Er jeg nødt til å tro på utviklingslæren?

I DE senere år har enkelte stater i USA kommet med innvendinger mot at utviklingslæren blir framholdt som en bevist teori i de offentlige skolene. En av disse statene er California.

Det er den statlige skolekommisjon i California som avgjør hva som skal stå i lærebøkene for offentlige skoler. Kommisjonen får imidlertid forslag og anbefalinger fra ekspertgrupper på forskjellige områder. En av disse gruppene er statens rådgivningskomité for naturvitenskapelige fag. Denne komitéen kom med en anbefaling av hva barn i offentlige skoler bør lære i naturfagtimene.

Rådgivningskomitéen anbefalte at utviklingslæren skulle framholdes som en bevist teori og ikke bare som en teori. Skolekommisjonen var imidlertid ikke enig i dette. Den sa at utviklingslæren skulle framholdes som en teori, og ikke som en bevist teori. Den bestemte også at skapelsen skulle nevnes i lærebøkene som en annen forklaring på livets opprinnelse som hadde et visst vitenskapelig grunnlag.

Rådgivningskomitéen reagerte voldsomt. Den sa i virkeligheten: ’Det er en kjensgjerning at det har funnet sted en utvikling. Vi ser eksempler på det hver eneste dag. Ingen ansvarlige mennesker drar utviklingslæren i tvil. Utviklingen er like mye en kjensgjerning som tyngdekraften og atomene!’ Et av komitémedlemmene sammenlignet til og med troen på skapelsen med en slik form for overtro som astrologi og med den oppfatning at månen er gjort av en grønn ost, og at det er storken som kommer med barna.

Det er ikke desto mindre mange som drar utviklingslæren i tvil. En av disse, som aldri hadde godtatt de «beviser» som er blitt framholdt for utviklingslæren, som endelige, bestemte seg for å foreta en rundspørring blant slike som tror på utviklingslæren. Vi skal nå la ham fortelle om de iakttagelser han gjorde, og gjengi de samtaler han hadde med tilhengere av utviklingslæren.

«Jeg tror på utviklingslæren,» sa en distingvert herre, «fordi vitenskapen har undersøkt emnet grundig og enstemmig godtar utviklingen som en kjensgjerning.»

«De har stor tillit til vitenskapsmennene,» bemerket jeg.

«Deres bedrifter bekrefter deres pålitelighet. Er De ikke enig?» svarte han.

Mange av de andre jeg spurte, sa omtrent det samme. Jeg fant ut at de fleste av utviklingslærens tilhengere tror på denne læren fordi de har hørt at alle de lærde gjør det.

En tydeligvis velutdannet kvinne i 40-årene stilte meg et motspørsmål: «Hvilke kvalifikasjoner har De for å sette spørsmålstegn ved profesjonelle vitenskapsmenns oppdagelser?»

«For det første,» svarte jeg, «vil jeg få peke på at vitenskapsmennene er uenige seg imellom. De diskuterer når det har skjedd, hvorfor det har skjedd, hvordan det har skjedd, hvor hurtig det har skjedd, og til og med om det i det hele tatt har skjedd!»

Jeg fortsatte: «Så var det Deres spørsmål om hvilke kvalifikasjoner jeg har. Hvilke kvalifikasjoner har en dommer som skal dømme i en sak hvor medisinske spørsmål kommer inn i bildet, spørsmål som ligger helt utenfor hans fagområde? Hvis han er klok og objektiv, hører han på de argumenter og motargumenter som ekspertene kommer med, og treffer så en avgjørelse på grunnlag av deres vitnesbyrd. Hvordan kan vi ellers gjøre oss opp en mening om de forskjellige ting, nå da alt er så spesialisert?»

«Men utviklingslæren er et nokså fagmessig emne,» protesterte hun.

Jeg svarte: «Theodosius Dobzhansky [en evolusjonist] sier at en god del av vitenskapsmennenes arbeid overgår vanlige lekfolks forstand, men at utviklingslæren ikke gjør det. Han sier at den dreier seg om elementær biologi. Og George Gaylord Simpson [en annen fremtredende evolusjonist] sier at det er umoralsk å ha en blind tro, enten det er en religiøs lære eller en vitenskapelig teori en tror på. Han sier også at vi er forpliktet til å undersøke resultatene av spesialistenes forskning og så treffe vår egen avgjørelse, og at en ikke behøver å være biologisk forsker for å kunne vurdere de beviser som blir lagt fram til støtte for utviklingslæren.»

Jeg konkluderte: «Altfor mange godtar bare andres oppfatninger og etterplaprer dem i stedet for å ta seg tid til å undersøke kjensgjerningene.»

