Når en hindu blir kristen

Av «Våkn opp!»s korrespondent i India

YNKVERDIGE tiggere står på rekke og rad langs gaten. Purshotham Patel kan ikke la være å sammenligne dette sørgelige synet med den praktfulle bygningen han akkurat skal til å gå inn i. Ved inngangsdøren dypper han fingerspissen i en liten skål og fører den opp til pannen. Innenfor blir mørket bare brutt av noen blafrende flammer, som kaster lys over bildene av de hellige, som er anbrakt i hver sin nisje. Luften er tung av røkelse. I bakgrunnen høres religiøs musikk.

Patel går bort til de bildene han har tenkt å tilbe foran. Noen av dem har form av kvinner, andre av menn. Der faller han ned på kne sammen med andre tilbedere. I dypt alvor framfører han en bønn om det som ligger ham på hjertet, og som så ofte ellers dreier det seg om personlige problemer. Tre ganger rører han ved et bilde og fører så hånden tilbake til pannen og brystet. Ingen kan dra hans tro og gudfryktighet i tvil.

Lurer du på hvilken tro Patel har? Du sier kanskje at han etter alt å dømme er katolikk. Men hvis du er hindu, sier du sikkert at han naturligvis er hindu. Blir du overrasket over å få vite at den ovennevnte beskrivelsen ville passe på både en katolikk og en hindu?

I India er katolikkenes og hinduenes form for tilbedelse så like at mange hinduer sier at det ikke er noen forskjell, bortsett fra at gudene har forskjellige navn. Patel pleide faktisk å tilbe både i hindutemplet og i den katolske kirke, og det er mange hinduer som gjør det.

Likhetspunkter i tilbedelsen

Hinduismen i India har over 400 millioner tilhengere og har øvd en sterk innflytelse på de ti millioner indere som bekjenner seg til kristendommen. Kirkesamfunnene hevder at de har avpasset sine gudstjenester etter indiske forhold, mens kirkemedlemmene ofte sier at gudstjenestene er blitt tilpasset hinduismen.

Den sørindiske avisen Malayala Manorama sa om innføringen av hinduiske elementer i den katolske kirke: «Messen ble forrettet nøye i samsvar med den hinduiske poojas (tilbedelses) mønster. Salmene og sangene var i ord og toner lik hinduenes besvergelsessanger. De symboler som ble brukt, var de samme som de som blir brukt i hindutemplene.» Den katolske kirkes offisielle organ i Kerala, Deepika, siterte hva en fremtredende prest hadde sagt: «Vi følger fortsatt brahmanenes skikker, med passende forandringer.»

Hinduene her bærer sin gud i prosesjon gjennom gatene ledsaget av kraftig musikk og dans, akkurat som katolikkene gjør med sine helgenbilder. I noen kirker er prestene iført safrangule drakter og har langt hår. Under hinduenes største høytid, som kalles diwali, blir det brukt mange lamper, lykter og «stjerner». Kort tid etter, i julen, bruker de såkalte kristne de samme dekorative lysene under feiringen av sin høytid.

«Kristne» kvinner tegner et rundt merke av rødt pudder i pannen. Det kalles «kum kum» og er egentlig et hinduisk kastemerke. Ved helligdommen «Vår frue fra Vaiankanni» i Sør-India kommer katolikker som har avlagt et løfte, og barberer av seg alt hår og skjegg, akkurat som hinduer gjør når de har avlagt et løfte i sitt tempel. Her blir det også utført seremonier med øreboring og spesielle ritualer for piker som er blitt myndige. For å finne det gunstigste tidspunkt for brylluper og andre viktige begivenheter følger katolikkene den hinduiske skikken å få stilt et horoskop.

Det er disse og mange andre likhetspunkter i tilbedelsen som får hinduer til å si til Jehovas vitner som besøker dem i sitt forkynnelsesarbeid: «Deres religion og vår religion er den samme. Dere kristne kaller deres gud Jesus, og vi kaller den samme gud ved andre navn.»

Det mente Purshotham Patel også. Han forklarer hvorfor han gikk over til katolisismen, trass i at han var født hindu: «Det var mitt ønske å komme til himmelen. Ifølge den hinduiske tro kunne vi ikke vite hvor lang tid dette kunne ta, men den katolske presten sa til meg at dette kunne skje så snart jeg døde. Så da jeg ble katolikk, var det bare en snarvei jeg tok for å nå målet — å komme til himmelen.» Det at han skiftet religion, medførte imidlertid ikke at han foretok noen forandringer i sitt levesett. Som han sa: «Som katolikk følte jeg meg mer fri til å leve på verdslig vis.»

Bibelens sannhet forandrer folks liv

Det er imidlertid helt annerledes når noen blir en sann kristen. Han må foreta virkelige forandringer i sitt liv. Dette framgår av tilfellet med Latha, en 30 år gammel kvinne i nærheten av Ernakulam i Kerala som var en nidkjær hindu.

