En håpløs kamp mot forbryterondet

Les hva en erfaren politimann i New York har å si

DET finnes ingen by hvor det blir begått så mange forbrytelser som i New York. I løpet av ett av de siste årene ble det myrdet flere mennesker her — 1669 — enn det er blitt drept i de sju årene krigen i Nord-Irland har vart!

Som politimann i New York i over 14 år har jeg sett hvordan alle mulige forsøk på å sette en stopper for forbryterondet har slått feil. Den spesielle statsadvokaten i New York, Maurice Nadjan, hadde rett da han sa: «Vi er ikke lenger i stand til å beskytte folk mot forbrytelser.»

Hver dag blir mange hundre newyorkere enten myrdet, overfalt, voldtatt eller rant. Nesten hvert minutt blir en alvorlig forbrytelse anmeldt til politiet. En overskrift i New York Times fortalte om økningen i antall forbrytelser i de første månedene i 1975 sammenlignet med de samme månedene i 1974. Den lød: «ALVORLIGE FORBRYTELSER I BYEN ØKTE MED 21,3 PROSENT.» Det er ikke rart at folk i mange deler av byen er redde for å ferdes utendørs. De lever i virkeligheten som fanger i sine egne hjem.

Er det politiet som har skylden?

Folk blir, forståelig nok, redde og sinte og legger ofte skylden på politiet. Det blir sagt at vi er for dumme eller for dovne til å oppklare forbrytelsene. Den vanlige oppfatning går ut på at vi regelmessig tar imot bestikkelser, slik filmen Serpico ga inntrykk av. Mange sier at vi oppfører oss som om vi skulle være hevet over loven, og at det tydelig kommer til uttrykk i at vi ikke lyder de lover som vi er forpliktet til å håndheve. Andre anklager oss for å mangle medfølelse og for å behandle dem som er mistenkt for å ha begått forbrytelser, på en brutal måte.

Det kan naturligvis være en del sannhet i noen av disse anklagene, men jeg er av den oppfatning at de generelt sett gir et galt inntrykk. Politiets arbeid er av en slik art at det lett kan bli misforstått av folk flest. Det vil derfor være urettferdig å avsi en dom uten også å ha hørt vår side av saken. Når du har hørt den, tror jeg at du kanskje ikke bare vil ha fått en idé om hvorfor forbrytelsene øker, men også om hvilke skuffelser og hvilket press politiet må tåle.

Et realistisk syn på politiet

Noen sier at en av de viktigste grunnene til at kriminaliteten florerer, er korrupsjon i politiet. Som bevis henviser de kanskje til en rapport som påpekte at av 51 New York-konstabler som tok seg av «tapte» lommebøker og skulle levere dem, var det 15 som stakk pengene i sin egen lomme. (New York Times, 17. november 1973) Men prøv å se det fra denne synsvinkelen.

Visste du at da en lignende undersøkelse senere ble foretatt blant tilfeldige newyorkere, var det 42 av 50 som innrømmet at de var uærlige og beholdt pengene? Det må derfor kunne sies at politimennene i en viss grad bare gjenspeiler normene i det samfunn som de er en del av, ikke sant? Og er det ikke vanlige folk som bestikker dem?

Jeg prøver ikke å rettferdiggjøre politiets uærlighet. Men det kan være bra å danne seg et fullstendig bilde av situasjonen. Det må innrømmes at en del korrupsjon gjør seg gjeldende. Men vi i politiet gjør da mye for å forhindre forbrytelser, gjør vi ikke? Er ikke folk vanligvis mer tilbøyelige til å lyde loven når de ser oss?

Husk hva som skjedde i 1969, da 3700 politimenn i Montreal i Canada gikk til streik. Forbrytelsene økte i et slikt omfang at myndighetene sa at byen var «truet av anarki». Og tro meg — det ville bli verre i New York. Hvis ikke politiet ivaretok sin oppgave, ville befolkningen bli nødt til å barrikadere seg i sine hjem. Det ville ikke gå an å leve i byen!

