Pave Pius XII og nazismen — sett fra en ny synsvinkel

GJORDE han rett i å holde seg taus? Striden om Pius XII’s taushet når det gjaldt nazistenes ugjerninger under den annen verdenskrig, har rast med større eller mindre styrke i de siste 30 årene. Kritikerne sier at millioner av menneskeliv kunne ha vært spart hvis paven hadde protestert overfor nazistene. Men den nåværende pave, Paul VI, hevder at «protest og fordømmelse ikke bare ville ha vært unyttig, men også til skade».

Hvorfor skal vi nå ta dette opp igjen? Er ikke det å ta opp et spørsmål som for lengst er utdebattert? Nei. Vatikanet holder selv interessen for spørsmålet ved like. Kirkens ledere har til og med brutt den praksis som går ut på at arkiverte dokumenter ikke skal offentliggjøres før etter 50 år. De er klar over at kritikerne har gode argumenter som viser at det har vært en moralsk svikt innenfor kirken, og kirkens ledere vil derfor selv gjøre noe for å få folk til å forstå.

Mange oppriktige medlemmer av den katolske kirke ønsker å få svar på sine spørsmål. De vet at også pave Paul VI var sterkt innblandet i det som skjedde den gangen, for han var en nær medarbeider av Pius XII. En jesuittkomité har derfor siden 1965 offentliggjort dokumenter som er valgt ut fra Vatikanets arkiver. Det siste het «Pavestolen og krigens offer» og kom ut i april 1974. Gir det oss anledning til å se saken fra en ny synsvinkel?

Et mer dyptgående spørsmål

I pressemeldinger rettes søkelyset mot dokumentariske beviser for at Vatikanet hadde god kjennskap til nazistenes ugjerninger på et meget tidlig tidspunkt. Men et annet spørsmål, som ikke er så kjent, er av langt større betydning. Det kom fram da en av Pius XII’s betrodde medarbeidere stilte et spørsmål som er langt mer dyptgående enn spørsmålet om hvorfor paven ikke tok til orde mot nazistene. «Monsignore» Domenico Tardini (som senere ble kardinal) skal i irritasjon ha stilt følgende spørsmål:

«At pavestolen ikke kan få Hitler til å oppføre seg ordentlig, det forstår alle. Men at den ikke kan holde en prest i age — hvem kan forstå det?»

En noe lettbeint debatt omkring hvilke gode resultater Pius XII’s protester kunne ha gitt, har praktisk talt overskygget dette langt mer fundamentale spørsmål. Ærlige kristne er nødt til å stille seg selv spørsmålet: Hvordan kunne nazistenes ugjerninger i det hele tatt ha blitt gjennomført hvis ikke folket og dets åndelige ledere hadde samarbeidet med nazistene? Nittifem prosent av alle tyskere var på den tiden enten katolikker eller protestanter. Nesten 32 millioner, over 40 prosent av befolkningen, var katolikker. Praktisk talt hele befolkningen til Tysklands allierte i Europa, Østerrike og Italia, var også katolikker. Selv i den fryktede SS-organisasjonen var nesten en fjerdedel katolikker, trass i at SS-ledelsen gikk inn for at medlemmene av organisasjonen skulle gå ut av kirken.¹

Pius XII kommer selv inn på dette spørsmålet i et privat brev som nylig er blitt offentliggjort, og som ble sendt til den presten som skapte slik irritasjon hos «monsignore» Tardini. Denne presten var Jozef Tiso,a som regjerte som president over nazistenes protektorat Slovakia under hele krigen (1939—45). Pius skrev til «monsignore» Tiso at han hadde håpet at den slovakiske regjering og det slovakiske folk «som nesten utelukkende er katolsk, aldri ville iverksette noen tvungen forflytning av mennesker som tilhører den jødiske rase», og at det faktum at «slike tiltak blir gjennomført blant et folk med store katolske tradisjoner av en regjering som erklærer at den etterlever og verner om disse tradisjoner», hadde voldt ham stor sorg. — 7. april 1943.²

Men hvordan kunne en form for samarbeid med nazistene i deres raseutryddelse i det hele tatt overveies av et folk som paven selv sa var ’nesten utelukkende katolsk og hadde store katolske tradisjoner’? Kirkens morallære måtte da gjøre det utenkelig for «monsignore» Tiso og hans hjord å ta del i folkemord! Historien viser hva de gjorde. Ærlige kirkemedlemmer ønsker naturligvis en forklaring på en slik oppførsel og også på oppførselen til de andre «kristne» nasjoner som samarbeidet med nazistene.

