Er abort løsningen?
DU HAR kanskje hørt dette spørsmålet før. Kanskje du til og med har stilt det selv. Det oppstår ofte i tilknytning til en lang rekke problemer. Det kan derfor godt være at du spør: Er legalisert abort den beste måten å få stanset befolkningseksplosjonen på? Kan det sette en stopper for de farlige, illegale abortinngrep som koster mange kvinner livet? Og kan legal abort være løsningen på de personlige problemer som oppstår i forbindelse med et uønsket svangerskap?
Både holdningen til abort og abortlovgivningen varierer sterkt fra sted til sted. Abort er ulovlig i land som er overveiende muhammedanske. I Nigeria er det forbudt å foreta abortinngrep, med mindre en lege erklærer at kvinnes liv er i fare. Den vesttyske forfatningsdomstol gikk imot abort den 25. februar 1975, mens De forente staters høyesterett den 22. januar 1973 bekreftet kvinnens rett til å få framkalt abort under første del av svangerskapet. Og i Japan kan kvinner etter loven forlange å få abort helt inntil utgangen av svangerskapets sjuende måned. I de land som tillater abort, er det naturligvis betydelig variasjon mellom de lover som regulerer slike inngrep.
En løsning på befolkningsproblemet?
Som du nok vet, er det millioner av kvinner som får framkalt abort enten legalt eller illegalt. De forente nasjoners kommisjon for befolkningsspørsmål opplyser at «abort trolig er den mest utbredte metode for fødselskontroll i verden i dag». Men betyr dette at abort er en ønskelig løsning på verdens befolkningsproblemer?
En meget liberal abortlov ble vedtatt av den japanske nasjonalforsamling i 1948. Hva ble så resultatet? Naturligvis en nedgang i befolkningstilveksten. Men etter et kvart århundre med lett adgang til abort kunne også professor T. S. Ueno ved Nihon universitet i Tokyo si: «Abort hører med til livsstilen. Umoralen florerer. Vi lever i en tid med fri kjærlighet, og den ufødtes liv blir ikke respektert.»
Ja, abortene har bidratt til å hemme befolkningstilveksten. Men samtidig har de svekket moralen. Det er tydelig at de ikke har ført til noen ærefrykt for livet. Kan da abort være noen ønskelig løsning på befolkningsproblemene? Sier ikke både fornuften og logikken nei?
Elimineres farlige, illegale abortinngrep?
Hvis du kjenner en kvinne som er blitt alvorlig skadd ved et illegalt abortinngrep, vil du kanskje lure på om ikke en legalisering av abortinngrepene har gjort slutt på slike tragedier i de land hvor abort er tillatt. Hvilken virkning fikk for eksempel den amerikanske høyesterettsavgjørelsen av 1973, som gjorde det lovlig å foreta abortinngrep? I henhold til dr. Christopher Tietze, som arbeider med befolkningsspørsmål i USA, førte denne avgjørelsen til at antall dødsfall på grunn av aborter gikk ned fra over 300 årlig i 1960-årene til 47 i 1973. Men denne rettsavgjørelsen førte ikke til at dødsfall på grunn av aborter opphørte. Dr. Tietze sa at en lang rekke illegale aborter også ble framkalt i 1973, og de førte til 25 av de 47 dødsfallene.
India er et annet eksempel. Der er det anslagsvis fem millioner kvinner som får abort hvert år, enten legalt eller illegalt. I 1971 fikk indiske kvinner lovlig adgang til å få framkalt abort på et sykehus. Nå bor imidlertid om lag 80 prosent av dem utenfor byene, uten noen mulighet for å komme inn på noe sykehus, og de abortinngrep som foretas på disse kvinnene, er derfor risikable operasjoner som ikke utføres av leger.
Har da en legalisering av abort gjort slutt på de mange farlige, illegale abortinngrep? Nei, i millioner av tilfelle er det fortsatt stor risiko forbundet med abort.
En trygg løsning på personlige problemer?
Verdens befolkningsproblemer og de farer et ulovlig abortinngrep innebærer, kan imidlertid virke nokså betydningsløse for en kvinne som er gravid og ikke ønsker barn. Kanskje hun er ugift og mener at hun følelsesmessig er ute av stand til å fullføre svangerskapet og oppdra et barn som er født utenfor ekteskap. Er abort løsningen?