Hva politiet opplever

Som et eksempel på de skuffende opplevelser en politimann ofte kan ha når han prøver å bekjempe forbrytelser, har jeg lyst til å fortelle denne: En av mine kolleger kom for ikke lenge siden over en 12-åring og en 13-åring som hadde samleie. Han tok piken med til foreldrene. Men moren ba ham om å passe sine egne saker og sa: «Hun er kvinne nå; hun kan gjøre det når hun har lyst.» Slike opplevelser får en politimann til å føle at det hele er håpløst. Jeg mener at vår tids utglidning, det at alt er tillatt, bidrar mye til at forbrytelsene øker.

I slumstrøkene og ghettoene er det ofte slik at politimannen representerer den delen av samfunnet som folk mener har tråkket på dem og holdt dem i rennesteinen. I slike strøk betrakter folk oss ofte mer som en trusel enn som noen som er der for å hjelpe dem. Når vi for eksempel kommer for å få tak i en narkotikaselger, vil naboene slåss for selgeren og mot oss. Denne fiendtlige holdningen til politiet tror jeg også er en faktor som medvirker til at forbrytelsene øker.

Jeg husker et tilfelle i Bedford-Stuyvesant i Brooklyn. Et par karer hadde stjålet en bil og prøvde å flykte. Vi forfulgte dem, og de kolliderte og ødela bilen. Vi omringet dem og trakk pistolene og fikk dem til å stille seg med ansiktet mot en vegg. Men før vi visste ordet av det, hadde det dannet seg en gruppe bak oss som begynte å true oss. Jeg kan forsikre deg om at jeg aldri har hørt en lifligere lyd enn lyden av sirenene på politibilene som kom oss til unnsetning.

En må oppleve den slags situasjoner for å forstå hvordan kald terror virker. Jeg vet at kritikerne hevder at politimennene er for raske til å bruke sine skytevåpen og benytter seg av vold når det ikke er nødvendig. Men det er lett for dem som oppholder seg på et trygt sted, å kritisere. Jeg tror at kritikerne ville hatt et helt annet syn hvis de hadde stått ansikt til ansikt med bevæpnede forbrytere.

Tenk på det — nesten hver måned blir det drept én politimann i byen! Forbrytelsenes omfang er nesten utrolig. En av mine kolleger fortalte her forleden at én patruljebil hadde hatt fem ran å ta seg av bare på én runde.

Til og med mord er blitt en vanlig foreteelse, noe som fører til at mange politimenn blir forherdet. Politibetjent John Flores, som arbeidet i det beryktede 73. politidistrikt i Brownsville, illustrerte dette godt da han fortalte om en arbeidsdag da han hadde det så travelt at mens han spiste et smørbrød, ble han plutselig klar over at han ikke engang hadde fått vasket blodet fra et mordoffer av hendene sine.

Folk i disse distriktene blir også forherdet. En gang hadde en mann drept sin kone. De hadde 12 barn, og mens etterforskningen pågikk, lekte en hel del av barna sisten rundt huset som om ingenting hadde skjedd!

Men hvorfor er kampen mot forbryterondet håpløs? Har feilen noe å gjøre med den måten politimennene blir forberedt til sine oppgaver på?

Forberedt til å bekjempe forbrytelser

Det var i 1961, da jeg var 24 år gammel, at jeg gjennomgikk politiskolen i New York. Undervisningen omfattet fysisk trening — gymnastikk, judo og våpenbruk. I klasseværelset gjennomgikk vi de forskjellige trekk ved hver enkelt forbrytelse og hva det innebærer å foreta en arrestasjon. Det er ikke bare å si: «De er arrestert!» Jeg fikk vite hva som foregår når en person blir arrestert, hvordan det blir tatt fingeravtrykk, hvordan han blir fotografert, og andre forberedelser som blir gjort før han blir stilt for retten. Jeg fikk også lære hva slags beviser vi må ha for at en arrestasjon skal godkjennes av retten.

Etter om lag fem måneder ble klassen uteksaminert. Jeg skulle arbeide i 66. politidistrikt i Borough Park i Brooklyn. Jeg gikk en runde og kjørte av og til en runde i en patruljebil. Det var tilfredsstillende å hjelpe folk med å løse problemer og sørge for at de fikk medisinsk og annen hjelp.