Vatikanets egen kardinal Eugéne Tisserantb nevner en av grunnene i et åpenhjertig, privat brevc til en venn. Etter Frankrikes fall i 1940 skrev han til kardinal Suhard av Paris og klaget over at «den fascistiske ideologi og hitlerismen har forvandlet ungdommens samvittighet, og de som er under 35 år, er villig til å begå en hvilken som helst forbrytelse for ethvert formål som deres fører gir dem ordre om». Men hvordan kunne en samvittighet som var opplært av kirken, bli så lett «forvandlet»? Når alt kom til alt, hadde Hitler bare påvirket dem i om lag sju år, mens kirken hadde hatt sin hjord under opplæring i godt over 1000 år!

«Det vesentlige punkt i kristendommen»

Det er klart at pave Pius hadde kunnet gjøre noe med det at nazistene trengte inn på et område som tradisjonelt var kirkens territorium — nemlig den menneskelige samvittighet! Men kardinal Tisserant sier sørgmodig:

«Helt siden begynnelsen av november (1939) har jeg til stadighet anmodet pavestolen om å utstede en ensyklika om individets plikt til å lyde samvittighetens bud, for dette er det vesentlige punkt i kristendommen.» (Uthevet av oss)

Historien kan imidlertid ikke berette om at det under krigen kom noen pavelige erklæringer om dette «vesentlige punkt i kristendommen». Men Tisserant kom bedrøvet med denne forutsigelsen: «Jeg frykter for at historien med god grunn vil kunne bebreide pavestolen for å ha fulgt en politikk som nærmest bare er behagelig for den selv. Dette er ytterst sørgelig.»³

Den diplomatiske forsiktighet som paven valgte som sin «politikk» når det gjaldt forholdet til nazistene, var utvilsomt «behagelig» i og med at den beskyttet Vatikanet og kirken. Pius rådet selv de tyske katolske biskoper til «tilbakeholdenhet» i sine uttalelser av hensyn til «faren for represalier og press» eller det som verre var. Derved ville de «unngå enda større vanskeligheter. Dette er ett av motivene for de begrensninger» jeg legger på mine egne uttalelser, skrev han. — 30. april 1943.⁴

Denne forklaringen hjelper oss til å forstå hvorfor Pius opptrådte så forsiktig som han gjorde. Men den gir ingen forklaring på følgende: Hvordan kunne prester og deres hjorder være vitner til, gjøre seg medskyldig i eller direkte begå de nazistiske ugjerninger, og det nesten til siste slutt? Hva hadde skjedd med deres samvittighet?

Kirken og samvittigheten

Svaret må være å finne i den opplæring deres samvittighet fikk. Hvordan skulle for eksempel en lojal katolikk forstå Pius XII’s eget hyrdebrev av 8. desember 1939, Asperis Commoti Anxietatibus, som var rettet til feltprestene i de krigførende nasjoners hærer, hvorav over 500 tjente i Hitlers hær? Han oppfordret feltprestene på begge sider til å ha tillit til sine respektive biskoper og betrakte krigen som et utslag av den himmelske Fars vilje som alltid lar det onde vende seg til noe godt, og «som stridsmenn under sine lands flagg til også å kjempe for kirken».⁵ (Uthevet av oss)

Denne forvirrende selvmotsigelsen gjentas i brev paven skrev til katolske biskoper på begge sider. I et brev til de tyske biskoper, datert 6. august 1940, ga Pius uttrykk for beundring for katolikker som «trofaste inntil døden beviser sin villighet til å dele offer og lidelser med de andre Volksgenossen [medtyskere]».⁶ Men bare ni måneder før hadde paven kommet med et lignende budskap til de franske katolske biskoper! Der hadde han forsikret dem om at de hadde rett til å støtte alle tiltak som ble truffet for å forsvare deres land mot de samme «trofaste» tyske katolikker!⁷ Og de italienske erkebiskoper fikk en tilsvarende veiledning like før Italia gikk med i krigen mot de allierte.⁸

