Hvordan kan dette håpet være til gagn for deg?
HVEM synes du må ha det best — en som mener at døden gjør slutt på alt, eller en som er overbevist om at de døde vil få en oppstandelse?
Den som ikke har noe håp, har ikke noe han kan støtte seg til. Han kan i høyden se fram til å leve 70—80 år. Når noen i hans familie dør, har han ikke noe som kan gi ham trøst. I hans øyne er tapet varig og ugjenkallelig. Han er kanskje i stand til å gi uttrykk for sin medfølelse med andre som sørger, men han har ikke noe oppmuntrende håp å holde fram for dem. Ettersom han selv mener at det ikke er noe håp for de døde, blir han kanskje fristet til å gjøre alt som står i hans makt, for å bevare sitt eget liv, selv om det skulle gå ut over hans medmennesker.
Det forholder seg helt annerledes med dem som tror på det Bibelen lærer om døden og de dødes oppstandelse. De vet med sikkerhet at alle de som sover i graven, vil bli vekt opp fra dødens søvn. Vissheten om dette har også fridd dem for den frykt som urette oppfatninger om døden framkaller. De som tror på Guds Ord, vet at de døde ikke er ved bevissthet og ikke husker noen ting, og de frykter derfor ikke for at deres avdøde kjære lider midlertidig eller varig pine. De er klar over at de døde hverken kan hjelpe eller skade dem, og de frykter derfor ikke de døde på noen måte.
Hvis du godtar oppstandelseshåpet, vil du allerede nå ha gagn av det. Hvis du skulle miste en kjær venn eller slektning i døden, vil vissheten om at vedkommende kommer til å bli gjenreist til liv, forhindre at du sørger på samme måte som dem som ikke har et slikt håp. Du vil også kunne gi sann trøst til dem som sørger over tapet av sine kjære.
Vissheten om at det skal finne sted en oppstandelse, beskytter en mot å leve bare i nuet. Oppstandelseshåpet vil anspore en til å leve på en måte som behager Gud, og ikke følge regelen «la oss ete og drikke, for i morgen dør vi». — 1 Kor. 15: 32.
Troen på at Gud har makt til å oppreise de døde, frigjør en også for frykten for å lide en brå og voldsom død. Guds Ord sier at Jesus Kristus ble sendt for å «utfri alle dem som av frykt for døden var i trelldom all sin livstid». (Heb. 2: 15) Opp gjennom århundrene er det mange som har gått på akkord med rette prinsipper og gjort noe de visste var galt, av frykt for at de skulle bli henrettet hvis de ikke etterkom herskernes krav. Men en som har en urokkelig tro på Bibelens løfte om en oppstandelse, vil ikke skade sin samvittighet på denne måten. De som tror på oppstandelsen, bevarer altså en ren samvittighet. Er ikke det et stort gode?
Foruten de fordeler du oppnår allerede nå, vil din tro på Guds makt til å oppreise de døde gi deg utsikt til å ta imot de døde som kommer fram i oppstandelsen, eller å være blant dem som blir gjenreist til livet. Det er imidlertid visse krav du må oppfylle for å få være blant dem som får oppleve at oppstandelseshåpet blir virkeliggjort.
Ikke alle de døde vil få en oppstandelse. Jesus Kristus viste at det ikke var noe håp for dem som hadde syndet mot Guds ånd. Han sa: «Hver synd og bespottelse skal bli menneskene forlatt; men bespottelse mot Ånden skal ikke bli forlatt. Og om noen taler et ord mot Menneskesønnen, det skal bli ham forlatt; men om noen taler mot den Hellige Ånd, det skal ikke bli ham forlatt, hverken i denne verden eller i den kommende.» (Matt. 12: 31, 32) Ettersom det ikke finnes noen tilgivelse for synd mot Guds ånd, vil alle som gjør seg skyldig i den slags synd, måtte ta straffen for det — evig død.
I forhold til de milliarder av mennesker som har levd, er det få som med fullt overlegg har praktisert den synd som i Guds Øyne er utilgivelig. Men det forhold at det er mulig å begå en slik synd, burde understreke hvor tåpelig det er å ta sjanser ved å ringeakte Guds bud med overlegg. Troen på Guds løfte om en oppstandelse fra de døde vil holde en tilbake fra å begå den utilgivelige synd og miste livet for bestandig.