Jeg likte imidlertid ikke å notere folk for trafikkforseelser. De som ble notert, ble alltid så fortvilt. Når en måned var slutt, hadde jeg derfor ikke notert så mange trafikksyndere som ventet. Jeg ble så nødt til å notere forskjellige grensetilfelle — for eksempel at noen ikke stanset helt der hvor det var full stopp, eller at de kjørte over et kryss når trafikklyset skiftet. Det fikk meg til å føle meg ille til mote.

Jeg glemmer aldri den første arrestasjonen jeg foretok. Jeg stanset en bilist som kjørte uten førerkort, og han tilbød meg 100 dollar for å slippe med en advarsel. Jeg arresterte ham og tok ham med til stasjonen.

Siden da har jeg foretatt hundrevis av arrestasjoner, men det som særlig gjør at jeg husker den første, er at det var i forbindelse med den jeg første gang møtte i retten, og der var det nokså kaotiske tilstander. Virkeligheten var ikke i samsvar med det jeg hadde lært på skolen. Men det gikk ikke lang tid før jeg også ble oppmerksom på andre sjokkerende ting, som var stikk i strid med den gode opplæringen vi hadde fått.

Slik det var

Jeg hadde ikke vært så lenge ved politiet før jeg ble klar over at mange politifolk lot seg bestikke. Det var alminnelig kjent at noen dro omkring og krevde opp beskyttelsespenger hos hasardspillere og andre skikkelser i underverdenen.

Så ble Knapp-kommisjonen nedsatt for å etterforske påstandene om korrupsjon i politikorpset. For cirka fire år siden rettet den søkelyset mot korrupsjonen, og siden den tid er en rekke politimenn blitt dømt og fengslet! Det ble dessuten slutt på fortielsessystemet — politifolkene begynte å anmelde tilfelle av korrupsjon. Frykten spredte seg. Politimenn som hadde pleid å ta imot bestikkelser, ble redd for å bli anmeldt av andre politimenn, og dette bidro til at det kom i stand en opprenskning.

Et omfattende antikorrupsjonsprogram ble satt i verk. Det er for eksempel blitt satt opp plakater på politistasjonene som forteller at en politimann etter 20 års tjeneste og 20 års pensjon kan ha tjent 500 000 dollar, og oppfordrer dem til ikke å sette alt dette på spill ved å ta imot bestikkelser. Lønnen er bra nå, og jeg tviler på at mange vil risikere å miste den ved å ta imot en eller annen form for bestikkelser.

Dette betyr ikke at alle politimenn er blitt ærlige innerst inne. En pensjonert politiinspektør hadde kanskje rett i det han sa om politibetjenter som før benyttet korrupte metoder: «I dette øyeblikk ser de på de muligheter de har til å tjene penger, og vurderer pengene mot risikoen.» Det ser ut til å være nødvendig at det er stor risiko forbundet med å ta imot bestikkelser. En politirapport som nylig ble utarbeidet, viste nemlig at det er frykten for å bli oppdaget som er den viktigste grunnen til at forholdene er blitt bedre.

Jeg er imidlertid klar over at folk her fremdeles regner med at flertallet av politimennene er korrupte. Vi har mistet folks tillit på grunn av vårt rulleblad. Enkelte politimenns tendens til å oppføre seg som de skulle være hevet over loven, medvirker også til dette.

Jeg tror at en viktig grunn til at vår kamp mot forbryterondet er så håpløs, nettopp er dette at vi har mistet folks tillit, noe som igjen fører til at folk er uvillige til å samarbeide med politiet, og at mange nærer regelrett hat til oss.

Arbeid som kriminalbetjent

Jeg ønsket å bli forfremmet, og 18. mai 1962 skjedde det noe forferdelig som banet veien for meg — to kriminalbetjenter i Brooklyn, Fallon og Finnegan, ble myrdet i en tobakksforretning i mitt distrikt, mens jeg bare befant meg noen kvartaler borte. På den tiden hørte det til sjeldenhetene at politimenn ble myrdet, og kriminalbetjenter fra hele byen ble innkalt for å arbeide med saken.