Da hun ikke sa noe til dette, tilføyde jeg: «De ville bli forbauset over å høre hvor mange det er som tror på utviklingslæren uten å vite praktisk talt noe som helst om den.»

Skremsler og «hjernevask»

Før jeg gikk fra hus til hus og intervjuet folk som tror på utviklingslæren, leste jeg cirka 20 bøker som var skrevet av evolusjonister. Men helt siden jeg for mange år siden gikk på universitetet, hadde jeg prøvd å holde meg à jour på dette området. Nå undersøkte jeg imidlertid spesielt nyere bøker skrevet av fremtredende evolusjonister.

Jeg ble slått av hvordan de prøvde å imponere eller «hjernevaske» folk. Dette framgår tydelig av følgende korte utdrag fra 12 bøker skrevet av 11 forskjellige evolusjonister:

’Utviklingslæren er alminnelig godtatt blant kompetente vitenskapsmenn. Den blir anerkjent av alle ledende vitenskapsmenn. Alle aktede biologer er enige om at evolusjonen er et faktum. Ingen opplyste mennesker i vår tid vil benekte at mennesket stammer fra fiskene. Det er ikke lenger gjenstand for tvil.

Bevisene er overveldende. Ingen som er frigjort for gamle illusjoner og fordommer, trenger ytterligere beviser.’

Dette er den alminnelige oppfatning blant alle disse evolusjonistene. Men når de uttaler seg så kategorisk og dogmatisk, virker det mistenkelig. For meg ser det ut som om evolusjonistene prøver å skremme motstandere og dem som kunne ha lyst til å stille spørsmål, ved å benytte en sperreild av vanskelige ord og høyttravende uttalelser.

Men hvorfor skal de som drar en teori i tvil, bli stemplet som inkompetente og uopplyste, som mennesker som er i ’trelldom under gamle illusjoner og fordommer’? Vil vitenskapsmenn som kjenner kjensgjerningene, nedverdige seg til å benytte en slik uvitenskapelig og urimelig taktikk?

Det blir riktignok vunnet tilhengere for utviklingslæren ved hjelp av denne «psykologiske krigføring», denne «hjernevask». Men så godt som alle disse tilhengerne er forsvarsløse når de møter noen som ikke lar seg skremme, men krever beviser.

Ingen svar

Jeg spurte for eksempel en skolert kvinne i et fornemt strøk: «Hvorfor tror De på utviklingslæren?»

«Fordi jeg ser at det foregår en utvikling omkring meg hele tiden,» sa hun og gjorde en håndbevegelse i retning av hagen sin. Men da jeg prøvde å få rede på hva hun siktet til, ble hun rød i ansiktet, og jeg trakk meg taktfullt tilbake.

En eldre mann som åpnet da jeg ringte på en annen dør, sa at vi tilpasser oss våre omgivelser, og at disse tilpasningene hoper seg opp gjennom mange generasjoner og til slutt resulterer i nye livsformer.

«Det er ikke en anerkjent oppfatning i dag,» sa jeg. «Den brunfargen vi får når vi soler oss, går ikke i arv til våre barn, like lite som kraftige muskler som vi har utviklet ved vektløfting, og kjennskap til elektronikk som vi har tilegnet oss gjennom studium og erfaring, gjør det. For mange år siden trodde evolusjonisten Lamarck at det forholdt seg slik. Det samme gjorde Darwin. Men evolusjonistene i vår tid vet at ervervede egenskaper ikke går i arv til avkommet.»

«Hvordan kan utviklingen ellers ha foregått?» undret han.

«Det må jo De vite,» svarte jeg.

Gang på gang kom jeg til samme resultat. De som sa at de trodde på utviklingslæren, var overhodet ikke i stand til å komme med grunner, beviser eller kjensgjerninger som støttet deres oppfatning. Den viktigste grunnen til at de trodde på denne læren, var at vitenskapsmennene tror på den og doserer den.

Utenfor et stort universitet traff jeg en student som henviste til «fossilenes vitnesbyrd» som bevis for at det har funnet sted en utvikling. Han sa at en ved hjelp av fossilene kan «følge nåtidshestens utvikling tilbake til Eohippus. Fossilene viser hvordan den etter hvert mistet tærne, fikk lengre mellomfotbein og utviklet nye tenner som var velegnet til tygging av gress, foruten at den ble større».

«Du er sikkert klar over,» svarte jeg, «at evolusjonistene må utelate mange av fossilene for å få et slikt enkelt og greit bilde. De velger bare ut dem som støtter deres teori, og antar at disse har forbindelse med hverandre.»