Hennes hengivenhet for gudinnen Kali var så sterk at hun noen ganger ble helt besatt. Ni dager i forveien fikk hun vite når gudinnen skulle få makt over henne. I mellomtiden spiste hun bare frukt. I slutten av perioden spiste hun noen betelnøtter, og straks etter fikk Kali makt over henne.

Ettersom Kali var blodets gudinne, skar Lathas søstre henne i beina til blodet fløt. Besettelsen varte i en time, og i denne tiden kom folk med syke til henne, til og med sinnssyke, for at hun skulle helbrede dem. Hun kunne også gi korrekte opplysninger om gjenstander som var stjålet. I 18 år var hennes overmenneskelige evner den viktigste inntektskilden for henne og hennes familie, skjønt hun også var en kjent danselærerinne.

Men så begynte en av Lathas søstre å studere Bibelen sammen med Jehovas vitner. Etter en tid ble Latha med på studiet, og hun gjorde fine framskritt med hensyn til å tilegne seg bibelkunnskap. Hun forsto at det ikke var en gud av leire som besatte henne, men at det i virkeligheten var usynlige, onde åndemakter. — Ef. 6: 11, 12.

Rundt et spesielt tre i hagen hadde hun noen steiner som hun hadde brukt i forbindelse med Kalidyrkelsen. Dem fjernet hun, og straks tørket treet inn. Da visste naboene at Kali hadde forlatt henne. Det var som om hele familien ble lettet for en tung byrde.

Latha sluttet med å gi danseundervisning for å kunne bruke mer tid til å lære om Bibelens løfter om Guds kommende, rettferdige ordning. (2 Pet. 3: 13) Hun tjener nå til livets opphold ved å lage sleiver og skjeer av kokosnøtter. Hun er takknemlig for at hun har funnet den sanne Gud, og for den lykke dette har gitt henne.

Familieproblemer løses

Blant dem som har fått hjelp til å rette på ulykkelige familieforhold, er V. T. Devasia i Sør-India og hans hinduiske venninne Savitri. Etter at de i en tid hadde studert Bibelen, kom de til det punkt at de ønsket å innvie sitt liv til Jehova Gud. Men Devasia hadde tidligere vært gift med en katolsk kvinne, Mary. Han hadde fått to barn med henne før han forlot henne for å leve sammen med Savitri, som han også hadde fått to barn med.

Da de eldste i Jehovas vitners menighet på stedet forklarte Devasia det bibelske prinsipp at en mann bare kan ha én hustru, bestemte han seg for å flytte tilbake til sin hustru, Mary. Det betydde at han måtte forlate Savitri, trass i at hun sammen med ham hadde gjort framskritt i forståelsen av Guds Ords sannhet. Både Devasia og Savitri ba oppriktig til Jehova om veiledning.

I mellomtiden oppsøkte de eldste Mary for å forklare henne situasjonen. Hennes glede kjente ingen grenser da hun fikk vite at hun skulle få sin elskede ektemann tilbake. Det var noe hun aldri hadde drømt om, for hverken den katolske presten eller politiet hadde vist seg å være til noen hjelp da hennes mann forlot henne.

Da Devasia og Savitri hadde bestemt seg for å skille lag, skrev Savitri til Mary. Hun forklarte at ettersom hun nå ville bli et av Jehovas vitner, var hun villig til å gi avkall på Devasia og ønsket at han skulle bli forent med sin lovformelige hustru. Avskjedens time kom. Det var et beveget øyeblikk da Mary og Savitri omfavnet hverandre.

Det ble opprettet et bibelstudium med Mary, og hun kommer nå på Jehovas vitners møter sammen med sin mann og barna. Vi kan lett forestille oss hvordan Savitri føler det når hun ser den mannen som ble regnet for å være hennes, sitte i den samme salen med sin lovformelige hustru. Bibelens sannhet kan virkelig gi folk en edel personlighet og gjenforene oppløste familier med kjærlighetens bånd.

Vanskelig å skifte religion

Press fra familien kan ofte gjøre det vanskelig for en hindu å skifte religion. Det var det Y. N. Bushan i Bangalore opplevde. Som hindu trodde han at de onde ville bli pint i et «helvete». Disse pinsler omfattet blant annet at de ville bli tvunget til å gå på ild, lagt i et kar med kokende vann og delt i to fra topp til tå. Men Bushan kunne ikke forstå hvordan noen kunne lide den slags fysiske pinsler, når kroppen var blitt brent og hadde vendt tilbake til støvet.

Slike forvirrende hinduistiske læresetninger fikk Bushan til å søke sannheten gjennom studium av Bibelen. Han syntes at Bibelens enkle, klare uttalelser var fornuftige, og de fikk ham til å forandre sin form for tilbedelse, trass i at det førte til at han pådro seg sine slektningers mishag. — Pred. 9: 5, 10; Joh. 5: 28, 29.

Veeramani Iyer fikk også erfare hvor vanskelig det kan være å løsrive seg fra familiens religiøse tradisjoner. Han tilhørte en brahmansk familie (prestefamilie), og hans svigerfar var brahmansk prest. Han forteller at hans omvendelse til sann kristendom voldte hans foreldre stor sorg. «Men,» sa han, «jeg satte Bibelens prinsipper høyere enn mine slektningers godkjennelse.»