Den kvelden mordene var blitt begått, fikk jeg fra en konfidensiell kilde opplysninger som gjorde meg helt lamslått — jeg fikk vite hvem den ene av morderne kunne være. Jeg gikk straks til politistasjonen og rapporterte dette. Der ble jeg bedt om å hjelpe til med å oppklare saken. I løpet av natten klarte vi å skaffe beviser for at én av de mistenkte var innblandet i mordene. Han ble senere anholdt og dømt.

På grunn av mitt arbeid i denne saken ble jeg anbefalt for kriminalavdelingen, og våren 1963 gjennomgikk jeg et kurs for kriminalbetjenter som ble holdt ved politiskolen. Deretter ble jeg, i samsvar med det som var vanlig, satt til å arbeide i ungdomspatruljen, en patrulje av nye kriminalbetjenter som opprettholder lov og orden på steder hvor de unge kommer sammen, for eksempel i bowlinghaller, i svømmehaller og på skoler. Men siden 1966 har jeg arbeidet som vanlig kriminalbetjent.

Det etterforskningsarbeid som blir utført i forbindelse med de fleste forbrytelser, er for ingenting å regne sammenlignet med etterforskningen i forbindelse med Fallon og Finnegan-saken. Det var en lang rekke kriminalbetjenter og spesielle teknikere som samarbeidet om å oppklare den. Nå, da det blir anmeldt over 1000 alvorlige forbrytelser hver dag, er det bare de færreste forbrytelser det blir tid til å etterforske grundig.

Men når vi har mer tid til rådighet, blir det satt i gang full etterforskning. En prøver å finne vitner til forbrytelsen, og alle spor blir fulgt nøye. Fingeravtrykk er svært verdifulle som bevis; jeg tror imidlertid at mange kriminalbetjenter svikter hva dette angår. De benytter seg ikke av de tilgjengelige vitenskapelige metoder til å oppklare en forbrytelse, enten fordi de mangler interesse, eller fordi de ikke er overbevist om metodenes verdi.

Det voldsomme oppsvinget i antall forbrytelser har ført til at etterforskningen har brutt sammen — bare én av fem alvorlige forbrytelser her i byen blir oppklart, og tallet for alle forbrytelser til sammen er mye lavere. Folk har følgelig liten tillit til politiet. Skuffelse og selviskhet øker og får stadig flere til å slå inn på forbryterbanen.

Mange politimenn er imidlertid av den oppfatning at det finnes ’en enda viktigere grunn til at vår kamp mot forbryterondet ikke lykkes.

Hvorfor det kan sies at forbrytelser lønner seg

Grunnen er, for å si det enkelt, at FORBRYTELSER LØNNER SEG. Kjensgjerningene viser det. James S. Campbell, som var medlem av en kommisjon som den amerikanske president nedsatte for å utrede kriminaliteten, fastslo således: «Forbrytelser lønner seg.» Han sa at «sjansene er 99 mot én for at en skal kunne begå en alvorlig forbrytelse og unngå å komme i fengsel for det». I New York er sjansen for at en forbryter skal bli straffet, enda mindre.

Av 97 000 som ble arrestert i løpet av et år for å ha begått alvorlige forbrytelser, var det for eksempel bare 900 som kom så langt at de ble dømt! Det store flertall av tilfellene blir behandlet på den måten at forbryteren går med på å erkjenne seg skyldig i et mindre alvorlig anklagepunkt, som vanligvis bare medfører betinget dom. Han går med andre ord fri. Han blir ikke straffet! Til og med åtte av ti mordsaker blir behandlet på denne måten. Morderen får da i de fleste tilfelle en mild dom og er snart fri til å begå nye forbrytelser.

Jeg kunne nevne mange eksempler på dette som jeg selv har vært vitne til. Men jeg skal nøye meg med å nevne ett. I 1970 ble en forsvarsløs gammel mann som var innehaver av et brennevinsutsalg, drept med kniv av en mann med et langt synderegister. Denne kaldblodige morderen slapp med å erkjenne seg skyldig i uaktsomt drap og ble dømt til fem års fengsel. Han sonte sannsynligvis bare to-tre år. Men det var en av de mest grufulle mordsaker jeg noen gang har etterforsket!