«De bare forenkler det for å unngå å skape forvirring,» sa studenten.

Jeg svarte: «For å unngå å skape forvirring skjuler de kjensgjerningene, og de forenkler tingene i en slik grad at det snarere kan betegnes som forfalskning.»

Det er nettopp det Simpson sier, nemlig at ’overforenklingen av de fossile vitnesbyrd om hesten grenser til forfalskning’. Og naturforskeren I. Sanderson skriver:

«Dette enkle og greie bildet av en ordnet utvikling når det gjelder tannstruktur, tap av tær, tiltagende størrelse og forlengelse av mellomfotbein, har nå uheldigvis vakt mistanke.

Det er så mange sidegreiner som har kommet for dagen, og så mange mellomformer som mangler fullstendig, at vi nå bare kan si at den klassiske beskrivelse ikke er noe annet enn en pekepinn om hvilke utviklingsstadier nåtidshesten muligens har gjennomgått.»

Fossilene er imidlertid fremdeles utviklingslærens «kronvitne». Som Simpson sier: «Den mest direkte form for beviser for utviklingslæren må, når alt kommer til alt, bli tilveiebrakt av fossilene.»

Tause med hensyn til livets opprinnelse

Fossilene vitner imidlertid overhodet ikke om at liv har oppstått på den måten vitenskapsmennene påstår. Kjensgjerningene, bevisene, mangler fullstendig.

Problemet er ikke nytt for evolusjonistene. Den moderne utviklingslæres «far», Charles Darwin, var klar over dette problemet for over 100 år siden. Han prøvde å utrydde problemet i det siste avsnittet i sin bok «Artenes opprinnelse» ved å tilskrive Gud livets opprinnelse. Han sa at livet «av Skaperen fra begynnelsen av er innblæst i noen få former, kanskje i en enkelt».

Årene gikk. Men bevisene uteble. Senere innrømmet A. C. Seward at fossilene «forteller oss ingenting om livets opprinnelse». Situasjonen er den samme den dag i dag. Fra tid til annen skriver riktignok sensasjonslystne journalister under fete overskrifter at det snart vil lykkes menneskene å frambringe liv i et laboratorium. Men selv om det skulle skje, ville det bare vise at det må finnes en Skaper, at liv ikke oppstår av seg selv.

Faktum er at fossilene ikke sier noe som helst om den antatte utvikling av mikroskopisk liv. En lærebok som blir brukt ved de høyere skoler i USA, innrømmer: «Vi vet fremdeles lite om protozoenes [de éncellete dyrs] utvikling.»

Kompliserte livsformer oppstår plutselig

Det første av fossilenes vitnesbyrd som i det hele tatt kan virke noe overbevisende, finnes i det som geologene kaller de kambriske bergarter. Før den kambriske periode er bergartslagene «tause» i utallige tidsaldere. De angivelige fossilene er sjeldne i disse eldre lagene. Deres validitet er gjenstand for heftig diskusjon blant vitenskapsmennene selv.

I de kambriske lag opptrer imidlertid plutselig en mangfoldighet av fossiler, en lang rekke forskjellige arter, som er høyt spesialiserte og svært kompliserte. «Kronvitnet», fossilene, som i lang tid, ja, faktisk i størsteparten av tiden, har forholdt seg taust, blir plutselig svært så snakkesalig! Jeg må spørre meg selv: «Har det hatt strupekatarr i hele den foregående tiden, eller er det simpelthen det at det ikke har hatt noe å si?» Jeg må tenke på Simpson, som omtaler denne plutselige «eksplosjon» av utallige fossiler som «den største gåte i forbindelse med livets historie».

Men la oss nå si at evolusjonistene har rett i sin påstand om at det har funnet sted en uravl, at liv har oppstått av livløse stoffer, noe de ikke kan finne beviser for i de fossile bergarter og heller ikke få til å gjenta seg i laboratoriene. La dem begynne med den første form for liv, som de ikke kan påvise har utviklet seg. La dem videre anta at det har funnet sted en utvikling fra den første mikroskopiske livsform til de tusener og atter tusener av høyt spesialiserte livsformer som plutselig opptrer i de kambriske lag. Kan de så fra dette utgangspunkt betrakte fossilene og i det minste finne noen svar på spørsmålet om hvordan senere livsformer angivelig utviklet seg?

Fossilene forholder seg ikke tause hva landplantene angår, men forteller en hel del om dem. Men blant fossilene finnes det ingen «primitive» typer som disse plantene kan stamme fra. Som én autoritet foreslo, må utviklingslærens tilhengere ganske enkelt tro at slike stamformer har eksistert.