Det er klart at hun må ta flere faktorer i betraktning. Selv under de angivelig trygge forhold en legal abort blir utført, kan hun sette liv og helse i fare. Legene har jo her forskjellige oppfatninger, men ifølge professor T. S. Ueno er ikke legale aborter på alle vis «betydelig tryggere» enn de illegale. Han mener at den raske forandringen fra graviditeten fører til at kvinnens sympatiske nervesystem kommer i ubalanse. Blant andre uheldige virkninger nevner han utmattelse, søvnløshet, hodepine, svimmelhet, krampe, nevralgi, psykosomatiske lidelser, svangerskap utenfor livmoren, habituell spontan abort og sterilitet.
Selv på et spesialisert sykehus ville en kvinne trolig få beskjed om at inngrepet medfører visse farer. Infeksjoner og blødninger kan forekomme. Man vil kanskje også innrømme at enkelte kvinner dør som følge av at de får framkalt abort. En legal abort er derfor ikke en trygg løsning på personlige problemer.
Følelsesmessige reaksjoner
Man må heller ikke overse de alvorlige følelsesmessige reaksjoner som rammer mange kvinner som får abort. Det som hendte en 22-årig ugift universitetsstudent, er ganske tankevekkende. Hun skulle få utført et abortinngrep på et sykehus og ventet tydeligvis ingen uheldige følelsesmessige reaksjoner som følge av operasjonen. Hun ble likevel mer og mer engstelig mens hun satt og ventet. Så skulle abortinngrepet utføres. «Legen kom stormende inn — uttrykksløs, taus, følelsesløs,» sa hun senere. «Han hilste ikke — han så ikke på meg engang.» Operasjonen gikk sin gang, og vondt gjorde det også. Endelig var det hele over.
«Da brast jeg i gråt,» innrømmet den unge kvinnen. «Og jeg som hadde trodd jeg skulle tatt det hele ganske rolig.» Om hjemreisen sa hun blant annet: «Som for til slutt å rense meg for en fornedrelse og for en tre timers erfaring som ingen burde ha hatt, lente jeg meg ut av bussvinduet og kastet opp.»
Men en kvinnes reaksjon kan være alvorligere enn dette. En abort kan gi dype, langvarige følelsesmessige arr. Den kan gjøre et sterkt inntrykk på dem som arbeider i sykepleien, også. Her er et eksempel: En lege framkalte abort hos en 21-årig kvinne i 18. uke av svangerskapet. Han brukte injeksjoner av en væske som vanligvis kveler fostret i livmoren. Åtte timer senere kom det ut et foster med muskler som var i bevegelse, og et hjerte som slo. Etter 27 minutter døde fostret. «Sykepleierskene var svært bestyrtet over denne hendelsen,» sa legen.
Da antall aborter tiltok i Southampton i England, var det en del unge sykepleiersker som sluttet i sine stillinger. De ble særlig foruroliget når fostrene viste tegn til liv etter aborten. «De kommer inn i sykepleien fulle av idealisme, innstilt på å redde liv,» sa en oversøster. «Da kan det være en ganske rystende opplevelse å oppdage at de befinner seg i en situasjon der de i praksis skal hjelpe til med å utrydde liv.»
Når begynner livet?
Men er en abort virkelig ensbetydende med utryddelse av liv? En fortvilt, kanskje desperat, ugift vordende mor tenker kanskje ikke på det når hun søker abort. Men en forhenværende, ivrig abortforkjemper, dr. B. N. Nathanson, snakket likevel om det han kalte «den ytterst pinefulle sannhet». Og hva var så det? «Vi tar liv.»
Det avgjørende spørsmål er: Når begynner livet? Dr. Nathanson sa: «Vi vet at det finnes menneskelig liv der inne helt fra svangerskapets begynnelse av.» En annen lege, dr. Frank P. Bolles, sa i et brev til Denver-avisen Post: «Det er så mye lettere å sende en mann til sosialkontoret enn å dele med ham det vi selv har, eller å tilby abort for å løse det problem svangerskapet utgjør, enn å vise omsorg for en kvinne i den tiden hun er i en vanskelig situasjon . . . Abort er ikke et legalt, biologisk eller økonomisk spørsmål. Det er ikke en sak mellom staten og individet, men snarere en sak mellom individet og Gud. Jeg vil oppfordre deg til å ta Ham og Hans tanker i betraktning når du fastsetter verdien av livet til din neste (enten han er født eller ufødt, ønsket eller uønsket, velskapt eller vanskapt) og ditt eget liv.»
Hva viser så Guds Ord, Bibelen? Den viser at Jehova Gud setter menneskelivet høyt helt fra dets spede begynnelse. I hans lov til det gamle Israel het det: «Når menn kommer i slagsmål med hverandre og støter til en fruktsommelig kvinne, så hun føder i utide, men ellers ingen ulykke skjer, så skal den som gjorde det, gi den bot som kvinnens mann pålegger ham; han skal gi etter dommeres skjønn. Men dersom det skjer en ulykke, da skal du gi liv for liv.» — 2 Mos. 21: 22—25.
