriminelle elementer i landet krenket den.

Allerede før denne siste grunnloven ble vedtatt, var Jehovas vitner i Malawi blitt utsatt for voldsomme angrep, nemlig i 1964. Hele 1081 av deres hjem og over 100 av deres møtesteder, som blir kalt Rikets saler, ble brent eller ødelagt. Hundrevis av åkrer ble ødelagt for at det skulle bli vanskelig for vitnene å skaffe seg mat. Men i 1964 ble i hvert fall loven fulgt til en viss grad.

Et eksempel på at lov og rett fremdeles ble håndhevd da, har vi i at åtte menn som hadde myrdet det malawiske vitnet Elton Mwachande, ble stilt for retten og dømt. Fungerende dommer L. M. E. Emejulu avviste påstanden om at vitnet hadde provosert sine overfallsmenn, og at Jehovas vitner i Malawi forsømte sine borgerplikter, og sa:

«Jeg finner ingen beviser for provokasjon. Det er sant at Jehovas vitner forsettlig driver propaganda for sin tro og forsøker å vinne nye tilhengere, men de er også våkne for sine borgerplikter, og de har gjort alt de er blitt bedt om, innbefattet å støtte opp om ting som har med samfunnsutviklingen å gjøre. Det eneste de har nektet, er å slutte seg til noe politisk parti. . . . Det finnes ingen beviser for at de noen gang har tvunget eller forsøkt å tvinge noen til å anta deres religion, men det finnes beviser for det motsatte. Grunnloven gir dem rett til å tilhøre eller å la være å tilhøre noe politisk parti. Jeg finner ingen beviser for provokasjon.»

Lov og rett opphører

Dette var i 1964. Men siden 1967 har det overhodet ikke vært noen lov og rett for denne forsvarsløse minoritetsgruppen.

Trass i at Malawis grunnlov garanterer alle landets borgere de samme rettigheter og friheter, ble Jehovas vitner offisielt stemplet som et «ulovlig samfunn» av myndighetene den 23. oktober 1967, slik en kunne lese i Blantyre-avisen The Times. Dette ga støtet til landsomfattende angrep på Jehovas vitner, som da talte cirka 18 000. Igjen ble deres beskjedne hjem plyndret og brent. Bare i byen Lilongwe ble 170 hus brent ned i løpet av bare tre netter. Det samlede antall kom opp i 1095, deriblant 115 Rikets saler som ble ødelagt. Tusenvis av Jehovas vitner ble slått og kastet i fengsel. Tusener av andre flyktet over grensene til nabolandene Zambia og Moçambique.

Og hvilke tiltak traff så regjeringen, opphavet til «lov og orden» og den «offisielle beskytter» av rettighetene til alle Malawis innbyggere? Det kom ikke en eneste fordømmelse av all denne forbryterske virksomheten! Men da myndighetene så hvilket omfang voldshandlingene var i ferd med å få, ba de medlemmene av landets politiske parti om å stanse forfølgelsen. Etter dette var det fred og ro en tid, og de vitnene som hadde flyktet ut av landet, kom tilbake. De fortsatte å forkynne det gode budskap om Guds rike for folk i Malawi, og selv om de ikke kunne gjøre det åpenlyst på grunn av forbudet, hadde deres arbeid framgang og vekst.

Cirka to år senere, 6. oktober 1969, uttalte Malawis president, dr. H. Kamuzu Banda, offentlig at ingen i landet skulle tvinges til å kjøpe et politisk kort. Ville framtiden vise at disse ordene hadde noen mening, og ville de bli respektert? Eller ville senere begivenheter også gjøre denne uttalelsen til skamme?

En tredje bølge av voldshandlinger

I 1972 kom svaret. Da Malawis kongressparti holdt sitt årsmøte, ble det vedtatt en resolusjon. Den kom med den falske påstand at Jehovas vitner ’hindret den politiske og den økonomiske utvikling i Malawi’, og inneholdt følgende nesten utrolige uttalelser:

«b) Besluttet at alle medlemmer av disse fanatiske religiøse sektene som er ansatt i handel og industri, omgående skal sies opp, og at handels- eller industribedrifter som ikke retter seg etter denne beslutningen, skal fratas retten til å drive sin virksomhet.

c) Besluttet at alle medlemmer av disse fanatiske religiøse sektene som er ansatt i det offentlige, omgående skal sies opp, og at medlemmer av disse sektene som er selvstendig næringsdrivende, enten de driver en forretning eller en gård, skal hindres i sin virksomhet.

d) Besluttet at alle medlemmer av disse sektene som bor i landsbyene, skal jages bort og at myndighetene skal anmodes om å gi størst mulig beskyttelse til medlemmer av partiet som tar seg av tilhengerne av disse sektene.»

Hvilken virkning hadde disse grusomme og opphissende beslutningene, som med så mange ord krevde at Jehovas vitner skulle utstøtes av samfunnet? Nesten med en gang fant det sted en rekke pøbelangrep og voldshandlinger over hele landet. Fra og med juli det året (1972) tok medlemmer av partiets militante ungdomsforbund og dets Unge pionerer ledelsen i å føre regelrett krig mot Jehovas vitner.

