Domstol sier at Selskapet Vakttårnet er ’utelukkende religiøst’

FIRE rettsavgjørelser i New York har igjen tydelig slått fast at Vakttårnets Bibel- og Traktatselskap er ’utelukkende religiøst’ og derfor ikke skal betale eiendomsskatt på fast eiendom som blir brukt i en religiøs hensikt.

Den 11. juli 1974 bekreftet kretsdomstolen i staten New York enstemmig (5—0) de avgjørelser som de lavere domstoler hadde truffet, nemlig at Selskapet Vakttårnet skulle fritas for å betale eiendomsskatt på sine eiendommer i Brooklyn og Queens. I sin erklæring, som ble skrevet av meddommer Hugh Jones, ga kretsdomstolen uttrykk for at Selskapet Vakttårnet «er organisert og drives utelukkende i en religiøs hensikt».

En uke senere, den 18. juli, traff dommer D. C. Pitt ved staten New Yorks høyesterett i Ulster fylke en lignende avgjørelse. Han erklærte at Wallkill Central School District ikke kunne pålegge Selskapet Vakttårnet å betale eiendomsskatt på de gårdsbruk og trykkerier som ligger omkring 160 kilometer nord for New York by. «Det er tydelig,» sa dommeren i likhet med staten New Yorks høyere domstol, «at søkerens [Selskapet Vakttårnets] virksomhet må betegnes som religiøs».

I de siste tiårene har forskjellige domstoler truffet lignende avgjørelser. Hvorfor var det da nødvendig å ta saken opp igjen? Og hvorfor var det nødvendig i forbindelse med saken i New York by å føre saken helt fram til statens høyeste domstol, kretsdomstolen?

Årsaken til rettssaken

Det skyldtes hovedsakelig en fullmaktslov som ble vedtatt av staten New York i 1971. Statens lov om skatt på fast eiendom ble endret for å gi de kommunale instanser myndighet til å gjøre slutt på den fritagelse for skatt som visse organisasjoner som ble drevet uten fortjeneste, tidligere hadde nytt godt av. Den ga imidlertid rom for at eiendom som tilhørte en korporasjon eller en organisasjon som var utelukkende religiøs, fortsatt skulle være fritatt for skatt. Men eiendom som tilhørte korporasjoner eller organisasjoner som utelukkende var opptatt med «Bibelen, traktater, veldedighet og misjonsarbeid» og lignende, kunne skattlegges hvis de lokale myndigheter valgte å gjøre det.

I juni samme år endret New York bystyre i samsvar med dette byens skattelov for å begrense fritagelser for skatt på fast eiendom. Den 1. november meddelte byens skattemyndigheter Selskapet Vakttårnet at det måtte betale eiendomsskatt fra 1. januar 1972. Skattemyndighetene i New York by hevdet derved at Selskapet Vakttårnet ikke er utelukkende religiøst, og at Selskapets eiendommer i byen ikke blir brukt i en religiøs hensikt.

Selskapet Vakttårnet gjorde innsigelser mot dette og gikk i gang med den tidkrevende oppgave på det administrative plan å korrigere feilen. Selskapet utarbeidet et fyldig dokument som redegjorde for hvordan det utelukkende var et religiøst selskap. Referater ble forelagt skattekommisjonen. Men Selskapet Vakttårnet ble ikke innrømmet noen skattefritagelse og anla derfor sak mot bystyret.

Først avgjorde Høyesterett i staten New York, New York fylke, at bystyret tok feil; Selskapets eiendom skulle ikke skattlegges. Bystyret appellerte saken til appellavdelingen og tapte igjen. Skattekommisjonen fikk imidlertid tillatelse til å appellere saken til kretsdomstolen for staten New York. Og for tredje gang tapte bystyret saken. Dommer Jones sa med rette: «De spesielle ordene som brukes i dets korporative navn [det vil si Vakttårnets Bibel- og Traktatselskap] utelukker ikke at en kan forhøre seg om hensikten med å organisere og drive Selskapet. Det ble organisert som en medlemskorporasjon i en religiøs hensikt.»

Bystyret kunne etter dette ikke appellere til noen høyere instans. Det ble dømt til å betale tilbake alle de skattepenger som var tatt fra Selskapet, med renter, og måtte dessuten betale saksomkostningene.

Dommer Pitts avgjørelse angående Selskapet Vakttårnets gårdsbruk var i samsvar med kretsdomstolens avgjørelse. I forbindelse med denne saken hadde det også en tid vært i gang en rettsprosess. Wallkill Central School District appellerte ikke straks saken til en høyere instans og hadde ikke gjort det da dette ble skrevet.

Forstandige avgjørelser

De som er kjent med Jehovas vitners arbeid, ble naturligvis ikke overrasket over disse avgjørelsene. De vet at det arbeid vitnene utfører, er religiøst.

Over hele jorden kommer nesten to millioner Jehovas vitner regelmessig sammen i sine Rikets saler. Der studerer de omhyggelig Bibelen og det nyeste i bibelsk litteratur og lærer hvordan Bibelens prinsipper kan anvendes i det daglige liv. Det blir lagt vekt på den ’gudsdyrkelse som er ren og usmittet’, og som behager Gud. — Jak. 1: 27.

Mange vet også at Jehovas vitner i over 200 land besøker andre mennesker og forteller dem om de gode ting de har lært ut fra Bibelen. Men ettersom mange i dag har det svært travelt, etterlater vitnene seg millioner av bøker og blad i folks hjem som beboerne kan lese når det passer dem. Det trykte budskap, som i virkeligheten ikke er noe annet enn en utvidelse av deres muntlige forkynnelse, oppmuntrer leserne til å ha en god moral og til å være ærlige og gir dem et håp for framtiden. Alt dette arbeid er religiøst.

De forente staters høyesterett har anerkjent at det er et religiøst arbeid. New York kretsdomstol siterte i sitt referat en av Høyesteretts avgjørelser i forbindelse med saken Murdock mot Pennsylvania:

«Distribuering av religiøse traktater er en gammel form for evangelisering — like gammel som trykkpressens historie . . . Denne form for religiøs virksomhet inntar det samme høye nivå under den første tilleggsbestemmelse som tilbedelse i kirkene og forkynnelse fra prekestolene. Den har det samme krav på beskyttelse som de mer ortodokse og konvensjonelle utøvelser av religion.»

Men hvorfra får Jehovas vitner de «religiøse traktater» som de bruker i sin virksomhet, og som blir brukt ved deres møter i Rikets sal? I De forente stater blir de fleste av disse trykt ved trykkeriene i Brooklyn og Wallkill. Der arbeider kristne forkynnere som er lærde, skribenter, trykkeriarbeidere, ingeniører, og som har mange andre spesielle evner, frivillig for å framstille religiøs litteratur. Selskapet Vakttårnet sørger for at de får kost og losji, og benytter forskjellige hjelpemidler for å kunne produsere maten så billig som mulig. Det finnes et vaskeri og et personale som steller beboelsesrommene. Alt dette arbeid er bare én ting, nemlig religiøst.

Det å studere bibelsk litteratur i Rikets saler er som vi har sett, religiøs virksomhet. Det å legge igjen bibelsk litteratur i folks hjem er en religiøs tjeneste. Er da ikke også frivillige arbeideres framstilling av denne litteraturen en religiøs virksomhet? Domstolene har igjen svart bekreftende på dette.

Disse forstandige avgjørelser bekrefter imidlertid bare lovformelig det som ærlige mennesker overalt allerede vet, nemlig at Selskapet Vakttårnet er ’utelukkende religiøst’.