Religiøse skikker forlates

Ofte er det spesielt vanskelig å forlate populære religiøse skikker. Gifte hindukvinner bærer for eksempel et halssmykke som kalles en «thali». Det har stor betydning.

Ordet «thali» betyr «å binde», og dette halssmykket, som kvinnen får når hun gifter seg, er derfor et synlig tegn på at hun er gift. Hvis hun tar det av, kan det bety at hun er en dårlig kvinne, eller at ekteskapet oppløses. Smykket har imidlertid også noen inngraverte linjer som viser hvilken gud den som bærer det, tilber. Når hun tar smykket av, betyr det derfor også at hun har forkastet sin gud. Noen av medlemmene av kristenhetens kirkesamfunn bærer også en thali, men i stedet for et symbol for en hindugud er det inngravert et kors på den.

På grunn av thaliens religiøse betydning må en kvinne som blir kristen, avgjøre om hun skal fortsette å bære den. Dette er en av grunnene til at Jehovas vitner alltid prøver å få mannen med når det blir holdt et bibelstudium i et hinduisk hjem. Han vil da forstå at hustruen ikke har noe ønske om å oppløse ekteskapet, selv om hun en dag tar thalien av fordi hun har lært hvilken religiøs betydning den har. Hun gjør det bare for å vise at hun nå tilber Jehova og ikke godtar avgudsdyrkelse.

En annen religiøs skikk som kristne kvinner i India forlater, er å male et merke, vanligvis av rødt pudder, i pannen, det såkalte «kum kum». Dette var opprinnelig et kastemerke, men i dag er det mange indiske kvinner som bruker det bare fordi de synes det er pent. På grunn av dette merkets tilknytning til hinduismen foretrekker imidlertid kristne kvinner ikke å bruke det.

Lokale skikker beholdes

Det at en blir et av Jehovas vitner, betyr imidlertid ikke at en må forlate dem av landets skikker som ikke er i strid med Bibelen. I samsvar med landets skikk spiser de fleste kristne kvinner i India ikke sammen med sin mann. Mannen spiser først, og så spiser hustruen. Og når menn kommer inn i et rom hvor det er kvinner til stede, dekker kvinnene sitt hode med sarien.

Det finnes mange andre lokale skikker som blir fulgt i kristne hjem. Det er for eksempel vanlig at både vertskap og gjester i et hus tar skoene av seg og setter dem ved døren. Ved måltidene sitter familiens medlemmer som regel på gulvet og spiser. De spiser med fingrene, men bare med fingrene på høyre hånd. Noen steder i India, deriblant i Tamil Nadu, har folk sterke fordommer mot å spise oksekjøtt. Når folk i dette området blir kristne, vil en legge merke til at de i de fleste tilfelle fortsetter å la være å spise oksekjøtt. Den typiske indiske hilsen, «namastay», blir også mye brukt. Den består i at en holder håndflatene mot hverandre som i bønn. Ved å følge disse og mange andre lokale skikker kan indere følgelig bevare sitt indiske preg selv om de blir kristne.

Et nytt levesett

Selv om det kanskje ikke framgår av selve utseendet om en person er hindu eller en sann kristen, vil det i hvert fall framgå av den måten han lever på. Det var dette Purshotham Patel fant ut da han begynte å studere Bibelen regelmessig sammen med en venn av seg.

Patel fant snart ut at hans verdslige vaner — han hadde både drukket og spilt hasard uten at dette hadde hindret ham i å være hindu eller katolikk — ikke var forenelige med tilbedelsen av Jehova Gud. Det betydde at han måtte begynne å leve på en annen måte og få seg nye venner, men det betydde også at han etter hvert kom i et bedre forhold til den sanne Gud, Jehova. Nå ser han ikke fram til en ikke-væren, til nirvana, men til å leve evig her på jorden, som snart skal bli omdannet til et paradis i samsvar med Jehova Guds kjærlige hensikt. — Sl. 37: 29; Åpb. 21: 3, 4.

Hinduene stiller seg skeptisk til «omvendelser». De vet at mange kirkesamfunn før i tiden pleide å bruke makt for å få hinduene til å anta deres tro. I den senere tid har kirkesamfunnene ofte prøvd med bestikkelser i form av mat, for eksempel ost, melkepulver og lignende, for å få de fattige og de sultne til å slutte seg til dem. Det er forståelig at hinduene ikke liker dette. Men en som blir et Jehovas vitne, omvender seg fordi han ønsker å tilbe den sanne Gud, og ikke av tvang eller av selviske grunner.

I dag er det både i India og i andre deler av verden hinduer som blir kristne vitner for den sanne Gud, Jehova. På grunn av motstand fra familien og samfunnet er det mange ganger vanskelig, men det som driver dem, er den glede det gir å kjenne og tjene Skaperen, som har lovt alle dem som tilber ham, evig liv. — Joh. 17: 3.