Amsterdams Witkar-biler — et produkt av storbyen

Av «Våkn opp!»s korrespondent i Nederland

DET var den første vårdagen i 1974, og som vanlig om våren var det mye nytt å se og mange nye lyder. Men det var få av innbyggerne i det fargerike Amsterdam som var beredt på noe så uvanlig. Nederlandsk humor kom til sin rett da bysbarna skulle forsøke å beskrive det de så. «En rullende tomannssofa,» sa noen. «En høy hatt på hjul,» sa andre. Andre igjen utbrøt: «En kjørende osteklokke!»

Hva var det de så?

En Witkar!

En behøvde bare å kaste et blikk på dette uvanlige, batteridrevne kjøretøyet for å forstå alles overraskelse. Denne lille, koselige toseteren med det runde understellet og glassylinderen som virket altfor høy i forhold til de små hjulene, tiltalte folks humoristiske sans. Hvor kom denne merkelige idéen fra?

Den var stort sett et produkt som var framtvunget av forholdene i denne storbyen. Det tiltalende bybildet i Amsterdams sentrale deler blir nemlig hver dag skjemmet av 35 000 biler som blir parkert overalt hvor det er en ledig plass. Dette, foruten den farlige biltrafikken i de trange gatene og støyen og forurensningen, sjenerer fotgjengerne. Likevel er det bare 1500 av de 35000 bilene som er i bruk samtidig. Det var dette som ga idéen til et trafikksystem som holdt flere kjøretøyer i gang, slik at de ikke bare sto parkert til ingen nytte.

I 1966 var det noen unge radikalere i Amsterdam som organiserte seg og dannet en gruppe som de kalte Provos. Deres hensikt var ikke å gjøre bruk av vold, men å innta en provoserende holdning til forhold som irriterte offentligheten. Ett slikt irritasjonsmoment var trafikkorkene og forurensningen i sentrum av byen. Antallet av personbiler i landet har vokst fra 100 000 i 1949 til 2 500 000 i dag. Det er litt av en belastning for et land på bare 39 000 kvadratkilometer. Provos-gruppen la fram noen meget uortodokse og radikale planer med tanke på å løse dette kompliserte trafikkproblemet.

Først foreslo Luud Schimmelpennink, en av forgrunnsfigurene i organisasjonen, at sykler skulle tas i bruk i Amsterdams bykjerne, men dette slo ikke an. Så fikk han denne idéen med Witkar, som skulle brukes utelukkende i de sentrale bydeler. I 1967 diskuterte Schimmelpennink Witkar-bilene med en gruppe interesserte. De fleste i forsamlingen, hvorav mange var fremtredende borgere, sa at de aldri ville sette seg i en slik «kjøredoning». Men de var villige til å bidra med penger, slik at Schimmelpennink kunne bygge en prototype av bilen. I 1968 var prototypen klar.

Planlegningen

Med denne prototypen som grunnlag begynte Schimmelpennink å utforme detaljene i sin Witkar-plan. Først ville det bli sørget for at bilen kunne holde en hastighet på 29 kilometer i timen. Witkar-planen skulle til slutt omfatte 105 stasjoner, som skulle ligge jevnt fordelt i sentrumsområdet og ha en kapasitet på i alt 1200 biler. Det ville bety at det ikke ville være mer enn cirka 500 meter mellom de forskjellige stasjoner.

Planen gikk ut på at Witkar-bilene bare skulle gå mellom de stasjoner føreren valgte, og på disse stasjonene ville det bli sørget for parkeringsplass og vedlikehold, lading av batteriene innbefattet. Witkar-bilene skulle bare få brukes av medlemmer av en forening som var blitt dannet for å ta seg av prosjektet. Det koster 50 kroner å bli medlem av foreningen og 50 kroner å få kjøpt en nøkkel til bilen.

Et medlem som er i byen og ønsker å bruke en bil, må først finne ut hvor den nærmeste stasjonen ligger. Når han kommer til stasjonen og det finnes en bil inne, setter han nøkkelen i et hull i velgertavlen. Hver stasjon skal ha sju eller flere Witkar-biler. Velgertavlen på hver stasjon er forbundet med en datamaskin i hovedkontrollrommet. Datamaskinen registrerer nøkkelens nummer, som tilsvarer nummeret på kontoen i en bestemt bank i byen. Når trafikanten slår nummeret til den stasjonen han ønsker å komme til, viser datamaskinen om det er en parkeringsplass ledig der. Hvis det ikke er det, velger den en stasjon i nærheten av den som trafikanten ønsket å komme til.

Når sjåføren har nådd målet, parkerer han sin Witkar bak den siste bilen i rekken av de andre Witkar-bilene. En innretning på taket av bilen blir automatisk forbundet med en skinne, slik at batteriet blir ladet. I løpet av noen minutter blir så den strøm som er blitt brukt mellom stasjonene, erstattet.

Prøvetiden

Etter at den første Witkar-bilen hadde sett dagens lys i Amsterdam i 1968, begynte forhandlingene med byens myndigheter. Myndighetene var noe motvillige. Politiet var mest skeptisk og argumenterte med at dette kjøretøyet, som holdt en hastighet på 29 kilometer i timen, ville hindre mer hurtiggående kjøretøyer. Witkar-bilenes tilhengere kunne imidlertid henvise til statistikk som viste at bilenes gjennomsnittshastighet i sentrum lå på under 29 kilometer i timen.

Flere hundre personer, deriblant flere medlemmer av bystyret, ble betalende medlemmer av foreningen. Store selskaper lovte å støtte foretagendet. Til slutt ga byens myndigheter tillatelse til at det ble opprettet en forsøksstasjon med tre Witkar-biler. Den 21. mars 1974 var den store dagen. Prøvetiden begynte, og den skulle vare i tre måneder.

Denne tre måneders perioden var verdifull for dem som hadde satt i gang prosjektet. Mange, deriblant flere av byens fremtredende borgere, tok korte rundturer med Witkar-bilen og var på den måten med til å gjøre reklame for prosjektet. Ved slutten av prøveperioden kjørte to Witkar-biler et maratonløp på 24 timer. Disse bilene tilbakela til sammen en strekning på 440 kilometer, og den strømmen de brukte, kostet mindre enn 25 kroner. En konvensjonell bil i vanlig størrelse ville ha brukt bortimot 70 liter bensin på den samme strekningen under bykjøring.

Witkar-bilen reduserer støyforurensningen til et minimum når en sammenligner den med bensindrevne biler. Det følger imidlertid en viss forurensning også med Witkar-bilen. Den mengde olje som skulle til for å produsere den elektriske strømmen til Witkar-bilens 440 kilometer lange maratonløp, var (i volum) omtrent halvparten av den bensin en vanlig bil ville ha trengt. Men i det store og hele ser det ut til at den totale forurensning Witkar-bilene forårsaker, er mindre enn den de bensindrevne bilene forårsaker.

Myndighetene i Amsterdam var så imponert over eksperimentet at de ga tillatelse til at to stasjoner til ble fullført i oktober 1974 og ytterligere to i desember, slik at byen da hadde i alt fem. I mellomtiden ga helse- og miljøverndepartementet et beløp på 650 000 kroner til foretagendet, og andre store gaver kom inn fra private kilder. På den måten kunne første fase av prosjektet, fem stasjoner og 35 Witkar-biler, fullføres.

Amsterdams uvanlige prosjekt for å bekjempe trafikkorkene og forurensningen i byen er nå blitt satt ut i livet.