Det finnes heller ingen fossiler av «primitive» insekter. Insektene opptrer plutselig i de fossile bergarter, høyt utviklet og i stort antall. En kan virkelig tale om en «eksplosjon» av kompliserte former. Ikke desto mindre blir det sagt at de må ha utviklet seg i løpet av millioner av år før den tid. Men hva er grunnlaget for en slik påstand?

Det finnes ikke noe som helst grunnlag for en slik antagelse. Det finnes ikke noen fossiler av noen av alle disse antatte, tidligere stadier. Som The Encyclopædia Britannica (1974) sier: «Fossilene gir ikke noen opplysninger om insektenes opprinnelse.» Den eneste grunnen til at insektenes utvikling sies å ha foregått over et langt tidsrom, er at utviklingslæren krever det. Evolusjonistene sier derfor at det må forholde seg slik.

Virveldyrene

Kan så «kronvitnet», fossilene, fortelle noe mer om virveldyrenes tilblivelse?

Nei, de fossile bergarter forholder seg igjen merkelig tause — merkelig fra evolusjonistenes synspunkt. Fiskene opptrer for eksempel plutselig. Evolusjonistene er ikke engang enige om hva slags skapning de stammer fra. Ifølge deres eget resonnement er det et gap på cirka 100 millioner år fra den første antatte fisk til den første virkelige fiskefossil. Hvorfor 100 millioner år? Det er det antall år som evolusjonistene mener det må ha tatt utviklingen å frambringe en livsform med ryggrad.

Hvilke fossiler som forteller hvor virveldyrene stammer fra, har en så funnet fra hele denne perioden? The Encyclopædia Britannica (1974) sier igjen: «Fossile rester gir imidlertid ingen opplysninger om virveldyrenes opprinnelse.» De opptrer simpelthen plutselig i stor variasjon og i svært kompliserte former.

Men la oss overse 100 millioner års taushet. Fiskene ga opphav til amfibiene, sier evolusjonistene. Men heller ikke om dette viktige punktet har fossilene noe vitnesbyrd. Ikke engang lungefisken, som evolusjonistene kanskje kunne være fristet til å bruke som bevis, blir betraktet som et mellomledd mellom fisker og amfibier.

De neste livsformer som oppsto, var ifølge utviklingslæren krypdyrene, som legger egg. Hva sier så «kronvitnet» om deres avstamning? I boken The Reptiles leser vi: «Et av de skuffende trekk ved fossilenes vitnesbyrd om krypdyrenes historie er at de forteller så lite om krypdyrenes utvikling i løpet av den første tiden, da egg med skall ble utviklet.»

Ifølge evolusjonistene har enkelte krypdyr i løpet av millioner av år utviklet seg til pattedyr, mens andre har utviklet seg til fugler. Men fossilene er fortsatt tause hva en slik utvikling angår. Simpson innrømmer at det er ’sparsomt’ med fossiler av både pattedyr og fugler fra den perioden på 75 millioner år da de store forandringene skal ha funnet sted.

La oss til slutt se på hva fossilene viser med hensyn til utviklingen av pattedyrene, som også mennesket blir regnet blant: «Fossilene åpenbarer dessverre svært lite om de skapninger som vi mener var de første virkelige pattedyr.» (The Mammals, s. 37) «Uheldigvis er det fossile materialet som skulle gjøre det mulig for oss å følge utviklingen fram til menneskeapenes tilsynekomst, håpløst ufullstendig. . . . Uheldigvis er de første trinn i menneskets egen utviklingslinje fullstendig gåtefulle.» (The Primates, s. 15, 177) «Selv den forholdsvis nyere historie [fra apelignende skapninger til mennesket] er full av usikkerheter; autoritetene er ofte dypt uenige, både når det gjelder de grunnleggende spørsmål, og når det gjelder detaljene.» — Mankind Evolving, s. 168.

Fossilenes vitnesbyrd går imot utviklingslæren

Det hersker ingen tvil om at det er store gap i den påståtte utviklingslinjen for alle disse hovedgrupper av livsformer. Gang på gang er historien den samme — fossilene forholder seg tause med hensyn til stamformene. Hvis det forholdt seg slik i noen få tilfelle, kunne det være forståelig. Men må det ikke være mer enn et sammentreff når denne tausheten gjør seg gjeldende i forbindelse med hver eneste større gruppe av livsformer?

Selv Darwin beklaget seg over disse gapene. Ja, han sa at det var gode grunner til å forkaste hans teori. Men han forsvarte seg ved å anklage sitt eget «kronvitne». Han hevdet at de fossilførende lag var blitt forandret, at fossilenes vitnesbyrd var ufullstendige, og at mange levende organismer rett og slett ikke etterlot seg fossiler, særlig ikke de som manglet harde deler. Mange evolusjonister i vår tid kommer med de samme unnskyldningene.