Så når altså kirkens overhode virkelig tok til orde i saker som gjaldt samvittigheten, noe nesten alle hans prester også gjorde, styrket han samvittigheten til dem som ’trofast’ tjente i de væpnede styrker under et hvilket som helst flagg. Faktum er at da Vatikanets Berlin-korrespondent for dets offisielle avis L’Osservatore Romano en gang spurte Pius XII om han ville protestere mot utryddelsen av jødene, sa paven til ham at han ikke kunne «glemme at millioner av katolikker tjener i de tyske hærer. Skal jeg bringe dem i en samvittighetskonflikt»?⁹

Var de protestantiske kirkemenn mindre ansvarlige? Legg merke til det personlige telegram som ble sendt til Hitler den 30. juni 1941 av rådet i den tyske evangeliske (lutherske) kirke, som var det største protestantiske trossamfunn i Tyskland:

«Måtte den allmektige Gud hjelpe Dem og vårt folk i kampen mot dobbeltfienden [Storbritannia og Sovjetunionen]. Seieren skal bli vår, og å vinne den må stå i sentrum for våre forhåpninger og våre handlinger. . . . i alle sine bønner er [kirken] med Dem og med våre uforlignelige soldater, som nå med kraftige slag er i ferd med å utrydde årsaken til denne pesten.»¹⁰

Når hjorden fikk en slik rettledning fra sine «hyrder», hva kunne en da vente av den? Og det den virkelig gjorde, taler for seg selv, ikke sant?

Hitler hadde ikke særlig høye tanker om kirkene i 1933. Kan det være at han vurderte dem rett? Han sa spottende at «prestene . . . vil forråde sin Gud og gå med oss. De vil forråde hva som helst bare for å beholde sine ubetydelige stillinger og inntekter. . . . Hvorfor skulle vi krangle med dem? De vil finne seg i hva som helst for å kunne beholde sine materielle fordeler».¹¹ (Hitler-regjeringen utbetalte store summer til de største kirkesamfunnene under hele krigen.)¹²

For å bli klar over hvor sant det Hitler sa om kirkene, egentlig er, kan du bare spørre deg selv: «Hvis jeg hadde vært et oppriktig kirkemedlem i Tyskland, Østerrike eller Italia på den tiden, hva ville mine åndelige ledere da ha rådet meg til — og hva hadde jeg gjort?» Sett at du sier: «Jeg ville ikke ha tjent Hitler.» Hva ville du da ha kunnet vente deg, ikke fra nazistene, men fra dine egne åndelige ledere?

De som fulgte sin samvittighet

Uansett hvor godt den katolske forsker og pedagog Gordon Zahn lette, kunne han bare finne dokumentariske beviser for at én eneste av 32 millioner tyske katolikker hadde nektet å tjene i Hitlers hærer av samvittighetsgrunner. Bortsett fra geistlige som ble tiltalt for politisk motstand mot nazistene, fant han i alt sju personer i Tyskland og i det katolske Østerrike som av samvittighetsgrunner nektet å avlegge soldateden.¹³ Du lurer kanskje på hvorfor det var så få.

Zahn svarer at hans omfattende intervjuer med folk som kjente disse menn, resulterte i den «kategoriske forsikring fra nesten hvert eneste intervjuobjekt om at enhver katolikk som bestemte seg for å nekte militærtjeneste, ikke ville få den minste støtte fra sine åndelige ledere». De få som nektet og som fastholdt sin nektelse, var ironisk nok en belastning for sine «åndelige ledere».

La oss ta et eksempel. Da erkebiskopen av Freiburg, Konrad Gröbber, søkte en nazidomstol om nåde for en prest som hadde nektet militærtjeneste, skrev han at presten var «en idealist som er blitt stadig mer fremmed for virkeligheten . . . som ønsket å hjelpe sitt Volk og sitt Vaterland, men som gjorde det ut fra falske premisser».¹⁴ Andre ble nektet nattverden av fengselsprester fordi de hadde sviktet sin «kristne plikt» ved å nekte å avlegge soldateden.¹⁵