Disse partimedlemmene sparte ingen, ikke engang gravide kvinner og gamle. Unge piker ble voldtatt gjentatte ganger; menn ble slått bevisstløse. Det ble benyttet former for tortur som bare kan skrive seg fra syke sinn, for å prøve å tvinge disse menneskene til å gå på akkord med sin religiøse overbevisning og sin samvittighet og kjøpe et politisk partimedlemskort. Seks tommers spikrer ble for eksempel drevet inn i føttene på flere av mennene, som så ble tvunget til å gå. Denne gangen var det tusener av hjem som ble ødelagt. I samsvar med den resolusjon som ble vedtatt av Malawis kongressparti, ble vitnene tvunget til å forlate sine landsbyer og åkrer og søke tilflukt i skogene. Husdyrene deres ble stjålet eller drept.a

Ikke én av dem som var med på disse forbryterske angrepene, ble arrestert eller satt under tiltale! Hvor meningsløs får ikke alt dette grunnloven til å virke! Presidentens løfte om at ingen skulle tvinges til å kjøpe partimedlemskort, var bare tomme ord, ord som det ikke ble ventet at noen skulle respektere eller adlyde. Medlemmer av Ungdomsforbundet sa ofte på en skrytende måte: «Det er vi som er politiet.» Det medlemmene av Ungdomsforbundet har gjort, er i virkeligheten ensbetydende med å spytte på landets grunnlov og dens løfte om frihet for ’alle, uansett hudfarge, rase eller tro’.

Resultatet ble at Jehovas vitner i store antall flyktet fra Malawi. Etter en tid var det cirka 36 000 (barn innbefattet) som holdt til i ti forskjellige flyktningeleirer i nabolandet Moçambique. Der fikk de litt jord å dyrke og ble således hjulpet til å opprettholde livet. I disse flyktningeleirene bygde de en rekke Rikets saler for å fortsette sitt studium av Guds Ord. De hadde mistet så å si alle sine materielle eiendeler, men de hadde ikke mistet sin tro.

Tvunget tilbake til forfølgerne

Etter en vellykket revolusjon mot Portugal gikk Moçambique i 1975 gradvis over fra å være en portugisisk koloni til en selvstendig stat. Visse radikale politiske elementer benyttet anledningen til å sette folk opp mot de malawiske vitnene i flyktningeleirene og til å kreve at de skulle rope politiske slagord, for eksempel «Viva Frelimo [Frelimo er navnet på det største politiske partiet i Moçambique]». Da vitnene nektet å engasjere seg politisk, ble de tvunget til å forlate flyktningeleirene. De måtte krysse grensen og dra tilbake til Malawi.

Flyktningene ble møtt på grensen av ministeren for Sentralregionen i Malawi, Kumbweza Banda. Han sa: «Dere forlot Malawi av fri vilje, og nå har dere vendt tilbake av fri vilje. . . . Dra nå tilbake til de landsbyene dere kom fra, og samarbeid med partiformennene og andre lokale tjenestemenn.» Han tilføyde, med tanke på medlemmene av Malawis ungdomsforbund: «Mine gutter er her for å sørge for at dere samarbeider med partiet.»

Det var følgelig lite håp om at forholdene ville bli noe bedre for flyktningene. Mange av dem hadde ikke engang penger nok til å reise med buss tilbake til de landsbyene de kom fra. Store grupper gikk over 150 kilometer til fots med sine små barn. Én gruppe gikk nesten 500 kilometer. Kvinnene hadde opphovnede legger og føtter da de kom fram. Hva ventet dem der?

Den 25. august 1975, kort tid etter at tilbaketuren begynte, sendte distriktssekretæren ved kongresspartiets hovedkontor i Nkhotakota ut følgende sirkulære (oversatt fra cinyanja), hvor han blant annet direkte motsier Kumbweza Bandas påstand om at Jehovas vitner vendte tilbake til Malawi av fri vilje:

«Jeg vil gjøre dere oppmerksom på at vi har mottatt en rapport fra partikontoret for Sentralregionen i Lilongwe. Rapporten går ut på at medlemmene av den forbudte menigheten ’Jehovas vitner’ er blitt jaget fra det sted de flyktet til i Moçambique. Disse menneskene vender nå tilbake til sine hjem.

Vi vil gjøre uttrykkelig oppmerksom på at hvis disse menneskene kommer til sine hjem, må dere område- og avdelingsledere sammen med landsbyhøvdingene forvisse dere om at hver enkelt av dem kjøper et PARTIKORT. Som dere vet, er det av største betydning at hver eneste én i landsbyene kjøper et medlemskort som er utstedt av Malawis kongressparti. Dette er den eneste måten hvorpå vi, dette lands innbyggere, kan påskjønne vår Leder, Ngwazi [dr. Banda], for at han bygger ut vårt land.

Med dere i arbeidet for partiet, [Undertegnet]

P. Kamsuli Chirwa

Distriktssekretær»

Nå ble voldsomme angrep igjen rettet mot vitnene, og forfølgelsen ble så intens at over 4000 av de hjemvendte flyktningene på ny krysset grensen og dro til Sinda Misale i Zambia i håp om å få være der. Men i oktober tvang Zambias regjering dem til å forlate landet og sendte dem tilbake til Malawi, hvor de andre vitnene ble utsatt for brutal behandling.

Nøyaktig hva er det Jehovas vitner må tåle i Malawi? Er situasjonen virkelig så tragisk som det høres ut? Les nå den beretning som kommer fra kilder i Malawi.

[Fotnote]