Men sannheten er at det finnes mange uforandrede bergartslag. Og det finnes mange fossiler av «myke deler», for eksempel av hud, marker, maneter og fjær. Og hvorfor inneholder de fossilførende lag så mange eksemplarer av «fullendte» livsformer, når de ikke inneholder noen av «utviklingstrinnene»?

Jeg må faktisk trekke den slutning at det er lite av «bevismaterialet» som går så sterkt imot utviklingslæren som fossilene.

Mutasjonene blir ofte brukt som et bevis for at det har funnet sted en utvikling. Men er de egentlig noe bevis? En av mine bekjente påsto det.

Men før jeg forteller om den samtalen vi hadde, har jeg lyst til å nevne den framgangsmåten han benyttet, en framgangsmåte som tydelig viste at han mente at «det bare er uopplyste mennesker som ikke tror på utviklingslæren». Denne mannen har nettopp fullført sin universitetsutdannelse med biologi som hovedfag. Hans tale var krydret med slike skremmende ord som homozygot, heterozygot, translokasjoner, inversjoner, haploid, diploid, polyploid, mitose, meiose og deoksyribonukleinsyre.

Det var tydelig at han oppnådde en viss tilfredsstillelse ved å bruke slike vanskelige ord for å øve en slags «åndelig terror». Høyttravende ord beviser imidlertid ikke en teori. De vekker bare mistanke.

Gagnlige eller skadelige?

«Mutasjonene forårsaker forandringer i arvestoffet,» sa han og fortsatte: «Ved naturlig utvalg blir de fordelaktige mutasjonene bevart, og etter hvert som de hoper seg opp i løpet av mange generasjoner, blir nye arter utviklet.»

«Men,» innvendte jeg, «mutasjonene er blinde, planløse, tilfeldige forandringer i arvestoffet. Kan slike planløse forandringer forbedre svært kompliserte strukturer som er forbausende sinnrike?»

Han svarte: «Det er sant at de fleste mutasjoner er skadelige, mens knapt noen er gagnlige.» Han benyttet så en illustrasjon som står i enkelte evolusjonistiske skrifter: «Sett at du kastet stein på en bil. Størsteparten av tiden ville du skade den, men stein nr. én million kunne komme til å treffe forgasseren akkurat på rette sted og justere innstillingsmekanismen. Det er slik mutasjonene virker.»

Jeg lurte på om jeg ville like å bli truffet av en million steiner bare for at det skulle finne sted én tvilsom forbedring i kroppen min. Jeg sa derfor: «Men når vi har kommet så langt at stein nr én million ’forbedrer’ forgasseren, vil de 999 999 foregående steinene ha knust radiatoren, ødelagt batteriet, løsnet ledningene, ødelagt tenningspluggene, knust frontruten, ødelagt alle instrumentene på dashbordet og smadret karosseriet og bensintanken.» Hvis jeg kastet én million steiner til på bilen, ville sannsynligvis forgasseren også bli knust!

«Nei,» sa han, «det er her naturlig utvalg kommer inn i bildet. Skadelige mutasjoner blir eliminert.»

«Evolusjonistene vil gjerne tro at det forholder seg slik,» sa jeg, «men de vet bedre. De fleste mutasjoner er recessive og hoper seg opp i en genpulje. De kommer gjentatte ganger til syne i framtidige generasjoner og skader eller dreper organismene. Det er denne opphopede genetiske byrde mange genetikere mener forårsaker degenerasjon, alderdom og død.»

Jeg fortsatte: «Faktum er at det i enkelte bøker blir brukt en rekke sider til å omtale alle de arvelige sykdommer og deformiteter som blir forårsaket av de mutasjoner som ikke blir forkastet ved naturlig utvalg. Til disse hører sukkersyke, anemi, fargeblindhet, blødersykdom, døvstumhet, albinisme, klumpfot, hareskår, dvergvekst, grønn stær, åndssvakhet. . . .

«Men . . .»

Jeg avbrøt ham. «Før du sier noe, er det én ting til jeg har lyst til å nevne i forbindelse med den bilen som det blir kastet stein på.»

Ikke noe nytt — bare variasjon

Jeg fortsatte: «Selv om vi går med på at en stein tilfeldigvis kan justere forgasseren, vil den aldri frambringe en ny forgasser. Den vil aldri kunne gjøre en toportet forgasser til en fireportet eller forandre forgasseren til et innsprøytningssystem. Mutasjonene kan forandre det gamle, men de kan ikke skape noe nytt. Hva var det så du skulle til å si?»