En annen dokumentert sak, som gjaldt en østerriksk bonde, Franz Jägerstätter, illustrerer hva et kirkemedlem virkelig kunne vente seg fra sine åndelige ledere. Jägerstätter ble til slutt fengslet i Linz, Østerrike, på grunn av sitt standpunkt, og han ble senere halshogd. Den katolske fengselspresten skriver at han hadde «forsøkt å gjøre det klart for ham at han måtte ha sitt eget og sin families ve og vel i tankene selv når han fulgte sine personlige idealer og prinsipper». Jägerstätters landsbyprest hadde brukt det samme argumentet lenge før Jägerstätter ble satt i fengsel. «Det så ut til at han forsto mitt standpunkt,» sier fengselspresten, «og han lovte å følge min anbefaling og avlegge [den nazistiske soldat-] eden.»¹⁶

Kom dette rådet fra en nazist? Nei — det kom fra en katolsk prest som var vel ansett lenge etter krigen! Men det var ikke det eneste press som kom fra åndelige ledere. Biskop Fliesser i det samme bispedømmet, Linz, røper at også han hadde «kjent Jägerstätter personlig» og hadde argumentert «til ingen nytte» med at Jägerstätter ikke var ansvarlig «for de handlinger som ble begått av den [nazistiske] borgerlige myndighet». Biskopen sa at dette var «en helt eksepsjonell sak, en som nok kunne vekke undring, men som ikke måtte være til etterfølgelse». Biskop Fliesser skrev til en prest etter krigen for å forklare hvorfor han hadde nektet å la beretningen om Jägerstätter bli trykt i menighetsbladet i Linz. Beretningen kunne «skape forvirring og vekke samvittighetene», sa han.

Biskop Fliesser betraktet altså tilfellet med en mann som fulgte sin samvittighet, som en «eksepsjonell sak» — en som ikke måtte etterfølges. «Jeg synes de største helter er de eksemplariske unge katolske menn, teologiske studenter, prester og familieoverhoder som kjempet og falt i en heroisk oppfyllelse av sin plikt,» fortsatte han. Selv den advokat nazidomstolen hadde oppnevnt, Feldmann, brukte dette argumentet i et forsøk på å få Jägerstätter til å gå på akkord, idet han pekte på de millioner av katolikker, prester innbefattet, som gikk i krig med en «ren» samvittighet. Og til slutt, sier Feldmann, ba han ham nevne ett eneste tilfelle da en biskop på noe vis hadde frarådet noen å utføre militærtjeneste i nazi-hæren.¹⁷ Han kunne ikke det. Kan du?

I forbindelse med den artikkelen som ble forkastet, og som het «Heroisk konsekvens», nevner så biskop Fliesser hånlig hvordan «die Bibelforscher [Jehovas vitner] og adventister i sin ’konsekvens’ foretrakk å dø i konsentrasjonsleirer framfor å bære våpen». Han sa at de var påvirket av en «feilaktig samvittighet», og at «de rette eksempler for opplæring av menn» er de «helter» som gikk i krigen, og som var påvirket av «en klar og korrekt samvittighet».¹⁸

Selv etter krigen kunne altså en velansett østerriksk biskop si at kirkemedlemmene hadde en «korrekt» samvittighet når den tillot dem å la seg innrullere i nazistenes hærer for å slakte ned katolikker fra andre land. De som foretrakk å stå ansikt til ansikt med døden i konsentrasjonsleirene i stedet for å tjene nazistene, var derimot villfarne kujoner etter biskopens mening. Hva mener du?

Kirken støttet i handling biskop Fliessers syn på disse kristne bibelforskerne under Hitler-styret. I det katolske menighetsbladet i Passau i Tyskland sto det den 6. mai 1933 at kirken hadde godtatt et oppdrag fra nazistene om å melde alle bayerske Jehovas vitner som fremdeles etterlevde sin tro, trass i at de måneden før var blitt forbudt å virke.¹⁹

Det er verdt å merke seg at det modige standpunkt disse kristne inntok, hadde hatt en viss betydning for katolikken Franz Jägerstätter. Gordon Zahn forteller at landsbypresten hadde lagt merke til at «Franz ofte talte med beundring om deres trofasthet», og folk i landsbyen som kjente ham, la stor vekt på at han «i timevis diskuterte religion og studerte Bibelen» sammen med sin fetter, som var bibelforsker, og som var den eneste ikke-katolikk i landsbyen.²⁰

Ikke engang nazistenes organiserte forfølgelse av jødene kunne skremme vitnene slik at de lot være å følge sin samvittighet og vise kristen godhet mot alle. Den tidligere redaktør av Danziger Informator, J. Kirschbaum, skrev en artikkel i den jødiske dagsavisen i New York, Der Tog, den 2. juli 1939, og der fortalte han at «da alle slags matvareforretninger begynte å sette opp de velkjente skiltene ’Juden unerwünscht’ (jøder uønsket)», skaffet vitnene «sine jødiske naboer eller bekjente mat eller melk uten å be om noen belønning for det».