En tidlig start
Det er også en annen fordel ved å leve på en måte som viser at en tror på oppstandelseshåpet. Det vil gi en en tidlig start på rettferdighetens vei. Hvordan kan det ha seg?
’Både rettferdige og urettferdige’ vil få en oppstandelse til liv på jorden, og det vil gi begge grupper anledning til å oppnå fullkommenhet som Guds barn. (Ap. gj. 24: 15) Alle vil kunne benytte seg av den hjelp som vil bli gitt av det himmelske rike ved Jesus Kristus og hans medregenter. Men det vil være mye lettere for dem som tjente Gud helhjertet før sin død og oppstandelse, å underordne seg under Jesu Kristi og hans medregenters styre. Jo mer gjenstridig en person var, og jo mer han motarbeidet Guds vilje, jo vanskeligere vil det på den annen side bli for ham å gå framover mot fullkommenhet.
Jesus Kristus påpekte dette da han sa til noen av sine landsmenn som ikke ville tro: «Ninives menn skal stå opp på dommens dag sammen med denne slekt og fordømme den; for de omvendte seg ved Jonas’ forkynnelse, og se, her er mer enn Jonas. Dronningen fra Syden skal stå opp på dommens dag sammen med denne slekt og fordømme den; for hun kom fra jordens ytterste ende for å høre Salomos visdom, og se, her er mer enn Salomo.» (Matt. 12: 41, 42) Jesus sa om en by som hårdnakket nektet å gi akt på sannhetens budskap: «Det skal gå Sodomas og Gomorras land tåleligere på dommens dag enn den by.» — Matt. 10: 15.
Det at de døde, både rettferdige og urettferdige, får en oppstandelse, muliggjør en dommens dag, da menneskene kan vise om de virkelig ønsker å underordne seg under Guds rike ved Kristus. Dette vil bli svært vanskelig for Jesu landsmenn, som hørte ham forkynne og var vitne til hans mirakler, men likevel forkastet ham. De vil måtte ydmyke seg og innrømme at de tok feil da de forkastet Jesus som Messias. Det vil virkelig kreve ydmykhet av dem å underordne seg under det styre som blir utøvd av ham som de ikke ville ha til konge.
Sodomas og Gomorras innbyggere hadde på den annen side aldri hatt den mulighet som de som så Jesu Kristi kraftige gjerninger, hadde. Stolthet og gjenstridighet vil ikke være en så stor hindring for dem som for de vantro jøder som levde i det første århundre av vår tidsregning. Det at de oppstandne ninivitter og «dronningen fra Syden» reagerer mer velvillig, vil tjene som en irettesettelse for den oppreiste generasjon av Jesu landsmenn, som hørte ham forkynne og undervise. Ninivittene på Jonas’ tid og «dronningen fra Syden» reagerte positivt på det Guds tjenere sa. Det vil følgelig bli lettere for dem å underordne seg under Guds utvalgte konges styre, under ham som de aldri har hatt noen fordommer mot.
De som i vår tid villig og med glede setter seg inn i hva Guds Ord sier, og så anvender det i sitt liv, vil likeledes ha mye lettere for å gjøre framskritt på dommens dag. Det vi gjør nå, kan således berøre vårt evige ve og vel.
De som gjør opprør mot Guds herredømme etter at de er blitt oppreist fra de døde, forspiller sine muligheter til å oppnå evig liv. De vil lide den «annen død», en død som det ikke er noen oppstandelse fra. Vi leser i Åpenbaringen 20: 14, 15 om den «annen død»: «Dette er den annen død: ildsjøen. Og hvis noen ikke fantes oppskrevet i livsens bok, da ble han kastet i ildsjøen.»
Når vi tenker på at en stolt, gjenstridig holdning kan føre til at en mister det evige liv, burde vi ønske å få en tidlig start på rettferdighetens vei. Hvor sørgelig ville det ikke være hvis noen skulle gå glipp av det evige liv fordi de nå unnlot å benytte seg av de anledninger de har til å framelske gode egenskaper — egenskaper som vil gjøre det lettere for dem å oppfylle Guds krav på dommens dag!
Men du spør kanskje: Hva kan jeg gjøre for å få en tidlig start på rettferdighetens vei?