«At det finnes eksempler på gagnlige mutasjoner. En kan faktisk se utviklingen finne sted.»

Han nevnte tre tilfelle. Et av dem gjaldt bjørkemåleren. Han sa at det er en mørk varietet av denne måleren som øker i antall i industriområdene. Den mørke bjørkemåleren sitter på trestammer som er blitt svarte på grunn av røyken fra fabrikkene, og er derfor ikke så lett synlig for fuglene. Deretter nevnte han at det blant fluene finnes mutanter som er resistente overfor DDT og overlever, mens alle andre fluer blir drept. Til slutt nevnte han noen bakterier som har mutanter som er resistente overfor antibiotika, og disse få mutantene som overlever, gir så opphav til resistente populasjoner.

Den mørke bjørkemåleren øker imidlertid i antall ikke bare i byene, men også i landdistriktene, hvor trestammene ikke er blitt mørke på grunn av røyken fra fabrikkene. Den mørke varieteten er rett og slett mer hardfør og bedre i stand til å overleve under de nåværende forhold. Og den er fremdeles en måler.

Det er sant at fluemutantene og bakteriemutantene overlever. Men de er ikke like forplantningsdyktige og lever ikke like lenge som dem som ikke er mutanter. Mutantene er genetiske «krøplinger» eller «vanskapninger», for å si det slik. Visse særegenheter satte dem i stand til å overleve, men ble de forbedret? Var det en ny livsform som dukket opp?

En døv kan tåle støyen fra en stor flyplass, mens hans naboer med normal hørsel flytter. En som har amputert føttene, er ikke redd for å få fotsopp, mens andre må treffe sine forholdsregler. Den døve og den som har amputert føttene, representerer ikke forbedrede organismer. Det gjør heller ikke fluemutanter og bakteriemutanter.

Det er ikke utvikling min venn ser når han iakttar slike mutanter. Han ser bare varieteter innenfor samme familie av livsformer. Det er også det den kvinnen ser som sa at hun tror på utviklingslæren fordi ’det foregår en utvikling ute i hagen hennes’. Det er det sjefen for Californias statlige rådgivningskomité i naturvitenskapelige spørsmål har i tankene når han hevder at utviklingen er en kjensgjerning, fordi ’vi ser eksempler på den hver eneste dag’.

Variasjon innenfor visse grenser

Det er ufornuftig å trekke den slutning at det at det finnes bjørkemålere med forskjellige farger, beviser at mennesket har utviklet seg fra fiskene. Dette er simpelthen lettsindig snakk fra evolusjonistenes side. Blant de forskjellige livsformer forekommer det alltid variasjon, men dette forandrer ikke organismene til noe annet enn det de er.

Kommer buskrosen noen gang til å bli forandret til et eiketre, bare fordi det finnes så mange forskjellige slags roser? Nei, den vil alltid fortsette å være en rose.

Verdensrekorden i høydehopp var en gang 1,80 meter, men høydehoppere hopper nå over to meter. Innebærer dette at de kommer til å fortsette å forbedre rekorden, og at de en gang i framtiden vil kunne hoppe ti kilometer?

Løpere forbedret stadig sine rekorder, helt til de kunne løpe en engelsk mil på under fire minutter. Beviser det at de med tiden vil kunne løpe den samme distansen på mindre enn fire sekunder?

Ingen vil påstå at slike rekorder kan forbedres i det uendelige. Og uansett hvor mange ganger disse idrettsmennene forbedret den tidligere rekorden, ville det ikke gjøre dem til en annen type skapninger. Det er like usannsynlig at fluer som er resistente overfor visse gifter, skulle fortsette å frambringe forskjellige varieteter helt til de ble til ørner. Målere vil heller ikke fortsette å forandre farge helt til de blir til flygeøgler.

Det er en grense for alt. Det er en grense for hvor stor hastighet en kan oppnå. Det er en grense for hvor kaldt det kan bli. Og hvis vi godtar fossilenes vitnesbyrd, vil vi også se at det er en grense for variasjonen blant organismene. Livsformene opptrer i forskjellige varieteter, men holder seg alltid innenfor sitt slag. De forandrer seg ikke til noe helt annet.

En annen interessant samtale utspant seg etter en forelesning som jeg hadde overvært på et universitet. Den professoren som holdt forelesningen, kom inn på radiokarbonklokken og nevnte hvor lenge mennesket har vært på jorden, idet han henviste til utviklingslæren.