Denne jødiske redaktøren beundret også barna til de tyske Jehovas vitner, som, i motsetning til sine katolske og protestantiske skolekamerater, fulgte sin samvittighet og «nektet å hilse hakekorsflagget og å bruke ’Heil Hitler’-hilsen, og alle truslene mot barna . . . er til ingen nytte. Barna erklærer tydelig og klart at bare Gud kan hilses med et ’Heil’, men ingen mennesker, fordi en slik handling ville være gudsbespottelig».

Hvorfor en slik kontrast?

Stilt overfor slike historiske kjensgjerninger må tenkende kristne spørre: Hvordan kunne det gå til at en organisasjon som var så sterk, og som hadde hatt over 1000 år til å lære opp de troendes samvittighet, bare var i stand til å peke på én tysk katolikk av 32 millioner (0,000003 prosent) med en samvittighet som ikke tillot ham å slåss for nazistene? Blant de 19 000 tyske Jehovas vitner i 1933 «var det en høyere prosentdel (97 prosent) som ble rammet av en eller annen slags forfølgelse enn i noen av de andre kirkesamfunnene», skrev historikeren J. S. Conway. De står først på «Listen over forbudte sekter siden 1933», som ble sendt ut av Gestapos hovedkvarter den 7. juni 1939. — The Nazi Persecution of the Churches 1933—45 [Nazistenes forfølgelse av kirkene 1933—45], sidene 196, 370.

Hvorfor ble Jehovas vitner forfulgt på denne måten? Enkelte geistlige ble riktignok forfulgt på grunn av anti-nazistisk politisk virksomhet, men Conway forteller at Jehovas vitners motstand «hovedsakelig besto i å nekte enhver form for samarbeid med nazistene og å utføre militærtjeneste. På grunnlag av Bibelens bud nektet de å gripe til våpen også mot landets fiender. . . . de ble dermed alle i praksis skyldig til dødsstraff». (Side 198; uthevet av oss) Nazistene henrettet 203 av de 253 vitner som ble dømt til døden, og 635 døde i fangenskap, mens 6019 fikk fengselsstraffer på til sammen over 13 924 år.

Men var ikke de katolikker og protestanter som tjente Hitler, under det samme «Bibelens bud»? Jo, det var de, nøyaktig på samme måte som de åndelige ledere på Jesu tid som kjente Guds lov. Likevel sa Jesus ironisk til dem: «Ja, dere får det fint til! Dere opphever Guds bud, så dere kan følge egne forskrifter.» — Mark. 7: 9, NTN.

Du kan selv se ’hvor fint’ dagens religiøse ledere får det til når det gjelder å ’oppheve Guds bud’, ved å slå opp i New Catholic Encyclopedia under «pasifisme». Der påstår dette katolske leksikonet blant annet: «Det er heller ingen vesentlig motsetning mellom en rettferdig krig og Kristi bud om at vi skal elske våre fiender. En rettferdig krig er et uttrykk for hat mot den onde gjerning og ikke mot den som gjør ondt. . . . Katolikker kan fritt danne seg sin egen mening om hvorvidt de betingelser som må til for å rettferdiggjøre krig, vil kunne være til stede ved en framtidig krig . . .» — 1967-utgaven, bind 10, side 856; se også «War, Morality of» (Krig, det moralske ved).

Hvor ʼfint får de det til’ i praksis når de følger dette resonnementet? Når du undersøker historien, hvor mange kriger som har berørt katolske og protestantiske land, kan du da finne hvor hjorden har ment at ikke «de betingelser som må til for å rettferdiggjøre krig» har vært til stede? I hvor mange slike kriger har hjorden nektet å slåss for sine politiske herskere? Tror du virkelig kirkene ville opptre på noen annen måte i dag hvis de ble stilt overfor de samme omstendigheter som dem de ble stilt overfor da nazistene hadde makten? Kan for eksempel européiske og amerikanske katolikker føle seg sikker på at de millioner av polske, ungarske og tsjekkiske katolikker som finnes i Øst, ikke ville gå til angrep på sine brødre i troen dersom det skulle komme til krig mellom Øst og Vest? Eller er det syn som ble uttrykt i det katolske bladet St. Anthony Messenger, mer realistisk? Der ble det sagt at katolske patere og protestantiske prester «ofte gir en det inntrykk at de vil velsigne en hvilken som helst krig eller ethvert dristig foretagende som statssjefene setter i gang». — Mai 1973, side 21.