Det er verdt å merke seg at intet av det som sies her eller andre steder i Bibelen, hentyder til at alderen på fostret skulle være en faktor som måtte tas i betraktning når det skulle avgjøres om abort kunne framkalles. Når ikke Jehova Gud fastsetter slike bestemmelser, ville det være urett av andre å gjøre det.
Det er viktig å være klar over at livet føres videre, ikke ved fødselen, men når unnfangelsen inntreffer. The Encyclopædia Britannica sier at det er da at «livshistorien til individet som et særskilt og biologisk vesen begynner». Jehova har aktelse for ethvert menneskeliv forut for fødselen, for salmisten David sa under inspirasjon om ham: «Dine øyne så meg til og med da jeg bare var et foster, og i din bok ble alle dets deler nedskrevet, hva angår de dager da de ble dannet, og det ennå ikke fantes én av dem.» — Sl. 139: 16, NW.
Det er interessant å merke seg at David fortsetter med å si: «Hvor vektige dine tanker er for meg, Gud, hvor store deres summer!» (Sl. 139: 17) Ja, David hadde et oppriktig ønske om å rette seg etter Guds vilje, den Gud som hadde så høy aktelse for livet. Føler du det på samme måte?
Om du det gjør, har du trolig kommet til den rette konklusjon, nemlig at kunstig framkalt abort er en synd mot den allmektige Gud, en forbrytelse i hans øyne. Derfor er ikke abort den guddommelige løsning på de problemer en unnfangelse utenfor ekteskap medfører. Løsningen består i at man unngår å oppføre seg på en måte som kan føre til et slikt svangerskap. Blant de «kjødets gjerninger» som Gud fordømmer, er «utukt, urenhet, skamløshet [løsaktig oppførsel, NW]». Guds hellige ånds frukter omfatter på den annen side «avholdenhet» eller «selvkontroll» (NW). Det er ikke umulig å holde seg borte fra «kjødets gjerninger». Den kristne apostelen Paulus sier: «De som hører Kristus Jesus til, har korsfestet kjødet med dets lyster og begjæringer.» — Gal. 5: 19—24.
Men om nå en ugift kvinne alt har fulgt en urett handlemåte og blitt gravid? En kunstig framkalt abort er likevel ikke løsningen, ikke hvis hun nå ønsker å handle i harmoni med Bibelen. Enkelte piker flytter kanskje til et annet sted for å unngå skammen, men er det egentlig noe bedre å bo langt borte fra alle kjente, mennesker som kan være til hjelp på forskjellige måter? Hva med å la andre adoptere barnet? Moren kan senere angre dypt på det, for det er i strid med morsinstinktet. Det er nok så at i disse «siste dager» er det mange som er «ukjærlige» eller «uten hengivenhet» (NW). (2 Tim. 3: 1—3) En ugift mor gjør likevel klokt i ikke å undertrykke sin morskjærlighet. Hun kan komme til å få en varig skyldfølelse hvis hun ikke tar seg av et barn som hun har vært med på å sette til verden. Det vil naturligvis kreve mot å føde og beholde barnet. Men dette er likevel ønskelig om hun ønsker å bringe sitt liv i samsvar med Guds Ord og å undervise barnet i Bibelens sannheter.
Og hva med et ikke planlagt svangerskap innenfor ekteskapet? I stedet for å tenke på abort må det være mye bedre å anta det syn den inspirerte salmisten ga uttrykk for. «Se,» erklærte kong Salomo i oldtidens Israel, «barn er Herrens gave, livsfrukt er en lønn.» (Sl. 127: 3) Ja, fødsler og foreldreverdighet skaper nok problemer, men de volder ikke den psykiske smerte og skyldfølelse som så ofte følger med en abort. Jesus sa meget treffende: «Når en kvinne skal føde, er hun engstelig, for hennes tid er kommet. Men når barnet er født, har hun glemt smertene, i sin glede over at et menneske er kommet til verden.» — Joh. 16: 21, NTN.
Nei, abort er ikke den rette løsningen. For dem som ønsker et intimt kjønnslig samkvem, er ekteskapet løsningen. Da kan de finne sann lykke når de, forent i ekteskap, planlegger sitt liv med tanke på å behage Jehova Gud, som er opphavet til både livet, kjærligheten og ekteskapet.
[Illustrasjon på side 5]
(Se den trykte publikasjonen)
ABORTER
USA: EN MILLION I ÅRET
JAPAN: EN MILLION FEM HUNDRE TUSEN I ÅRET