Hvorfor får ikke de som begår slike forbrytelser, den straffen de fortjener? Dommer David Rosa forklarte: «Vi holder på å gå opp i sømmene, og det ville koste millioner [av dollar] å bringe alle disse sakene for retten.» Fengslene er dessuten allerede fulle, og omkostningene i forbindelse med oppføringen av nye fengsler kan komme på opptil 40 000 dollar pr. fange. Selv under de nåværende forhold koster det cirka 10 000 dollar om året å holde en person i et vanlig fengsel. Det er følgelig ikke bare for dyrt å føre forbryterne for retten, men også svært dyrt å holde dem innesperret.

Følgen er at folk blir fristet til å begå flere forbrytelser, for de ser at forbrytelser lønner seg. Det hender til og med at de ler når vi arresterer dem, for de vet at de ikke har noe å frykte. Skjønner du nå hvorfor mange politimenn ikke gjør seg så store anstrengelser for å pågripe forbrytere? Forbryterne blir som oftest ikke straffet likevel. En mann i Washington, D.C., ble for eksempel arrestert 57 ganger i løpet av fem år før han ble dømt.

Det er en sørgelig situasjon. Som Patrick Murphy, tidligere politimester i New York, sa: «Politiet utgjør bare det mest synlige ledd i et ødelagt system for kontroll av forbryterondet, et mangelfullt system, hvor også påtalemyndighetene og domstolene kommer til kort.»

En lederartikkel i New York Times sa så treffende om byens rettsvesen: «Det er i det store og hele et ’system’ som holder på å falle sammen under sin egen vekt. Det funksjonerer på en måte som snarere tar sikte på å unngå et slikt sammenbrudd enn på å håndheve rettferdigheten og beskytte offentligheten.» — 7. februar 1975.

Det er offentligheten som lider mest, spesielt offerne. Det er praktisk talt ingen som tenker på å hjelpe dem eller å gi dem erstatning for de tap de lider. Hvis de skal vitne i retten, må de dessuten ta seg fri fra arbeidet og kanskje risikere å bli trukket i lønn for den tiden de er borte, og det meste de kan håpe på, er at forbryteren skal bli straffet. Men ettersom det er så få forbrytere som får noen straff, blir det stadig færre som synes det er bryderiet verdt å gå rettens vei, og jeg kan ærlig talt godt forstå dem. En kvinne i Philadelphia måtte møte i retten 45 ganger før en mann som hadde rant henne, ble dømt!

Noen løsning?

For en tid siden ble jeg gjort kjent med den tanke at forbrytere kunne tvinges til å arbeide for å betale offerne for det de har stjålet eller ødelagt. Denne tanken kommer fra Bibelen. Ifølge Guds lov måtte en tyv som hadde stjålet en okse og solgt den, gi eieren fem okser tilbake! (2 Mos. 22: 1—4) Det er så logisk! Hvis forbryterne, eller deres foreldre (hvis forbryterne er barn eller ungdommer), måtte yte offerne erstatning, ville det bli begått langt færre forbrytelser.

Det er også nødvendig at forbrytelser blir straffet raskt. Hvis forbryteren ikke blir straffet, føler han at forbrytelser lønner seg, og fortsetter på den gale veien han har slått inn på. Det er i samsvar med det Bibelen sier. (Pred. 8: 11) Jeg kan forsikre deg om at det ville bli begått langt færre mord hvis mordere ble henrettet, slik Bibelen anbefaler. (4 Mos. 35: 30, 31) Og hvis andre forbrytelser også ble strengt straffet, er jeg sikker på at vi ville få en rask nedgang i antall forbrytelser.

Men denne tingenes ordning beveger seg lenger og lenger bort fra det som er riktig og fornuftig. Så lenge denne ordning består, kan jeg derfor dessverre ikke se noe håp om at politiets kamp mot forbryterondet skal kunne lykkes. — Innsendt.

[Ramme på side 6]

’Noen sier at det er mye korrupsjon i politiet.’

[Ramme på side 7]

«Til og med mord er blitt en vanlig foreteelse, noe som fører til at mange politimenn blir forherdet.»

[Ramme på side 8]

«Mange politifolk lot seg bestikke.»

[Ramme på side 9]

«Det [er] bare de færreste forbrytelser det blir tid til å etterforske grundig.»

[Ramme på side 10]

’Forbrytelser lønner seg. De fleste forbrytere blir ikke straffet.’