Men Kristus Jesus, som de sier de er disipler av, ga sine disipler følgende regel: «Derpå skal alle kjenne at I er mine disipler, om I har innbyrdes kjærlighet.» Han sa også til en disippel som prøvde å forsvare ham ved å bruke makt — noe som selvsagt var en «rettferdig» sak: «Stikk ditt sverd i skjeden! for alle som griper til sverd, skal falle for sverd.» — Joh. 13: 35; Matt. 26: 52.

Hvis du ble bedt om å påvise hvem som i dag virkelig er verdige til å bære navnet «kristne», ved å bruke den veiledning Jesus selv ga, ville du da utpeke et av kristenhetens kirkesamfunn? Hvem har i praksis vist at de har det kjennetegn Kristus selv ga, nemlig ekte kjærlighet? Hvem er det som ikke elsker «med ord eller med tunge, men i gjerning og sannhet»? (1 Joh. 3: 18) De historiske kjensgjerninger taler for seg selv. Ærlige mennesker vil tenke over saken. Mange drar nå nytte av den hjelp Jehovas vitner tilbyr gratis, for å få bibelsk opplæring og en kristen samvittighet, som ikke vil svikte når den settes på prøve.

HENVISNINGER

1. Intern SS-rapport, Nasjonalarkivet i Washington, USA. T-580, dokument 42, arkiv 245.

2. The Vatican in the Age of the Dictators, Anthony Rhodes, 1973, side 347.

3. Fra Tisserant til Suhard, 11. juni 1940 (arkivert i Bundesarchiv i Koblenz, R 43 II/1440a).

4. Documentation Catholique, Paris, 2. februar 1964.

5. Offentliggjort i Seelsorge und kirchliche Verwaltung im Krieg, redaktør Konrad Hoffmann, 1940, side 144.

6. Fra Pius XII til de tyske biskoper, kopi i stiftsarkivet i Regensburg.

7. Sitert i Was sagen die Weltkirchen zu diesem Krieg? Zeugnisse und Urteile, Matthes ziegler, 1940, sidene 109—112.

8. Budskap av 24. april 1940, sitert i Der Vatikan und der Krieg, Alberto Giovannetti, 1961, side 300.

9. Erklæring av 11. mars 1963, i Berlin, offentliggjort i Summa iniuria oder Durfte der Papst schweigen?, redaktør Fritz J. Raddatz, 1963, side 223.

10. Kirchliches Jahrbuch für die Evangelische Kirche in Deutschland 1933—1944 (Gütersloh, 1948), sidene 478, 479.

11. The Voice of Destruction, Hermann Rauschning, 1940, sidene 50, 53.

12. Artikkel 17 i Konkordatet mellom Tyskland og pavestolen, 20. juli 1933, Documents on German Foreign Policy, serie D, bind VIII, side 896f.

13. German Catholics and Hitler’s Wars, Gordon Zahn, 1962, sidene 54, 55.

14. Kopi i arkivet i Freiburgs erkestift-kontor.

15. Franz Reinisch: Ein Martyrer unserer Zeit, Heinrich Kreuzberg, 1953, side 86.

16. In Solitary Witness, Gordon Zahn, 1964, side 75.

17. Ibid., side 86.

18. Brev av 27. februar 1946, i kirkearkivets «Jägerstätter-mappe» i St. Radegund, Østerrike.

19. Oberhirtliches Verordnungsblatt für die Diözese Passau, nr. 10, 6. mai 1933. sidene 50, 51.

20. In Solitary Witness, Gordon Zahn, 1964, sidene 108—110.

[Fotnoter]

[Bilde på side 16]

Hvordan var det mulig at menn med en samvittighet som var opplært av kirken, var villige til å begå alle slags forbrytelser som deres førere ga dem ordre om å gjøre?

[Bilde på side 17]

Hvem var ansvarlig for dette?