Da professoren ble spurt om hvilket grunnlag han hadde for å tro på utviklingslæren, sa han: «Jo, de kan stille opp kranier fra fisk og fram til mennesket, og likheten mellom de forskjellige kraniene er slående. Den kan neppe skyldes en tilfeldighet, men viser at den ene har utviklet seg fra de andre.»

«Er det virkelig tilfelle?» spurte jeg. For meg hørtes det hele ut som fri fantasi.

Han så forundret ut. Han forsto ikke spørsmålet mitt. Jeg forklarte meg derfor nærmere: «Har virkelig dyrene i denne oppstillingen utviklet seg i denne rekkefølgen? Jeg har sett denne serien med kranier utstilt på forskjellige museer som et bevis for at det har funnet sted en utvikling, men som oftest blir det påpekt at utviklingen ikke akkurat har foregått i denne rekkefølgen.»

«Ja, det er riktig,» sa professoren. «Dette er bare en illustrasjon av likheten mellom de forskjellige gruppene.»

Likhet ikke noe bevis

Jeg spurte så: «Viser ikke da dette snarere at likhet ikke nødvendigvis er noe bevis for at den ene gruppen stammer fra den andre i det hele tatt?»

Han smilte. Jeg var hans gjest, og han var en elskverdig og imøtekommende vert.

Jeg fortsatte: «For meg ser det ut til at evolusjonistene er svært vankelmodige. De bruker likheten som et bevis for en utvikling når det passer dem, men avviser den når det motsatte er tilfelle. Den åttearmete blekkspruten har et øye som viser en forbausende likhet med menneskets øye. Men ingen evolusjonist hevder at blekkspruten og mennesket er beslektet.

Fisker og insekter er heller ikke beslektet, men det finnes typer av begge slag som har nokså like lysorganer. Ikke beslektede niøyer, mygg og igler er utstyrt med omtrent den samme mekanismen som forhindrer at deres offers blod koagulerer. Ikke beslektede flaggermus og delfiner har omtrent det samme ultralydsystem (radar- og sonarsystem). Ikke beslektede fisker og insekter har sammensatte øyne, som gjør det mulig for dem å se både i luften og under vann.»

Jeg fortsatte: «Ikke beslektede organismer har det til felles at de ligger i vinterdvale, trekker eller vandrer, spiller død, er utstyrt med giftige brodder eller gifttenner og benytter seg av reaksjonsdrift, noe som alt sammen skyldes spesielle mekanismer eller instinkter som de har. For å kunne godta utviklingslæren må vi tro at alt dette, som vanskelig ville kunne oppstå ved en tilfeldighet en eneste gang, skjedde mange ganger som følge av blinde og tilfeldige mutasjoner i mange organismer som ikke var beslektet. Sjansene for at dette skal skje en eneste gang, er mikroskopiske. Men evolusjonistene hevder at det har skjedd om og om igjen ved tilfeldigheter. Matematikerne vil uten tvil vende tommelen ned når de hører noe slikt!»

«Du er opprørt,» sa professoren. Vi lo begge to.

«Jeg har ikke noe imot å diskutere utviklingslæren som en teori,» svarte jeg. «Det som irriterer meg, er den dogmatiske måten evolusjonistene legger tingene fram på, deres arroganse og autoritetstyranni og det at de stempler andre som uvitende hvis de ikke godtar det de sier.»

«Vitenskapsmennene er bare mennesker, de også,» svarte han. «De tolker tingene på sin egen måte, og ofte går de lenger enn kjensgjerningene gir dem grunnlag for.»

lkke sann vitenskap, men science fiction

Det han sa, minnet meg om en innrømmelse som Dunn og Dobzhansky kommer med i Heredity, Race and Society: «Vitenskapsmenn gir, som alle andre, ofte etter for fristelsen til å bevise et bestemt synspunkt eller å underbygge visse forutfattede meninger.»

I The Limitations of Science sier Sullivan at vitenskapsmennene ikke «alltid forteller sannheten eller prøver å gjøre det i forbindelse med deres vitenskap. Vi vet at de har løyet, men de løy ikke for å tjene vitenskapen, men som oftest på grunn av [sine egne] religiøse eller antireligiøse fordommer».

Evolusjonistene har også en egen evne til raskt å avfeie sentrale problemer med sine virkelighetsfjerne spekulasjoner. Uten beviser hevder de, i en stil som minner om eventyrforfatternes, at én komplisert livsform er blitt forvandlet til en annen.

Som ved et trylleslag forvandler evolusjonisten et skjell til en fjær eller et hår. En finne blir til et bein, som på en eller annen måte forsvinner hos en slange og så kommer til syne igjen som vingen på en fugl, hoven på en hest, en av klørne på en katt eller hånden på et menneske. Slike «forklaringer» er rett og slett science fiction.

Nitrogenholdige avfallsstoffer, som en gang ble utskilt som ammoniakk hos fisk, blir utskilt som urinstoff hos amfibiene, men blir forandret til urinsyre hos krypdyrene og så til urinstoff igjen hos pattedyrene. Pattedyrenes svettekjertler ble etter sigende forvandlet til melkekjertler, og ungene utviklet ved et eller annet tilfeldig sammentreff på nøyaktig samme tidspunkt det instinkt som fikk dem til å die!

Noen ganger tenkte jeg at slike forklaringer ikke blir gitt i fullt alvor. De må spøke, tenkte jeg. Men de gjør ikke det. De mener det virkelig! De godtar science fiction som sann vitenskap.

Det er ikke så rart at bøkene deres er fulle av slike uttrykk som «antagelig», «muligens» og «kanskje», uttrykk som etter å ha blitt gjentatt tilstrekkelig mange ganger blir til «må». Muligheter blir til sannsynligheter og deretter til kjensgjerninger. Antagelser utvikler seg til dogmer. Spekulasjoner blir til konklusjoner. Et høyttravende språk blir til «beviser».

Alt dette er en hån mot sann vitenskap. Ved hjelp av denne form for hjernevask oppstår det en blind tro på utviklingslæren. Med den følger en arrogant, dogmatisk holdning som inntas når noe ikke kan bevises. Høyttravende uttalelser blir brukt som en klubbe mot dem som ikke tror på utviklingslæren, og virker kanskje også beroligende på dens talsmenn.

Men science fiction virker overhodet ikke beroligende på mange foreldre som har barn i skolepliktig alder. Disse foreldrene lærer kanskje sine barn om skapelsen, mens lærerne på skolen lærer dem om utviklingslæren. Én ting er helt sikkert: Det er noen som lyver!

Hvis utviklingslæren bare ble framholdt som en teori, og hvis skapelsesberetningen ble framholdt som en annen mulighet som har et vitenskapelig grunnlag, ville barna kanskje ikke bli så forvirret. Men evolusjonistene kjemper med nebb og klør mot en hvilken som helst annen lære enn deres egen. Vitenskapsmenn og pedagoger som en skulle tro var opplyste, prøver å avvise enhver tanke som ikke støtter deres forutfattede meninger. De, som en gang fastholdt retten til å undervise i evolusjonsteorien, prøver nå å hindre at noen annen lære blir framholdt.

Evolusjonistene nekter også å se denne kjensgjerning i øynene: Fossilenes vitnesbyrd viser at kompliserte livsformer plutselig oppsto. Utviklingslæren gir ikke noen tilfredsstillende forklaring på dette. Skapelsesberetningen gir imidlertid en tilfredsstillende forklaring, men den nekter evolusjonistene å godta. De kan simpelthen ikke tenke seg at de kan ta feil, at det finnes en Skaper, en Makt som har høyere intelligens enn dem, og som har frambrakt livsformer på sin måte.

I stedet for å være ærlige og oppriktige prøver evolusjonistene derfor ofte å dra fossilenes vitnesbyrd i tvil. De fornærmer og skjeller ut dem som ikke kan godta deres fantasifulle historier. Og de sammenligner troen på skapelsen med troen på at det er storken som kommer med barna. I likhet med det religiøse hierarki i den mørke middelalder erklærer de ex cathedra (med ufeilbarlig autoritet) at det er en kjensgjerning at høyerestående livsformer har utviklet seg fra laverestående, og når noen ikke vil godta deres oppfatning, sier de at de befinner seg i uvitenhetens mørke.

Utviklingslæren er en hellig ku for dens tilhengere. Men slike hellige kuer blir avslørt når sannheten kommer for en dag. Som en hammer kommer sannheten til slutt til å knuse de falske forestillingers altre. — Innsendt.

[Uthevet tekst på side 9]

Hva er grunnen til at mange tror på den?

[Uthevet tekst på side 10]

Ingen hjelp fra fossilene

[Uthevet tekst på side 13]

Forklarer mutasjonene utviklingen?

[Uthevet tekst på side 15]

Flere villfarelser

[Bilde på side 12]

Med hensyn til menneskeapenes tilsynekomst sier evolusjonistene at ’fossilenes vitnesbyrd er håpløst ufullstendig’

[Bilde på side 14]

Evolusjonistene sammenligner mutasjonene med resultatene av å kaste stein på en bil; stein nr. én million vil kanskje treffe forgasseren og forbedre justeringen